De blinde leder de blinde

I et av hans siste intervju før han ble styrtet i 1989, spurte vestlige journalister Nicolae Ceacescu om hvordan han kunne forsvare at rumenske statsborgere ikke fikk reise fritt til utlandet når bevegelsesfrihet var nedfelt i landets grunnlov. Svaret hans levde opp til det høyeste stalinistiske sofisteri: Ja, grunnloven garanterer bevegelsesfrihet, men den sikrer også folkets rett til et sikkert og velstående hjemland. Så her har vi en potensiell konflikt mellom rettigheter: Hvis rumenske statsborgere fritt fikk lov til å forlate landet, ville det true velstanden til hjemlandet og sette deres rett til et hjemland i fare. I denne rettighetskonflikten må man ta et valg, og retten til et velstående og trygt hjemland har klar forrang!

Det kan virke som om den samme typen sofisteri lever i beste velgående i dagens Slovenia. 19. desember fastslo grunnlovsdomstolen at en folkeavstemning over vedtaket om å etablere en bad bank og et statlig holdingselskap ville være grunnlovsstridig, dermed forbød domstolen i praksis folket å si sin mening om saken.

Folkeavstemningen ble foreslått av fagforeningene mot regjeringens nyliberale økonomiske politikk, og fikk nok underskrifter til å bli obligatorisk. Ideen bak bad bank-en er å overføre alle råtne lån fra de store bankene til en ny bank som så skal reddes med offentlige penger (det vil si på bekostning av skattebetalerne), noe som vil forhindre en seriøs granskning av hvem som i sin tid var ansvarlig for disse lånene.

Tiltaket ble debattert i månedsvis og var langt fra generelt akseptert, selv av finanseksperter. Så hvorfor forby en folkeavstemning? Da George Papandreous regjering i Hellas foreslo en folkeavstemning i 2011 om sparetiltakene EU og IMF krevde, brøt det ut panikk i Brussel, men selv der turte ingen å direkte forby det.

Ifølge den slovenske grunnlovsdomstolen ville en eventuell folkeavstemning «få grunnlovsstridige konsekvenser». Domstolen vedgikk at folkeavstemning er en grunnlovsfestet rett, men mente at det i dette tilfellet ville true andre grunnlovsfestede verdier som burde ha forrang i en tid med en alvorlig økonomisk krise: et velfungerende og effektivt statsapparat, særlig for å skape betingelsene for økonomisk vekst, og beskyttelse av menneskerettigheter, særlig retten til sosial trygghet og fri etableringsrett. Kort fortalt, i sin vurdering av konsekvensene av en eventuell folkeavstemning, aksepterte domstolen simpelthen som en ubestridelig kjensgjerning resonnementene de internasjonale finansinstitusjonene bruker for å presse Slovenia til å gjennomføre enda flere innstramninger: Adlyder man ikke de internasjonale finansinstitusjonenes diktat (eller lever man ikke opp til deres forventninger), vil det lede til politisk og økonomisk krise, dermed er det grunnlovsstridig. For å si det i klartekst: Siden å etterleve disse diktatene og forventningene er selve betingelsen for å bevare den grunnlovsmessige orden, har de forrang foran grunnloven (og dermed også statens suverenitet).


Tårenes dal

Det er dermed ikke overraskende at domstolens avgjørelse sjokkerte mange jurister. Juristen France Bucar, en tidligere dissident og en av Slovenias grunnlovsfedre, har påpekt at med denne logikken kan domstolen forby enhver folkeavstemning, siden de alle vil ha konsekvenser for det slovenske samfunnet: «Med denne avgjørelsen har grunnlovsdommerne gitt seg selv blankofullmakt til å forby alt folk kan finne på. Når fikk grunnlovsdomstolen rett til å bedømme økonomiens eller bankinstitusjonenes tilstand? Den kan bare bedømme om juridiske reguleringer er i tråd med grunnloven eller ikke. Det er alt!» Konflikter mellom forskjellige rettigheter nedfelt i grunnloven kan selvfølgelig oppstå: Hvis for eksempel noen foreslår en åpenlyst rasistisk folkeavstemning eller ber folket godkjenne en lov som gir politiet rett til å torturere, bør det forhindres. Men grunnen til å forby folkeavstemning i disse eksemplene er en direkte konflikt mellom prinsippet folkeavstemningen fremmer og andre artikler i grunnloven. Men i det slovenske tilfellet dreier det seg ikke om prinsippene, men om de (mulige) pragmatiske konsekvensene av et økonomisk tiltak.

Slovenia er kanskje et lite og marginalt land, men domstolens beslutning er et symptom på en global tendens til å begrense demokratiet. Ideen er at i en så kompleks økonomisk situasjon som dagens, er ikke flertallet kvalifisert til å bestemme – de ønsker bare å beholde privilegiene sine, uvitende om hvilke katastrofale konsekvenser det vil få hvis de får gjennomslag for kravene sine. Den typen argumentasjon er ikke ny.

I et tv-intervju for en del år siden forklarte den liberale sosiologen Ralf Dahrendorf den økende mistroen mot demokratiet med at etter enhver revolusjonær endring går veien til ny velstand gjennom en «tårenes dal»: Etter sosialismens sammenbrudd kunne man ikke gå direkte til overfloden i en suksessfull markedsøkonomi – den begrensede, men reelle sosialistiske velferden og sosiale sikkerheten måtte bygges ned, og disse første stegene var nødvendigvis smertefulle. Det samme gjelder også for Vest-Europa, der overgangen fra etterkrigstidens velferdsstat til en ny global økonomi innebærer smertefulle ofre – mindre trygghet, færre garanterte velferdsgoder. For Dahrendorf lar problemet seg best oppsummere i den enkle kjensgjerningen at disse smertefulle vandringene gjennom «tårenes dal» varer lenger enn den gjennomsnittlige perioden mellom (demokratiske) valg. Dermed er fristelsen stor til å utsette de vanskelige endringene for å sanke stemmer. Den paradigmatiske konstellasjonen er, ifølge Dahrendorf, de brede samfunnslagenes skuffelse over resultatet av den nye demokratiske orden i de postkommunistiske landene: I de vidunderlige dagene i 1989 identifiserte de demokrati med overfloden i de vestlige forbrukersamfunnene, og når dette ennå ikke er et faktum mange år senere, legger de skylden på demokratiet. Dessverre retter Dahrendorf mindre oppmerksomhet mot den motsatte fristelsen: Hvis flertallet motsetter seg de nødvendige strukturelle endringene i økonomien, vil en av de logiske konsekvensene da være at en opplyst elite tar makten, selv med ikke-demokratiske midler, for å sikre at de nødvendige tiltakene blir gjennomført og dermed legge grunnlaget for et virkelig stabilt demokrati?

Med et lignende resonnement har CNN-kommentator Fareed Zakaria påpekt hvordan demokrati kun «slår an» i økonomisk utviklede land: Hvis u-land «demokratiseres prematurt» blir resultatet en populisme som ender i økonomisk katastrofe og politisk despoti – ikke rart at dagens økonomisk mest suksessfulle land i den tredje verden (Taiwan, Sør-Korea, Chile) omfavnet demokratiet først etter en periode med diktatur. Og dessuten, gir ikke dette resonnementet det beste forsvaret for det autoritære regimet i Kina?


IMFs feilberegninger

Det nye i dag, med den vedvarende krisen som begynte i 2008, er at denne samme mistilliten til demokratiet, som tidligere var begrenset til den tredje verden eller postkommunistiske utviklingsland, nå slår rot også i de utviklede vestlige landene. Det som for et tiår eller to siden var et nedlatende råd til andre, angår nå oss selv. Men hva om mistilliten er berettiget? Hva om bare eksperter kan redde oss nå, med et mer eller mindre begrenset demokrati?

Det minste man kan si er at krisen som har vart siden 2008, gir omfattende bevis på hvordan det ikke er folket, men (det store flertallet av) disse ekspertene selv som ikke vet hva de gjør. I Vest-Europa ser vi nå en voksende ustabilitet i de styrende elitene – de vet stadig mindre hvordan de skal styre. Se bare på hvordan EU håndterer krisen i Hellas: De presser de greske myndighetene til å tilbakebetale gjeld, men ruinerer samtidig landets økonomi med påtvungen sparepolitikk og sørger dermed for at gjelden aldri vil bli nedbetalt.

I slutten av oktober publiserte selv IMF forskning som viste at den økonomiske skaden fra aggressiv sparepolitikk kan være tre ganger større enn tidligere antatt, og dermed annullerte de sine egne råd om innstramninger som løsningen på krisen i euroområdet. Nå innrømmer IMF at det vil være kontraproduktivt å tvinge Hellas og andre gjeldstyngede land til å redusere underskuddene for raskt. Først nå, etter at flere hundretusen jobber har gått tapt som følge av «feilberegningene».

Dette er det sanne budskapet i de «irrasjonelle» protestene over hele Europa: Demonstrantene vet godt at de ikke vet, de later ikke som om de har raske og enkle svar, men det instinktet sier dem er ikke desto mindre sant, nemlig at de ved makten heller ikke vet. I dagens Europa leder de blinde de blinde.Oversatt av R.N.