Den jamaicanske drømmen

Med plettfrie mokkasiner, strøken skjorte og hvit caps lyser Courtney opp i skitten i Kingston, en av de varmeste og tørreste byene i Karibien. Her er swag, framtoning, desto viktigere hvis man drømmer om å bli dancehall-stjerne.

Dancehall betyr egentlig «dansested», men er også navnet på en musikksjanger som oppsto på 80-tallet. Det brukes også om jamaicansk musikk generelt, og omfatter alt som har med produksjonen og kulturen rundt å gjøre, fra klesstil til dansegrupper og sound systems.1 Courtney er sanger og gjør seg klar til å spille inn en ny låt.

Courtney ble ikke født med en sølvskje i munnen: Hans eneste familie er en tante som bor på den andre siden av byen, han har ingen oppsparte midler, og jobber som gartner i overklassens villaer i bydelen Beverly Hills, med en lønn på 12 000 jamaicanske dollar (ca. 750 kroner) annenhver uke.2 Med den lønna ligger han rundt gjennomsnittet i landet. Han kan betale for husleia, regninger og mat – men sjelden i samme måned. Som hundrevis av andre jamaicanere tilbringer den unge mannen derfor en stor del av fritiden sin i en av de mange studioene i byen. «Man blir ikke rik av å jobbe» sies det her, og musikken er den mest åpenbare snarveien til et mindre miserabelt liv, i alle fall for de som holder seg borte fra våpen og gjenger.

Mavado, Elephant Man, Beenie Man og Vybz Kartel er alle stjerner fra ghettoen som har gjort kjapp suksess med én låt. For en konsert kan de få over 370 000 kroner. Man kan se dem kjørende rundt på hovedgata Hope Road i åpne tyske biler, og den lokale pressen skriver alt om utskeielsene deres. Men for størstedelen av jamaicanerne er dancehall musikken til hverdagens slit, i alle de ulike yrkene i uformell sektor (to tredjedeler av befolkningen og 45 prosent av BNP), turisme eller økonomiske frisoner (tertiærnæringen står for omtrent 30 prosent av den reelle verdiskapningen i landet).3



Stemmesankere

Courtney farter mellom studio, hagene i de fine strøkene og leiligheten sin på en gammel rød terrengsykkel, som han bremser med foten i bakhjulet. Leiligheten hans ved foten av Wareika Hills er del av en liten «garnison» – fattige bydeler som styres av gjenger finansiert av politiske partier på Jamaica. Vi befinner oss på byens østkant, i hjertet av en festningsklynge som har blomstret opp i det som var igjen av de fine bydelene bygd etter uavhengigheten i 1962. Disse boligfeltene var opprinnelig tenkt for middelklassen, men har forlengst mistet sine opprinnelige beboere. Nå har de blitt delt opp i mindre boenheter og bebos av de som ikke har midler til å dra noe annet sted, men som har klart å komme seg unna slumstrøkene rundt søppelfyllingene i Riverton, vest i Kingston, eller ved mangrove-sumper, som i Seaview. Murene langs veiene er malt med portretter av nasjonalhelten Marcus Garvey,4 legenden Bob Marley, den tidligere sosialistiske statsministeren Michael Manley (1972–1980, så 1989–1992) og av enkelte lokale garnisonsledere, såkalte dons.

Rommet til Courtney er akkurat stort nok til å romme en seng med en skummadrass, et gammelt kjøleskap, en liten tv, et musikkanlegg og en stor vaskebalje til å fange opp den verste taklekkasjen. Bak rosa blomstergardiner henger metallpersienner som alltid er nede. På tvers av rommet henger en selvmontert strømledning som det henger kleshengere med klær på. En stikkontakt isolert med gaffateip henger på veggen og gir strøm til en fjernstyrt ventilator. Lyset tennes ved å skru fast lyspæra, døra lukkes ved å sette en penn i en krok til hengelås. I resten av byen vekker bare navnet på en av disse kvartalene forakt og frykt: politisk klientelisme, narkosalg og kampen for kontroll over pengeutpressingen av næringslivet i hovedstaden har fylt garnisonene med våpen og krig. Gjengmedlemmene dreper hverandre og våpnene havner i hendene til ungdommer, gun bwoys.

Courtney lærte å synge i kirka. Opp igjennom årene har han perfeksjonert stemmen uten å være klar over det. Med amerikansk soulklang i stemmen nynner han på de melankolske ghettosangene mens han pusser skoene om morgenen. Om kvelden improviserer han sanger i en mer slibrig tone på jamaicansk kreol til unge kvinner som går forbi ham på gata. En venn akkompagnerer med den klassiske dancehall-rytmen på to flasker.

Det hele finner sted foran den lille bydelspuben, mens bareieren ser på og ler. Litt lenger oppe leker barn med bar overkropp politi og bad bwoy (røver), bevæpnet med trepistoler. En skolejente i uniform leter gjennom lommene til lillebroren og etterlikner de brutale squadies (politiet). Gutten har hendene mot veggen og beina fra hverandre mens søstra tar nedi lommene og slår ham i bakhodet. Plutselig stikker ungene av. En tung stillhet fyller gata. To militærjeeper patruljerer sakte oppover den humpete gata, og rydder veien for en kortesje med fem politibiler. Bak er konvoien beskyttet av to militærkjøretøy, tungt bevæpnet og med skytter på taket. Politiet ble opplært av de britiske koloniherrene for å hindre opprør fra de fattige. 50 år etter uavhengigheten beskytter politiet de rike jamaicanerne fra gjengene som den samme overklassen har etablert for å beskytte makten: Gjengene oppsto faktisk med de første politiske partiene, for å beskytte møtene, angripe motstandere og hindre enkelte i å nå fram til valgurnene. På 1940-tallet ble først og fremst havnearbeidere benyttet til disse oppgavene. Så betalte partiene ungdomsgrupper fra enkelte bydeler. De første våpnene kom til ghettoen under navnet vote getters, stemmesankere.


En dyr utvei

Det er i disse omgivelsene Courtney har vokst opp – det er kulissene til sangene hans. Det er også kulissene til dancehall-musikken. De to mest populære artistene i landet, Vybz Kartel og Buju Banton, sitter for tiden i fengsel, for mord og narkolanging. Den tredje, Jah Cure, måtte se karrieren skyte fart fra Sainte-Catherine-fengselet, hvor han sonet en straff på åtte år for voldtekt.

Produksjonen av en låt går gjennom tre etapper: innspilling, miksing og promotering. For de unge tar det sjelden mindre enn tre timer å spille inn en tune, til 1500 jamaicanske dollar (94 kroner) i timen hos Cell Block og nesten det dobbelte i et velrenommert studio som Tuff Gong. For en korist må de regne med minst 5000 dollar. Miksingen, en nødvendig etappe for å gjøre låta salgbar, koster minst 5000 dollar. Men det vanskeligste og dyreste gjenstår: å skille seg ut blant de tusenvis som blir laget hvert år.

For det er helt nødvendig å bli spilt på en av de store radiokanalene, som Irie FM, og helst være på deres topplister, og på de store tv-kanalene for dancehall, som RE TV og Hype. Uansett hva de som jobber med det sier, så koster det å bli spilt. En enkelt daglig spilling i tre måneder på en av programmene på den største radiokanalen på øya koster rundt 50 000 dollar (omtrent 3100 kroner) under bordet. Ikke alle låter blir akseptert, og det er lurere å gå gjennom en person som kjenner programlederen godt – for eksempel en agent. Det koster enda mer. Siden betalingen er svart, finnes det ingen garanti for at låta faktisk blir spilt. Og å få tilgang til topplistene koster enda mer. Det samme gjelder for tv-programmene: deltakelsen koster, og innspillingen kommer i tillegg. Denne ene promoteringsetappen koster mye mer enn en årslønn for en ungdom som Courtney, hvis man vil gjøre det godt. Det er bare til den prisen at en artist kan håpe på å få lokal anerkjennelse, så internasjonal, og til slutt leve av musikken.


Modifisert plantasjeøkonomi

Dancehall er et magert levebrød for en stor del av den jamaicanske befolkningen: matselgere under konsertene, buss- og taxisjåfører, dansere, sikkerhetsvakter, teknikere, selgere av pirat-cder, lagerarbeidere, de som arbeider i skjønnhetssalonger der kvinner kommer før konsertene, luringer som henger rundt på konserter og sound systems. Men pengene samles et annet sted, der hvor kapitalen investeres: artistagenter, produsenter, pr-folk, investorer, store internasjonale merker som sponser arrangementene, utenlandske plateselskaper og narkosalg. For nettverkene musikken skaper, tjener også narkoen. Slik reflekterer dancehall-økonomien med sin pyramidale organisering landets økonomi: Profitten konsentreres i hendene på en liten, hvit overklasse, som ikke mistet sin makt etter uavhengigheten, og en ny klasse av rike svarte, som oppsto på slutten av 70-tallet, særlig i finanssektoren.

Den jamaicanske økonomien har blitt mer mangfoldig siden uavhengigheten (gruveindustri, svartebørs, turisme, musikk), men selve strukturen har altså ikke forandret seg. Enkelte lokale økonomer snakker om en «modifisert plantasjeøkonomi»5, hvor profitten samles i hendene til en lokal overklasse og utenlandske investorer, som ikke lenger bare avhenger av landbrukssektoren. Som Frantz Fanon skrev i Jordens fordømte i 1961 har de nye lokale klassene av rike nesten overalt engasjert seg for å utvikle kolonisystemet – for å bevare det.

Oversatt av I.G.Å.



1 Direkte betydning: «lydutstyr». Betegner grupper som leder dancehall-kvelder ved hjelp av vegger av høyttalere og gigantiske basskasser.

2 Minimumslønna er på 20 000 jamaicanske dollar i måneden (omtrent 1250 kroner), med en stigning på elleve prosent siden juli 2012.

3 Offisiell statistikk viser 79 prosent av den nasjonale verdiskapningen. Men de tar ikke hensyn til den svarte økonomien, heller ikke penger som sendes til landet fra jamaicanere i utlandet.

4 Kjent panafrikanist og aktivist for afroamerikaneres repatriering til Afrika.

5 Se Lloyd Best og Kari Polanyi Levitt, Essays on the Theory of Plantation Economy, University of the West Indies Press, Kingston, 2009.