Bagdads nye normalitet

Den amerikanske invasjonen for ti år siden fjernet Saddam Husseins brutale regime, men mange av de mest ødeleggende elementene lever videre under en tilsynelatende normalitet i Bagdad. Et smertefullt spørsmål tvinger seg fram: Har Irak lidd i nok et tiår til ingen nytte?

Etter en forferdelig vold, som ødela flere hundretusen liv og etterlot nærmest ingen uten en tragisk historie å fortelle, er en ny normalitet i ferd med å få fotfeste i Irak. Men den mangler en synlig retning som kan la irakerne se framover. «Hvordan fortelle om de siste ti årene?» spør en skjønnlitterær forfatter som forsøker å gjøre nettopp dette. «Problemet er ikke hvor man skal begynne, men hvor man skal stoppe. Man måtte vente til krigen i Algerie var over før man kunne skrive historien om den. Her er vi fortsatt fanget i et hendelsesforløp vi ikke ser utgangen på.» Strukturen i boka han jobber med, der hvert kapittel knytter fortellingen til hendelsene i et bestemt år, er dermed underlagt et politisk system som stadig holder spenningen oppe.1

Ti år etter at den amerikanske invasjonen gjorde slutt på Saddam Husseins styre, er Irak fortsatt i krise. Men Bagdad er det siste stedet man ser det. De blodige attentatene – det eneste som gjør at landet fortsatt eksisterer i vestlige medier – er blitt sjeldnere enn for noen år siden, da motstandsgrupper og religiøse militser brukte det de hadde av bilbomber, selvmordsbomber og andre bomber.

Den marerittaktige trafikken, på grunn av alle kontrollpostene og betongveggene, blir stadig bedre. Irakerne som flyktet fra volden, særlig i 2006, og søkte tilflukt i Kurdistan eller andre land, vender tilbake. «Kollaboratørene» har gjenfunnet sin plass i samfunnet. De høye levekostnadene hindrer ikke de som oljeinntektene drypper på i å hengi seg til et frenetisk forbruk. Folk har det langt travlere i handlegatene enn i politikkens kulisser, der politikere fra alle fløyer snakker om den siste konflikten så langt med en livsvant nonsjalanse.

 

Uklart politisk system
Statsminister Nuri al-Maliki får stadig flere kritikere etter hvert som makten hans øker. Hans tøffe linje overfor det kurdiske lederskapet i nordøst om fordelingen av oljeinntekter og omstridte områder, ga ham en solid støtte i den arabiske befolkningen. Både sunni- og sjiamuslimene så på ham som en forsvarer av deres interesser og landets integritet. Men så misbrukte han «terrorisme»-kortet for å utmanøvrere politikere som Rafi al-Isawi, hans sunnimuslimske nestleder i et politisk system der postene fordeles etter etnisitet og religion. Dette ledet til store protester mot den sjiamuslimske statsministeren og kjente politikere ble tvunget til å ta avstand fra ham.

Dette førte nærmest mekanisk til sjiamuslimsk hevdelse av egen identitet, i et samfunn som fortsatt er merket av den etnisk-religiøse volden i 2006–2008. Men ikke alle i det mangfoldige sjiamuslimske samfunnet støtter Maliki, ettersom han øker sin personlige makt ved å svekke innflytelsen til rivalene.

Statsministeren er dermed overraskende isolert. Han er sårbar overfor kurderne og har blitt drevet inn i et etnisk-religiøst spill, samtidig som han ikke kan stole på ryggdekning fra sine egne som han har distansert seg fra ved å spille ut nasjonalistkortet. Han har likevel noen trumfkort i ermet: kontroll over statsapparatet, de ulike motstandernes manglende evne til å bli enige om en etterfølger, en underlig amerikansk-iransk enighet om at stabilitet er det viktigste (amerikanerne vil helst glemme nederlagene i Irak, mens iranerne frykter større tap i Syria), den kyniske opportunismen det politiske systemet hviler på, et utmattet folk som kanskje ikke orker å protestere lenger.

Samtidig kan vi ikke utelukke en konfrontasjon, gitt sunnimuslimenes frustrasjon, spenningene mellom trossamfunnene, og de materielle og moralske manglene til et sikkerhetsapparat som ikke klarer å slå ned opprør og mangler legitimitet i befolkningen. Et scenario der et politisk vakuum paralyserer Maliki eller tvinger ham til å gå av uten enighet om en etterfølger, kan ikke utelukkes.

Dessuten er det politiske systemets natur fortsatt uklart. Motstanderne nøler ikke med å kalle statsministeren for autoritær, fordi så mye av makten er samlet i hans hender at selv en enkel visumsøknad kan havne på pulten hans. Hans framtoning som en framsynt og viril mann skriver seg inn i en lang tradisjon som irakerne fortsatt er mottakelige for. Menneskerettighetsbruddene under hans ledelse gjentar det tidligere regimets infernalske mønster. Men på tross av dette står han overfor en godt forankret pluralisme, som gjør enhver eneveldig ambisjon nærmest utenkelig.

 

Amerikanernes arvesynder
Samtidig forhindrer Malikis makt en reell parlamentarisme. Makten hans støtter seg ikke på parlamentet, men på de tvetydige reglene i det politiske spillet som han bruker til å omfordele ressurser og skifte allianser i et klima av permanent konflikt. «Det er ikke lenger mulig å forestille seg et system der en sekt, et parti eller en mann hersker alene,» sier den tidligere visepresidenten Adel Abdul Mahdi. «Sunniene har forsøkt, og sjiaene kan gjøre det, men det vil ikke fungere. På dette stadiet kan vi heller ikke satse på et system basert på statsborgerskap uten trostilknytning. Pluralisme, desentralisering, eller selv en føderal stat er uunngåelig i denne fasen. Vi trenger derfor et parlamentarisk system, men for tiden har vi ikke noe bestemt system i det hele tatt. Institusjonene fungerer dårlig og grunnloven håndheves egentlig ikke.»

Denne situasjonen er en av to sentrale elementer av den amerikanske arven i Irak. Mellom en invasjon framstilt som et «kirurgisk angrep» uten noe påfølgende ansvar og Obamas hastige tilbaketrekning (for å kvitte seg så fort som mulig med forgjengerens uheldige forpliktelser), har vi sett noen år med politisk ingeniørkunst som i beste fall kan kalles lapping. La oss se på arvesyndene: kriminalisering og fullstendig nedbygging av de gamle regimets institusjoner, et sekterisk syn på det politiske systemet, promotering av eksilerte politikere uten forankring i samfunnet, forhandlinger i kulissene om en grunnlov som gjenspeiler en avtale mellom sjiaene og kurderne på bekostning av sunniene, og mange valg som har marginalisert sunniene ytterligere.

Alle disse villfarelsene kunne gradvis blitt korrigert, men unnlatelsessynder har kjennetegnet USA i Irak. Amerikanerne ignorerte sine egne målsetninger og trakk seg ut uten noen avtale om de sakene som vil hjemsøke Irak i lang tid framover: revidering av grunnloven, fordeling av omstridte områder, omfordeling av ressurser, forholdet mellom sentralmakten og provinsene, statsministerens makt, institusjonalisering av maktfordelingsprinsipper, hvordan parlamentet skal fungere, og hvordan politiet skal organiseres. Alt dette gjenstår å forhandle og reforhandle, fra den ene politiske krisen til den andre. Denne uklarheten er for øvrig fullstendig internalisert av de berørte personene. «Problemene vi gjennomgår er det normale uttrykket for unormale tider,» sier en av Malikis rådgivere. «Vi går videre i vår overgangsprosess.»

 

Overflod av identitetsmarkører
Den andre delen av den amerikanske arven angår irakernes vaklende og ufullstendige forståelse av egen identitet, som de har blitt viklet inn i. Med et svært enkelt samfunnssyn – basert på grovkornede begrep om baathisme, saddamisme, terrorisme, sekterisme eller stammetilhørighet – skapte amerikanerne en politisk konstruksjon bygd på klisjeer. De gjorde Irak til en parodi av seg selv. Dette minner om den koloniale tankegangens selvoppfyllende virkning, selv om den amerikanske invasjonen aldri hadde som kall å kolonisere i egentlig forstand.

Okkupanten behandlet sunniene som om de alle var tilhengere av Saddam Hussein, de gjorde dem til fiender og marginaliserte dem i det politiske systemet. Dette drev dem til å savne fortiden, selv om også de led mye da. Amerikanerne skilte mellom «gode» og «dårlige» sjiamuslimer og forverret dermed klassedelingen med en fremmedgjøring av arbeiderbevegelsen, den såkalte sadrismen,2 som de feilaktig anklaget for å være håndlangere for prestestyret i Teheran. Kurderne framsto derimot som naturlige allierte. Dette styrket deres politiske ambisjoner i de omstridte områdene.

Irakerne er fortsatt delvis fanget av det selvbildet amerikanerne formet og la igjen. Islamister av alle slag viser sin tilhørigheter gjennom frisyrene – kort eller langt skjegg, med eller uten bart, resten av håret barbert eller ikke. Soldatene og politiet har overtatt sine gamle «partneres» besettelse på utseendet og går alle med knebeskytterne rundt anklene. Nesten alle Bagdads bydeler har en overflod av identitetsmarkører – portretter av «martyrer», flagg og graffiti – som entydig signaliserer bydelenes tilhørighet. De statlige institusjonene unnslipper dessverre ikke dette fenomenet, i et land der nasjonalsymbolene har blitt overskygget av andre symboler: Sjiabannere henger over de fleste kontrollpostene i hovedstaden.

 

Frykten for den Andre
Den politiske debatten er gjennomsyret av samme sekteriske språk, som eksisterte i samfunnet før 2003, men ikke i det offentlige rommet. Fordommer ytres nå åpent på alle sider. Tidligere tiders evinnelige snakk om nasjonalt brorskap er borte. Nå går det bare noen minutter før en tilfeldig samtalepartner lar maskene falle og anklager demonstrantene i Vest-Irak for å være en blanding av baahtister, Al-Qaida og utenlandske agenter, og erklærer at «hver epoke har sin leder, og nå er det vår, sjiaenes, tur til å styre.» Opposisjonens bannere og rop, som til å begynne henviste til det tidligere regimet, en jihadistisk kultur og sekterisk hevnlyst, har heller ikke svekket fordommene. Men ofte dreier disse markørene seg mindre om trostilhørighet enn provokasjon: De gjør lite annet enn å bekrefte og styrke hverandres fordommer.

Men i et samfunn fullt av stereotypier er det mye som påminner om hvor sammenfiltret irakernes identiteter er. Som denne gruppe unge menn som møtes hver kveld, en solidarisk blanding av sunnier, sjiaer og kurdere. En fotokunstner som flyktet fra volden i 2006 og søkte tilflukt i et utelukkende sjiamuslimsk strøk er like ateistisk som før. En sjiamuslimsk lege forteller om sine prøvelser i hendene på en sjiamilits, mens en sunnimuslimsk kollega minner om risikoen han tok da han kjørte på veier kontrollert av Al-Qaida. Tidvis overskrider samfunnsklasse fortsatt de sekteriske refleksene, og blandingsekteskap er fortsatt ikke fullstendig forsvunnet.

Et eksempel på gapet mellom rituell retorikk og faktisk praksis er en ekstremistisk sunnimuslimsk forretningsmann som mener at demonstrasjonene må bli mer sekteriske og voldelige, men ikke gidder å følge med på nyhetene, fordi han egentlig ikke interesserer seg. Gamle vennskap gir også interessante situasjoner: en intellektuell som har blitt moderat islamist og tilhenger av statsminister Maliki besøker sine tidligere kamerater i kommunistpartiets hovedkvarter og ber der som om det var det mest naturlige i verden.

Summa summarum kan en rekke faktorer utjevne de mest overdrevne identitetene – alt som trengs er litt tid, ro og avspenning. Spøkelset fra de «mørke dagene» og de «sekteriske hendelsene», det vil si en ofte svært intim vold som eufemismene forsøker å utdrive, vandrer fortsatt gjennom byen. Alle har sitt mentale kart over kjente, trygge, «stabiliserte» steder, og urolige områder de ikke våger å vende tilbake til. Innbyggerne i et strøk som har blitt rolig, overraskes av dets morderiske rykte hos de som ikke drar dit lenger. Samtidig snakker de om sin egen frykt for andre bydeler, som ofte også har blitt fredeligere. Denne distansen og mistroen gjenfinner vi i politikken, fordi folk reiser sjeldent til områder forbundet med motstanderleiren. Politikerne bruker dette som en ressurs og nøler ikke med å spille på frykten for den Andre, religiøs identitet og forsvar av gruppeinteresser.

 

En lekeplass for de privilegerte
I påvente av en reell normalisering lapper irakerne sammen hverdagen. De navigerer seg overraskende godt gjennom irrgangene i et forvridd politisk system, et herjet samfunn, en by i oppløsning og en økonomi komplisert av tusen og en strabaser. For eksempel har de fleste husene tre strømkilder – det offentlige strømnettet som er oppe maks noen timer om dagen, nabolagets private generator og en liten egen generator for de mange strømbruddene. Korrupsjonen på kontrollpostene – enkelte av dem har ikke annet formål – har blitt en del av hverdagen. Språket blir stadig beriket med ord som er nødvendige for å benevne og takle denne virkeligheten. For eksempel den uoversettelige termen hawasim, avledet fra Saddams propaganda i 2003 om krigens «avgjørende karakter», men siden har betegnet de mange kriminelle atferdene det rådende kaoset har gjort mulig. Det er mye humor også. Men denne kreativiteten svekker ikke de gamle holdepunktene som irakerne virker mer knyttet til enn noensinne – de gode konditoriene er de samme, de populære kafeene går tilsynelatende aldri av moten, og tradisjonell grillet fisk à la masguf er nærmest blitt en besettelse.

Mer urovekkende er det at politikerne tilpasser seg situasjonen snarere enn å forsøke å endre den. Det nye regimet har tilsynelatende overtatt det gamles klær. Lederne okkuperer forgjengernes overdådige boliger, beslaglagt fra et styresett de skulle gjøre slutt på. I Bagdad har nesten ingen infrastruktur blitt bygd på ti år, med unntak av lokalmyndighetenes hovedkontor, veien til flyplassen og noen veibroer. Politiets vakthus i veikryssene er stemplet «gave fra kommunen», en tankegang som minner om en viss Husseins gaver (makarim), en personalisert erstatning for det som burde gis anonymt av staten. De offentlige lønningene er fortsatt utilstrekkelige og driver de ansatte til å lete etter lovlige eller ulovlige ekstrainntekter. Korrupsjon på høyt nivå er tolerert, dokumentert og brukt som pressmiddel ved behov. Kynisme, nepotisme og inkompetanse tærer på institusjonene.

I hjertet av Bagdad inkarnerer Republikkpalasset – som ble «den grønne sonen», nervesenteret for den amerikanske okkupasjonen – de verste sidene ved det nye regimet, slik det også representerte det gamle regimets verste sider. Dette enorme bevoktede området er blitt et eksklusivt politisk sted, en lekeplass for de privilegerte, en verden som gjør alt for å skille seg fra resten av samfunnet. Et helt system av adgangskort definerer nå den nye eliten og statusen i hierarkiet. Stengingen av hovedveien mellom Karrada og Mansour, som går gjennom den grønne sonen, tvinger vanlige folk til å ta absurde omveier. Det skal ikke mye til for å gjenåpne veien, men problemet ligger annensteds: Den grønne sonen har blitt det ukrenkelige privilegiet til en kaste som mener den ikke står til ansvar for noen.

 

Blindsporet
For mange minner dette om den uutholdelige virkeligheten under det tidligere regimet. Irakerne kritiserer ofte dagens system med samme uttrykk som mot det gamle. Parallellen er ikke tabu, heller ikke hos de som ikke for noe som helst vil vende tilbake dit. En mann sier til meg: «Nå er det opp til oss, Saddam var ensom og forhatt. Problemet i dag er at de er mange og appetitten deres er utømmelig.»

Et smertefullt spørsmål tvinger seg fram: Har Irak lidd i nok et tiår for ingen nytte? Regimet måtte falle for å få landet ut av blindsporet. Kortene ble delvis delt ut på ny. Offiserstrøket Yarmuk forfaller, mens det tidligere miserable Hay Al-Jawadein har åpnet en barnehage og (hvem ville trodde det?) en tennisbane. Men hvilken pris måtte de betale for å slå noen baller eller få noen stillinger i statsapparatet? For ofte er utvandring eller personlig berikelse den eneste horisonten for et samfunn som sliter med å finne en kollektiv visjon. Den nye eliten er like mye skyldig i denne situasjonen som den er et resultat av den.

Men nostalgikerne for det gamle regimet har sviktende hukommelse. De husker ikke bøllene Uday Hussein, tyrannens degenererte sønn, sendte til feriestedene for å bortføre døtre fra gode familier og voldta dem uten straff. Samfunnet måtte gå framover, noe Saddam Hussein og hans krets garantert verken hadde midler til eller intensjoner om. I dag kan man håpe på det meste, fordi det meste gjenstår. Potensialet og ressursene er der i hvert fall. Landet er rikt på olje, selv om korrupsjonen skjuler det. Hjerneflukten kan en dag stoppe, hvis statsapparatet satser på kompetanse i stedet for å ansette lojale, venner og kusiner. Men først må Irak komme seg ut av blindsporet med et ubestemmelig politisk system som holder landet permanent fast i en midlertidig tilstand.

Oversatt av R.N.