Krise, hvilken krise?

Dagens frimarkedsfundamentalister avfeier kapitalismens mange nederlag som tilfeldige uhell og ender opp med en naiv framskrittstro som ser løsningen i en enda mer «autentisk» realisering av «det frie marked». De forsøker dermed å slukke bålet med å helle bensin på det, skriver Slavoj Zizek.

Romjulsutgaven av det britiske magasinet The Spectator innledet med lederen «Hvorfor 2012 var det beste året noensinne». Den argumenterte mot oppfatningen om at vi lever i «en farlig og ondskapsfull verden der det meste står dårlig til og bare blir verre». Her er første avsnitt: «Det føles kanskje ikke slik, men 2012 har vært det beste året i verdenshistorien. Dette kan høres ut som en ekstravagant påstand, men den er basert på bevis. Aldri før har det vært mindre sult, mindre sykdom og mer velstand. Vesten er fortsatt i økonomisk ulage, men de fleste utviklingsland raser framover, og folk løftes ut av fattigdom i rekordhastighet. Dødstall forårsaket av krig og naturkatastrofer er også barmhjertig lave. Vi lever i en gullalder.»

Denne påstanden er bare toppen av isfjellet. Den samme ideen er mer systematisk utlagt i flere nyere bestselgere, fra Matt Ridleys Rational Optimist til Steven Pinkers The Better Angels of Our Nature. En mer jordnær utgave av den samme innsikten hører man også ofte i massemediene, spesielt i ikke-europeiske land: krise, hvilken krise? Se på BRIC-landene, Polen, Sør-Korea, Singapore, Peru og selv mange land sør for Sahara – det går framover med dem alle. Taperne er Vest-Europa og til en viss grad USA. Dette er ikke en global krise, men bare en forflytning av framskrittsdynamikken bort fra Vesten. Er ikke et talende symbol på denne forflytningen at mange kriserammede portugisere har dratt tilbake til de tidligere portugisiske koloniene Mosambik og Angola, men denne gangen som økonomiske flyktninger, ikke kolonister?

 

Høyere forventninger

Så hva om vår mye omtalte krise bare er en lokal krise, mens verden i sin helhet går framover? Er ikke selv menneskerettighetssituasjonen i Kina og Russland bedre nå enn for femti år siden? Å kalle den pågående krisen for et globalt fenomen er dermed bare et typisk eurosentrisk synspunkt, og et synspunkt som kommer fra venstrefolk som vanligvis smykker seg med sin anti-eurosentrisme.

Men vi bør begrense vår antikolonialistiske glede her. Spørsmålet som må stilles er: Hvis Europa er i gradvis forfall, hva erstatter Europas hegemoni? Svaret er «kapitalisme med asiatiske verdier» – som selvfølgelig ikke har noe med asiater å gjøre og alt å gjøre med den samtidige kapitalismens tydelige tendens til å begrense eller også oppheve demokratiet. Denne tendensen står på ingen måte i motsetning til menneskehetens hyllede framskritt – den er iboende i framskrittet. Alle radikale tenkere fra Marx til intelligente konservative har vært besatt av spørsmålet om hvilken pris vi må betale for framskrittet. Marx var fascinert av kapitalismen, av den enorme produktiviteten den utløste; han insisterte bare på at dette også skapte motsetninger. Vi bør gjøre det samme med utviklingen til dagens globale kapitalisme: Holde øye med dens mørke underside, der opprørene brygger.

Folk gjør ikke opprør når «det står skikkelig dårlig til», men når deres forhåpninger skuffes. Den franske revolusjonen skjedde etter at kongen og adelen over flere tiår gradvis hadde mistet sine faste grep om makten. Den antikommunistiske oppstanden i Ungarn i 1956 eksploderte etter at Nagy Imre allerede hadde vært statsminister i to år og tillatt (relativt) frie debatter mellom intellektuelle. Egypterne gjorde opprør i 2011 fordi det var noe økonomisk framskritt under Mubarak, noe som skapte en klasse høytutdannede unge som deltok i den universelle digitale kulturen. Dette er også grunnen til at kinesiske kommunister har all grunn til å få panikk: Nettopp fordi den vanlige kineser nå lever bedre enn for førti år siden, samtidig som de sosiale motsetningene (mellom de nyrike og resten) eksploderer. I tillegg er forventningene langt høyere.

Dette er problemet med utvikling og framskritt: De er alltid skjevt fordelt, de skaper nye ustabiliteter og motsetninger, de skaper nye forventninger som ikke kan oppfylles. I Tunisia eller Egypt like før den arabiske våren hadde det store flertallet det sannsynligvis litt bedre enn for et tiår siden, men standardene de målte sin (u)tilfredshet opp mot var mye høyere.

 

Ideologisk kidnapping

For ikke å overse forbindelsen mellom framskritt og ustabilitet, bør man alltid rette oppmerksomheten mot hvordan det som ved første blikk framstår som en ufullstendig virkeliggjøring av et samfunnsprosjekt signaliserer en iboende begrensning. Det finnes en (muligens apokryf) historie om den venstrekeynesianske økonomen John Galbraith: Før en reise til Sovjetunionen på slutten av 1950-tallet skrev han til sin antikommunistiske venn Sidney Hook: «Slapp av, jeg vil ikke bli forført av sovjeterne og komme hjem og påstå at de har Sosialisme!» Hook svarte ham umiddelbart: «Det er nettopp det som bekymrer meg – at du vil komme hjem og si at Sovjetunionen ikke er sosialistisk!» Det som bekymret Hook var det naive forsvaret av begrepets renhet: Hvis noe gikk feil i byggingen av det sosialistiske samfunn, ugyldiggjorde ikke dette selve ideen, det betydde bare at den ikke ble implementert riktig. Kan vi ikke se samme naivitet hos dagens frimarkedsfundamentalister?

Da den franske filosofen og økonomen Guy Sorman nylig påsto i en debatt på fransk TV at demokrati og kapitalisme nødvendigvis henger sammen, klarte jeg ikke å motstå å stille ham det opplagte spørsmålet: «Men hva med dagens Kina?» Han freste tilbake: «Det finnes ikke kapitalisme i Kina!» Hvis et land er ikke-demokratisk betyr det, for en fanatisk prokapitalist som Sorman, bare at det ikke egentlig er kapitalistisk, men praktiserer en deformert utgave, akkurat slik stalinismen for en demokratisk kommunist simpelthen ikke var en autentisk form for kommunisme.

Det underliggende feiltaket er ikke vanskelig å oppdage, det er det samme som i denne velkjente vitsen: «Forloveden min kommer aldri for sent til en avtale, for i det øyeblikket hun gjør det er hun ikke lenger min forlovede!» Dette er hvordan dagens frimarkedsapologeter, med en uforlignelig ideologisk kidnapping, forklarer krisen i 2008: Det var ikke det frie markedet som feilet og forårsaket den, men overdreven statlig regulering, for vi har ikke en virkelig markedsøkonomi, samfunnet er fortsatt i klypene på velferdsstaten. Når vi forholder oss til en slik ren markedskapitalisme og avfeier dens mange nederlag som tilfeldige uhell, ender vi opp i en naiv framskrittstro som ser løsningen i en enda mer «autentisk» og ren realisering av et begrep. I siste instans forsøker vi dermed å slukke bålet med å helle bensin på det.

Ja, The Spectator, Ridley, Pinker et. al. har i prinsippet rett, men kjensgjerningene de trekker fram er de samme som skaper vilkårene for framtidige opprør og revolusjoner.

Oversatt av R.N.