Islamister med ryggen mot veggen

<span class="wpsdcp-drop-cap-default">Jihadistenes og Ennadha-islamistenes flagg vaiet side om side under demonstrasjonen i Tunis 16. februar. De var mange, men langt færre enn opposisjonstilhengerne åtte dager tidligere i begravelsen til Chokri Belaïd, venstreaktivisten som ble drept av en uidentifisert gruppe. Drapet har svekket folkets oppslutning om Ennadha, forent motstanderne og splittet islamistene. Statsminister og generalsekretær for Ennadha, Hamadi Jebali, som straks ble forlatt av sine venner, foreslo å danne en «nasjonal ekspertregjering uten politisk tilknytning». Flere opposisjonsgrupper, fagforbundet UGTT, hæren, mange bedriftsledere, Algerie og vestlige ambassader støtter ideen, som vil holde Ennadha borte fra makten i påvente av en ny grunnlov og nye valg. Demonstrantene 16. februar avviste forslaget og forsvarte «legitimiteten» til partiet sitt, som de mener er utsatt for et komplott fra mediene, utlandet, «kontrarevolusjonen» og «restene av det gamle regimet».

Det er overraskende å høre slike anklager fra en såpass konservativ politisk bevegelse. For etter at de kom til makten etter valget i oktober 2011, har islamistene i Ennadha ikke vist noen vilje til å endevende den økonomiske og sosiale orden. I likhet med sine kolleger i Egypt og deres (sviktende) mesener i Golf-monarkiene, har de prøvd å forene ekstrem kapitalisme med arkaiske familieverdier og moral. Det er også verdt å merke seg deres beskrivelse av motstanderne: «De begynte med å sperre veiene, blokkere fabrikkene, og nå angriper de regjeringens legitimitet,» sa partileder Rashid Ghannushi til sine tilhengere. «Ennadha er Tunisias ryggrad. Å knekke eller fjerne den vil skade landets nasjonale enhet.» Det er nettopp dette hele debatten handler om.

Spenninger innad

For hvor begynner og slutter den nasjonale enheten? Hvilke ofre må tunisierne finne seg i og hvilken risiko må de akseptere for å bevare den? Det islamistiske partiets sentrale rolle i landets regjering var ikke kontroversiell for et år siden, da det dreide seg om å skrive en ny grunnlov, ikke for forskjellig fra den gamle, og rejustere den økonomiske utviklingen til fordel for provinser som har vært neglisjert i flere tiår. Men spørsmålet er ikke helt det samme når Ennadhas nederlag – grunnloven er ennå ikke vedtatt, offentlig ro og orden er truet, investorene uteblir, de forsømte regionene forsømmes fortsatt – oppildner mer radikale islamistgrupper som må integreres i politikken så de ikke tyr til væpnet vold. Men denne innlemmelsen betyr på sikt at man må gi ytterligere etter for religiøse krav.

Derfor er opposisjonen mistenksom. De går ikke med på at dialog og overtalelse fra Ennadhas side har hindret salafistene og jihadistene fra å bli mer voldelige. Snarere ser de at grensene er glidende mellom disse gruppene som de mener har et felles prosjekt om å oppløse nasjonalstaten. En beryktet video fra april 2012, der Ghannushi forklarer salafistene at de må være tålmodige, antyder at de to grupperingene simpelthen har fordelt rollene for å nå et felles mål: den ene skal berolige, mens den andre skal skremme motstanderne. Ennadhas lukkede organisasjon forsterker denne tolkningen.

Men vi risikerer da å undervurdere spenningene innad i partiet, som den siste regjeringskrisen ga en tydelig indikasjon på. I en reflektert og godt dokumentert rapport om utfordringen fra salafistene skriver International Crisis Group: «En dyp splittelse finnes mellom ledernes svært konsensuelle politiske synspunkt – som formidles jevnlig i mediene, særlig de utenlandske – og tilhengernes grunnleggende overbevisninger.» Den samme tvetydigheten viser seg i forholdet til andre politiske og religiøse grupper: Partiet er «fanget i kryssild mellom salafistenes tidvis voldelige protester og en sekulær opposisjon på utkikk etter den minste feil». De må ta et valg: «Blir de mer forkynnende og religiøse, vil det uroe ikke-islamistene; blir de mer politiske og pragmatiske, vil de fjerne seg fra mange velgere, noe salafistene og partiene til høyre vil tjene på.»1

Felles front mot islamistene

Opposisjonen vil likevel ikke innrømme at det verste er unngått så langt takket være Ennadha. Og de er enda mindre interessert i å akseptere en islamisering av sivile institusjoner – utdanning, kultur, rettsvesen – som i et land med elleve millioner innbyggere kan være prisen å betale for å kvele de voldelige tendensene til 50 000 jihadister. Rasende over drapet på Chokri Belaïd og oppildnet av det massive frammøtet i begravelsen hans, tror opposisjonen ikke mye på Ennadha-lederens kvaler. «Ghannushi har vært villig til å fordømme salafistene og jihadistene offentlig,» sier Ryad Ben Fadel, leder for den opposisjonelle sentrum-venstregruppen Modernistisk demokratisk pol. «Han har sagt at de var revolusjonens sjel, at de minnet ham om hans egen ungdom, at de var del av den islamistiske familie, at de var villfarne får. Med dem har Ghannushi en enorm potensiell velgermasse og ikke minst militante aktivister han uten å tone flagg kan bruke til å angripe direkte den demokratiske leiren med ekstremt velorganiserte militser. Han bruker dem til å gjøre drittarbeidet for seg, men nå har maskene falt.»

Tonen er ikke stort mer velvillig hos UGTT. De to viktigste kreftene i landet er i åpen krig. Den regjeringsvennlige Liga for vern av revolusjonen (LPR) angrep i desember fagforbundets hovedkontor. Seks måneder tidligere ble UGTT-kontoret i Jendouba angrepet av salafister. «Vi er krigere, vi er vant med fiendtlige regimer og voldelige grupper,» forteller Nassredine Sassi, leder for fagforbundets studieavdeling. «Men det er første gang UGTT blir angrepet på denne måten. Dette gjenspeiler de offentlige politiske fordømmelsene av fagforeningsarbeidet, blant annet fra flere ministre.»

Den tunisiske venstresiden gjør nå felles front mot Ennadha. De nøler ikke lenger med å kalle partiet «høyreekstremt» eller «fascistisk». Minnene om felles lidelse under diktaturet har forvitret på bare noen måneder. Samtidig kan det virke som om utfrysningen av lederne fra det gamle regimets eneste tillatte parti er over.

Subsidiert smugling

Alhem Belhadj, leder for kvinnebevegelsen AFTD, svarer ironisk når jeg nevner Ennadhas forslag om en fredelig integrering av religiøse ekstremister: «De er så velintegrerte at det finnes treningsleire i Tunisia og flere hundre tunisiere dør i Syria og i Mali.» Hun mener at regjeringspartiets økonomiske politikk, «enda mer nyliberal enn Ben Alis», skaper arbeidsledighet blant de unge i arbeiderstrøkene, med fare for at enkelte radikaliseres og blir voldelige.

Forskeren Fabio Merone, spesialist på tunisisk salafisme ved Gerda Henkel Foundation, mener også at salafismen, i likhet med resten av jihadismen, er resultat av sosiale endringer. Han forteller at «den tunisiske myten» under Ben Ali fungerte for middelklassen, men utestengte andre – de som flyktet til Italia eller ble med i religiøse grupper. «Salafismen kommer verken fra månen eller fra Saudi-Arabia: Den er en politisk reaksjon fra utestengte unge og skoletapere.» Den kulturelle tørken under Ben Ali skapte også en søken etter identitet som wahhabistiske predikanter raskt svarte på.

Under demonstrasjonen i Tunis 16. februar holder den saudi-utdannede Bashir Ben Hassen preken. Tilhørerne er en blanding av Ennadha-medlemmer, jihadistgrupper og ministre, deriblant ministeren for kvinnesaker (uten hijab). Noen timer senere blir det kjent i UGTTs hovedkontor: «Regjeringen burde holde seg i departementene og løse tunisiernes problemer heller enn å arrangere demonstrasjoner og agitere for folkemengder,» utbryter Nassredine Sassi.

«Problemene som må løses» kan man lett oppdage med et blikk på stillingsannonsene i La Presse de Tunisie. 17. februar inviterer en kanadisk annonse «murere, slaktere, sykepleiere og tannlegeassistenter» til å utvandre, mens et tunisisk trailerselskap søker etter en lagersjef «med høyere utdanning».

«Regjeringen har ikke kommet noe nærmere en løsning på de økonomiske og sosiale problemene, særlig ikke arbeidsledigheten. Alt er som under Ben Ali,» sier Sassi. Han merker med uro at manglende regional utvikling gir grobunn for en svart økonomi. «Vi krever at regjeringen bygger bedre infrastruktur i Gafsa, Sidi Bouzid, Kassrine og i grenseområdene der det smugles i stor stil.» Basisvarer som melk, tomater, pasta, hermetikk og mineralvann, ofte kjøpt til subsidierte priser, smugles til Libya der de selges til langt høyere priser.2 Smuglingen er så omfattende at det nå er knapphet på enkelte varer og prisene på basismatvarer stiger raskt. «Vi har ikke måttet importere melk siden andre verdenskrig!» sier frilansjournalisten og bloggeren Thameur Mekki. «Regjeringen står bare og ser på. De har ikke kontroll på noe som helst, de brisker seg på TV i stedet for å holde seg på kontorene sine.»

Oppslutningen om demokratiet


«Den nye regjeringen måtte begynne fra scratch,» sier Jilani Hammami, talsmann for det tunisiske Arbeiderpartiet, en grunnpilar i Folkefronten Chokri Belaïd tilhørte. «Men de har ikke hatt noen økonomisk politikk. De har bare gjentatt Ben Alis. Han satset på Qatar og Saudi-Arabia uten å få til noe som helst.» Den arabisk-muslimske solidariteten Ennadha drømte om materialiserte seg aldri. I stedet for gaver fra golfstatene (de tunisiske myndighetene forventet fem milliarder dollar fra Qatar, ifølge næringslivsnettavisen African Manager) fikk Tunisia bare beskjedne lån (500 millioner dollar) med relativt høye renter (2,5 prosent). Samtidig ga Japan et lån på 350 millioner dollar til 0,95 prosent rente.

Det internasjonale pengefondet (IMF) hadde et «svært positivt syn» på Ben Alis Tunisia: «Den økonomiske politikken er sunn og et godt eksempel for framvoksende økonomier», sa daværende IMF-sjef Dominique Strauss-Kahn i november 2008. Kan IMF erstatte de sviktende golflandene? I fagforeningskontorene har de ikke så mye imot det: «UGTT har ingenting imot IMF,» sier Sassi. «Vår generalsekretær har mottatt IMF-sjef Christine Lagarde og flere delegasjoner fra Verdensbanken. Vi vet at landet ikke kan overleve utenfor dette globale systemet, men vi forsøker å styre politikken i riktig retning. Vi har sagt til Verdensbanken: ’Dere støttet Ben Ali’, nå må dere vise at dere støtter demokratiet gjennom utviklingsprosjekter i fattigere områder.»

Folkefronten har vind i seilene og viser større politisk vilje. De er imot statusen som EUs privilegerte partner. «En lite produktiv eksportbasert økonomi som avhenger av svært sårbare små og mellomstore bedrifter, vil alltid være lenket til de europeiske beslutningssentrene,» sier Hammami. De krever at betjeningen av utenlandsgjelden utsettes i tre–fire år og at de 18 prosentene av statsbudsjettet dette legger beslag på brukes til å skape arbeidsplasser. «Dersom Frankrike, Tyskland, Belgia, Italia, USA og golfstatene virkelig har sympati for Tunisia, burde de utsette betjeningen,» mener Jilani Hammami, som ikke har særlig tro på det.

«Hvis kjøpekraften fortsetter å synke og utryggheten øker, kan vi vinke farvel til oppslutningen om demokratiet,» sier Thameur Mekki. «Så langt har ikke det tunisiske folket skjønt hva det skal være godt for.» Godt etablert i de fattigste områdene, regner salafistene med å tjene på statens mangler og bli en sentral aktør i økonomien, inkludert den svarte, for å forkynne og få enda bedre fotfeste. «De sier ’se, ingen ting fungerer, fordi folk ikke følger profetens eksempel’. De vil drive dem til å kutte ut valg og politiske partier, for at de selv skal kreve det salafistene framstiller som den endelige løsningen: streng håndheving av islamsk lov.»3

Andre er mer optimistiske. Belhadj mener at det allerede er en «allmenn enighet om kvinners rettigheter, også i de partiene som ikke utmerket seg på dette feltet tidligere. Motstand fra sivilsamfunnet, fra høyre til venstre, har sørget for at det ikke har kommet noen juridiske tilbakeskritt.» Årvåkenheten til folkebevegelsen, mengden som samlet seg i Chokri Belaïds begravelse, tilløpet til en ny forening av progressive krefter og splittelsen i Ennadha får også Ben Fadel til å mene at «kampen for islamisering av Tunisia er tapt på forhånd».

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 4

2

3

4