Sivilisasjonen villig, kjødet svakt

Middelaldrende menns besvær med å bli begjært av mindreårige piker har ikke hatt det helt store gjennomslag i mediebildet. Det er derfor med en viss nysgjerrighet man setter seg til for østerrikeren Ulrich Seidls siste delikatesse. Etter fjorårets Paradis: Kjærlighet og Paradis: Tro er vi nå kommet til trilogiens siste: Paradis: Håp. Vi følger Melanie, datter av kvinnen vi fulgte til Kenya i fjor høst i Paradis: Kjærlighet. Hun er på en slags slankeleirskole i landlige omgivelser. Hun blir betatt av huslegen (Joseph Lorenz), en mann rundt de femti. Seidl fornekter seg ikke: overvektige 13-åringer og et par godt voksne herrer som skal ledsage dem under slankekuren, hvorav den ene utvikler en litt for god og litt for intim relasjon med hovedrollen.

Seidls uslokkelige appetitt på betente «marginalia» gjør noe med humøret. En altfor rask kikk på titlene hans vil lede fordomsfulle tanker i retning et ambulerende freakshow: fra dokumentarer som den om «puppemannen» Busenfreund (1997) har han gått til dokumentarpregede fiksjoner som forstadsmiseren Hundedager (2001), den fornedrende kamp for levebrødet i Import/Export (2007), den fornedrende kamp for tilværelsen og kjærligheten i Paradis: Kjærlighet. I hans forrige, Paradis: Tro, sto religiøs selvpisking på programmet — for liksom å besegle et ry som adstadig profanatør.

En slik merittliste gjør det nærliggende å ty til frasen om regissørens «prosjekt». Det er unektelig spennende å se hva som måtte være siste trinn i dette, hvor han vender blikket denne gang, og hvilken utvikling det er å spore i hans verdensanskuelse, hvor(dan) perspektivet dreier seg, om i det hele tatt. Noen indisier har vi, samt en mulig progresjon innen hans filmografi.

Som det framgår av ovennevnte merittliste er han en av de regissører som — på godt og vondt — er nysgjerrig på våre vegne, skjønt deler av publikum vil nok tvert imot hevde at han er ganske påståelig i sin ubarmhjertige skildring av vår tids Europa.

Selv om tematikken ved første øyekast kan minne om den typiske løypa for nylig uteksaminerte, ikke altfor oppfinnsomme dokumentarister (les: «livet på skyggesiden»), leverer han såpass saftige øyeblikk og så mange eiendommelige hendelser at det godtgjør hans utforskning av samfunnets randsoner og langt på vei gjendriver anklager om misantropi eller sensasjonsmakeri.

Det er for øvrig underlig å registrere hvordan filmene hans oppfattes som kyniske og ubarmhjertige i en tid der mainstream-underholdningen ikke står tilbake hva angår lytehumor og harselering med ymse minoriteter og vanskeligstilte. Seidls (kommersielle) problem og publikums utfordring er det at man i filmene hans ikke slipper unna. Her er ingen utgang i form av en slapp vits. Nettopp det er ganske befriende for et publikum som har sett mer konvensjonell film- og tv-underholdning enn de ønsker.



Gammel manns byrde

Om det lyder som en billig provokasjon, dette med tenåringsjenta som blir betatt av en godt voksen mann, så er det bare å ile til med en aldri så liten spoiler: En vesentlig detalj er utelatt fra forhåndsomtalen, nemlig det faktum at det er han som er initiator. Voksne mannen. Det er han som begynner å «sjarmere» henne, eller hva man skal kalle de noe vasne skøyerstrekene hans. Han går simpelthen over en grense, og det kanskje litt for tydelig. Herom vil de kyske strides, men for denne anmelder er det en liten svakhet med Paradis: Håp. Huslegen er såpass keitete, på grensen til slesk, i sine tilnærmelser at det er en sur fryd å se på. Nettopp hva man venter av en Seidl-film, men denne atferden korresponderer litt for godt med vulgærfeministiske floskler om menn med yngre kvinner: «umoden», «klarer ikke å forholde seg til en moden kvinne». Gransket med lupe kommer disse tendenser ukledelig nær en eksplisitt korrekthet man så visst ikke vil ha noe av i en film av Ulrich Seidl.

Så er dette også en glødende tematikk med en krevende balansegang, noe som ble eksemplifisert i Andrea Arnolds ellers fortrinnlige Fish Tank (2009), der Michael Fassbenders sympatiske «stefar» for sikkerhets skyld ble gitt noen plumpe (og lite troverdige) replikker når han i en svak og drukken stund gir etter for den 15-årige hovedpersonens ynde. Det kan virke som om Arnold ble redd for at det ellers ville bli altfor sødmefylt og dermed aldeles utålelig. De som vil ha denne form for voksenopplæring med teskje kan studere Kevin Spaceys forblommede «Takk, men nei takk» mot slutten av Mendes’ American Beauty (1999). Lutter moralkitsch, på sitt vis vel så pornografisk som fullbyrdelsen de avstår fra. I motsatt ende av dette spekteret finner vi altså Ulrich Seidl (om enn med ovennevnte forbehold). Paradis: Håp ville neppe blitt mindre spennende om huslegen for eksempel oppførte seg tilnærmet ulastelig, noe som neppe ville stagget hennes lyst. Dette blir allikevel pirk, sågar av den moraliserende/ideologiske sorten, noe som vanligvis ville være en upassende trivialisering av de potente situasjoner Seidls filmer gjerne byr på.



Kyske bilder, mettede scener

Det er nok helst enkeltscenene som er Seidls eksistensberettigelse, disse utsøkte nedslag i vår europeiske samtid, tilsynelatende med billedkomposisjonen som det foretrukne våpen. I Paradis: Håp er det Seidl-kjenninger som Wolfgang Thaler og den vilt meritterte Edward Lachman som skal ha sin del av æren for bildene. Også her balanserer kameraposisjonene mellom anal pertentlighet og lakonisk distanse. Som når de håpefulle slankerne tuktes av korridorer og industrielle veggløp, og ikke minst når de stadig fokuseres av en nær lattervekkende pedantisk symmetri, gjerne bestående av leirskolens strikse fasader.

I tillegg får vi noen signaler som knapt er til å ta feil av, om de skrøpelige mennesker i de rene og ranke institusjoner. Monumentale kanter og vinkler formelig roper ut misforholdet mellom livspraksis og sivilisatoriske idealer, for ikke å si, om vi skulle legge Seidl noen kampesteiner av ord i munnen: det ganske Østerrike. Noe er riktig guffent i hjertet av Europa, det har nemlig stått i avisen, i artikler om Thomas Bernhard, Joseph Fritzl, Michael Haneke og Elfriede Jelinek.

Dette blir nok en gang å henfalle til ideologisk behandling av bildene, noe som er innskrenkende nok i seg selv, for ikke å glemme det fåfengte i å skulle gi noen uttømmende lesning av disse filmene. På sitt mest suverene har Ulrich Seidls bilder en autonomi som gjør dem nesten uangripelige og vitner om en observasjonsevne av de sjeldne. Han har en «litterær» teft for situasjoner og personer som er svært gjenkjennelige til tross for at de kan være uhyggelig skjebnesvangre — ikke nødvendigvis i fatal forstand, men likevel med et anselig utfallsrom.

I en scene fra Hundedager nyter en mann og en kvinne et måltid på terrassen. En annen mann, trolig hennes eks, stiller seg opp ved dem, går bistert videre uten et ord, og begynner å spille hektisk enmannstennis i det tomme bassenget ved siden av. Det var slett ikke den verste utgang på den trekanten, og langt fra den eneste. En annen ladet relasjon finner vi i samspillet mellom Paul Hofman og stefaren, spilt av Michael Thomas, i Import/Export, der amper dialog og kroppsspråk tilsier (i henhold til kaliforniske actionkonvensjoner) et durabelig slagsmål når som helst. Seidl, den sindige mellomeuropeer, vet å la forventninger gjøre jobben for seg. Nevnte Thomas dukker for øvrig opp i rollen som tatovert gymlærer på slankebruket i Paradis: Håp. Dette er castinghumor av den mørkere sorten, en svinsk vits Thomas selv later til å nyte i fulle drag.

I disse filmene kan alt skje, ikke sånn alt-mellom-himmel-og-jord, men likevel ikke mindre imponerende, tatt i betraktning det såre «hverdagslige» ved situasjon, roller og miljø. Den kinogjest som påstår seg å spille klisjébingo under en Seidl-film, kan neppe være altfor kresen på definisjonen av ordet klisjé.



Observatørens forpliktelser

Seidl spiller høyt med sin asketiske, dokumentaraktige observatørmodus. På det tammeste gir Paradis: Håp følelsen av å ha ramlet inn i en av disse rosa bloggene. Tenåringsjenter er tross alt ikke så spennende, og noen av de svakere partiene kulminerer farlig nær trivialiteter à la barne-tv + realityserier minus konkurransen. Her frister det likevel å løpe Marcel Duchamps ærend og konstatere at man vitterlig ser pissoaret på en annerledes måte når det stilles ut i kunstnerisk sammenheng. For som med så mangt i Seidls filmer, er det ikke vanskelig å finne handlinger man har sett før. Det er likevel noe med Seidls dvelende forundring som forvandler disse scener til levende portrettkunst. Fyll, kjeftbruk og mishandling som den vi ser i Hundedager eller Import/Export ville neppe invitere til videre refleksjon om det utspilte seg i en eller annen politifilm. Ulrich Seidl later derimot til å være genuint interessert i å fange opptrinnets vesen. Det lykkes han med.

I Paradis: Håp er det altså halvtrashy pubertetskultur som skildres like omsvøpsløst som i ovennevnte shows, dog med en viss omtanke og oppriktighet. Om det dermed blir kunst eller ikke, er ikke fullt så vesentlig som at det skjerper blikket vårt på det vi ser, og for den saks skyld innlevelsen/empatien med dem vi ser på.

Over tid blir det noe litt innforstått og selvgratulerende over den harrysafari Seidls rollegalleri utgjør. Det kunne derfor vært riktig spennende om Seidl vendte oppmerksomheten litt nærmere «oss selv» etter hvert, eller hevet blikket og i stedet gikk løs på «overklassen», det være seg i sosioøkonomisk eller kulturell forstand. Det begynner å bli en stund siden utleveringen av kultur- og skravleklassen vi fikk i Agnès Jaouis Comme une Image (2004), eller landsmannen Gerard Lauziers giftige nedslag i samme sjikt i tegneseriealbum som Rotteracet (1978) og Med hodet under armen (1980). Riktig nok finnes det knapt noe mer forterpet enn middelklassemenneskers forsøk på å refse middelklassen, men om en regissør kunne rettferdiggjort akkurat den øvelsen en omgang til, måtte det være Ulrich Seidl. © norske LMD

Middelaldrende menns besvær med å bli begjært av mindreårige piker har ikke hatt det helt store gjennomslag i mediebildet. Det er derfor med en viss nysgjerrighet man setter seg til for østerrikeren Ulrich Seidls siste delikatesse. Etter fjorårets Paradis: Kjærlighet og Paradis: Tro er vi nå kommet til trilogiens siste: Paradis: Håp. Vifølger Melanie, datter av kvinnen vi fulgte til Kenya i fjor høst i Paradis: Kjærlighet. Hun er på en slags slankeleirskole i landlige omgivelser. Hun blir betatt av huslegen (Joseph Lorenz), en mann rundt de femti. Seidl fornekter seg ikke: overvektige 13-åringer og et par godt voksne herrer som skal ledsage dem under slankekuren, hvorav den ene utvikler en litt for god og litt for intim relasjon med hovedrollen.

Seidls uslokkelige appetitt på betente «marginalia» gjør noe med humøret. En altfor rask kikk på titlene hans vil lede fordomsfulle tanker i retning et ambulerende freakshow: fra dokumentarer som den om «puppemannen» Busenfreund (1997) har han gått til dokumentarpregede fiksjoner som forstadsmiseren Hundedager (2001), den fornedrende kamp for levebrødet i Import/Export (2007), den fornedrende kamp for tilværelsen og kjærligheten i Paradis: Kjærlighet. I hans forrige, Paradis: Tro, sto religiøs selvpisking på programmet — for liksom å besegle et ry som adstadig profanatør.

En slik merittliste gjør det nærliggende å ty til frasen om regissørens «prosjekt». Det er unektelig spennende å se hva som måtte være siste trinn i dette, hvor han vender blikket denne gang, og hvilken utvikling det er å spore i hans verdensanskuelse, hvor(dan) perspektivet dreier seg, om i det hele tatt. Noen indisier har vi, samt en mulig progresjon innen hans filmografi.

Som det framgår av ovennevnte merittliste er han en av de regissører som — på godt og vondt — er nysgjerrig på våre vegne, skjønt deler av publikum vil nok tvert imot hevde at han er ganske påståelig i sin ubarmhjertige skildring av vår tids Europa.

Selv om tematikken ved første øyekast kan minne om den typiske løypa for nylig uteksaminerte, ikke altfor oppfinnsomme dokumentarister (les: «livet på skyggesiden»), leverer han såpass saftige øyeblikk og så mange eiendommelige hendelser at det godtgjør hans utforskning av samfunnets randsoner og langt på vei gjendriver anklager om misantropi eller sensasjonsmakeri.

Det er for øvrig underlig å registrere hvordan filmene hans oppfattes som kyniske og ubarmhjertige i en tid der mainstream-underholdningen ikke står tilbake hva angår lytehumor og harselering med ymse minoriteter og vanskeligstilte. Seidls (kommersielle) problem og publikums utfordring er det at man i filmene hans ikke slipper unna. Her er ingen utgang i form av en slapp vits. Nettopp det er ganske befriende for et publikum som har sett mer konvensjonell film- og tv-underholdning enn de ønsker.



Gammel manns byrde

Om det lyder som en billig provokasjon, dette med tenåringsjenta som blir betatt av en godt voksen mann, så er det bare å ile til med en aldri så liten spoiler: En vesentlig detalj er utelatt fra forhåndsomtalen, nemlig det faktum at det er han som er initiator. Voksne mannen. Det er han som begynner å «sjarmere» henne, eller hva man skal kalle de noe vasne skøyerstrekene hans. Han går simpelthen over en grense, og det kanskje litt for tydelig. Herom vil de kyske strides, men for denne anmelder er det en liten svakhet med Paradis: Håp. Huslegen er såpass keitete, på grensen til slesk, i sine tilnærmelser at det er en sur fryd å se på. Nettopp hva man venter av en Seidl-film, men denne atferden korresponderer litt for godt med vulgærfeministiske floskler om menn med yngre kvinner: «umoden», «klarer ikke å forholde seg til en moden kvinne». Gransket med lupe kommer disse tendenser ukledelig nær en eksplisitt korrekthet man så visst ikke vil ha noe av i en film av Ulrich Seidl.

Så er dette også en glødende tematikk med en krevende balansegang, noe som ble eksemplifisert i Andrea Arnolds ellers fortrinnlige Fish Tank (2009), der Michael Fassbenders sympatiske «stefar» for sikkerhets skyld ble gitt noen plumpe (og lite troverdige) replikker når han i en svak og drukken stund gir etter for den 15-årige hovedpersonens ynde. Det kan virke som om Arnold ble redd for at det ellers ville bli altfor sødmefylt og dermed aldeles utålelig. De som vil ha denne form for voksenopplæring med teskje kan studere Kevin Spaceys forblommede «Takk, men nei takk» mot slutten av Mendes’ American Beauty (1999). Lutter moralkitsch, på sitt vis vel så pornografisk som fullbyrdelsen de avstår fra. I motsatt ende av dette spekteret finner vi altså Ulrich Seidl (om enn med ovennevnte forbehold). Paradis: Håp ville neppe blitt mindre spennende om huslegen for eksempel oppførte seg tilnærmet ulastelig, noe som neppe ville stagget hennes lyst. Dette blir allikevel pirk, sågar av den moraliserende/ideologiske sorten, noe som vanligvis ville være en upassende trivialisering av de potente situasjoner Seidls filmer gjerne byr på.



Kyske bilder, mettede scener

Det er nok helst enkeltscenene som er Seidls eksistensberettigelse, disse utsøkte nedslag i vår europeiske samtid, tilsynelatende med billedkomposisjonen som det foretrukne våpen. I Paradis: Håp er det Seidl-kjenninger som Wolfgang Thaler og den vilt meritterte Edward Lachman som skal ha sin del av æren for bildene. Også her balanserer kameraposisjonene mellom anal pertentlighet og lakonisk distanse. Som når de håpefulle slankerne tuktes av korridorer og industrielle veggløp, og ikke minst når de stadig fokuseres av en nær lattervekkende pedantisk symmetri, gjerne bestående av leirskolens strikse fasader.

I tillegg får vi noen signaler som knapt er til å ta feil av, om de skrøpelige mennesker i de rene og ranke institusjoner. Monumentale kanter og vinkler formelig roper ut misforholdet mellom livspraksis og sivilisatoriske idealer, for ikke å si, om vi skulle legge Seidl noen kampesteiner av ord i munnen: det ganske Østerrike. Noe er riktig guffent i hjertet av Europa, det har nemlig stått i avisen, i artikler om Thomas Bernhard, Joseph Fritzl, Michael Haneke og Elfriede Jelinek.

Dette blir nok en gang å henfalle til ideologisk behandling av bildene, noe som er innskrenkende nok i seg selv, for ikke å glemme det fåfengte i å skulle gi noen uttømmende lesning av disse filmene. På sitt mest suverene har Ulrich Seidls bilder en autonomi som gjør dem nesten uangripelige og vitner om en observasjonsevne av de sjeldne. Han har en «litterær» teft for situasjoner og personer som er svært gjenkjennelige til tross for at de kan være uhyggelig skjebnesvangre — ikke nødvendigvis i fatal forstand, men likevel med et anselig utfallsrom.

I en scene fra Hundedager nyter en mann og en kvinne et måltid på terrassen. En annen mann, trolig hennes eks, stiller seg opp ved dem, går bistert videre uten et ord, og begynner å spille hektisk enmannstennis i det tomme bassenget ved siden av. Det var slett ikke den verste utgang på den trekanten, og langt fra den eneste. En annen ladet relasjon finner vi i samspillet mellom Paul Hofman og stefaren, spilt av Michael Thomas, i Import/Export, der amper dialog og kroppsspråk tilsier (i henhold til kaliforniske actionkonvensjoner) et durabelig slagsmål når som helst. Seidl, den sindige mellomeuropeer, vet å la forventninger gjøre jobben for seg. Nevnte Thomas dukker for øvrig opp i rollen som tatovert gymlærer på slankebruket i Paradis: Håp. Dette er castinghumor av den mørkere sorten, en svinsk vits Thomas selv later til å nyte i fulle drag.

I disse filmene kan alt skje, ikke sånn alt-mellom-himmel-og-jord, men likevel ikke mindre imponerende, tatt i betraktning det såre «hverdagslige» ved situasjon, roller og miljø. Den kinogjest som påstår seg å spille klisjébingo under en Seidl-film, kan neppe være altfor kresen på definisjonen av ordet klisjé.



Observatørens forpliktelser

Seidl spiller høyt med sin asketiske, dokumentaraktige observatørmodus. På det tammeste gir Paradis: Håp følelsen av å ha ramlet inn i en av disse rosa bloggene. Tenåringsjenter er tross alt ikke så spennende, og noen av de svakere partiene kulminerer farlig nær trivialiteter à la barne-tv + realityserier minus konkurransen. Her frister det likevel å løpe Marcel Duchamps ærend og konstatere at man vitterlig ser pissoaret på en annerledes måte når det stilles ut i kunstnerisk sammenheng. For som med så mangt i Seidls filmer, er det ikke vanskelig å finne handlinger man har sett før. Det er likevel noe med Seidls dvelende forundring som forvandler disse scener til levende portrettkunst. Fyll, kjeftbruk og mishandling som den vi ser i Hundedager eller Import/Export ville neppe invitere til videre refleksjon om det utspilte seg i en eller annen politifilm. Ulrich Seidl later derimot til å være genuint interessert i å fange opptrinnets vesen. Det lykkes han med.

I Paradis: Håp er det altså halvtrashy pubertetskultur som skildres like omsvøpsløst som i ovennevnte shows, dog med en viss omtanke og oppriktighet. Om det dermed blir kunst eller ikke, er ikke fullt så vesentlig som at det skjerper blikket vårt på det vi ser, og for den saks skyld innlevelsen/empatien med dem vi ser på.

Over tid blir det noe litt innforstått og selvgratulerende over den harrysafari Seidls rollegalleri utgjør. Det kunne derfor vært riktig spennende om Seidl vendte oppmerksomheten litt nærmere «oss selv» etter hvert, eller hevet blikket og i stedet gikk løs på «overklassen», det være seg i sosioøkonomisk eller kulturell forstand. Det begynner å bli en stund siden utleveringen av kultur- og skravleklassen vi fikk i Agnès Jaouis Comme une Image (2004), eller landsmannen Gerard Lauziers giftige nedslag i samme sjikt i tegneseriealbum som Rotteracet (1978) og Med hodet under armen (1980). Riktig nok finnes det knapt noe mer forterpet enn middelklassemenneskers forsøk på å refse middelklassen, men om en regissør kunne rettferdiggjort akkurat den øvelsen en omgang til, måtte det være Ulrich Seidl. © norske LMD

Paradis: Håp, regi: Ulrich Seidl, Østerrike, 2013._
¨¨


Fotnoter:
1 Robert Altman, David Byrne, Larry Clark, Sofia Coppola, Todd Haynes, Paul Schrader, Todd Solondz er bare noen av hans mange oppdragsgivere.