Makten og media

Det heter seg at diktere, dramatikere og andre kunstnere i repressive regimer har et slags konkurransefortrinn i det at sensuren eller frykt for represalier påtvinger dem en kreativ boost. Allusjonen, metaforen, symbolet blir mer enn utslag av estetisk overskudd og perfeksjon under slike omstendigheter.





I det perspektivet er det påfallende lite ironi i kampanjene mot Pinochet-regimet som skildres i chilenske Pablo Larrains Stem nei. Vel er det regimet selv som inviterer til folkeavstemning om hvorvidt det skal bli sittende eller ei, men det er etter internasjonalt press. Så selv om valgkampen skal foregå som åpen og redelig tvekamp, det vil si at opposisjonens og makthavernes propaganda konfronteres i nøye tilmålte sendeflater, så har ikke denne pliktskyldige folkeavstemning gjort Chile til et mindre farlig samfunn. Et steg i demokratisk retning, det er så, men regimets menn sørger likevel for at opposisjonen med jevne mellomrom aner skinnet av stålet i silkehansken ­– sånn i tilfelle de skulle glemme hvilket terrorvelde de lever i, at over fire hundre journalister ble rensket ut av bransjen allerede under kuppet mot Allende i 1973. Fram til 1990 sto regimet for drapet på 23 journalister og fengslingen av 20 andre.



Brutal politisk virkelighet

Mot en såpass dramatisk bakgrunn er det likevel gledelig å notere at prosessen rundt utformingen av kampanjen byr på vel så engasjerende konflikter. Vi tåler absolutt noen runder til om valgene i klipperommet eller på avisdesken, om hestehandelen på partikontoret eller hos medierådgiverne. Nå er det ikke vanskelig å se for seg framtidige kritikere gjespende ramse opp «atter en runde med redaksjonelle prioriteringer, motstridende vinklinger som veies opp mot hverandre», men den tid, den luksus. Så blaserte har vi ikke råd til å være i våre dager. Pitching-møtet, redigeringen, idédugnaden og politisk spin er tross alt ikke like familiært som baren, hesteryggen og rattet. Ikke riktig ennå. For til tross for filmer som Tim Robbins’ Rob Roberts (1992) og Levinsons Wag the Dog (1997) samt enkelte tv-serier, så er virksomheten på nisseverkstedet, før medieproduktet serveres publikum, fremdeles å regne som relativt upløyd mark.

Prosessene rundt slike prioriteringer er til sist med på å farge horisonten til massene som mottar resultatet, altså oss borgere, og påkaller med det vår umiddelbare interesse. Anskueliggjøring av manøvrene i slike lokaler kan umulig bli direkte kjedelig. De fleste av oss kan ikke få nok informasjon om den manipulasjon vi daglig er gjenstand for, og med vårt eskalerende mediekonsum tatt i betraktning, er det forunderlig få filmer som imøtekommer dette behovet. Dessuten har disse mekanismene, alt etter hvor narsissistisk man er, en sekundær appell i det at den gjenspeiler tilsvarende strategier på det individuelle og mellommenneskelige plan, eksempelvis hvordan man framstiller seg selv eller andre, eller hvor høyt på banen man går i en diskusjon eller interessekonflikt: Satse bløtt på eksemplets makt, rose de positive trekk man gjerne ser mer av? Evige, for det meste interessante spørsmål, om enn med aldri så traurige utgangspunkt.

I Stem nei er disse problemstillingene og løsningene på dem av akutt betydning. Vet man det minste om Pinochet-æraen, skjønner man at det står mer enn taktiske prinsipper på spill. Problemene er så basale som de kan bli, bokstavelig talt spørsmål om liv og død, noe hundretusener fikk erfare på sureste vis i noen tiår etter kuppet i 1973.

Her er det altså en brutal politisk virkelighet som via noen minutters reklamespots skal forsøkes endret. Angrep og kommentar er forståelig nok reklameskapernes første impuls, deretter å skjønnmale alternativet, Nei-sidens framtidsidyll. Eller kanskje det finnes en tredje vei. Kan man, som det heter i presentasjonen av filmen, felle et diktatur på samme måte som man selger brus og joggesko?



Politiske søvngjengere

Når den framgangsrike reklamemannen René Saveedra, spilt av Gael Garcia Bernal, lar seg overtale til å lede tv-kampanjen for opposisjonen, takker han ja til litt flere utfordringer enn han umiddelbart forestiller seg. Ett forhold er at det som nevnt ikke er helt trygt å jobbe mot regimet, til tross for den offisielt «åpne» valgkampen, og da er ikke det å legge karrieren i ruin er den største bekymringen. Et annet er de mange avveininger som må foretas for å få propagandaen til å appellere, uten å gå på akkord med de fakta og (mis)forhold som faktisk bør kommuniseres. Hans fokus på reklamekonvensjonell formidling og overtalelse sitter ikke helt godt hos komiteens bitreste medlemmer. Konflikter oppstår.

For publikummere som ikke selv har vært tilknyttet en valgkomité, en redaksjon, et kommunikasjonsbyrå eller lignende, kan dette kanskje lyde litt … tørt? Da skal man i så fall være ualminnelig uinteressert i politikk og nær historie – det er ikke vaskepulver denne reklamekampanjen handler om. Dessuten, om Stem nei likevel virker noe «teknisk» preget, så veies det opp av at vi også får noen innblikk i Renés privatsfære, hans tilværelse som fraskilt far med en kompromissløst opposisjonell eks-kone.

Akkurat dette, den evinnelige og i så altfor mange filmer ulidelig forserte og seigpinte human touch, kunne fort blitt litt kjedelig, men Larrain holder et balansert fokus også her, da også parets samtaler for det meste dreier seg om kampanjen. Det er nesten så man ønsker å høre dem snakke litt mer om pjokken. Uvant. Dessuten er det i enkeltmenneskets hverdagsliv, for eksempel det praktiske i å dele barnepass, at en film som denne gir det nødvendige sting i skildringen av hva det faktisk koster å leve under trusselen fra et slikt regime, og det tjener Larrain til ære at han oppnår dette uten å måke følelsene på kamera.

Apropos kamera, når de første bildene flimrer over duken vil uforberedte publikummere kanskje bli litt i stuss over teksturen: «Gulp! Lavbudsjettert 80-talls videokunst?». Bli sittende. VHS og alt som ligner er ikke så fryktelig sjarmerende, men dette fungerer. Les det som patina, tidskoloritt, slik super8 en stund konnoterte barndomsminner og annet fra 60- og 70-tallet.

Som så mange bredt anlagte kommunikasjonsformer, ender nei-sidens reklamer som en temmelig platt demagogi, men under slike samfunnsforhold blir det en lavmålsretorikk som spreller for harde livet. Det faller selvsagt lett å dele den forakt som Renés ekskone og komiteens raddiser viser for de første kampanjefilmene. Selv med fratrekk for datert markedsføring, arter de seg som svulstig forbruksreklame i smeltet ost.

Larrain kommer akkurat denne innvending i møte (og René til unnsetning) ved ganske tidlig i filmen å presentere en alminnelig middelaldrende kvinne som er såre fornøyd med tingenes tilstand. Hun har jobb, og barna skoleplass. Så da så. Dette er den virkelighet René forholder seg til, og med et visst strev prøver å få sine opposisjonelle oppdragsgivere til også å forholde seg til: Enten de liker det eller ei, så er det dette segmentet av politiske søvngjengere nei-siden er nødt til å nå.





Harens kappløp

Mang en minneverdig film har fått skryt for, som vi sier, å fungere på flere nivåer, og det skal ikke utelukkes at det samme gjelder Stem nei, men det mest fornøyelige her var å se skildringen av de mange nivåer Renés utfordringer utspiller seg på. Fra detaljert nærlesning av reklamen som «Cola-estetikk», valg av skuespillere og dansere, videre til disse bestanddelers vekt og effekt i en kampanjefilm, dernest kampanjens ovennevnte gnisninger mellom budskap og effekt på velgermassen, samt den latente bekymring for å bli for flink for despoten. Oppfattes de som en reell trussel, er det ingen garanti for at regimet engang vil late som om de følger spillereglene.

Dette kunne fort blitt et tårnende villnis av metarefleksjoner (og interessant kunne også det blitt), men Stem nei blir en ubesværet progresjon av engasjement og uttrykk. Til de grader at man langt på vei tar seg i å heie på reklamefilmer man ellers ville krysset gata for å slippe å se. En bittersøt erfaring bare det. En annen mulig forklaring på manglende subtilitet i opposisjonens kampanjefilmer, er at den satire som kan tenkes å overgå Pinochet-regimets redsler, den er det vel like greit at vi slipper å se. Det mest overraskende med denne valgkampen blir da hvor baktung og provisorisk regimets reklamer er, men så er det faktisk en variant av harens kappløp med skillpadden man har sett.

© norske LMD

Stem Nei, originaltittel: No, regi: Pablo Larrain,Chile, 2012.