Mislykket krig for olje

For irakerne er det åpenbart, for haukene i Pentagon feil spørsmål. Var krigen i Irak bare en krig for olje? Minst 650 000 døde, 1,8 millioner irakere i landflyktighet og like mange internt fordrevne er resultatet så langt etter invasjonen i mars 2003. Tross benektelsene fra George W. Bush, Dick Cheney, Donald Rumsfeldt og Tony Blair, kan historikerne nå svare bekreftende på spørsmålet etter at en rekke amerikanske dokumenter nylig ble nedgradert.^{^¹}

Når Bush jr. flytter inn i Det hvite hus i januar 2001, får han et gammelt problem i fanget: ubalansen mellom behovet for olje (som øker raskt med veksten i framvoksende økonomier som Kina og India) og et tilbud som ikke holder tritt. Den eneste mulige løsningen befinner seg i Golfen, der 60 prosent av verdens reserver finnes, med de tre gigantene Saudi-Arabia, Iran og Irak, og to andre storprodusenter, Kuwait og Abu Dhabi.

Av økonomiske og politiske årsaker går produksjonen trått. I Saudi-Arabia er de tre styrtrike herskerfamiliene (Al-Saud, Al-Sabah og Zayed Al-Nayan) fornøyde med sine svært komfortable inntekter (med tanke på det beskjedne folketallet) og foretrekker å la en stor del av oljen ligge under ørkensanden. Med nesten en fjerdedel av verdens oljereserver kunne Iran og Irak fylt gapet mellom tilbud og etterspørsel, men de er underlagt sanksjoner – amerikanske mot Iran, internasjonale mot Irak. Sanksjonene hindrer dem i å skaffe seg nødvendig utstyr og tjenester. USA har klassifisert de to landene som «røverstater» og nekter å lempe på sanksjonene.

Kortsiktige tiltak

Hvordan få mer olje ut av Golfen uten å sette amerikansk herredømme i regionen i fare? De nykonservative – opprinnelig intellektuelle demokrater som var vunnet over til en selvsikker amerikansk imperialisme etter Sovjetunionens fall – mente de hadde funnet løsningen. De aksepterte aldri at George Bush senior ikke kastet Saddam Hussein under den første Irak-krigen i 1991. Allerede i 1998 anbefalte de et regimeskifte i Irak i et åpent brev til Bill Clinton, inspirert av deres «Project for the New American Century» (PNAC). Linjen deres var enkel: Saddam måtte fjernes med makt og de store amerikanske oljeselskapene måtte inn i Irak. Flere av PNAC-folkene var fra 2001 av å finne i den nye republikanske administrasjonen.

Året etter ledet en av dem, juristen Douglas Feith (nummer to etter Rumsfeld i forsvarsdepartementet), en ekspertgruppe om den irakiske oljeindustriens framtid. Hans første beslutning var å overlate styringen etter seieren til Kellog, Brown & Root (KBR), et datterselskap til amerikanske Halliburton, som Dick Cheney lenge styrte. Planen hans var å holde den irakiske oljeproduksjonen på samme nivå som i begynnelsen av 2003 (2,840 millioner fat/dagen) for å unngå et produksjonsfall som ville forstyrre verdensmarkedet.

Et annet stort spørsmål ekspertene var uenige om, var privatiseringen av den irakiske oljen. Siden 1972 hadde utenlandske selskaper vært utestengt fra en sektor irakerne selv styrte godt. Trass i to kriger – Iran (1980–1988) og Kuwait (1990–1991) – og over femten år med sanksjoner, var de i 2003 tilbake på samme produksjonsnivå som i det fredelige rekordåret 1979–1980. Ekspertene foreslo to alternativer for beslutningstakerne i Washington og London: å vende tilbake til konsesjonssystemet før nasjonaliseringen i 1972, eller selge aksjer i Iraqi National Oil Company (INOC) etter russisk modell, ved å gi befolkningen overførbare kuponger (vouchers). I Russland førte dette raskt til at føderasjonens oljeressurser ble auksjonert bort, til stor glede for en håndfull oligarker som ble styrtrike over natta.

Pentagon og utenriksdepartementet finpusset planen før den ble godkjent av Bush i januar 2003. Jay Garner, en gammel general, godt dekorert, men ellers temmelig utdatert, ble satt i spissen for militæradministrasjonen (Office for Reconstruction and Humanitarian Assistance) som skulle styre Irak etter Saddams fall. Han holdt seg til kortsiktige tiltak, og fulgte ikke ekspertenes forslag.

Forsøksområde for oljepolitikk

De store internasjonale selskapene var ikke passive under disse forberedelsene. Lee Raymond, sjefen for ExxonMobil, USAs største oljeselskap, var en gammel venn av Cheney. Men mot politikernes dristighet, representerte han bedriftsledernes forsiktighet. Selvsagt var prosjektet fristende, det kunne øke Exxons reserver som hadde stagnert i flere år, men det hang et stort spørsmålstegn over hele saken: Ville Bush klare å skape trygge forhold for Exxon i Irak? Ingen av selskapets medarbeidere var parate til å «dø for en oljebrønn». De høytlønnede ingeniørene i Exxon drømte om en luksuriøs pensjonisttilværelse i California eller Florida, ikke en bunker i Irak. Juridisk sikkerhet var også viktig: Hva er en kontrakt inngått med en midlertidig myndighet verdt, når man investerer milliarder av dollar som skal forrente seg over mange år? Exxon holdt en forsiktig distanse.

I London bekymret BP (tidligere British Petroleum) seg for hvilken rolle de var tiltenkt. Fra oktober 2002 klagde de til det britiske handelsdepartementet, fordi de fryktet at Det hvite hus ville gi for store fordeler til franske, russiske og kinesiske oljeselskaper i bytte mot at disse landene lot være å bruke vetoretten i FNs sikkerhetsråd. «Total går foran oss!» klagde BPs representant.2 I februar 2003 hadde de ikke lenger noe å frykte: Frankrikes president Jacques Chirac la ned veto mot det amerikanske resolusjonsforslaget, dermed måtte den tredje Golf-krigen settes i gang uten ryggdekning fra FN. Det var ikke lenger snakk om å respektere avtalene Hussein hadde undertegnet med Total og andre selskaper, som ikke var blitt fulgt opp på grunn av sanksjonene.

For å berolige de britiske og amerikanske selskapene, utpekte den amerikanske regjeringen to av deres medarbeidere til å arbeide med saken: Gary Vogler (ExxonMobil) og Philip J. Carrol (Shell). I oktober 2003 ble de erstattet av to andre eksperter: Rob McKee (ConocoPhillips) og Terry Adams (BP). Det handlet om å danne en motvekt til Pentagon og de nykonservative som hadde plassert sine folk overalt, på tross av en viss skepsis mot dem i deler av administrasjonen. Dette bidro ikke til å klargjøre de amerikanske ambisjonene, som hele tiden svingte mellom to ytterpunkter. Ideologene kom stadig opp med ekstravagante ideer – de ville bygge en oljeledning mellom Irak og Israel, bygge ned OPEC, eller gjøre det «frigjorte» Irak til testområde for en ny oljepolitikk i Midtøsten. Ingeniørene og forretningsfolkene søkte på den andre side profitt og resultater, og framviste en mer jordnær realisme.

Saboterte oljeinstallasjoner

Sjokket invasjonen skapte i den irakiske oljeindustrien ble katastrofalt. Mindre på grunn av bomberegnet fra det amerikanske luftvåpenet enn den omfattende plyndringen av den irakiske staten: administrasjoner, skoler, universiteter, arkiver, bibliotek, banker, sykehus, museer og bedrifter ble systematisk ribbet, tømt og ødelagt. Boreutstyr som kunne inneholde kobber ble plukket i stykker. Plyndringen varte i ti uker, fra 20. mars til slutten av mai 2003. En tredjedel av ødeleggelsene i oljeindustrien skjedde under kamphandlingene, resten skjedde etterpå.

Alt foregikk foran nesen på Task Force RIO (Restore Iraq Oil), det prestisjetunge US Army Corps of Engineers og 500 underleverandører som var spesialtrent for å beskytte oljeinstallasjonene. Farten i invasjonen var det eneste som hindret Saddams tilhengere i å sprenge oljebrønnene. Men i begynnelsen av juni 2003 begynte sabotasjeaksjonene.

Den eneste beskyttede bygningen var komplekset som huset det gigantiske oljedepartementet, der 15 000 funksjonærer ledet 22 underavdelinger. Hvorfor ble oljekildene og departementet beskyttet, men ikke salgsorganet State Oil Marketing Organisation (SOMO) eller anleggene? For okkupantene var oljen under jorda den eneste virkelige skatten i Irak. Verken installasjonene eller personellet interesserte dem. Departementet unnslapp den ekstreme skjødesløsheten bare fordi det satt på geologiske og seismiske opplysninger om de 80 kjente forekomstene med 115 milliarder fat råolje. Resten kunne alltids erstattes av amerikanske team og de internasjonale selskapenes ekspertise, som plyndringen hadde gjort enda mer uunnværlig.

Thamir Abbas Ghadban, den yngste avdelingsdirektøren i oljedepartementet, møtte tre dager etter invasjonen var over opp i den tomme bygningen og ble – i mangel av en offisiell oljeminister, siden det ikke fantes noen irakisk regjering – institusjonens nestleder under den pedantiske Michael Mobbs, en annen nykonservativ Pentagon hadde tillit til. Prokonsulen Paul Bremer fikk all sivil makt i et år (mai 2003–juni 2004) – det verste året noensinne for Iraks 70 år gamle oljeindustri. Produksjonsfallet på en million fat per dag, en tredjedel av nivået før krigen, utgjorde et inntektstap på 13 milliarder dollar.

Oljeinstallasjonene, voktet av 3500 underutstyrte sikkerhetsvakter, ble kontinuerlig sabotert med 140 aksjoner fra mai 2003 til september 2004. Kostnadene ble anslått til sju milliarder dollar. «Plyndringen var svært omfattende, materiell ble stjålet og bygningene som regel påtent,» sier Ghadban til oss. Raffineriet i Daura fikk bare sporadisk olje på grunn av skadene på de flere tusen kilometer med rørledninger. «Det var bare én ting å gjøre: La råoljen brenne til siste liter i den saboterte delen av rørledningen, så reparere.» Daura fortsatte likevel å fungere. En sann bragd, ikke minst fordi de ansatte ikke lenger fikk lønn.

Veto mot sentralregjeringen

Hardest medfart fikk ledersjiktet i landets oljeindustri. Fram til 1952 var praktisk talt alle av Iraq Petroleum Companys (IPC) ledere utlendinger. Det hersket i realiteten en apartheid på anleggene. Villaene og de velfriserte plenene i de omhyggelig inngjerdede og voktede compounds var reservert de utenlandske sjefene, mens de irakiske arbeiderne bodde i slumområder. Spenninger mellom Irak og Mohammed Mossadeghs Iran ledet i 1952 IPC til å revidere forholdet til regjeringen i Bagdad. Det ble inngått en ny avtale som inkluderte en klausul om opplæring av irakiske ledere. Tjue år senere var tre fjerdedeler av de rundt tusen faglærte stillingene besatt av irakere, noe som forklarer hvorfor nasjonaliseringen ble en suksess. I 1972 overtok det statlige selskapet INOC alle landets oljeforekomster og produksjonen ble langt høyere enn i IPCs tid.

Inspirert av den tidligere avnazifiseringen av Tyskland etter 1945, satte den amerikanske regjeringen i gang en langt strengere «avbaathifisering» enn utrenskningen nazibyråkratene i sin tid ble utsatt for. Bare det å ha vært medlem av det eneste tillatte partiet, Baath, ble straffet med oppsigelse, førtidspensjonering eller det som verre var. 17 av de 24 avdelingslederne i det statlige oljeselskapet ble jaget på dør, i likhet med flere hundre ingeniører, de samme som hadde holdt produksjonen oppe under elendige forhold i 25 år. INOCs grunnleggere ble fjernet av avbaathifiseringskommisjonen, ledet av eksilirakere, deriblant dagens statsminister, Nuri al-Maliki, som da hadde vært i utlandet i 24 år. Maliki erstattet dem med sine egne like lojale som inkompetente folk.

McKee, som etterfulgte Carrol i nøkkelstillingen som den amerikanske prokonsulens oljerådgiver, konstaterte da han ankom høsten 2003: «Folkene her er null verdt. De er utnevnt til departementet av religiøse, politiske eller personlige grunner. De som holdt oljeindustrien i gang under Saddam Hussein, og som vekket den til live igjen etter frigjøringen, har blitt systematisk fjernet.»3

Ikke overraskende åpnet denne utrenskningen en kongevei for rådgivere av alle slag, i hovedsak fra den andre siden av Atlanterhavet. De okkuperte ledersjiktet i oljedepartementet, masseproduserte notater, rundskriv og rapporter inspirert direkte av den internasjonale oljeindustriens måter å gjøre ting på, uten å bry seg for mye om hvordan det skulle settes ut i live lokalt.

Den nye grunnloven og oljeloven ga dem en uventet anledning til å endre spillereglene. Å holde liv i den sentraliserte staten var uaktuelt. Amerikanerne ville ikke ha noe av det, for å forhindre et nytt totalitært regime og på grunn av forbrytelsene Saddam begikk mot kurderne. Det nye regimet skulle være føderalt eller konføderalt, derfor ble det så desentralisert at institusjonene gikk i oppløsning. To tredjedeler av stemmene i en av landets tre provinser holdt for å nedlegge veto mot sentralregjeringens beslutninger.

Svekker børsverdien

Bare Kurdistan hadde midler til og ønske om å legge ned veto. Makten over oljen ble delt mellom Bagdad og Irbil, der Kurdistans regionale regjering holder til (Kurdistan Regional Government, KRG). Denne regjeringen hadde en klar oppfatning av hvordan grunnloven skulle leses på dette området: Oljefeltene som allerede var i drift, skulle fortsatt eies av den føderale regjeringen, mens nye konsesjoner skulle tildeles av provinsene. En intens krangel oppsto mellom de to hovedstedene, ikke minst fordi KRG ga utenlandske selskaper mye bedre vilkår enn Bagdad. De store oljeselskapene som investerte i Kurdistan fikk rett til en del av produksjonen som kunne være svært stor de første årene. Dette er systemet de amerikanske politikerne og oljefolkene ville, men ikke klarte å innføre da de kom til Irak.

Støttet av en offentlig opinion som ikke hadde glemt forløperen til IPC, nektet det irakiske parlamentet å gå med på dette systemet. Tariq Shafiq, som startet det nasjonale selskapet INOC, forklarte for den amerikanske Kongressen hvorfor Irak ikke ville godta en slik avtale.4 Oljeforekomstene er kjente og begrensede, dermed er det ingen risiko for de utenlandske selskapene: Letekostnader eksisterer per definisjon ikke og utvinningen er blant de billigste i verden. Siden 2008 har Bagdad tilbydd de store selskapene langt mindre interessante avtaler: to dollar fatet for de største feltene og ingen rettigheter på selve feltene.

Ikke desto mindre strømmer de til – ExxonMobil, BP, Shell, Total, og russiske, kinesiske, angolanske, pakistanske og tyrkiske selskaper – i håp om at situasjonen vil utvikle seg til deres fordel. Under overskriften «The Iraqi Miracle» skrev Newsweek i mai 2010: «Landet har potensial til å bli det neste Saudi-Arabia.» To år senere øker produksjonen (over tre millioner fat daglig i 2012) og oljeselskapene ergrer seg over betingelsene de har fått: Investeringene er store, lønnsomheten vil fortsatt være laber og oljen under jorda er ikke deres egne reserver, noe som svekker børsverdien deres.

Nederlag også for oljen

ExxonMobil og Total gir blaffen i den tøffe linjen til den føderale regjeringen, som har truet med å ta rettighetene fra selskaper som lar seg friste av de kurdiske kontraktene. Det amerikanske selskapet har svart med samme mynt og solgt driftskontrakten på landets største felt, West Qurna. ExxonMobil skulle investere 50 milliarder dollar her og doble dagens produksjonsvolum i Irak. Regjeringen i Bagdad er dermed under press: Hvis motstanden deres vedvarer, vil oljeselskapene foretrekke Kurdistan, selv om reservene der bare er tredjedelen av de i sør.

Tyrkia, som ikke anstrenger seg for å gjøre livet lettere for regjeringen i Bagdad, har lovet en oljeledning direkte fra Kurdistan til Middelhavet. Utpressing? Delvis, utvilsomt. Men ville oljeselskapene klart å sette irakerne opp mot hverandre uten krigen? Uansett er USA langt fra målene de satte seg. Også på dette området har krigen vært et stort nederlag.

USAs sentralbanksjef fra 1987 til 2006, Alan Greenspan, burde kjenne godt betydningen oljen har for amerikansk økonomi. Han har uten tvil formulert det nærmeste man kommer sannheten om denne blodige affæren: «Det gjør meg trist at det er politisk ubeleilig å si det alle vet: Irak-krigen dreide seg mest om olje.»5

Oversatt av L.H.T.

^{^Fotnoter:
1}Som følge av amerikanske offentlighetslover har en rekke dokumenter blitt nedgradert. Denne artikkelen bygger blant annet på dokumenter fra arbeidsgrupper i Pentagon og det amerikanske utenriksdepartementet: The Energy Infrastructure Planning Group, Future of Iraq Project, Oil and Energy Working Group. I Storbritannia har møtereferater fra de tre største britiske oljeselskapenes (BP, Shell og BG) møter med daværende handelsminister Elizabeth Symons og utenriksdepartementets Richard «Mr. Oil» Pangiguian blitt offentliggjort.

2 Greg Muttit, Fuel on the Fire. Oil and Politics in Occupied Iraq, Vintage Books, London, 2011.

3 Greg Muttit, se over.

4 «Reconstruction in Iraq’s oil sector: Running on empty?», redegjørelse fra Tariq Shafiq for utenrikskomiteens underkomité for Midtøsten og Sør-Asia, Washington, 18. juli 2007.

5 Alan Greenspan, The age of turbulence: adventures in a new world, Penguin Press, New York, 2007.

(…)