Den store skifersvindelen

Olje og gass fra skiferfjell har fått mange til å spå en gyllen framtid for USAs petroleumsindustri. Det internasjonale energibyrået mener USA vil bli verdens største olje- og gassprodusent innen 2017, mens ExxonMobil tror USA vil bli nettoeksportør innen 2025. Men ser vi nærmere på tallene oppdager vi raskt at noe ikke stemmer.

Overskriftene i den amerikanske pressen om en kommende økonomisk boom skapt av skifergassrevolusjonen, gir inntrykk av at USA bokstavelig talt bader i olje. I november spådde Det internasjonale energibyråets (IEA) «World Energy Outlook» at USA vil utkonkurrere Saudi-Arabia som verdens største oljeprodusent innen 2017 og bli «så å si selvforsynt» med energi. Ifølge IEA vil produksjonsøkningen fra 84 millioner fat/dagen i 2011 til 97 millioner fat/dagen i 2035 komme «utelukkende fra flytende naturgass og ukonvensjonelle kilder», i stor grad skiferolje og -gass, mens konvensjonell oljeproduksjon vil begynne å falle fra 2013.

Denne utvinningen basert på hydraulisk oppsprekking, også kalt fracking, har en enorm miljøkostnad: En blanding av vann, sand og kjemikalier blir injisert under høyt trykk for å lage sprekker i fjellet og tvinge ut gassen i brønnene, som bores horisontalt for å utsette mer av fjellet og få maksimal ressursutvinning. Samtidig skaper utvinningen flere hundre tusen jobber i USA og tilbyr en billig energikilde som finnes i rikelige mengder. Ifølge ExxonMobils «Energy Outlook 2013» vil skifergassrevolusjonen gjøre USA til en nettoeksportør av olje og gass innen 2025.

Er denne revolusjonen like gedigen som den framstilles, eller er den en boble i ferd med å sprekke? Problemene i verdensøkonomien de siste årene burde få oss til å stoppe opp og tenke. For eksempel er Spanias en gang blomstrende økonomi – eurosonens fjerde største i 2008 – nå ille ute etter at landets påstått ustoppelige eiendomsboble sprakk uforvarende det samme året. Beslutningstakerne har lært besynderlig lite fra 2008-krakket og kan godt være i ferd med å gjenta de samme feilene i oljesektoren.

Brønnenes korte levetid

I juni 2011 gravde New York Times fram store sprekker i skiferboomfortellingen. Statlige geologer, bransjeadvokater og markedsanalytikere stiller uoffisielt store spørsmål om «hvorvidt selskapene intensjonelt, og også ulovlig, har overrapportert produktiviteten i brønnene deres og størrelsen på reservene». «Gassen er kanskje ikke like enkel og billig å utvinne fra skiferformasjoner langt under bakken som selskapene sier, ifølge flere hundre bransje-eposter, interne dokumenter og analyser av data fra flere tusen brønner,» skriver New York Times.1

Våren 2012 slo to amerikanske energirådgivere alarm i det anerkjente britiske bransjetidsskriftet Petroleum Review. De merket seg en sterk «grunn for rimelig tvil om påliteligheten og levetiden til amerikanske skifergassreserver» som har blitt «blåst opp» under de nye reglene det amerikanske kredittilsynet (Security and Exchange Commission, SEC) innførte i 2009.2 Gasselskaper rapporterer nå selv størrelsen på reservoarene uten noen kontroll fra en uavhengig tredjepart.

De store selskapene overestimerer reservene for å dekke over frackingens tvilsomme økonomi. Foruten miljøskadene, er det store problemet brønnenes korte levetid. I tidsskriftet Nature bemerker tidligere forskningsrådgiver for den britiske regjeringen, David King, at produksjonen i skiferbrønner faller med så mye som 60–90 prosent det første året.3

Dette raske fallet i produksjon gjør skifergass svært ulønnsom. Når produksjonen faller tvinges operatørene til å bore stadig nye brønner for å holde produksjonen oppe og betjene gjelden. Samtidig har skyhøy produksjon ved oppstarten, kombinert med økonomisk stillstand, presset ned prisen på amerikansk naturgass fra 7–8 dollar per million Btu (British thermal unit) i 2008 til mindre enn tre dollar per million Btu i 2012.

Alle tallene er røde

Finansspesialistene er ikke overbevist. «Økonomien i fracking er elendig,» rapporterer finansjournalisten Wolf Richter i Business Insider.4 «Boringen sluker kapital i en forbløffende hastighet, og utvinnerne sitter igjen med et fjell av gjeld idet fallende produksjon begynner med sine herjinger. For å unngå at dette roter til inntektene, må selskapene bore stadig mer, med nye brønner for å erstatte den fallende produksjonen i det gamle. Akk, planen traff en vegg, kalt virkeligheten.»

Petroleumsgeologen Arthur Berman, som har arbeidet for Amoco (før sammenslåingen med BP), sier at «produksjonsfallet i skiferreservene […] er utrolig høyt».5 Med Eagle Ford i Texas («alle skiferfelts mor») som eksempel, påpeker han at det «årlige produksjonsfallet er over 42 prosent». Bare for å holde produksjonen stabil, må de bore «nesten tusen brønner i Eagle Ford, hvert år. […] Vi snakker om ti–tolv milliarder dollar i året. Summerer du alt dette begynner det å nærme seg summen som trengtes for å redde banksektoren. Hvor skal disse pengene komme fra?»

Noen av verdens største energiselskap har allerede blitt rammet av skifergassboblen. I juni 2012 klaget Exxon-direktør Rex Tillerson over at lave priser, selv om de sikkert er hyggelige for forbrukerne, skapte en dramatisk nedgang i selskapenes profitt. Ofte er de ikke høye nok til å dekke produksjonskostnadene. Overfor aksjonærene insisterer Exxon på at de ikke taper penger på gass, samtidig som en frimodig Tillerson sier til Council on Foreign Relations: «Vi taper skjorta i dag. Vi tjener ingenting. Alle tallene er røde.»6

På samme tid ble britiske BG Group tvunget «til å nedskrive verdien av selskapets naturgassreserver i USA med 1,3 milliarder dollar» på grunn av overproduksjon, noe som «ledet til et brått fall i kvartalsmessig lønnsomhet».7 I november rapporterte Dow Jones – etter at Royal Dutch Shell så inntektene falle for tredje kvartal på rad med «24 prosent på året» – at de «negative innvirkningene på inntektene» understreket «hvor forstyrrende skiferboomen de siste årene har vært for bransjen.»

Selv Chesapeake Energy – omtalt som USAs skiferpioner – er i krise og har blitt tvunget til å selge unna verdier for å betale gjeld. «Vaklende under høy gjeld, måtte selskapet selge gassfelt og rørledninger verdt 6,9 milliarder dollar – nok en krymping av selskapet som en dristig sjef hadde gjort til ledende i landets skifergassrevolusjon,» rapporterte Washington Post.8

Fortsatt peak oil

Hvordan kunne dette skje? Analytikeren John Dizard påpekte i Financial Times i mai 2012 at skiferutvinnerne hadde brukt «to, tre, fire og selv fem ganger egne midler på å kjøpe land, bore brønner og drive feltene». I denne «underskuddsfinansieringen» ble for mye penger «lånt, på komplekse og krevende vilkår». Wall Street burde ha gitt en realitetsorientering til skifergassfolkene. I stedet delte de ut sjekker med mange nuller på slutten. Dizard mener boblen vil fortsette å vokse på grunn av USAs økende avhengighet av gassen. «Gitt det raske produksjonsfallet i skifergassbrønner sammenlignet med konvensjonelle brønner, må boringen fortsette. Prisene må justeres opp, mye, for å dekke ikke bare tidligere gjeld, men også realistiske produksjonskostnader.»

Likevel kan man ikke utelukke at flere store oljeselskaper kan få store finansielle vansker samtidig. Hvis det skjer, mener Berman, «kan vi få et par store konkurser eller overtakelser, mens alle de andre trekker seg ut, alle pengene vil fordufte og all kapital forsvinne. Dette er det verste scenariet.»

Med andre ord er ideen om peak oil – punktet der geologiske begrensninger og økonomiske faktorer sammen gjør den svarte væsken vanskeligere og dyrere å utvinne – er langt fra tilbakevist av skifergassboomen. Flere nye uavhengige vitenskapelige studier – for det meste oversett av mediene – støtter denne konklusjonen.

Ikke-bærekraftig skiferboble

I en studie publisert i tidsskriftet Energy Policy konkluderer David King og hans forskergruppe at oljeindustrien har overrapportert verdensreservene av fossile energikilder med 30 prosent. Estimatene må nedjusteres fra 1150–1350 milliarder fat til 850–900 milliarder fat, mener de. «Mens det sikkert fortsatt finnes store mengder fossile energikilder i bakken, er oljevolumet som kan utvinnes kommersielt til priser verdensøkonomien har blitt vant med, begrenset og vil snart falle,» skriver de.9

King og forskerne hans viser, i deres artikkel i Nature, at uttømmingen av verdens eksisterende felter er på 4,5–6,7 prosent i året, på tross av rapportert økning i ukonvensjonell olje- og gassproduksjon med fracking. De avviser kategorisk ideen om at skifergassboomen vil avverge en energikrise. Den amerikanske finansrisikoanalytikeren Gail Tverberg har vist at verdens konvensjonelle oljeforsyning ikke har økt siden 2005. Dette var ifølge henne «den fremste årsaken til resesjonen i 2008–2009», og den forventede innvirkningen av redusert konvensjonell oljeforsyning betyr at «finanskrisen faktisk kan forverres».10 Som om ikke det var nok advarer en ny rapport fra New Economics Foundation om at en «økonomisk peak oil» – når utvinnings- og forsyningskostnadene «overstiger prisen økonomiene kan betale uten betydelige ødeleggelser for deres aktiviteter» – vil inntreffe i 2014–2015.

I kjølvannet av en overveldende suksessfull PR-offensiv har disse studiene for det meste blitt oversett av både journalister og beslutningstakere. Det er uheldig, for studienes konklusjoner er relativt entydige: Snarere enn å bringe inn en ny bølge av varig velstand, vil konsekvensen av skiferboomen sannsynligvis bli en ikke-bærekraftig skiferboble. Den vil skape en midlertidig økonomisk vekst som skjuler en dypereliggende strukturell ustabilitet. Når boblen brister under vekten av gjelden, vil det føre til en forsyningskrise og et prishopp med alvorlige økonomiske konsekvenser.

Oversatt av R.N.