Lærdommen for venstresiden

Spør du en tilfeldig person hvem som er president i Usbekistan, konge i Saudi-Arabia eller statsminister i Malaysia – tre ledere for land med samme geografiske størrelse, folkemengde eller rikdom – er sannsynligheten liten for at han eller hun vet svaret. Spør du hvem Hugo Chávez er, vet sannsynligvis de fleste det. De ville utvilsomt visst det også før han døde i mars og havnet på forsidene av alle større aviser på planeten og 55 statsledere reiste til Venezuela for å vise ham sin siste ære.

Ingenting ved Chávez’ karriere antydet at han skulle bli så berømt. Under hans første presidentvalgkamp i 1998, mente en venezuelansk kommentator: «Han er glemt før neste valg.» På den tiden gjorde den konservative kandidaten Irene Sáez sitt for å vise hvor mye landets elite brydde seg om folket. På mindre enn tjue år hadde Caracas opplevd regionens største økonomiske tilbakegang, antall fattige hadde skutt i været fra 17 til nær 50 prosent. Saéz’ valgprogram – å fortsette som før – var åpenbart lite fristende i denne situasjonen. Den tidligere Miss Universe måtte gjøre noe: Hun bestemte seg for å sette opp håret. Operasjonen ble mindre suksessfull enn ventet og Chávez vant valget. Mange ble overrasket, selv om tegnene var relativt tydelige.



Forandre verden uten å ta makten

På slutten av 90-tallet framsto politikken i Latin-Amerika som nyanser av mørkeblått. I Mexico hadde Carlos Salinas (1988–1994) nettopp solgt unna over hundre offentlige selskaper. I Brasil rullet Fernando Henrique Cardoso (1994–2002) ut den røde løperen for utenlandsk kapital, mens Det internasjonale pengefondet (IMF) hadde funnet en mønsterelev i argentinske Carlos Menem (1989–1999) som adlød den minste befaling. Valgkampen i Venezuela var knapt i gang før blitslampene brøt løs under det andre Amerika-toppmøtet i Santiago de Chile i april 1998. På bildene ser vi USAs Bill Clinton omkranset av latinamerikanske ledere, henrykte etter å ha blitt enige om å opprette et frihandelsområde fra Alaska i nord til Ildlandet i sør (Free Trade Area of the Americas, FTAA) innen 2005.

I EU sitter «venstresiden» med makten i 13 land. Men den store omveltningen uteblir. Sosialisten Lionel Jospin kjemper for privatisering i Frankrike, mens den tyske sosialdemokraten Gerhard Schr…der innleder reformene som kommer til å gjøre ham til et idol for Europas høyreside. Tony Blair fra det britiske Arbeiderpartiet lover en «tredje vei» som, ifølge stiftelsen til den tidligere spanske statsministeren José Maria Aznar, viser ham som Margaret Thatchers sanne arvtaker.2

Men et opprør ulmet i Latin-Amerika, der innflytelsen til Chicago-skolens nyliberalisme lenge hadde vært merkbar. Først i Caracas, der en strukturtilpasningsplan kokt sammen av IMF utløser opptøyer, de nå kjente caracazo. Regjeringen svarer med brutalitet, over 3000 mister livet. Tre år senere forsøker to statskupp å styrte regjeringen. Et av dem ledes av Chávez.

Urinnbyggere gjør opprør i Ecuador, Bolivia og i meksikanske Chiapas, ut fra en idé om at det ikke er mulig å trekke demokratiet ut av nyliberalismens klør. Den eneste løsningen var «å forandre verden uten å ta makten», som den radikale sosiologen John Holloway kalte boka han ga ut i 2002,3 selv om det innebar å legge veien åpen for høyreesiden.



Radikalisering

Til å begynne med delte Chávez deler av denne tvilen: «Vi vet at veien om valgurnene kan bli katastrofal, at vi kan bli fanget av systemet.»4 I kretsen hans hadde ikke alle forlatt ideen om å ta makten med makt. Det første bruddet kom da teamet hans så at middelklassens forbitrelse over «systemet» ikke bare kunne føre ham til presidentpalasset, men også gi ham mulighet til å lage en ny grunnlov og dermed unngå å bli fanget av systemet.

Tjue år tidligere hadde chilenske Salvador Allende også brutt med den væpnede kampen. Men, som den chilenske intellektuelle Martha Harnecker påpeker, «kristeligdemokratene bevarte en betydelig innflytelse. Ikke bare i middel- og overklassen, men også hos arbeiderne og bøndene. Dette forklarer delvis hvorfor Unidad Popular – Allendes koalisjon – aldri foreslo en grunnlovgivende forsamling, men nøyde seg med å lete etter åpninger i det eksisterende lovverket.»5

I Venezuela kunne den tidligere oberstløytnanten Chávez dessuten stole på støtten fra større deler av hæren, der ikke alle offiserene kom fra overklassen – et unntak på kontinentet. Revolusjonen han erklærte da han ble valgt hadde mer med denne særegne konteksten å gjøre enn hans relativt beskjedne politiske prosjekt: en kritikk av «rovkapitalismen», som Chávez selv sa han hadde hentet inspirasjon til fra Blairs tredje vei.

Chávez’ første regjering hadde dessuten, i en kort periode, Maritza Izaguirre som finansminister, en post hun også hadde under den nyliberale Rafael Caldera. I regjeringens første program nøyde de seg med å gjeninnføre ordninger fra 1960- og 1970-tallet, som gratis utdanning og helsetjenester.

Men, som historieprofessor Steve Ellner har påpekt, de tidligere progressive ledere som igangsatte økonomiske og sosiale reformer av denne typen var «påpasselige med ikke å gi befolkningen følelsen av å ha blitt en politisk aktør – noe som kunne ha ført til en radikalisering som ville skremt bort de øvre klassene.»6

I den nye grunnloven, vedtatt i 1999, ble nye sosiale tiltak ikke lenger påtvunget ovenfra av departementene, men iverksatt med aktiv deltakelse fra folket. Det var utvilsomt dette, snarere enn presidentens ideologi, som forarget eliten. De skjønte raskt at enhver ny politisering av det demokratiske idealet ville svekke deres makt over staten og oljeinntektene.

De påfølgende hendelsene er velkjente: statskupp, ledere og ingeniører lammer oljesektoren, valg boikottes. Foruten å illustrere staheten til et borgerskap fast bestemt på ikke å gi fra seg det minste privilegium, ansporet opposisjonens holdning paradoksalt nok Chávez’ utvikling. Som sosiologen Gregory Wilpert forklarer: «Hvert nye – mislykkede – forsøk fra opposisjonen på å kaste Chávez har endt med å utvide handlingsrommet hans, gitt ham mulighet til å føre enda dristigere politikk.»7



Rehabiliterer staten

Ifølge mediene gjorde denne utviklingen Chávez til inkarnasjonen av den politisk radikale bølgen som brakte progressive statsledere til makten i Latin-Amerika på 2000-tallet. Men den tidligere konservative uruguayske presidenten Julio María Sanguinetti har påpekt at dette politiske skiftet (mer «rosa» enn «rødt») var mindre et revolusjonært utbrudd enn «venstresidens slitsomme, motsetningsfulle og resignerte ferd mot sentrum».8 Det subversive innholdet i ord som «nasjonalisering», «suverenitet» og «anti-imperialisme», som Chávez satte på dagsordenen igjen, gjenspeilte like mye venstresidens lange ideologiske vandring som Chávez’ egne ambisjoner.

Chávez’ forvandling var ikke desto mindre påfallende. Under valgkampen i 1998 hadde han mange møter med de internasjonale finansgigantene Citibank, JP Morgan Chase og Morgan Stanley for å berolige dem. Ti år senere sa han: «Kampen vår er uttrykk for klassekamp» (tale 30. november 2008).

Dagen etter at han ble valgt første gang tilbragte han i tv-studioene til landets rikeste mann, Gustavo Cisneros, og forsikret investorene. Børsen i Caracas steg med 40 prosent på to dager, mens i juni 2011 mente Wall Street Journal at Chávez’ helseproblemer fikk markedene til å stige.

I 2001 foreskrev regjeringens økonomiske og sosiale utviklingsplan for 2001–2007 å «skape en framvoksende arbeidsgiverklasse» og sikre «et tillitsfullt klima for utenlandske investorer». Fire år senere var planen utdatert, da Chávez proklamerte at Venezuela skulle lage en «sosialisme for det 21. århundret».

De fleste politikerkarrierer går i motsatt retning, noe som forklarer deler av interessen for Venezuela. På samme tid som Frankrikes statsminister Jospin sier at «staten ikke kan gjøre alt», begynner Venezuela å rehabilitere staten: Regjeringen krever at staten blir majoritetseier i utvinningsprosjekter (noe som kopieres av andre land i Latin-Amerika), tar kontroll over sentralbanken og pengepolitikken. Mens Cuba bygger golfbaner for å tiltrekke seg turister, eksproprierer Venezuela sine for å huse hjemløse.

Chávez’ regjering har halvert fattigdommen siden 2003 og redusert nøden med 70 prosent. De har angrepet de sosiale ulikhetene og gjort landet til det mest egalitære i Latin-Amerika. De har skapt et mektig diplomati som bidro til å felle FTAA og etablert regionale organisasjoner basert på solidaritet, slik som Den bolivarianske allianse for folkene i vårt Amerika (Alba), eller uavhengighet fra USA, som Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasur) og Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (Celac). De har hjulpet Argentina med å nedbetale sin gjeld og støttet det bolivianske helsesystemet, noe som fikk den amerikanske avisen El Nuevo Herald til å skrive at regjeringen i Caracas har «erstattet IMF som regionens viktigste finansieringskilde» (1. mars 2007).



Valget mellom økonomi og demokrati

Har Chávez sløst bort oljeinntektene – et manna fra himmelen som Venezuela ikke har nøyd seg med å tjene på, men også brukt aktivt til å blåse opp prisene gjennom sitt nye engasjement i Opec – på disse solidariske tiltakene?

Vi bør ikke overse Venezuelas mange problemer. For det første at regjeringen ikke kan stole på et statsapparat arvet fra det tidligere regimet, eller har nok lojale embetsmenn til å erstatte de gamle. Som den britiske sosiologen Ralph Miliband så på 1970-tallet: «Regjeringene som ønsker en revolusjonær forandring kan ikke rasjonelt forvente å tjene på de tradisjonelle administrative elitenes lovprisede ’nøytralitet’, og enda mindre på den hengivne og entusiastiske støtten politikken deres vil kreve.»9

Derfor forsøker de å bygge en ny stat, parallelt med den gamle, for å styrte denne – «senere». Ifølge Chávez-rådgiveren Michael Lebowitz, finnes det to stater: «Først den arbeiderne tar kontroll over (det vil si den gamle staten) og bruker til å utstede begrensende tiltak mot kapitalen. Deretter den gryende nye staten, basert på arbeiderkomiteer og kommuneråd. Startpunktet er, selvsagt, den gamle staten og overgangen til sosialismen, forstått som et organisk system, som er en overgangsprosess mot den nye. Det betyr at de to må sameksistere og samhandle gjennom hele prosessen.»10 Denne planen har fått på fote de berømte «oppdragene», med en velkjent suksess (se «Bunnlinjen», neste side), men har samtidig økt byråkratiet, livnært korrupsjonen og skapt en ny elite, «boli-borgerskapet», med mer eller mindre nære bånd til Chávez og sannsynligvis like korrumpert som det gamle.

Chávez var også autoritær, kjent for å tukte kritikere med å påminne dem om at de ikke snakket «til hvem som helst, men presidenten». Dette forsterket personifiseringen av makten i regelrett konflikt med det erklærte idealet om folkelig deltakelse. Bortgangen hans kan ha løst dette problemet, men kriminaliteten og de tvilsomme alliansene med Hviterussland, Iran, Libya og Syria består.

Men hovedproblemene vil sannsynligvis fortsatt være av økonomisk art, især forsøkene på å bruke oljepengene til å diversifisere den oljeavhengige økonomien, som en venezuelansk kommentator sammenligner med å «skifte hjul mens bilen kjører» (Chicago Tribune, 15. juli 2005).

I 1973 forsvarte USAs utenriksminister Henry Kissinger statskuppet mot Allende på følgende vis: «Når vi må velge mellom økonomien og demokratiet, må vi redde økonomien.» Chávez’ prøving og feiling har tidvis ledet til det motsatte valget. Kan vi virkelig kritisere ham for det?

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Sitert i Bart Jones i ¡Hugo! The Hugo Chávez Story from Mud Hut to Perpetual Revolution, Steerforth Press, Hanover (New Hampshire), 2007.

2 Tom Burns Mara–ón, «Thatcher: Consensus and Circumstances», FAES, Madrid, 12. mai 2009.

3 John Holloway, Changing the World Without Taking Power, Pluto Press, London, 2002.

4 Sitert i Bart Jones, se over.

5 Martha Harnecker, Amérique latine. Laboratoire pour un socialisme du XXIe siècle, Editions Utopia, Paris, 2010.

6 Steve Ellner, Rethinking Venezuelan Politics, Lynne Rienner Publishers, Boulder, 2008.

7 Gregory Wilpert, Changing Venezuela by Taking Power, Verso, London, 2007.

8 Sitert i Franck Gaudichaud, Le Volcan latino-américain, Textuel, Paris, 2008.

9 Ralph Miliband, The State in Capitalist Society, Basic Books, New York, 1969.

10 Michael Lebowitz, The Socialist Alternative, Monthly Review, New York, 2010.