Nazisme før og nå

Tre nye norske bokutgivelser om høyreekstremisme betrakter det som et relativt marginalt fenomen i vår tid. Samtidig gjør 1900-tallets historie det rimelig å spørre hvor det ble av det segmentet av befolkningen som sympatiserte med fascismen og nazismen. Det er på tide å vende blikket mot norsk nazisme i etterkrigstiden.

Et sted i Kjartan Fløgstads roman Grense Jakobselv (2009) blir den franske filosofen Jacques Derrida sitert på følgende: «Je ne crois pas [que] nous sachions encore penser [ce] qu’est le nazisme». Like etter heter det: «Eg trur ikkje vi ennå veit korleis vi skal tenka om kva nazismen var».1 Her har det skjedd en subtil forskyvning: Den norske setningen omtaler nazismen i fortid (hva var nazismen?), mens Derridas franske formulering er i presens (hva er nazismen?). I spenningen mellom de to verbtidene ligger mye av kruttet i Fløgstads roman. Den stiller nemlig spørsmål om forholdet mellom nazismen før og nå: Hva skjedde egentlig med nazismen og dens sympatisører etter andre verdenskrig? Representerer vår tids såkalte høyreekstreme arven etter nazistene fra mellomkrigstiden og andre verdenskrig? Eller finnes det andre arvinger, ikledd en tilsynelatende mer akseptabel maske?

For å svare på disse spørsmålene, bør man være klar på hva som menes med begrepet høyreekstremisme. Tre norske bokutgivelser fra i fjor og i år er ganske samstemmige i å betrakte det som et relativt marginalt fenomen i vår tid. I Den sorte tråden skriver Øyvind Strømmen eksempelvis at han anser Sverigedemokraterna for å være et «høyreradikalt», ikke «høyreekstremt» parti.2 Forordet til Høyreekstremisme. Ideer og bevegelser i Europa, signert de tre redaktørene Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Bjørn Arne Steine, kan skilte med følgende observasjon: «Norwegian Defence League er kanskje høyreekstreme. Men ikke Front National i Frankrike. Le Pens parti kan til gjengjeld kalles høyreradikalt, eller kanskje høyrepopulistisk.»3

Autodidakt hastverksstudium

I Ekstreme Europa skriver statsviter Anders Ravik Jupskås at begrepene høyreekstremisme, høyreradikalisme og høyrepopulisme ofte brukes om hverandre i den offentlige debatten, «nærmest som synonymer», og legger til at «tilsvarende begrepsforvirring også finnes i akademia».4 Selv bruker han dem slik: «Høyreekstreme personer og grupper tar liv hvis de mener det er nødvendig. Høyreradikale og høyrepopulistiske partier deltar i demokratiet. Det gjør at høyreekstremismen må bekjempes, mens de to andre ideologiske retningene må tas på alvor som demokratiske politiske aktører. Høyreekstremister er utilslørt rasistiske. Høyreradikalister [sic] tar enten helt avstand fra den biologiske rasismen eller pakker den pent inn i kulturelle termer.»

Gitt disse grenseoppgangene kan Jupskås trygt konkludere med at vi i Norge per i dag har «et uorganisert og relativt usynlig høyreekstremt miljø». Samtidig blir tittelen på boka hans, Ekstreme Europa, nokså misvisende: Jupskås vier så mye plass til høyrepopulisme, at en mindre fengende tittel som Ytre høyre i Europa ville ha vært mer adekvat.

Det brukes en god del plass på begrepsdistinksjoner i alle de tre nevnte bøkene. I seg selv kan det ofte være nyttig, men her blir det nesten for mye av det gode. Særlig Jupskås er tilsynelatende svært opptatt av å definere begreper inngående, og noen steder i boka har det i beste fall akademisk interesse.

Hovedvekten i Ekstreme Europa ligger altså på politiske partier som arbeider innenfor det parlamentariske systemet i Vest-Europa. Boka er preget av sobre analyser og resonnementer, og framstår først og fremst som en slags lærebok om ytre høyre i Europa. Jupskås setter etter alt å dømme stor stolthet i å markere at boka hans er forskningsbasert: Han viser stadig til akademiske studier, han er særlig opptatt av å diskutere hva forskermiljøene mener om likheter og forskjeller mellom høyrepartiene, og han legger vekt på å presentere teorier som skal årsaksforklare høyrekreftene.

Til sammenlikning har Øyvind Strømmens Den sorte tråden færre analytiske diskusjoner. Boka bærer mer preg av å være en håndbok for aktivister. Strømmen presenterer et vell av egennavn på personer og forkortelser for ulike organisasjoner. Ingen mikrogruppering er for liten til å bli omtalt.

En del av stoffet i Den sorte tråden står allerede i noenlunde likelydende form i Strømmens Det mørke nettet (2011).5 Men årets bok er betraktelig mer omfangsrik. Det skyldes hovedsakelig at den sporer nyere tids høyreradikalisme helt tilbake til 1920-tallet. Allerede i Det mørke nettet kunne man ane at Strømmen ville gå denne historien nærmere etter i sømmene, for også der skriver han om en «sort tråd gjennom europeisk historie, en tråd av personlige, organisatoriske og også ideologiske koblinger mellom fascistene som fremdeles var aktive etter andre verdenskrig og moderne høyreradikale partier». Prosjektet bak Den sorte tråden er prisverdig. Boka er ambisiøs, og også relativt vellykket, selv om den i enkelte partier har et visst preg av autodidakt hastverksstudium.

Islamofobien som «det nye limet»
I motsetning til forskerne bak Høyeekstremisme. Ideer og bevegelser i Europa skriver verken Strømmen eller Jupskås noe særlig om Øst-Europa. De vier i stedet påfallende stor plass til norsk politikk. Antologien redigert av Sørensen, Hagtvet og Steine har riktignok også lange artikler om Anders Behring Breivik og hans store idol Fjordman: Øystein Sørensens bidrag framstår som en solid gjengivelse av hovedtankene i Breiviks såkalte manifest, og Vidar Enebakks artikkel «Fjordmans radikalisering» er overraskende interessant lesning. Men i denne boka blir også land som Russland og Ungarn viet behørig oppmerksomhet.

Høyreekstremisme
oppviser, som praktisk talt alle slike utgivelser, bidrag av ganske ulik art og kvalitet. Det meste er informasjonsmettet og lærerikt. Men Frederik Stjernfelts artikkel om islamisme framstår mer som et forvokst debattinnlegg enn en akademisk artikkel. Selv om den danske professoren mener at islamisme likner «højrefløjsekstremisme», og at den politiske venstrefløyen i Vesten er naive i møte med denne formen for «politisk islam», så må man kunne spørre seg om dette temaet hører hjemme i en antologi om «høyreekstremisme i Europa» – særlig tatt i betraktning det restriktive begrepet om høyreekstremisme redaktørene legger til grunn. Merkelig blir det også å lese Stjernfelts påstander i lys av det Bernt Hagtvet skriver i bokas avsluttende kapittel, nemlig at islamofobien er «det nye limet» som binder den moderne europeiske høyreekstremismen sammen. Uansett hva man vil beskylde såkalte islamister for, er de vel knappest islamofobe?

For de som måtte ønske å dykke dypt ned i enkeltlands historie og i diskusjoner av høyreekstremismen som såkalt totalitær ideologi, har nok antologien redigert av Sørensen, Hagtvet og Steine mest å gi. I enda større grad enn Jupskås’ bok har den ambisjoner om ikke bare å gjengi og oppsummere forskning, men selv være forskning.

Den av de tre bøkene som vil være mest nyttig for eksempelvis politikere, journalister og allment politisk engasjerte, er nok likevel Strømmens Den sorte tråden, fordi boka forteller en mer omfattende historie – det går kanskje ut over den analytiske dybden, men gir på samme tid mye nyttig bakgrunnskunnskap for å forstå europeisk politikk av i dag. Dessuten er Strømmens bok den eneste som har et personregister, noe det er all grunn til å applaudere.

Drømmen fra Disneyland
Der redaktørene av Høyreekstremisme med sitt ekstremismebegrep rimeligvis ikke ser noen grunn til å ta for seg det norske Fremskrittspartiet i særlig grad, spiller partiet en betydelig rolle både hos Jupskås og Strømmen. Med henvisning til den nederlandske statsviteren Cas Mudde omtaler Strømmen partiet som et «relativt moderat, konservativt protestparti» i europeisk sammenheng. Jupskås istemmer: Til tross for at FrP er innvandringskritiske, er de ikke «så ytterliggående som liknende partier på kontinentet».

Jupskås siterer dertil noe Carl I. Hagen skriver i sine memoarer: «Det er mange som har hørt meg si at FrP befinner seg mellom Ap og Høyre, og at vi har tatt det beste fra begge disse to partiene […] Mange har smilt og ledd, men jeg har vært dønn ærlig.» Her er det vel grunn til å ta Carl I. Hagen på ordet, men det krever at man godtar at han ønsket å bevege Fremskrittspartiet et godt stykke bort fra forgjengeren ALP (Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep), i hvert fall fra de politiske standpunktene Anders Lange inntok: Han støttet både Ian Smiths rasistiske regime i Rhodesia og apartheidregimet i Sør-Afrika, og kalte norske apartheidmotstandere «forrædere av den hvite rase».

ALP fikk fire representanter på Stortinget etter valget i 1973, deriblant Lange selv. Da han døde etter bare noen måneder, fikk Carl I. Hagen hans plass. Hagen meldte seg på et tidspunkt ut av partiet, men klarte senere å fusjonere restene av ALP med det nystartede Reformpartiet. Det nye partiet fikk navnet Fremskrittspartiet. Hagen ble partiformann i 1978, og ledet partiet i hele 28 år, før Siv Jensen overtok.

Både Hagen og Jensen har gjort sitt beste for å understreke at FrP er et moderat parti i europeisk sammenheng. Jensen har blant annet sagt at FrP ikke har noe til felles med Sverigedemokraterna, og avfeid både Sannfinländarna og Dansk Folkeparti som «noe slags nasjonalistiske sosialister». Per i dag oppgir FrP at partiets forbilder er Nicolas Sarkozys UMP, Partido Popular i Spania, Vaclav Klaus og ODS i Tsjekkia, Venstre i Danmark og De konservative i England.

Med tiden har representanter for FrP blitt mer og mer opptatt av å kritisere islam. Islam og muslimer blir riktignok aldri nevnt i partiprogrammene. Men i et foredrag for den kristne menigheten Levende Ord i 2004 sa Carl I. Hagen følgende: «Vi kristne er veldig opptatt av barn. La de små barn komme til meg, sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Mohammed har sagt det samme. I tilfelle han måtte ha sagt det samme, måtte det være: La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte de [sic] i min kamp for å islamisere verden».

Like før Hagen skulle gå av som partiformann, uttalte han at han «frykter et muslimsk flertall i Norge […], med sharialover og det som verre er». På et sentralstyremøte i Fremskrittspartiet i 2009 kom Siv Jensen med skarp kritikk mot tilhengerne av hijab i politiet, og uttalte at man nå «er i ferd med å tillate en form for snikislamisering av dette samfunnet».

Likevel ble et slags kollektivt amnesti innvilget FrP etter 22. juli 2011: Partiets antiislamske utspill skulle ikke bære noe av ansvaret for Breiviks terror. Det var utvilsomt riktig i å markere dette, selv om det må være lov å nevne at visse FrP-representanter dermed ble behandlet ganske sjenerøst. Det gjelder blant andre Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde, som i Aftenposten i 2010 valgte harde ord for å omtale Arbeiderpartiets ideal om et flerkulturelt samfunn: «Vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og vi tror det kan komme til å rive landet vårt i filler.»6

Carl Ivar Hagens parti
Øyvind Strømmen skriver at FrP «har fungert som et hinder for at et gjennomført høyreradikalt parti har kunnet vokse frem i Norge». Med mulig unntak av Demokratene, som ifølge Strømmen langt på vei er en «høyreradikal avskalling fra Fremskrittspartiet», har alle forsøk på å etablere et slikt parti vunnet liten oppslutning. Samtidig skriver Strømmen at FrP «i betydelig grad [har] vært norske høyreradikaleres parti». Flere ganger har også høyreekstremister forsøkt å vinne innflytelse i partiet, som da medlemmer av den nynazistiske gruppen Viking meldte seg inn i Fremskrittspartiets Ungdom på 1990-tallet.

Helt siden 1980-tallet har FrP vunnet stor oppslutning med sin innvandringskritikk. Men Carl I. Hagen var tydelig på at han var antirasist. Eksempelvis uttalte han til Aftenposten i 1997 at han anså Jean-Marie Le Pen for å være en «motbydelig og renspikket rasist», og understreket at Le Pens ideologiske holdninger lå «lysår fra det Fremskrittspartiet står for». Slike utsagn kan man selvsagt velge å anse som rent strategiske, men Hagen skal ha ros for at han lot de holdningene han forfektet offentlig få faktiske konsekvenser, ikke minst da folk som Oddbjørn Jonstad og Vidar Kleppe ble ekskludert fra partiet. Fort vekk ville en annen partileder vært mindre konsekvent. Men i likhet med Anders Lange var Hagen langt på vei en slags partieier – litt flåsete kunne vi si at FrP i hans tid i realiteten var «Carl Ivar Hagens parti til sterk nedsettelse av alt og alle». At Hagen tok avstand fra lefling med høyreekstreme, var helt avgjørende for å hindre at krefter fra det ytterste høyre vant makt i partiet.

Derfor kan man med en viss rett hevde at alle andre partier på ytre høyre fløy i Europa i dag er verre enn FrP. Slik sett er det mulig å fatte at Høyre anser partiet for å være en aktuell regjeringspartner. Men historien viser at når et høyrepopulistisk parti som FrP kommer så nær makten, vil det tiltrekke seg personer som fortjener å bli møtt med all mulig skepsis. Skal FrP beholde sin relative anstendighet som politisk parti, krever det at partiledelsen er på vakt til enhver tid, og tør å følge Carl I. Hagens eksempel, ved å ekskludere partimedlemmer som pleier kontakter med radikale høyreekstremister eller som har en skjult politisk agenda.

Nå skal man utvilsomt vokte seg vel for å påstå at noen har en skjult agenda. Samtidig gjør 1900-tallets historie det rimelig å spørre hvor det ble av det segmentet av befolkningen som sympatiserte med fascismen og nazismen. De ble vel neppe «omvendt» så snart andre verdenskrig var over? Nei, fascistiske ideer forsvant ikke over natten, observerer Anders Ravik Jupskås: Flere partier fortsatte å være fascistisk inspirert, og noen fascistiske partier fortsatte å eksistere «under jorda». Øyvind Strømmen sier det slik: «En politisk bevegelse av et slikt omfang og med en slik gjennomslagskraft forsvant selvsagt ikke selv om Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland gjorde det. Den overlevde. På tross av dette lever forestillingen om at fascismen er død, at den er et avsluttet kapittel i historien, et fenomen som ikke lenger finnes. I et europeisk perspektiv er det en mildt sagt snodig forestilling.» Men hva mener Strømmen med «europeisk perspektiv» her? Noe som angår kontinentet, og ikke Norge? Er Norge fritatt for tilsvarende nazistiske levninger?

Kommunistfrykten
Selv om Nasjonal Samling hadde et ganske begrenset antall medlemmer før andre verdenskrig, var det mange i Norge som sluttet opp om Quislings regime under den tyske okkupasjonen. Strømmen skriver at partiet nådde sitt toppunkt høsten 1943, med 43 300 voksne medlemmer. Men langt flere nordmenn var medløpere. Tyskerne fant tross alt forhandlingspartnere blant ledere både i offentlig administrasjon, organisasjoner og næringsliv, som ville ha ro og orden i landet, slik at produksjonen og handelen kunne gå sin gang.

Kort sagt fantes det en rekke norske borgere som var NS-sympatisører, uten å gå til det skritt å melde seg inn i partiet. Det dreide seg gjerne om embetsmenn, storbønder eller forretningsmenn. Deres form for «nazisme» var primært antisosialistisk, eller som mange av dem nok ville ha sagt: antikommunistisk. De hadde fryktet at Det Norske Arbeiderpartis politikk ville lede til et styre av tilnærmet sovjetisk type i Norge, og foretrakk Quisling framfor Stalin.

I Aftenposten i 1943 skrev eksempelvis medisinaldirektør Thorleif Østrem følgende: «Ved storstreiken i 1921 ble det klart for meg hvilken fare kommunismen under dekke av Arbeiderpartiet representerte.» Når kong Haakon sa «Jeg er også kommunistenes konge», var det med referanse til Christopher Hornsruds regjeringsdannelse i 1928. Så sent som i 1930 tok Arbeiderpartiet en venstresving tilbake til en revolusjonær plattform, og agiterte for internasjonal klassekamp mot kapitalen framfor nasjonalt klassesamarbeid. Med dette in mente framstår det ikke unaturlig å formode at mange politisk konservative og reaksjonære i sitt stille sinn klebet merkelappen «kommunistisk» på Det Norske Arbeiderparti helt fram til andre verdenskrig. I regjeringen Nygaardsvold, som ble etablert 1935 og satt ved makten 9. april 1940, så de først og fremst en trussel mot den private eiendomsretten. Vi må innse at folk med store eiendommer og formuer fryktet Arbeiderpartiets politikk i den grad at de heller støttet Quislings diktatur – noe annet vil være å fornekte i hvilken grad norsk politikk på denne tiden var preget av klassekamp.

I etterkrigstiden ble avisen Folk og land talerør for de som anså seg urettferdig behandlet under landssvikoppgjøret, og som ønsket å formidle en versjon av okkupasjonshistorien som skilte seg drastisk fra den offisielle. Avisen ble først utgitt under navnet Skolenytt i 1947, og fikk så navnet Folk og land i 1948, før redaksjonen flyttet fra Kristiansund til Oslo i 1952. Ny redaktør ble da Finn Bruun Knudsen, som tidligere hadde vært medarbeider i NS’ hovedorgan Fritt folk.

I 1958 ble redaktørstolen i Folk og land inntatt av Odd Melsom, som under okkupasjonen hadde spilt en sentral rolle i det NS-styrte LO, og som fra 1944 var redaktør i Fritt Folk. I 1967 sa Melsom følgende til avisen Orientering: «Nazist og nazist. Det er klart man skifter ikke politisk oppfatning på samme måte som man skifter skjorte. Jeg står på mine gamle standpunkter. Hvis noen kommer og stiller seg i spissen for oss, kunne det nok tenkes at våre folk organiserte seg. Vi håper det skal dukke opp et nytt parti.»7

Nazismen i etterkrigstiden
I en lederartikkel i mai 1973 stilte Folk og land seg positive til Anders Langes Parti, som de betraktet som utslag av «partipolitikkens Ragnarok». En tid var da også Anders Langes bror Alexander Lange redaktør i Folk og land. På 1970-tallet var avisen i en periode organ for Nasjonal Ungdomsfylking (NUF), en nynazistisk organisasjon som fra 1975 ble ledet av ikke ukjente Erik Blücher. Blücher var også på et tidspunkt medlem av Anders Langes Parti, og sto på valgliste for partiet i Østfold. Men i etterkant av hans famøse deltakelse i NRKs tv-program «På sparket» i 1975 ble båndene mellom NUF og Folk og land brutt. Strømmen skriver at avisen etter dette først og fremst skulle fungere som et «menighetsblad for de historiske revisjonistene i miljøet rundt Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO)». Folk og land kom med sin siste utgave i 2003.

I 1970 besøkte reportere fra Verdens gang redaksjonslokalene til Folk og land i Kierschowsgate i Oslo. De kunne fortelle at miljøet rundt avisen besto av «folk med en fortid i NS, gamle legionærer – og ungdom hvis foreldre har en fortid i Quislings organisasjon», noe Strømmen mener å kunne avfeie som en «tvilsom arvesyndspåstand».

Da Strømmen i forbindelse med lanseringen av Den sorte tråden var gjest på Dagsnytt Atten i januar i år, antydet programleder Sverre Tom Radøy avslutningsvis at Strømmens neste bokprosjekt kanskje kunne ta for seg Folk og land-tradisjonen i enda større grad. Det er å håpe at Strømmen, eller noen andre, tar denne oppfordringen på alvor. For vi har all grunn til å etterlyse mer forskning om de nordmennene som i etterkrigstiden bevarte en viss tilknytning til og identifikasjon med nazismen – en «sort tråd» som ikke ligger like åpent i dagen.

Hvordan studerer man en slik skjult historie eller idéhistorie? Historikere er ofte prisgitt hva fortidens skriftlige kilder faktisk sier noe om. Men det må også være mulig å spørre om ikke tilsynelatende marginale tekster kan ha gitt uttrykk for holdninger som hadde langt større tilslutning enn opplaget skulle tilsi – og Folk og lands opplag var i seg selv ikke helt ubetydelig: I 1973 skal det ha vært på 2000.

En mulig problemstilling kunne være: Hvor mange i etterkrigstidens Norge kan ha delt det synet på andre verdenskrig og den norske nazismen som kom til uttrykk i Folk og land? Det finnes stadig mange nålevende informanter som kan ha mye interessant å fortelle til den som våger å gå i dybden på dette spørsmålet.

Overvåkning av kommunister
I Kjartan Fløgstads Grense Jakobselv finnes det flere pekere en framtidig forsker på arven etter nazismen kan merke seg. Likevel blir ikke romanen nevnt i noen av de tre ferske bøkene om høyreekstremisme. Særlig påfallende er det i Øvyind Strømmens tilfelle. Hans tematisering av kontinuiteten på ytre høyre fløy fra mellomkrigstiden til etterkrigstiden skulle tilsi at Fløgstads roman var relevant. Er det virkelig så uaktuelt for sakprosaister å forholde seg til skjønnlitteratur?

Den offentlige debatten omkring Grense Jakobselv endte opp med primært å omhandle forholdet mellom historieforskning og skjønnlitteratur. Utgangspunktet var at historiker Tore Pryser etterlyste at Fløgstad informerte om at han i romanen brukte stoff fra minst to av Prysers bøker: Fra varm til kald krig (1994) og Hitlers hemmelige agenter (2001). Senere ble Grense Jakobselv gjenstand for noen kommentarer i tidsskriftet Vagant, da med oppmerksomheten rettet mot det som unektelig er et av romanens temaer, nemlig hvordan mange av de sentrale tyske nazistene var representanter for dannelsesborgerskapet, med høy utdanning og presumptivt velutviklet evne til å verdsette avansert kunst.8 Men kan ikke disse to debattene ha bidratt til å usynliggjøre det kanskje mest sentrale ved Fløgstads roman?

For tross alt dreier Grense Jakobselv seg for en stor del om hvordan nazistene slett ikke forsvant i og med andre verdenskrigs slutt, men derimot inntok sentrale stillinger i det vesttyske embetsverket, i forsvaret, i etterretningstjenesten, i næringslivet, i media og ved de høyere læringsanstalter. Der fortsatte de sin kamp mot kommunismen, antyder Fløgstad, nå med fagre ord om ytringsfrihet og demokrati som ansikt utad. Den påståtte «avnazifiseringen» kom dermed i praksis til å bli en renvasking av mange som hadde bekjent seg nazismen, fordi det vesttyske regimet trengte dem og deres fagkompetanse.

Fløgstads roman viser at det også i Norge lar seg spore en tilsvarende kontinuitet fra andre verdenskrig til antikommunismen i etterkrigstiden. Romanen dreier seg blant annet om Stay Behind-gruppene som var en del av det overordnede NATO-prosjektet Gladio. De europeiske Stay Behind-gruppene (ROC) ble etablert med tanke på muligheten av en russisk invasjon. Den norske varianten var godkjent fra regjeringshold, men ble ifølge Lund-kommisjonens rapport (1996) «misbrukt til kartlegging av norske borgere, til dels i samarbeid med private grupper med utspring i Heimevernet, som også har hatt forbindelse til Politiets overvåkningstjeneste».9 I rapporten heter det at Asbjørn Bryhn, overvåkningssjef fra 1947 til 1966, personlig anså SVs forgjenger Sosialistisk Folkeparti for å være «forræderi i landsmålestokk». I Grense Jakobselv står det at både «kommunister, fagforeningsfolk og intellektuelle oppviglarar» ble kartlagt. Også i Norge, impliseres det, har slik ulovlig overvåkning vært ledsaget av et angivelig vern om ytringsfriheten. Riktignok omtaler han det selv som «flåsete», men Fløgstads forteller kunngjør beint fram at «siden institusjonen heldt til i den gamle Gestapo-villaen i Oslo, kunne ein seia at Fritt Ord var et framhald av kampen mot kommunismen, med andre middel».

Nå vil vel de færreste forbinde kampen for det frie ord med nazisme. Den nazistiske ideologien sto snarere i motsetning til det åpne samfunns ordskifte. Men Kjartan Fløgstads roman er likevel viktig, fordi den setter søkelys på at visse folk med fortid som nazister faktisk så en kontinuitet i sitt virke før, under og etter krigen. Muligens er Øyvind Strømmens «sorte tråd» mindre tynn enn han later til å tro. En ting er sikker: Hvis vi, slik Jacques Derrida hevdet, enda ikke vet hvordan vi skal tenke om hva nazismen er, bør vi ikke slippe denne tematikken av syne.

© norske LMD
  • Pål Jensen

    Carl I. Hagen og eksklusjonene
    Når folk som Oddbjørn Jonstad og Vidar Kleppe ble luket ut av Hagen, skyldtes nok ikke det at de hadde for ekstreme holdninger til innvandring. Iallfall ikke bare. Under partikampene i Frp fremstod Jonstad på VGs førsteside med sitt budskap om at formann Hagen var sliten, og at han (Jonstad) burde overta som formann. Da var det selvfølgelig vips ut. Ikke nok med det: Jonstad fikk også skylden for at Frp gjorde det dårlig i Oslo – folk hadde forvekslet Jonstad med formannen i Oslo Frp, Einar Lonstad.
    Kleppe ble faset ut lenge etter, og han hadde ingen kjent tilknytning til Jonstad. Formann Hagen tillot lenge Kleppe å drive på. Denne «Sørlandets apostel» var flink til å sanke stemmer, ikke minst blant kristne; det ble snakket om «Kleppe-bølge». Kleppe ble ikke ekskludert før mye senere, da han i sluttfasen av de store partikampene var litt sen med å underskrive en lojalitetserklæring til partiledelsen.
    At Kleppe skal være mer ekstrem enn mange som forble i Frp, har jeg aldri sett dokumentert. Etter eksklusjonen gikk da også Kleppes parti Demokratene til valg på Frps partiprogram. Senere har riktignok Demokratene gått inn for å forby islam. Frp har ikke programfestet et slikt forbud, men det er like fullt ønsket blant en del Frp-ere. Og Siv Jensens påstand om at «Det vi ser i Oslo er en flom av kriminelle asylsøkere som selger dop og voldtar jenter uten grunn», ligger neppe tilbake for noe av det Vidar Kleppe har sagt.
    Pål Jensen, forfatter av Feilskritt. Ny bok om det såkalte Fremskrittspartiet.