Vår løsning for Europa

3. januar innrømmet IMFs sjeføkonom at en «feil» hadde ledet institusjonen til å undervurdere den negative virkningen av innstramningene de fremmer. Venstrekoalisjonen Syriza foreslår nå at Hellas behandles slik det forgjeldede Vest-Tyskland ble behandlet i 1953.

Forbundsrepublikken Tyskland er nedsyltet i gjeld og truer med å trekke hele Europa med seg i fallet. Kreditorene, deriblant Hellas, er opptatt av å redde seg selv og dermed klar over et fenomen som bare overrasker liberalister: intern devaluering (det vil si lønnskutt) fører ikke til nedbetaling av utestående gjeld, snarere tvert imot.

På et ekstraordinært toppmøte i London 27. februar 1953 beslutter 21 land å revurdere kravene med tanke på deres partners reelle evne til å overholde sine forpliktelser. De kutter 60 prosent av den nominelle verdien på Vest-Tysklands utestående gjeld og gir landet en betalingsutsettelse på seks år (1953–1958), i tillegg utvides nedbetalingstiden til tretti år. De innfører også en utviklingsklausul som sier at landet ikke skal bruke mer enn fem prosent av eksportinntektene til å betjene gjelden. Europa reverserte Versailles-traktaten (1919) og la grunnlaget for Vest-Tysklands utvikling i etterkrigstiden.

Det er nettopp dette Syriza foreslår i dag: å reversere de mange små Versailles-traktatene som forbundskansler Angela Merkel og hennes finansminister Wolfgang Schäuble har påtvunget de gjeldsrammede europeiske landene, og gi oss et av de største øyeblikkene av klarsyn Europa har sett siden krigen.

De forskjellige «redningspakkene» i Sør-Europa har mislykkes, de har bare gravd avgrunner man forventer at skattebetalerne skal fylle igjen. Det har aldri før hastet så mye med å finne en helhetlig, kollektiv og definitiv løsning på gjeldsproblemet. Og vi har liten forståelse for at dette skal tilsløres for å sikre at forbundskansleren gjenvelges.

 

Et av de mest korrupte landene

I denne situasjonen mener vi i Syriza at vårt forslag om en europeisk gjeldskonferanse, basert på London-konferansen om den tyske gjelden i 1953, er den eneste realistiske løsningen som vil gagne alle: et helhetlig svar på lånekrisen og EUs åpenbart mislykkede politikk.

Her er det vi krever for Hellas:

– En betydelig reduksjon av den nominelle verdien på landets utestående offentlige gjeld.

– En betalingsutsettelse, for heller å bruke de frigjorte midlene til å få den greske økonomien på fote igjen.

– Innføring av en utviklingsklausul, slik at tilbakebetalingen av gjelden ikke kveler den økonomiske snuoperasjonen ved fødselen.

– Rekapitalisering av landets banker, uten at disse summene plusses på landets offentlige gjeld.

Disse tiltakene må også følges opp med reformer som sikrer en mer rettferdig fordeling av rikdommene. Å få slutt på krisen betyr at vi må bryte med det i fortiden som lot den skje: Vi må jobbe for sosial rettferdighet, like rettigheter for alle, politisk og skattemessig transparens, kort fortalt, for demokratiet. Et slikt prosjekt kan bare settes ut i livet av et parti som er uavhengig av finansoligarkiet som skapte krisen og gjør alt for å bevare status quo – denne håndfullen av bedriftsledere som har holdt staten som gissel, av gjensidig solidariske skipsredere som fram til 2013 ikke betalte skatt, av mediemagnater og bankerotte banksjefer som har en finger med i spillet overalt. Transparency Internationals årsrapport for 2012 utpeker Hellas som et av de mest korrupte landene i Europa.

Vårt forslag er den eneste løsningen, mener vi, med mindre man er fornøyd med den eksponentielle veksten i offentlig gjeld i EU, der den allerede i snitt er mer enn 90 prosent av BNP. Vi er optimistiske, for prosjektet vårt kan ikke avvises, ettersom krisen nå rammer den harde kjernen i euroområdet. Nøling vil bare øke de økonomiske og sosiale kostnadene ved dagens situasjon, ikke bare i Hellas, men også i Tyskland og alle de andre eurolandene.

I tolv år fungerte euroområdet – basert på liberalistiske dogmer – utelukkende som en monetær union, uten et politisk eller sosialt motsvar. Handelsunderskuddene i sør speilet overskuddene i nord. Fellesvalutaen tjente dessuten Tyskland godt, fordi den kjølte ned landets økonomi etter den dyre gjenforeningen i 1990.

Men gjeldskrisen rokket ved denne balansen. Regjeringen i Berlin reagerte med å eksportere sin sparepolitikk, noe som forverret de sosiale ulikhetene innad i Sør-Europa og de økonomiske spenningene i hjertet av euroområdet. Det har nå dukket opp en akse med kreditorer i nord og debitorer i sør, en ny arbeidsdeling bestemt av de rikeste landene. I sør skal man spesialisere seg på arbeidsintensive produkter og tjenester med luselønninger; i nord skal man konkurrere på kvalitet og innovasjon, med enda høyere lønninger for noen få.

 

Skattesystem som en sil

Forslaget Hans-Peter Keitel, leder for Det tyske industriforbundet (BDI), kom med i et intervju på Der Spiegels nettavis, om å gjøre Hellas til en «økonomisk frisone»1 viser det sanne målet bak memorandumet fra mai 2010.2 Tiltakene denne avtalen innførte, som vil gjelde til minst 2020, har endt i et øredøvende nederlag, noe IMF nå innrømmer. Men for de som utformet den, har denne avtalen den fordelen at Hellas blir satt under økonomisk administrasjon, noe som gjør landet til en økonomisk koloni for euroområdet.

Annullering av denne avtalen er dermed avgjørende for å få slutt på krisen: Det er medisinen som dreper, ikke doseringen, slik enkelte påstår.

Dessuten må vi se på de andre årsakene til den økonomiske krisen i Hellas. De faktorene som har ledet til sløsing av offentlige penger, er der fortsatt: for eksempel Europas høyeste pris på å bygge en kilometer vei, eller privatisering av motorveien under dekke av «forskuddsbetaling» for nye veier, som ikke blir ferdigstilt.

Veksten i ulikheter lar seg ikke redusere til en sekundær virkning av finanskrisen. Det greske skattesystemet gjenspeiler det klientelistiske forholdet som forener landets eliter. Det er gjennomhullet av skattefritak og unntak skreddersydd for det oligarkiske kartellet. Dette opprettholdes av den uformelle overenskomsten som siden diktaturets tid har sveiset sammen arbeidsgiverne og det tohodede monsteret (Nytt Demokrati og Pasok). Dette er en av grunnene til at staten i dag avstår fra å hente inn de ressursene den trenger via skatteseddelen og heller foretrekker stadige kutt i lønninger og pensjoner.

Men det politiske etablissementet – som så vidt overlevde valget 17. juni i fjor3 ved å så frykt for at Hellas skulle gå ut av euroområdet – lever med kunstig åndedrett fra en kunstig lunge: korrupsjonen. Den vanskelige oppgaven med å bryte samrøret mellom politiske og økonomiske interesser – et problem som ikke bare angår Hellas – vil være en av prioriteringene for en folkelig regjering ledet av Syriza.

Vi krever altså en betalingsutsettelse på gjelden for å endre Hellas. Uten dette vil enhver økonomisk kur gjøre oss til enda større sisyfoser, dømt til å mislykkes. Bortsett fra at denne gangen rammer dramaet ikke bare antikkens Korint, men hele Europa.

Oversatt av R.N.