Dronen og selvmordsbomben

Kan USAs president likvidere amerikanske statsborgere? Spørsmålet ble stilt etter at den amerikanske Al-Qaida-lederen Anwar Al-Awlaki ble drept av en drone i Jemen i september 2011. Av uforståelige grunner vekker ikke bruken av disse førerløse flyene like stor avsky i vestlig opinion som selvmordsbombere.

«For meg er roboten vårt svar på selvmordsangrepet.»
Bart Everett.1

Filosofen Walter Benjamin reflekterte over dronene, over de radiostyrte flyene som militærtenkere forestilte seg allerede på midten av 1930-tallet. Disse flyene illustrerte for ham forskjellen mellom en «første teknologi», med røtter i den prehistoriske kunsten, og en «andre teknologi» som kjennetegnet moderne industri. Det som skilte disse to var, ifølge Benjamin, ikke så mye den førstes underlegenhet eller arkaisme i forhold til den andre som deres forskjell i «retning og mål»: «Mens førstnevnte bruker mennesket så mye som mulig, reduserer sistnevnte dette til et minimum. Den første teknologiens bragder kan sies å kulminere i det menneskelige offer, mens sistnevntes kulminerer i det fjernstyrte flyet som ikke trenger menneskelig besetning.»2

På den ene side offerets teknologi, på den andre, spillets. På den ene side fullstendig engasjement, på den andre, fullstendig distanse. På den ene side en uendelig reproduksjon av en mekanisk gest: «Resultatene av den første teknologien gjelder en gang for alle (uopprettelig feil eller evig ofring av livet). Resultatene av den andre er fullstendig provisoriske (den eksperimenterer og utprøver endeløse varianter).»3 På den ene side, kamikazepiloten, eller selvmordsbomberen, som forgår en gang for alle i én eksplosjon. På den andre side, dronen, som sender ut sine missiler gjentatte ganger som om ingenting hender.

Mens selvmordsbomben innebærer en fullstendig sammensmelting mellom våpenet og krigerens kropp, sikrer dronen en radikal atskillelse. Selvmordsbomberen: Min kropp er mitt våpen. Dronen: Mitt våpen har ingen kropp. Førstnevnte innebærer aktørens død. Sistnevnte utelukker aktøren fullstendig. Selvmordsbomberne er mennesker som står overfor en sikker død. Dronepilotene er mennesker for hvem døden er umulig. I denne forstand representerer de to motpoler i spekteret over utsatthet for døden. Mellom de to finner vi de klassiske krigerne, de som risikerer å dø.

Hva er det motsatte av selvmordsbombing? Det finnes ikke noen spesifikk betegnelse på de som kan drepe med eksplosjoner uten selv å risikere livet. Ikke bare trenger de ikke dø for å drepe, det er umulig for dem å bli drept når de dreper.

 

Det elektroniske øye

I motsetning til oppfatningen om en kronologisk utvikling, som Benjamin bare trekker fram for å dementere, etterfølger ikke selvmordsbomben og dronen, ofringsvåpenet og selvbevaringsvåpenet, hverandre kronologisk. Den ene fortrenger ikke den andre, slik historien fortrengte forhistorien. De dukker snarere opp samtidig, som to motsatte taktikker som historisk sett motsvarer hverandre.

På midten av 1930-tallet leste Vladimir Zworykin, en ingeniør i det amerikanske radiokommunikasjonsselskapet RCA, en artikkel om et skremmende japansk våpen. Japanerne hadde begynte å trene opp hele skvadroner av selvmordspiloter. Lenge før det brutale overraskelsesangrepet på Pearl Harbour forsto Zworykin at dette var en stor trussel: «Hvor effektiv denne metoden er, gjenstår å se, men hvis en slik psykologisk opptrening av soldater viser seg å være mulig, vil dette våpenet bli det farligste. Siden vi ikke kan forvente at slike metoder blir innført i vårt land, må vi løse problemet med vår teknologiske overlegenhet.»4 På den tiden hadde USA allerede prototyper av radiostyrte fly som kunne brukes som flygende torpedoer. Problemet var at disse fjernstyrte flyene var blinde, «de blir virkningsløse så fort øyenkontakt er brutt med basen som styrer dem. Japanerne har, åpenbart, funnet en løsning på dette problemet.» Løsningen deres var selvmordsbomberen, en pilot med to øyne og klar til å dø, som kan styre flyet helt fram til målet.

Men Zworykin var også en av tv-pionerene hos RCA. Der lå, selvsagt, løsningen: «En mulig måte å få praktisk talt de samme resultatene som selvmordspiloten, er å utstyre den radiostyrte torpedoen med et elektronisk øye.»5 Operatøren ville da være i stand til å se målet til siste stund og radiostyre våpenet til det traff målet.

Kun pilotens elektroniske øye skulle være i cockpiten, kroppen hans et annet sted, utenfor rekkevidden til fiendens antiluftskyts. Ved å koble tv-en til det fjernstyrte flyet fant Zworykin oppskriften som senere skulle gi både presisjonsbomber og angrepsdroner.

 

Sårbarhet og destruktivitet

Zworykins tekst er bemerkelsesverdig, fordi den viser allerede i de første teoretiske formuleringene at dronens forfar var antiselvmordsbomberen. Ikke bare ut fra et logisk perspektiv, per definisjon, men også og framfor alt på det taktiske plan: Dronen er våpenet som svarer på selvmordsangrepet, både som motgift og tvilling. Dronen og selvmordsbomben er to motsatte praktiske løsninger på det samme problemet, nemlig styringen av en bombe fram til målet. Det japanerne forsøkte å virkeliggjøre med deres overlegne moralske offervilje, fullbyrdet amerikanerne med deres overlegne materielle teknologi. Mens japanerne håpet på å nå målet gjennom psykologisk trening, dreide det seg for amerikanerne om noe rent teknologisk. Dronens konseptuelle utvikling inngår i en etisk-teknologisk økonomi for liv og død, der den teknologiske makten tar over for et ubetalelig offer. Der man på den ene side får de modige krigere som er klare til å ofre seg for saken og på den andre bare fantomfly.

I dag gjenfinner vi denne motsetningen mellom kamikaze og fjernstyring, selvmordsbomber mot fantombomber. Motsetningen er først og fremst økonomisk. Den setter de som besitter kapital og teknologi opp mot de som ikke har annet å slåss med enn kroppene sine. Til disse to materielle og taktiske regimene svarer to etiske regimer – det heltemodige offeret versus livets selvbevaring.

Drone og kamikaze motsvarer hverandre som to motsatte typer moralsk sensibilitet. To etos som ser seg i speilet, der de begge er den andres antitese og mareritt. Det som står på spill i denne forskjellen, i det minste slik den ser ut på overflaten, er en viss oppfatning av forholdet til døden, både sine egen og den andres, til offer eller selvbevaring, til fare og mot, til sårbarhet og destruktivitet. To politiske og affektive økonomier for forholdet til døden, den døden man gir og den man utsetter seg for. Men også to motsatte oppfatninger av skrekken, to syn på skrekken.

 

De andres liv

Richard Cohen, spaltist i Washington Post, har gitt sitt syn på saken: «Når det gjelder Taliban-krigerne, ikke bare verdsetter de ikke livet, men de sløser det lett bort i selvmordsangrep. Det er vanskelig å forestille seg en amerikansk selvmordsbomber.»6 Han insisterer på at «det finnes ikke noe slikt som en amerikansk selvmordsbomber». «Vi hyller ikke selvmordsbomberen, vi paraderer ikke barna hans eller hennes foran tv-kameraene for at andre barn skal misunne dem sin døde forelder. Dette er underlig for oss. Det får det til å gå kaldt nedover ryggen. Det er regelrett avskyelig,» skriver Cohen og legger overbærende til: «Men kanskje har vi begynt å verdsette livet for mye.»7

Det er altså «underlig» og «avskyelig» å være rede til å dø i kampen og glorifisere det. Det gamle idealet om krigerens offer har falt ned fra pidestallen og rett i fanget på fienden, og blitt det verste virkemiddelet, kulminasjonen av moralsk avskyelighet. Som motsetning til dette uforståelige og ufyselige offeret, som umiddelbart tolkes som forakt for livet uten noen erkjennelse av at det kanskje snarere er en forakt for døden, settes en etikk basert på kjærlighet til livet – som dronen utvilsomt er det fremste uttrykket for.

Som den ultimate forfengelighet tillegges «vi» livet, vi som verdsetter det så mye at vi til tider overbeskytter det til det ekstreme. En overdreven kjærlighet som garantert var tilgivelig, hvis ikke denne selvtilfredsheten vekket mistanken om egenkjærlighet. For i motsetning til hva Cohen sier, er det «våre» liv, ikke «livet» generelt, «vi» verdsetter. Om det er umulig å forestille seg en amerikansk selvmordsbomber, som en hvit flekk på kartet over det tenkelige, er det fordi det ville vært et oksymoron, en selvmotsigelse. Livet, her, kan ikke negere seg selv, fordi det negerer bare de andres.

 

Selvmordsbomberens speilbilde

Da en journalist spurte ham om det var «sant at palestinerne ikke brydde seg om menneskelivet, selv ikke deres nærmestes,» svarte Eyad El-Sarraj, leder for mentalhelseprogrammet i Gaza: «Hvordan kan du tro på din egen menneskelighet, når du ikke tror på fiendens?»8

Hvorfor er det mindre horribelt å drepe uten å risikere sitt eget liv enn å dele ofrenes skjebne? Hvorfor er et våpen som dreper uten risiko mindre avskyelig enn det motsatte? Den britiske professoren Jacqueline Rose er sjokkert over kjensgjerningen at «å slippe splintbomber fra lufta ikke bare betraktes som mindre avskyelig, men også som moralsk overlegent ifølge de vestlige lederne». Hun undrer seg over «hvorfor det å dø sammen med offeret ditt skal anses som en større synd enn å spare deg selv».9 En «antropolog fra Mars», utdyper antropologen Hugh Gusterson, «ville kanskje merke seg at mange folk i Midtøsten opplever de amerikanske droneangrepene slik Richard Cohen opplever selvmordsbombene. Droneangrepene anses i Midtøsten i stor grad som feige, fordi dronepiloten dreper folk på bakken mens han sitter trygt i en klimatisert kapsel i Nevada, hvor det ikke finnes noen sjanse for at han vil bli drept av de han angriper.»10

Antropologen Talal Asad mener at skrekken selvmordsbombene vekker i de vestlige samfunnene hviler på det faktum at selvmordsbomberen med sin handling på forhånd utelukker enhver gjengjeldelse: Når bomberen dør sammen med offeret sitt, smelter forbrytelse og straff sammen i en og samme handling og gjør straff umulig. Slik deaktiveres det grunnleggende virkemiddelet for en rettferdighetstanke basert på straff. Selvmordsbomberen kan aldri «betale for det han har gjort».

Noe lignende ligger utvilsomt til grunn for skrekken i ideen om en død tildelt av førerløse fly: «Droneoperatøren er også et speilbilde av selvmordsbomberen, fordi også han fjerner seg, men i motsatt retning, fra vårt paradigmatiske syn på krig.»11

Oversatt av R.N.