Teltene i Ulan Bator

Hvis man kjører gjennom forstedene til Ulan Bator, eller snakker med noen av de i underkant av 500 000 innbyggerne som har klumpet seg sammen der i løpet av det siste tiåret, blir det tydelig at Mongolia opplever et vendepunkt. Eller snarere et brudd: Siden begynnelsen av 2000-tallet har 15 prosent av landets 2,8 millioner innbyggere strømmet til hovedstaden. Landet har aldri tidligere opplevd en så stor flukt fra landsbygda. Den industrielle og urbane utviklingen under sosialistregimet og den brutale overgangen til markedsøkonomi på 90-tallet kan bety slutten på nomadelivet som har vart i 2500 år i det barske klimaet i det indre av Asia.

Bare en tredjedel av mongolene lever fremdeles som nomader med beitedyr. I 1980 utgjorde de 80 prosent. Det enorme bølgende steppelandskapet med de særegne mongolske teltene, ger, spredt utover, kan snart bare være postkortlandskap. Teltene har blitt flyttet til Ulan Bator, der 60 prosent av innbyggerne bor i egne områder, kalt ger horoolol. Litt etter litt blir de erstattet av hjemmesnekrede små hus. «Det er slitsomt å holde seg med en ger. Du må fjerne filtlag om sommeren og heise opp de nedre kantene for å lufte. Om vinteren må de på plass igjen. Vi har kjøpt denne tomten med et hus oppå,» forteller Buyambat, en femtiåring fra Shar Had sørvest i byen. Sju måneder i året arbeider han i gruver i Gobiørkenen. Selv om gruvene er spredt over hele det enorme landet, bor Buyambat i Ulan Butor med kona si. Mongolia er inne i en stor gruveboom, og med enorme forekomster av kull, kobber, gull og uran, trekker landet til seg investorer.

Ger horoolol
-ene ligger som et grensesnitt mellom by og land. I tiden etter migrantenes ankomst til områdene lengst fra sentrum, hører man breking fra sauer eller hester som vrinsker. Den innerste delen av området er lite vedlikeholdt. Bare portalen vekker oppmerksomhet. Som symbolsk inngangssted er den malt blå eller grønn og dekorert med tradisjonelle motiver. Det samme gjelder de utskårne stolpene som rammer inn området.



Ferske nomader

«Alltid i bevegelse, aldri stillstand» er mongolenes leveregel. Likevel treffer vi få i disse bydelene som vil vende tilbake til steppene eller ørkenen. De føler knapt noen form for nostalgi for de enorme områdene som fascinerer folk fra Vesten. Moderniteten har tilsynelatende latt dem bryte med det harde nomadelivet, som slett ikke har noe romantisk skjær i mongolenes øyne.

De fleste migrantene er kommet i løpet av de ti siste årene. Ulan Bator, «den røde helt» på mongolsk, fikk navnet sitt i 1924, da Folkerepublikken ble proklamert. På folkemunne kalles den UB, i tråd med den kapitalistiske ånden som erobret landet i 1991. Migrantene ble drevet hit av de harde vintrene, de fryktelige dzud («katastrofer») i 2000–2003. Katastrofene var av fem–seks ulike typer: temperaturfall (gradestokken kommer lett ned i -50), beiteproblemer på grunn av store snømengder, veksling mellom smelting og ny frost, og problemer med å få nok vann til beitemarkene.

«På begynnelsen av 2000-tallet var mange av nomadene ferske innenfor husdyrhold,» forteller Jacques Legrand, fransk Mongolia-spesialist. «Familiene deres hadde vært byfolk i to og tre generasjoner, etter at sosialistregimet oppfordret dem til å bli bofaste. Da regimet falt i 1991, vendte de tilbake til landsbygda. Økonomien brøt praktisk talt sammen på flekken, fabrikkene stengte portene og handelsnettverkene forsvant. Men de hadde ikke lenger kunnskapen og ferdighetene nomadelivet krever, og staten var ute av stand til å gjøre noe med situasjonen.» Nomadelivet forutsetter inngående kunnskap om hver av de fire beiteplassene det veksles mellom i løpet av året. Det krever også en fullstendig sosial integrering: Når det blir knapt med beite, må det forhandles med de andre familiene om bruk av områder utenfor de vanlige beitemarkene.

Legrand peker også på andre årsaker til folkeforflytningen: overgangen til markedsøkonomi i husdyrholdet tvinger oppdretterne til å slå seg ned på steder med lett tilgang til transport, sammenbruddet i landbruket, og utenlandske kasjmiroppdrettere (særlig italienske). Kasjmirproduksjonen nærmer seg nå industrielt nivå og skaper store problemer fordi kasjmirgeitene spiser opp gressrøttene. «Felles for disse faktorene er at de kommer i konflikt med forutsetningene for nomadene. De trenger et område som er stort nok til at de kan flytte rundt og utnytte beitet. En ekstremt spredt befolkning gjør nomadelivet mulig,» forklarer Legrand.



Kina og Russland på armlengdes avstand

«De siste ti årene har en rekke reformer redusert sosialhjelpen og privatisert selskaper, helseforsikring, undervisning, jord,» forteller etnologen Gaëlle Lacaze fra Universitetet i Strasbourg.2 Med arbeidsledigheten, oppløsningen av middelklassen og de økende sosiale ulikhetene, har det mongolske samfunnet undergått åpenbare endringer, særlig i måten hovedstaden er inndelt på.»

Gratis tomter i utkanten av byene har også stimulert migrasjonen. For å gjøre det lettere for utenlandske selskaper å åpne gruver vedtok parlamentet i 2002 en lov som ga hver familie rett til inntil 700 kvadratmeter land – denne retten ble også utvidet til enkeltindivider i 2008. Det koster litt over å hundre kroner å registrere seg, men etterpå må du kjempe mot byråkratiet. Vil du bo nærmere sentrum eller unngå utsatte områder (ras, oversvømmelser), kan du kjøpe en khashaa (liten eiendom). Dette er en betydelig investering: mellom 38 000 og 375 000 kroner per tomt (gjennomsnittlig årsinntekt er 18 000 kroner).3

Loven fra 2002 framstår som en kompensasjon i dette gryende demokratiet preget av en sterk økonomisk nasjonalisme – et tema mange av de nye folkevalgte tok opp under valget i 2012. Spørsmålet om fordeling av inntektene fra gruvene var også et brennhett tema i valgkampen. Den endte med at Det demokratiske partiet vant over Det mongolske folkepartiet (MPP), kommunistpartiets arvtaker. Men de fikk ikke flertall og måtte alliere seg med småpartier og sette spørsmålet om utenlandsk deltakelse i gruveprosjekter på dagsordenen.

Regjeringens politikk forsøker å navigere mellom løfter om bedre fordeling av fortjenesten fra gruveindustrien og korrupsjonsskandaler (tidligere president Nambar Enkhbayar ble i august 2012 dømt til fire års fengsel). Bak ligger en blanding av kapitalismetro og bekymringer: en følelse av tapt identitet og ønske om å holde de to nabogigantene, Kina og Russland, på avstand gjennom allianser med mer fjerntliggende stormakter.



Vekst også i småbyene

Den ene regjeringen etter den andre har prioritert gruvesektoren. På 1960-tallet bestemte sosialistregjeringen at landet trengte en mer allsidig økonomi for å løsrive seg fra nomadisk husdyrhold. De satset på å utvikle gruvedriften og hentet inn russiske spesialister. I dag virker Mongolia fullstendig oppslukt av gruverushet. Gruveboomen kan komme til å endre alt: politikken, den økonomiske og sosiale balansen, distriktsutvikling, miljøet.4 «Jeg vet godt at vi ikke kan avvise alt. Men i årevis har landet bare levd av kobberutvinning i Erdenet-gruven. Hvorfor ikke utvinne forekomstene gradvis? Det er den beste løsningen for ikke å ødelegge balansen vi har bygd opp,» mener miljøaktivisten Tsetsegee Munkhbayar.

I 2010 ble det vedtatt en midlertidig stans i tildeling av gruvekonsesjoner, offisielt av hensyn til miljøet. 3000 konsesjoner ble annullert. Det er usikkert om utsettelsen blir videreført etter 2012. 4000 konsesjoner står ved lag. De utenlandske selskapene er invitert til å utvinne de gigantiske forekomstene i Gobiørkenen, som kobberleiene i Oyu Tolgoj («den turkisblå åsen») og kullet i Tavan Tolgoj. Franske Areva håper snart å starte utvinning av uran.

De mongolske lederne håper dette skal løse landets største problemer. 15 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, ifølge Verdensbanken. På papiret er framgangen enorm: en vekst på 6,4 prosent i 2010 økte til 17,3 prosent i 2011. Tilfeldige svingninger i direkte investeringer fra utlandet førte til lite fall i 2012, til 11,8 prosent. Produksjonsstarten i Oyu Tolgoj, som skal drives av den britisk-australske giganten Rio Tinto, antas å øke landets BNP med over 30 prosent i 2013. De fleste spør seg imidlertid om folket vil se noe av disse pengene. Enkelte ledere stiller også dette spørsmålet, men «bare når de er i vansker og spiller på populistiske og nasjonalistiske strenger for å vinne stemmer,» mener den mongolske direktøren for en utenlandsk NGO.

Siden 1991 har det demokratiske regimet fremmet en form for sentralstyring. «Hovedstaden var ikke nødvendigvis det foretrukne målet for de som flyttet fra landsbygda under sosialismen, for andre byer hadde lignende urbane tilbud og komfort,» forteller Lacaze.5 «I dag er det vesentlige av administrative, sosiale og medisinske tjenester og utdanning konsentrert i Ulan Bator. Samtidig skaper veksten i gruveindustrien en rask utbygging av infrastruktur og demografiske endringer i de mindre byene. De fleste av disse ligger i Gobi-regionen, der gruveprosjektene har ført til massive investeringer i infrastruktur, nye arbeidsplasser og yrkesutdanning.»6 En by som Dalanzadgad i Gobiørkenen har for eksempel gått fra 17 000 til 30 000 innbyggere mellom 2009 og 2011.



Terrasse av bildekk

Men tilbakevendingen til utkantene reiser også spørsmål. «Med turnusarbeid på utvinningsstedene kan arbeiderne fly hjem med arbeidsgiverens fly og bli i to uker hos familien i Ulan Bator, før de drar tilbake til tre–fire ukers arbeid,» sier den vestlige sjefen for et utenlandsk gruveselskap. Gruvene ligger spredt rundt omkring i landet, med tyngdepunkt i sør, langs den kinesiske grensen. Det forvansker byggingen av infrastruktur for å transportere arbeidskraft.

Dra, komme tilbake, dra igjen – det har alltid vært livsstilen til de dypt pragmatiske mongolske nomadene. «Den manglende sentimentaliteten for ger viser tydelig hvordan mongolene er,» sier antropologen Grégory Delaplace. «De er veldig fleksible og oppfinnsomme i dagliglivet. De har til og med et verb for det, mongolchloh, å mongolisere.»

Etter den sosialistiske parentesen har Ulan Bator igjen blitt en underlig hovedstad. En stor del av byen er bygd «mykt, som en hybridmåte å bygge en by på, en tilpasning til en bevegelig kontekst,» sier landskapsarkitekten Léa Hommage.7 Sett fra åsene ved elva Tuul ser byen ut som en snodig samling hvite prikker (toppene på teltene) og blå, grønne og røde rektangler (takene på de små husene dekket med kinesisk takstein). Hver ger og hvert hus ligger i en khashaa, en firkant omgitt av en høy palisade av planker og grovt tilhogde nåletrærstammer, eventuelt komplettert med jernskrap (sengegavler, underdeler av gasskomfyrer).

«Vi er ikke rike. Det eneste vi eier, er våre to ger,» sier bestemoren i en familie som nettopp er kommet fra den nordlige provinsen Khuvsgul for å følge tre barnebarn som skal begynne å studere. Vitnemål er verdifull kapital i usikre tider. Familien har plassert sine ger i en khashaa som ligger i en bratt skråning. Byggingen av palisaden er snart ferdig. En hund som skal vokte innhegningen er allerede på plass. For å få en plan flate å sette teltet på, omtrent 16 kvadratmeter, har de stablet bildekk for å lage en terrasse.



Hypermoderne arkitektur

Fenomenet ger horoolol er ikke noe nytt. Fotografier tatt av den franske fotografen Stéphane Passet i fra 1912–1913 viser at området rundt Gandan allerede da var strødd med palisader. De var bygd rundt et buddhistkloster – klostrene var utgangspunktet for urbaniseringen i Mongolia. Det er først og fremst munkenes familier som bor i dem i dag. Forløperen til Ulan Bator, Urga, som ble til Ikh Khüree («Stor leir») i 1706, var en nomadisk by som stadig flyttet på seg fram til 1778.

Permanente bygninger finnes bare i sentrum – massive boligblokker og stygge betongklosser fra sosialisttiden. Men sentrum har også forandret seg. Første etasje i «sosialistblokkene» ble omgjort til butikker på 90-tallet: dagligvarer, frisørsalonger med dører dekorert med greske søyler, små mugne kafeer, puber, butikker med kinesiske klær. Gatene er fulle av spraglete skilt, gatekryssene er invadert av kiosker. Like utenfor sentrum brukes konteinere til garasjer, verksted eller lager.

I de seneste årene har det dukket opp bolighus med hypermoderne arkitektur, som et nytt lag i hovedstadens historie. Store glasshus reist av det ferske oligarkiet – nyrike, ofte fra sosialistepokens ledersjikt, som befant seg på rett sted til rett tid for å forsyne seg med gruvekonsesjoner og de mest lønnsomme delene av økonomien.8

Myndighetene vil gjerne tro, eller få andre til å tro, at gerbydelene en dag vil være borte. «Denne måten å bygge byen på, med halvnomader som vil etablere seg nært landets økonomiske sentrum, er ikke det de mongolske myndighetene ønsker,» forteller arkitekten Olivier Boucheron.9 Sammenliknet med slumbyer og favelaer andre steder mangler det ikke plass i Ulan Bator. «I 2000 var folketettheten i ger-områdene 32,2 innbyggere per hektar. I de permanente bydelene var den 55,6 innbyggere per hektar. Det er heller ikke konflikt om grunnen, ettersom beboerne eier sin egen tomt.»10 Likevel opplever alle, beboere og myndigheter, ger horoolol som en skam.



Fattigdom og usikkerhet

Fattigdom, arbeidsledighet, alkoholisme og utrygghet råder her. Man kjenner sjelden naboen. Organiseringen av hverdagen er en hodepine. Ofte ligger vannposten flere hundre meter unna. Gatene er fulle av barn som trekker håndvogner med vann til familien. Om vinteren kan man nesten ikke puste inn lufta på grunn kullfyringen – hver familie bruker fem tonn i året. Bortsett fra småbutikker finnes det ikke noe marked eller supermarked. Ikke busser heller. Områdene virker fullstendig kaotiske: avfall blir kastet i elvene, folk bosetter seg på steder som er utsatt for oversvømmelse, utrykningskjøretøy sliter med å ta seg fram.

Etter hvert som den revideres, har hovedbyplanen for 2020 resignert overfor disse områdenes eksistens. Lederen for byplanleggingskontoret, Khurelbaatar, forteller: «Disse folkene drar ikke tilbake. Derfor etablerte vår femte plan tre soner, hver med sin egen utbyggingsstrategi. Store boligblokker i sentrum, mindre blokker rundt sentrum og eneboliger utenfor.» Dette er en utfordring i et land der eiendomsretten forsvares bemerkelsesverdig godt: Det gikk seks år å få ferdig ei bru, fordi en privatperson nektet å gi fra seg khashaa-en sin.

Mange i ger horoolol kunne godt tenkt seg en leilighet, om den var stor nok til å huse storfamilien, og ikke for dyr. Landets og hovedstadens myndigheter vil bruke markedsmekanismene for å få dem til å flytte. Det er ikke sikkert at disse «mekanismene» vil fungere særlig bra i Ulan Bator, gitt fattigdommen og usikkerheten. De provisoriske ger horoolol kan godt bli stående enda noen tiår.

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1
Tradisjonelt har ikke mongolene etternavn.

2 Gaëlle Lacaze, «Le ’Héros Rouge’ est en crise: pollution et post-socialisme à Ulaanbaatar, capitale de la Mongolie» («Den røde helten» i krise: forurensning og postsosialisme i Ulan Bator, Mongolias hovedstad), Revue des sciences sociales, nr. 47, Paris, 2012.

3 «The Mongolian real estate Report», MAD Investment Solutions, Ulan Bator, 2012.

4 Ifølge nomadenes gamle tro skal man ikke grave i jorden, fordi det forstyrrer åndene.

5 Gaëlle Lacaze, «Le ’Héros Rouge’ est en crise», se over.

6 «The Mongoliab real estate Report», se over.

7 «Quand la steppe devient urbaine. Paysage de ville informelle à Ulaanbaatar» (Når steppen blir urban. Uformelt bylandskap i Ulan Bator), Ecole nationale supérieure d’architecture et de paysage de Lille (ENSAPL), ikke offentliggjort.

8 «Mongolia: Do Oligarchs See Politics as a Growth Opportunity?», 27. september 2012, www.eurasianet.org.

9 Olivier Boucheron, «La ville de feutre» (Filtbyen), Lieux communs, nr. 12, Nantes, oktober 2009.

10 Olivier Boucheron og Léa Hommage, «Etat(s) et devenir(s) du ger horoolol à Ulaanbataar» (Tilstand(er) og framtid(er) til Ger horoolol i Ulan Bator), Inalco, Paris, 25. mai 2011.