Optimalisert menneskestyring

Å styre framtiden ved hjelp av vitenskap og teknologi er den beskjedne ambisjonen til forskningsprosjektet FuturICT («FramtidsIKT»). «En stor del av dagens problemer – finanskrisen, sosial og økonomisk uro, kriger, epidemier – er knyttet til menneskelig atferd,» argumenterer forskerne som leder det. «Men det er en alvorlig mangel på innsikt i hvordan samfunnet og økonomien fungerer.» FuturICT ble forhåndsutvalgt til EUs største program for forskningsstøtte noensinne. Selv om prosjektet til slutt bare fikk en milliard euro – EU foretrakk Human Brain Project, som skal simulere en hjerne, og en studie av bruk av grafen i elektronikk og kommunikasjonsteknologi – er FuturICTs spørsmål fortsatt dagsaktuelle.

Prosjektet går ut på å bruke datamaskiners regnekapasitet til å forene kunnskapen fra ingeniørkunsten, natur- og humanvitenskapene for å styre samfunnet. Informasjonsskredet skapt blant annet av internett, stadig flere sensorer og økt bruk av såkalte sosiale nettverk, åpner for prosessering av store datamengder (big data) som man allerede ser for seg brukt i langt fra harmløse applikasjoner. I USA har det statlige organet for etterretningsforskning Intelligence Advanced Research Projects Activity (Iarpa) siden 2011 finansiert et prosjekt, igangsatt av universitetsforskere og bedrifter, for automatisk registrering av internettdata i latinamerikanske land for «å utvikle [matematiske] metoder som kan foregripe og forhindre mulige opprør.»



Sosiale atomer

Ideen om å styre samfunnet etter vitenskapelige metoder er alt annet enn ny. Men det var først med oppfinnelsen av statistikken at det ble operasjonelt mulig. På 1800-tallet begynte europeiske land å samle inn informasjon om befolkningen og formuene deres, for å forbedre skatteinnkrevingen og verneplikten. Dette krevde en juridisk og materiell infrastruktur, allmenn utbredelse av ulike instrumenter som kart og matrikler, standardisering av måleenheter og språk, og regulering av familienavn. For at sentraladministrasjonene skulle kunne bruke denne informasjonen, henvendte de seg til den store matematikeren Pierre Simon de Laplace, som oppfant matematiske verktøy, blant annet sannsynlighetsregning, for å estimere befolkningen ut fra ufullstendige data.

Men den egentlige grunnleggeren av denne «samfunnsvitenskapen» var den relativt ukjente belgiske astronomen Adolphe Quételet. Han arbeidet sammen med Laplace på Observatoriet i Paris, hvor han fikk kjennskap til de nasjonale folketellingene og ble fascinert av det relativt stabile tallet på selvmord og forbrytelser. Han sluttet fra dette at individuell uforutsigbarhet utjevnes når man samler et stort nok antall individer, at menneskerasen betraktet i sin helhet dermed kunne gripes på samme måte som fysiske fenomener. Han satte seg derfor fore å lage en «sosial mekanikk» på linje med Laplaces himmelmekanikk, som skulle bli i stand til å styre menneskemassene. Denne analysen av samfunnsgruppers regelmessighet og forutsigbarhet var utgangspunkt for filosofen og sosiologen Emile Durkheim (1858–1917) og vitenskapen om det moderne samfunnet: sosiologien.

Fram til etterkrigstiden styrte de sentraliserte statene befolkningene med grunnlag i oppfatningen av dem som homogene sosiale grupper, kartlagt etter forhåndsdefinerte administrative kriterier (alder, kjønn, yrke). Senere, på 1980-tallet, oppga den nyliberale staten ideen om et samfunn inndelt i kategorier. Den oppfattet samfunnet snarere som en ansamling isolerte individer, «sosiale atomer», i konkurranse på det frie markedet. Disse «atomene» gjaldt det å lede med insentiver og rangeringer, slik den nylig avdøde Alain Desrosières viste i sin utmerkede La Politique des grandes nombres. Histoire de la raison statistique (1993).2



Globalt nervesystem

FuturICT kombinerer liberalismens oppfatning av «sosiale atomer» med Quételets gamle idé om sosiale «naturlover» – en av målsetningene er å «avdekke de skjulte lovene som ligger til grunn for vårt komplekse samfunn». Med disse kan man lage virtuelle samfunn for å teste ut scenarier, velge de «beste» og «forhindre krisene som regelmessig ryster verden». Allerede i dag brukes trafikksimulatorer for å optimalisere trafikklys ut fra snittstrømmen av kjøretøy. Men Dirk Helbing, en av de to prosjektlederne i FuturICT, utforsker en annen tilnærming: Med data fra biltrafikk har han og hans forskerteam skapt en atferdsmodell for bilførere som blant annet tar med deres reaksjonstid. Gjennom interaksjon mellom et stort antall av disse «robotsjåførene» i omgivelser som inkluderer trafikklys samkjørt på ulike måter, har han kunnet utforske kjøretider og vise hvordan ankomsten av bilklynger kan foregripes ved å gjøre trafikklysene i stand til å måle bilgjennomstrømningen i sanntid og utveksle informasjon med nærliggende trafikklys. Denne mikrososiale ingeniørkunsten kan være nyttig på flere områder, for eksempel har en tverrfaglig gruppe bestående av informatikere, leger og fysikere etablert en detaljert modell for å forutsi influensaepidemier.

Med FuturICT brukes denne innfallsvinkelen på alle sosiale problemer. Samtidig som de erkjenner at det ikke er mulig å lage en modell med alle innbyggerne på jorden og informasjon om deres privatliv, ønsker FuturICT likevel å lage en «jordsimulasjon» med informasjon fra et «globalt nervesystem», et globalt nettverk av sensorer som hvert sekund registrerer og formidler enorme datamengder om individer og omgivelser. Ideelt sett skal denne simulatoren være i stand til å gi en modell av ulike samfunns funksjonsmåte, slik man allerede gjør med komplekse systemer i fysikken, og dermed teste ut virkningen av ulik politikk. Slik kjemikere i dag kan spørre «Hva om jeg blander inn litt zirkonium i kobberet for å få bedre katalysering i produksjonen av drivstoff?» og teste ut ideen in silicio (i datamaskinen), skal samfunnsforskerne kunne spørre «Vil vi få et mer solidarisk samfunn om vi øker individenes mobilitet?»

Men disse atomiske modellene, der hvert menneske er gjengitt som en økonomisk aktør som følger en enkel regel, sliter ofte med å gjenskape virkeligheten. Det ser man i de mange hundre teoretiske artiklene viet modellering av «allmenningens tragedie», situasjoner der personlig interesse driver enkeltindividene til å overutnytte et felles gode (felles beitemark, for eksempel) på bekostning av fellesskapet. Alle artiklene bekrefter vanskene med å unngå denne overutnyttingen, men som Elinor Ostrom viser i et empirisk arbeid som ga henne Nobelprisen i økonomi i 2009,3 spiller felles normer, familiebånd og diskusjoner ansikt til ansikt en nøkkelrolle i etableringen av et reelt samarbeid for å unngå tragedien. Men disse elementene er utenfor simulasjonens rekkevidde.



En annen digital verden er mulig

Analogien til fysikkens simulasjoner er en luftspeiling i mer enn en forstand. Fysikkens simuleringer er bare relevante når forskerne ikke arbeider på naturlig materie, men på kunstige materier som er blitt renset og kontrollert i laboratoriet. Dessuten er det fortsatt få eksempler på virkeliggjøring av planene om å skape virtuelle smeltedigler, for de optimale materialene er vanskelig å lage eller altfor dyre. Resultatene av «jordsimulatoren» kan dermed bare anvendes på samfunn som er strukturerte nok til at «sosiale lover» fungerer, på samme måte som de «økonomiske lovene» bare er gyldige i en verden formatert av den moderne økonomiens monetarisering av verdier. Hvis man tror på disse lovene, glemmer man at finansmarkedene er blitt bygd ut fra en antatt optimal teoretisk modell, basert på en mer eller mindre implisitt ideologi. Og på det sosiale feltet vil man da ignorere den politiske faktoren i berettigelsen av sosiale normer. Et av ordene som går igjen i presentasjonen av prosjektet er resilience, «motstandsdyktighet», et ord som nøytraliserer muligheten for konflikter.

Derimot har FuturICT rett på et sentralt punkt: Hvor viktig det er at akademia tar tak i digitaliseringen av samfunnet, et felt der de private selskapene, særlig Google og Facebook, har tatt styringen. Den kommersielle digitaliseringen later bare til å gå i to retninger: enten styrke regneevnene til datasentre som foregir å lede samfunnet eller å utvikle verktøy som kan koordinere spredt informasjonshenting. Med sin strategi om å analysere massive datamengder har FuturICT valgt en oppfatning der de modellerte individene er molekylene i en organisme hvor hjernen er annetsteds. Bakenfor big data lurer Big Brother.

Men tilskriver man intelligens til personer og ikke bare til sentraliserende institusjoner, kan en annen digital verden dukke opp. Allerede i 1975 så en amatør for seg en programvare for å hjelpe folk styre husholdningen, som automatisk registrerte kjøp og foreslo oppskrifter. Dette var den gang science fiction, men i dag begynner vi å se programmer som lar enhver registrere sine data, organisere dem og kommunisere dem til bedrifter eller administrasjoner, samtidig som de bevarer kontrollen over dem.4 Vi er langt fra målet på FuturICTs nettsider: «Lage og lansere kriseobservatorier og beslutningsstøtteverktøy for næringslivsledere og politiske beslutningstakere,» som viser en underlig oppfatning av demokrati.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 www.futurict.eu. Hvis ikke annet er oppgitt er alle sitater hentet herfra.

2 Finnes i engelsk oversettelse: The Politics of Large Numbers: A History of Statistical Reasoning, Harvard Univ. Press, 2002.

3 Elinor Ostrom, Governing the Commons: The Evolution of Institutions for Collective Action, Cambridge University Press, 1990.

4 For eksempel Mydex.org.