Krise, hvilken krise?

Dagens frimarkedsfundamentalister avfeier kapitalismens mange nederlag som tilfeldige uhell og ender opp med en naiv framskrittstro som ser løsningen i en enda mer «autentisk» realisering av «det frie marked». De forsøker dermed å slukke bålet med å helle bensin på det, skriver Slavoj Zizek.

Romjulsutgaven av det britiske magasinet The Spectator innledet med lederen «Hvorfor 2012 var det beste året noensinne». Den argumenterte mot oppfatningen om at vi lever i «en farlig og ondskapsfull verden der det meste står dårlig til og bare blir verre». Her er første avsnitt: «Det føles kanskje ikke slik, men 2012 har vært det beste året i verdenshistorien. Dette kan høres ut som en ekstravagant påstand, men den er basert på bevis. Aldri før har det vært mindre sult, mindre sykdom og mer velstand. Vesten er fortsatt i økonomisk ulage, men de fleste utviklingsland raser framover, og folk løftes ut av fattigdom i rekordhastighet. Dødstall forårsaket av krig og naturkatastrofer er også barmhjertig lave. Vi lever i en gullalder.»

Denne påstanden er bare toppen av isfjellet. Den samme ideen er mer systematisk utlagt i flere nyere bestselgere, fra Matt Ridleys Rational Optimist til Steven Pinkers The Better Angels of Our Nature. En mer jordnær utgave av den samme innsikten hører man også ofte i massemediene, spesielt i ikke-europeiske land: krise, hvilken krise? Se på BRIC-landene, Polen, Sør-Korea, Singapore, Peru og selv mange land sør for Sahara – det går framover med dem alle. Taperne er Vest-Europa og til en viss grad USA. Dette er ikke en global krise, men bare en forflytning av framskrittsdynamikken bort fra Vesten. Er ikke et talende symbol på denne forflytningen at mange kriserammede portugisere har dratt tilbake til de tidligere portugisiske koloniene Mosambik og Angola, men denne gangen som økonomiske flyktninger, ikke kolonister? (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Fra risbolle til risikosamfunn

Neste sak

Pavens glemte korstog

Mer Kommentar

Etter pandemien

Åpenbart må fossil energi skrotes for å unngå en løpsk global oppvarming, men miljøkrisen krever noe

Avtalen i Samara

Koronaepidemien tvinger brutalt på oss erkjennelsen av at den klassiske definisjonen av samfunnet – som menneskene

0 kr 0