Krisen og territoriet

Balkanske Hellas består av en rekke halvøyer klemt mot hverandre i en fraktal geografi. Fra de egeiske buktene til de joniske sundene, fra toppene i Pindosfjellene til toppene i Rodopifjellene, fra sletter til odder og odder til øyer, kjennetegnes landet av sin lunefulle natur som menneskene her har måttet temme og bearbeide. En tid var en av EUs prioriteringer å fjerne de greske enklavene. Langs veiene vitner en flom av skilt i europeiske farger – velkjent ornamentikk i EUs utkantland – om dette.

Men i en tid med økonomiske innstramninger forsterkes barrierer og romlige brudd. To år med privatisering av de nasjonale transportselskapene, nedleggelse av åtte større toglinjer, kutt i subsidiene til forbindelsene mellom kontinentet og de mange små øyene, økte billett- og bensinpriser,2 kombinert med kutt i inntekter, truer nå med å forsterke de territoriale ulikhetene.

Ved munningen til Korintbukta ser passasjerene som lener seg langs rekkverket til ferga som forbinder Peloponnes-halvøya med landets nordlige del, på de få bilene over dem som kjører fra den ene til den andre siden. Fire massive pilarer er stukket ned i vannet, og over disse sprer tynne hvite barduner seg som holder brodekket på Pátra-broen oppe. Broen er en av de lengste av sitt slag i Europa. Den skulle la innbyggerne krysse bukta, fra den ene til den andre enden av bebyggelsen, men de 26 euroene det koster å kjøre fram og tilbake, det vil si en gjennomsnittlig dagslønn, gjør at svært få kan unne seg denne luksusen. Broen ble finansiert av staten og et lån fra Den europeiske investeringsbanken, og drives av et datterselskap av det franske konsernet Vinci, som har konsesjon på driften i 42 år.



Urban selvorganisering

Sparepolitikken endrer det greske territoriet nådeløst. Hellenic Republic Asset Development Fund som har fått oppgaven med å likvidere offentlige verdier, organiserer stykksalget av landet. Alt auksjoneres bort – vann, kraft, motorveier, havner. Den gamle flyplassen i Elliniko selges også. I 2004 ble den forvandlet til OL-sted og det skulle egentlig lages en park her før krisen åpnet en kongevei for avståelse av land. «Mye har endret seg,» sier Fereniki Vatavali fra det kommunale byplankontoret. På tross av de gigantiske investeringene,3 betalt av fellesskapet, blir ulike fasiliteter (vannbane for kano og kajakk, hockeybaner, skytebaner) ødelagt for å rydde plass for private investorer.

Store byggeprosjekter med en blanding av turist- og næringskomplekser, slik som i Elliniko, spretter opp rundt omkring i Hellas. Som små enklaver trekker de til seg investeringer og forsterker de territoriale ulikhetene. Enkelte steder vil regjeringen skape økonomiske frisoner,4 andre steder gjenopptas gruveutvinning og leting etter olje, uten hensyn til miljøet. Ifølge økonomen Yannis Eusthatopoulos, viser denne politikken en modell for «økonomisk vekst gjennom degradering» basert på territorial konkurranse med «sosial, skattemessig, miljømessig og aldersmessig dumping».

I enkelte deler av Athen sentrum har en tredjedel av de næringsdrivende blitt tvunget til å stenge butikkene på grunn av fallet i innenlandsk forbruk. Bak tomme vinduer hviler allerede en støvete stillhet over restene av en møbelbutikk og en frisørsalong. På fasadene tilbyr et mylder av røde og gule plakater leie eller salg av flere tusen tomme leiligheter. Den brutale nedgangen i inntekter – snittlønnen sank 30 prosent fra 2010 til 2011 – og økningen i arbeidsledighet – fra 8,8 prosent av yrkesaktiv befolkning i januar 2009 til 24,4 prosent i juni 20125 – har dømt mange familier til å finne sammen i en og samme leilighet.

Riktignok består ikke kriselandskap her av spøkelsesbyer slik som i Madrids forsteder. Forvitringen av det urbane bindevevet går saktere og er mindre spektakulær. Fraværet av byplanlegging har gitt Athen en mindre integrert struktur, og dermed en større motstandsdyktighet mot systemsammenbrudd. I Hellas har verken bankfolk eller entreprenører vært involvert i produksjonen av byrom. Landet har heller ikke hatt en boligpolitikk verdig en velferdsstat: fra Ioannis Metaxas’ diktatur (1936–1941) til militærjuntaen (1967–1974) via borgerkrigen (1946–1949), der kommunistene ble nedkjempet og endte med den beinharde, autoritære høyreregjeringen til Constantin Caramanlis (1955–1963), klarte aldri den forbudte og forfulgte arbeiderbevegelsen å presse gjennom en velferdsstat.

Athen ble dermed «organisert gjennom de mange individuelle initiativene nedenfra,» forklarer Thomas Maloutas, professor i sosialgeografi ved universitetet Harokopio. Eieren hadde tomten, entreprenøren hadde kunnskapen. Kapital hentet fra forhåndssalg av byggeprosjektene finansierte byggingen av små boligblokker på fem–seks etasjer. Mellom 1950 og 1970 ble dette mikrokapitalistiske systemet, kalt antiparoki (bokstavelig: «kompensasjon»), den dominerende produksjonsmåten for boliger. Finansiert av sparepenger snarere enn lån, formet dette systemet størsteparten av dagens sentrum. Antiparoki sørget for god adgang til egen bolig6 og beskyttet grekerne mot statens mangler, bankenes ågerrenter og økonomiske svingninger.

Men denne urbane selvorganiseringen later nå til å vakle under mishandlingen fra sparepolitikken. Med sin høye konsentrasjon av administrative og kommersielle funksjoner er hovedstadsområdet mest brutalt rammet av kuttene i offentlig pengebruk og forbruksnedgangen. Fra episenteret i Athen sprer krisebølgene seg utover landet.



Dramatisk inntektsskatt

Fra egeerhavskysten til Pindosfjellene utfolder landbrukssletta i Thessalia seg som en mosaikk. 200 kilometer nord for Athen farges sletta maisgrønn, halmgul, bomullshvit av åkre som bølger i lette kurver. Fabrikkuber, irrigeringsrør og sylindersiloer vitner umiskjennelig om et agroindustrielt område. Men til forskjell fra andre områder i Europa med intensivt landbruk, skiller Thessalia seg ut med en stor befolkningstetthet.

Under platantrærne i landsbyen Evidrio forteller Dimitris Goussios, professor i rural geografi ved Universitetet i Thessaloniki-Volos: «På begynnelsen av 1900-tallet gjennomførte Hellas den mest radikale landbruksreformen i Europa. Staten omfordelte jorda på en fullstendig egalitær måte etter behovene til hver husholdning. Det dreide seg dengang om å få slutt på monopolet til de store landeierne og å favorisere småbøndene. I denne regionen er snittstørrelsen på brukene begrenset til 150 mål. Helt til i dag har landbruket vært bygd rundt familiedrevne småbruk.7

Landbruksreformen var et av elementene i etableringen av den greske staten. Etter 1922 ga den unge republikken land som tidligere hadde tilhørt ottomanene, til de flere hundretusen grekere bosatt i Anatolia.8 Den greske staten mente tildelingen ville sikre den legitimitet. Etterpå trakk den seg i ro og mak tilbake. Opptatt av ikke å fremmedgjøre velgerne på landsbygda, valgte de politiske lederne å ikke kreve inn skatt. Fra slutten av 1800-tallet ble skattene gradvis lettet for til slutt å forsvinne for nesten alle bøndene etter andre verdenskrig. Landbruksinntektene falt dermed utenfor skatteinngangen, mens organiseringen av produksjonsrelasjonene ikke lenger ble basert på kontrakter. Fraværet av lønnsslipper bevarte ulike uformelle kooperativer «basert på bytte av tjenester og materiell mellom slektninger og naboer,» sier Goussios, men åpnet også for utbytting av landarbeidere, særlig albanere.

I 2011 gjeninnførte regjeringen inntektsskatt for bøndene, da de senket fritaksgrensen fra 12 000 til 5000 euro. Den påla brukene å følge regnskapslovene. Innføringen av et system med arbeidskuponger og bøter i tilfelle svindel, rammer også lønnsmottakerne på landsbygda. «De har besluttet å ødelegge kooperativene under påskudd av å kreve inn skatt,» kommenterer Goussios. «I denne saken dreier det seg om å innpode en økonomisk tekning snarere enn å kreve skatt.» Så lenge de søkkrike rederne fram til 2013 slapp å betale skatt, hadde skatteinnkrevingen her ingenting egalitært over seg. Skatten skal gå til å tilbakebetale gjelden, men den har blitt privatisert av Hellas’ kreditorer, som har gjort den til en god inntektskilde.

I landsbyen Abelia, ved den skogkledde foten til Pindosfjellene, ser Doulas Agoritza allerede omfanget av skatteinnkrevingens skadevirkninger. Den kommunalt ansatte kvinnen, som har fått lønnen kuttet med 40 prosent, har egne kontortider for bøndene. «Av de femten bøndene som kommer hit hver uke, har tre fjerdedeler store problemer. Enkelte overlever med selvberging. Prisene på drivstoff, strøm og vann har steget så mye at innføringen av inntektsskatt får dramatiske konsekvenser.»

Med oppsmuldringen av egne ressurser, innføringen av inntektsskatt og økningen i indirekte skatter (merverdiavgiften har steget fra 18 prosent før 2008 til 23 prosent), har mange bønder mistet alt de eier. På grunn av den lille størrelsen på brukene deres, aldrende arbeidere og nedgang i subsidiene fra EUs felles landbrukspolitikk etter utvidelsen i øst, betyr dette sannsynligvis konkurs for de mest sårbare. Lemlestingen av landbruksreformen som dette vil føre til, vil skape en eierkonsentrasjon på slettene, og i forlengelsen vil mange gi opp åkrene i fjellene.



Raseringen av produksjonssektoren

Inntredenen i den politiske og monetære unionen har omorganisert det greske territoriet. De europeiske midlene – særlig for landbruk – utviklet riktignok landet, men ytterligere spesialisering og integrasjon i fellesmarkedet har også skapt en sosial og geografisk differensiering. Mens den europeiske arbeidsdelingen økte turistifiseringen av øyene i Egeerhavet, forsterket den samtidig nedgangen i industriområder.

Fram til begynnelsen av 1980-tallet var Pátra et av de største industriområdene i landet. Langs kysten sysselsatte en rekke fabrikker (tekstil, dekk, papir, såpe) flere tusen arbeidere. Det er bare ruiner igjen av denne arbeiderhistorien. «Alle regjeringene siden 70-tallet har lovet å utvikle industriområdene for å skape en mer dynamisk lokaløkonomi, men ingenting har blitt gjort,» sier Yannis Souvaliotis, leder for Arbeidsinstituttet i Pátra, et forskningssenter drevet av den greske fagbevegelsen.

«Svekket av lave produktive investeringer, klarte ikke byens industri å møte konkurransen,» forteller Souvaliotis. «Eksponert for langt mer konkurransedyktige økonomier i Europa, sank industrien fort.» Slutten på den kalde krigen og den liberalistiske overgangen i landene i øst akselererte fabrikknedleggelsene og utflyttingene, særlig til Bulgaria. «I 1993 var det et sjokk. Stengningen av Peiraiki-Pátraiki [Hellas’ største tekstilselskap] satte flere tusen ansatte på gata. Siden har alle de store selskapene lukket portene, med unntak av bryggeriet Amstel og sementselskapet Titan. Dette rammet siden de små og mellomstore bedriftene.»9

I en tid ble virkningene av raseringen av den produktive økonomien tilslørt av landets inntreden i euroområdet og forbruksveksten basert på privat forgjeldelse.10 Den allmenne begeistringen som hersket, kulminerte med OL. Med krisen i 2008 sprakk spekulasjonsboblen og avdekket en sårbar økonomi basert på tjenestesektoren. I denne situasjonen vil en utmeldelse av euroen og gjeninnføring av en devaluert drakme gjøre import dyrere uten nødvendigvis å øke eksporten, på grunn av bortfallet av produksjonssektoren.11 Etter et tiår med monetær integrasjon felte avindustrialiseringsfellen Hellas.



Høyreekstremister

I havna i Pátra har varelastene litt etter litt blitt erstattet av turistferger, arbeideren av migranten. Plassert på taket til en liten fabrikk ved holdeplassen på den andre siden av kystveien holder papirløse flyktninger øye med lastebilene og båtene, politipatruljene, i påvente av riktig øyeblikk. «Enkelte har vært her i tre år,» forteller Vangelia Tsomaka. Den trettiårige advokaten arbeider for Leger uten grenser, som tilbyr helsetjenester og juridisk bistand til migrantene.

Foran bussen Leger uten grenser har parkert langs havet, ser hun hver dag virkningene av Dublin 2-reglene. Regelverket som ble vedtatt i 2003 gjør at migranter som tar seg inn til Europa via Hellas og arresteres i et annet EU-land automatisk sendes tilbake til Hellas. Dette har gjort Pátra til en europeisk blindvei:12 «Det er nå lettere å komme seg inn i Hellas enn å komme seg ut!»

I nedgangstider forsterkes enkeltes fanatisme av de mange utlendingene i byen. I mai i fjor angrep en væpnet nabolagsmilits, støttet av nynazistpartiet Gyllent daggry, migranter i byen. Da den sosialistiske statsministeren Lukas Papademos (november 2011–mai 2012) inviterte LAOS med i regjeringen legitimerte han det ytre høyre, som siden militærjuntaens fall i 1974 hadde vært holdt utenfor det gode selskapet i politikken. Beslutningen i august 2011 om å bygge en grensemur mot Tyrkia gjorde resten (se artikkel på neste side).

Mens et mindretall av innbyggerne i Pátra, som mediene viet en enorm oppmerksomhet, sluttet seg til høyreekstremistene, viste det store flertallet sitt sinne i motsatt retning. I Akhaia, regionen Pátra er hovedstad i, har venstrekoalisjonen Syriza tatt over etter «sosialistiske» Pasok. Syriza har styrt denne tidligere symbolske Pasok-bastionen siden 2010.

Inneklemt i fjellet ligger Papandreou-enes fødelandsby, Kalentza, bare 35 kilometer fra havna. På landsbytorget står det statuer av Giorgos – bestefaren, statsminister flere ganger på 1960-tallet – og av Andreas – faren, statsminister i 1981–1989 og 1993–1996. Statuen til Georgios – sønnen, statsminister fra 2009 til 2011 – har ennå ikke blitt satt opp.

Oversatt av R.N.
<



Fotnoter:
1 Budsjettplanen for 2013–2016 innebærer kutt på 18 millioner euro, det vil si en nedgang på 15–20 prosent.

2 Drivstoffprisene ble doblet fra 2009 til 2012 (www.autoline-eu.fr).

3 Ifølge ulike estimater var totalkostnaden for OL 14–20 milliarder euro.

4 Reuters, 28. august 2012.

5 Kilde: Eurostat.

6 I 2007 eide 73 prosent av husholdningene sin egen bolig, mot 65 prosent i snitt i EU, 58 prosent i Frankrike og 46 prosent i Tyskland. I Norge eier 77 prosent sin egen bolig (SSB, 2011).

7 400 mål i snitt.

8 Grekerne i Anatolia ble tvunget til å dra tilbake til Hellas etter Lausanne-traktaten som avsluttet den gresk-tyrkiske krigen (1919–1922).

9 Ifølge Arbeidsinstituttet i Athen har 58 000 av de 900 000 bedriftene som fantes i 2009 blitt lagt ned. Avindustrialiseringen skyldes både konkurranse utenfra og fall i internt forbruk som følge av innstramningene.

10 Den årlige gjennomsnittsveksten i utestående forbrukslån økte i snitt med 24 prosent i året mellom 2002 og 2007. Kilde: Sofinco, www.ca-consumerfinance.com.

11 Økonomen Jacques Sapir mener at en devaluering «vil la Hellas øke eksporten, som i 2011 tilsvarte 27 prosent av BNP, hvorav tolv av disse prosentene var eksport av varer.» Le Monde, 24. mai 2012.

12 Denne hovedbrikken i den europeiske asylpolitikken overlater alt ansvaret for asylsøknaden til det første EU-landet asylsøkeren ankom.