Medisinsk forskning uten patenter

«Legemiddelindustrien har en storslått fortid. En steril nåtid av grådighet, løgn og korrupsjon. En framtid bygd på håp,» skriver professorene Philippe Even og Bernard Debré i sin «Håndbok for 4000 nyttige, unyttige og farlige legemidler» som i høst skapte stor oppstandelse i Frankrike. De to kaster ut en brannfakkel: Av de 4000 legemidlene på det franske markedet, er halvparten uten virkning og fem prosent er potensielt svært farlige. «Fra 1950- til 1990-tallet brakte legemiddelindustrien medisiner på markedet som har forandret livene våre: antibiotika, betennelsesdempende medisiner, vaksiner, og behandlinger for kreft, hjertesykdommer og diabetes». Men siden 1990-tallet har industrien konvertert til en spekulativ kapitalisme, der alt dreier seg om kortsiktige gevinster og avkastninger på 20 prosent i året, uten særlige reaksjoner fra myndighetene.

Der «Big Pharma» tidligere fikk fortjente patenter for reelle oppfinnelser, bruker de nå, under press fra aksjonærene, kreftene på å skape nye sykdommer og finne opp nye patenter. Dette går tidvis utover helsen til pasientene som industrien skal beskytte. «Industriens kliniske forsøk (som helsemyndighetene deretter evaluerer) er partiske, manipulerte og løgnaktige. De dekker til farene og overdriver de positive virkningene,» skriver Even og Debré.

Markedstenkningen får legemiddelindustrien til å utvikle medisiner som behandler snarere enn å kurere, for eksempel medisiner mot høyt blodtrykk, kolesterol, diabetes, aids og de fleste kroniske sykdommer som må behandles livet ut. En pasient som ikke kureres, forblir en permanent forbruker og en stor inntektskilde for industrien, mens produkter som kurerer dreper markedet.

I mangel av politisk handling har industrien neglisjert planetens fattige pasienter. Men ulike aktører – Leger uten grenser, enkelte europeiske land, Bill & Melinda Gates Foundation – har i samarbeid med organisasjoner som Drugs for Neglected Diseases Initiative (DNDi) startet forskning på neglisjerte sykdommer. Slike prosjekter er sårbare, fordi de er avhengige av offentlig bistand og at legemiddelkonsern tar samfunnsansvar.

I mai 2012 vedtok Verdens helseforsamling, WHOs øverste myndighet, en resolusjon for å endre spillereglene. Resolusjonen ber generaldirektøren «organisere et møte med medlemslandene for grundig analyse av rapporten og gjennomførbarheten til forslagene fra ekspertgruppen for forskning og utvikling.»2 Ekspertgruppens rapport foreslår å endre finansieringen og samkjøringen av legemiddelindustriens forskning og utviklingsarbeid (FoU) for å svare på helsebehovene i fattige land. Hovedanbefalingen er at det framforhandles en forpliktende internasjonal konvensjon for å fremme den FoU som markedet ikke klarer å stimulere.



Open source-modell

WHOs forfatning krever to tredjedels flertall i Verdens helseforsamling for at en slik avtale kan vedtas. Avtalen kan føre til opprettelse av et internasjonalt offentlig fond, der finansieringen sikres med obligatoriske bidrag basert på medlemslandenes økonomiske nivå. Resultatene av arbeider finansiert (med full transparens) av dette fondet, skal få status som fellesgoder.

Ekspertgruppen har erkjent at dagens insentiver (patenter) for å fremme FoU i privat og offentlig sektor ikke fungerer godt nok. De foreslår derfor også å eksperimentere med åpne innovasjonssystemer som ikke er basert på intellektuell eiendom. De tar til orde for en «innovasjon basert på fri tilgang til kunnskap (open acces)» ­– forskningsaktiviteter med resultater man fritt kan bruke uten juridiske eller avtalemessige begrensninger, eller enerett.

I første rekke finner vi ikke-konkurransebaserte forskningsplattformer, basert på åpen kildekode (open source) og fri tilgang. Forskningsgrupper på universiteter, offentlige institusjoner og private laboratorier som mottar offentlig støtte, burde kunne dele sine oppdagelser med hverandre. I dag er dette langt fra tilfellet. Mange institusjoner selger forskningen sin til det private, som ofte tar patent på produkter utviklet med offentlige midler. Enden på visa er at fellesskapet betaler dobbelt opp for dette arbeidet.

Legemiddelindustriens reserver av nye molekyler (virkestoffer) tappes stadig, derfor vil også de dra nytte av et oppsving i forskningen. Dessuten vil fri publisering av forskningsresultater gjøre teknologioverføring til utviklingsland enklere. Et eksempel er Indias «open source-modell for oppdagelse av nye legemidler», utviklet av landets Råd for vitenskapelig og kommersiell forskning, som konsentrerer seg om ny behandling for malaria, tuberkulose og den tropiske infeksjonssykdommen leishmaniasis.

En annen framgangsmåte er å hente økonomiske midler fra forskjellige hold gjennom offentlig-privat samarbeid (OPS) og samarbeid om produktutvikling. Et femtitalls prosjekter rundt om i verden er allerede organisert på denne måten. Men hvis initiativtakerne til Drugs for Neglected Diseases Initiative virkelig vil at forskningsresultater skal være fritt tilgjengelige, er det på sin plass å spørre seg hvorfor Gates Foundation har gitt selskapet GlaxoSmithKline 300 millioner dollar for å utvikle en malariavaksine. Det multinasjonale selskapet har annonsert at de vil patentere vaksinen og bare ta fem prosent i avanse.



Naiv og lite levedyktig

I dag fungerer patentene som et etterhåndsinsentiv, hvor oppfinneren (eller snarere eieren av produksjonslisensen) er garantert markedsmonopol. Enkelte tar derfor til orde for å innføre et forhåndsinsentiv, i form av bonuser for mellomfunn eller ferdige produkter. Å belønne det første forskningsteamet som utvikler en gitt teknologi med en stor sum, vil overføre den økonomiske risikoen fra forskningsteamene til investorene og liberalisere produksjonen av nye medisiner og behandlingsformer. «Kjøps- eller leveringsavtaler» gir stater og internasjonale organisasjoner muligheten til å forhåndsbestille større produktpartier, for eksempel vaksiner mot pneumokokk, for å få så lave priser som mulig.

Patentsamarbeid (patent pools) gir alle aktører innenfor et felt (for eksempel forskere som arbeider med hiv/aids-medisiner) lik tilgang til alle produktene. Dette kan være nyttig i tilfeller hvor flere behandlingsmetoder brukes, og dermed også flere patenterte molekyler. Slike samarbeid kan fortere bringe medisiner med ulike virkestoffer i én tablett på markedet, og disse er enklere både for pasienten og behandlingsoppfølgingen.

Patenter kan innlemmes i slike samarbeid med samtykke fra rettighetshaveren. Etter politisk press eller for å få skattefordeler hender det også at legemiddelfirmaer gir fra seg patenter til slike samarbeidsprosjekter, slik som tilfellet er med Medicines Patent Pool, opprettet av Unitaid3 etter initiativ fra Frankrike. Mange NGO-er mener dette er en naiv og lite levedyktig framgangsmåte. For som Martin Luther King sa i sitt berømte brev fra Birmingham fengsel, så «er det en historisk kjensgjerning at privilegerte grupper sjelden gir fra seg sine privilegier frivillig.»

Oversatt av E.J.L


Fotnoter:
1 Philippe Even og Bernard Debré, Le guide des 4000 médicaments utiles, inutiles ou dangereux, Le Cherche Midi, Paris, 2012.

2 «Follow up of the report of the Consultative Expert Working Group on Research and Development: Financing and Coordination», Verdens 65. helseforsamling (WHA65), 26. mai 2012, www.who.int.

3 Stiftelse som jobber med å finne nye måter å finansiere medisiner for utviklingsland, særlig medisiner mot HIV/aids, malaria og tuberkulose.