Palestina

«Jeg kan like godt sprenge meg selv»

Konflikten med palestinerne er blitt lukrativ for Israels våpenindustri som omsetter for sju milliarder dollar i året. I motsatt ende finner vi tredje generasjon palestinske flyktninger som ikke ser noen lyspunkter på horisonten.

Posted on

Åpningsfilmen på festivalen Arabiske dager i Oslo i april gikk rett til den evige voldens kjerne. I The Attack (2012) oppdager en israelvennlig og anerkjent palestinsk lege i Tel Aviv at hans egen kone er selvmordsbomber i en terroraksjon mot en restaurant. Fiksjonsfilmen er intens, tankevekkende og politisk nok til å skape debatt. Vi får se at hans kone ble motivert til terror etter at israelske soldater gjennomførte en massakre i Jenin på Vestbredden. Når et mektig militærregime lenge nok tråkker mennesker ned i søla så de nærmest ikke kan puste og gjør vold til det eneste språket, må det regne med at kroppen under støvelen panisk prøver å slå tilbake.

Den libanesiske regissøren Ziad Doueiri har fått kritikk for å ha tatt imot israelske penger til filmen. Men til tross for at enkelte scener i Nablus er noe overdrevent stereotypisk, tar ikke filmen side i konflikten.

Filmfestivalen Visions du Réel2 i sveitsiske Nyon hadde også nå i april et spesielt fokus på Midtøsten med blant annet 14 filmer fra Libanon. Israelsk militarisme har lenge svekket Israels image. Dette skyldes ikke minst en rekke avsløringer i media og film. Men man bør også vite at det israelske filmfondet gir økonomisk støtte til egne regissører som er seg ytterst kritiske til hjemlandet.



Sikkerhetssosialisme

Festivalens kanskje tydeligste film om konflikten er The Lab (2012) av israelske Yotam Feldman. Han viser hvilken økonomisk suksess våpenindustrien er for Israel gjennom intervjuer med tidligere offiserer og besøk på våpenmesser og militærleirer. På en våpenmesse forteller avtroppende forsvarsminister Ehud Barak at landet tjener sju milliarder dollar i året på våpenindustrien, en dobling på bare noen få år. Barak sier at våpenproduksjonen er en viktig del av Israels økonomi og at den sørger for arbeid til 150 000 husstander. Etter Baraks tale synges «Imagine all the people … living for peace» foran smilende våpenhandlere. Feldman jages ut av våpenmessen etter å ha løpt rundt med sin store mikrofon og kamera, men de forhenværende generalene han intervjuer i Israel forteller bramfritt om sine nye yrker som våpenselgere, konsulenter og filosofiprofessorer. «Filosofen» Shimon Naveh snakker om fraktaler som grunnlag for urban krigføring – de slår seg gjennom husvegger for å angripe fra alle kanter. En annen strategi er å likvidere 25 prosent av en bevegelse, for da rammer man reelt 85 prosent. Den pensjonerte generalen Yoav Galant, mannen som ledet sørkommandoen i det israelske forsvaret fram til 2012, sier at fienden bare har tre valg: å bli likvidert, overgi seg eller å flykte.

Ja, 800 000 palestinere flyktet i 1948 da Israel ble opprettet. Galant forsvarer Operasjon støpt bly mot Gaza i 2009 med at de sivile tapene var 10-30 ganger lavere enn andre vestlige militære aksjoner de siste tiårene: 800 palestinske «terrorister» og «dessverre» 300 sivile. Selv om tallene man normalt hører er totalt 1400, mener han at kritikken fra Europa og Asia er hyklersk: Disse landene kommer jo gjerne og ber om våpen og israelsk ekspertise.I filmen er de fleste vestlige landene tilstede på de israelske våpenmessene (Norge nevnes dog ikke), der vi blant annet møter en våpenselger som forteller at enkelte raketter koster like mye som en leilighet i Tel Aviv. Det er altså gode penger å tjene.

Feldman møter også en selfmade man, som har laget «vinkelgevær» for å skyte rundt hjørnet uten å bli beskutt selv. Senere henger Feldman i helene på våpenselgeren Leo Glaser, enda en forhenværende offiser. De bidrar alle til at Israel er verdens fjerde største våpeneksportør. Glaser og Feldman drar til Rio Janeiro, til hovedkvarteret for den brasilianske hærens spesialstyrke. Her trykker regissøren hånden til kraftige menn, de som kaller slummen i byen for «Gazastripen». En sen kveld konfronterer Feldman den israelske våpenselgeren og får til svar: «Jeg skapte ikke all denne dritten! Verden beveger seg mot harde tider. Apokalypsen vil komme.» Han sier at han fremdeles er israelsk sosialist, men at sosialisme betyr «sikkerhet for alle». Denne smilende våpenselgeren har egentlig ikke noen vanskelig jobb der i Brasil: Alle får høre at våpnene er grundig testet i bruk i Gaza de siste årene.



På retur til flyktningeleiren

Palestinerne har ingen militærstyrke, sier hovedpersonen i dokumentaren Hamdan (2012) av argentinske Martin Sola. I 1973 dro 20 år gamle Hamdan fra en syrisk flyktningleir for å trene opp selvmordsbomberen Omar Alyan nord i Israel. Alyans onkel forteller i dag at han satt intetanende med ham på bussen i Tel Aviv da bomben gikk av uplanlagt. Omar døde senere på sykehus, til forskjell fra selvmordsbomberen i The Attack, som vi brutalt fikk se den gjenværende overdelen av. Hamdan kan ikke ha vært noen god lærer, men han endte opp i fengsel de neste 15 årene. Etter tortur innrømmet han å ha tilhørt «Western Sector», den hemmelige Fatah-initierte militsen. Om de barbariske fengselsforholdene som fulgte i både Tulkanem og Neguev får vi høre at de daglig bare fikk 40 sekunder på do og fem minutters luftetur fra de trange cellene med minst fem mann i hver. I 1978 ledet dette til streik og påfølgende fangeopprør der fangene til slutt tente på cellene. De påfølgende seks månedene tilbragte Hamdan på gulvet i en to kvadratmeter stor celle.

En annen film som antyder brutaliteten i konflikten er libanesiske Nadim Mishlawis Sector Zero (2011). Her blir vi introdusert for bygningen Karantina i utkanten av Beirut, og dens triste fortid som slaktehus, fengsel og åsted for en blodig massakre i 1976. I likhet med bildene i Hamdan, kjenner vi her på fortidens truende rom, de fuktige overflatene og trange veggene, volden som har blitt begått. Vi får et inntrykk av hvordan overmakten behandler de våpenfattige motstanderne.

Fransk-libanesiske Wissam Charafs It’s All in Lebanon (2011) gir et annet innblikk i hvor mektig det militære er – denne gang for Hizbollah-bevegelsen. Filmen fokuserer også på hvilken betydning popmusikk og politiske ikoner hadde for å samle landet. Eksempelvis landets store sivile leder, Rafiq Hariri, som media mytologiserte som humanist og framskrittsoptimist. Da han ble myrdet førte hans sønn Saad kampen videre. Samtidig vet vi hvilken propaganda Hizbollah bruker for å verve sine martyrer. I 2005 markerte Hizbollah seg med sin 8. mai-bevegelse, men deretter markerte Hariri-siden seg med 14. mars-bevegelsen. Førstnevnte hyllet Syria som venn og støttespiller, mens sistnevnte senere samlet en million demonstranter som skrek at syrerne måtte dra. De fikk det syriske militæret til å trekke seg tilbake etter tiår i landet. Hizbollah som fikk ros for å ha jagd ut israelerne i sør i 2000, og nedkjempet israelernes angrep i 2006, ba likevel det sittende styret – etter press fra blant andre USA – dem legge ned våpnene.

Med palestinernes erfaringer og totale beleiring kan man spørre seg om hvorfor. Hvilken fornuft skulle få Hizbollah til å avvæpne sine mange tusen villige martyrer? Eller på den annen side, hvilken fornuft kan få Israel til å redusere sin våpenindustri?

I dokumentaren som også ble vist i Oslo i april, A World Not Ours (2012) av dansk-palestinske Mahdi Fleifel kjenner vi tydelig på håpløsheten hos de unge tredjegenerasjonsflyktningene i Libanon. De er etterkommere av de 800 000 palestinere som ble jaget ut i 1948. Regissør Fleifel, forteller med en munter fortellerstemme om oppveksten da familien hans først dro til Dubai, men senere emigrerte til Danmark. Midt i filmen ser vi bilder fra dagens flyktningleir full av tyske og italienske flagg, palestinerne ser på fotball-VM – glade for et øyeblikk. Regissøren har slektninger i leiren Ain El-Helweh, men kommer utenfra, og reiser alltid ut igjen etter besøkene. Han føler heller ingen tilhørighet på besøk i «hjemlandet» Israel som alle drømmer om å reise tilbake til.

Filmen gjennom tilbringer Fleifel med sin gode venn Abu Eyad, en ung mann som tydeliggjør holdningene til denne palestinske tredjegenerasjonen. De ser ingen muligheter: «Klage på Israel? Nei, vi ødela oss selv. Kunne de ikke like godt ha massakrert oss alle? Revolusjonens gamle ledere er mislykkede og korrupte.» Vi presenteres for unge menn som har mistet kampviljen. Som Abu beskriver sitt liv: «Jeg kan gjerne sprenge meg selv, jeg har ingen framtid, ikke arbeid, ingen utdannelse. Selvmordsbomberne må ha følt som meg, og bare brukt Palestina som et påskudd.» Som palestiner ser han heller ingen grunn til å jobbe i den libanesiske hæren. Til slutt forteller han at han skal flykte: «Til helvete med Palestina, landet fortjener ingenting, ikke en gang filmen din.» Abu kommer seg til Tyrkia, Hellas og går over fjellene mot Frankrike, men blir arrestert og returnert til Athen. Der møter Fleifel til slutt igjen sin gamle venn Abu som virker totalt desillusjonert og er uten jobb etter et år på gata. Han og andre palestinere skal snart sendes tilbake til flyktningleiren de kom fra. Blir han den neste selvmordsbomberen?



Så altfor lønnsom

I The Shebabs of Yarmouk (2012) av franske Axel Salvatori-Sinz møter vi også unge menn som drømmer om å komme seg vekk, denne gang fra den palestinske flyktningleiren Yarmouk i Damaskus. I likhet med Fleifels film ser vi også her fugler som stadig flyr i flokk rundt hustakene, der palestinerne sitter og drømmer om en annen tilværelse. Et par av dem klarer etter flere år endelig å få visa for å besøke et annet land, og planen deres er å komme seg videre til Polen og Chile for å skaffe seg arbeid. Filmen går nært innpå de unge mennene og deres kjærester som i mangel på arbeid driver dank, drikker kaffe, røyker og henger på gatehjørnene. Men når de snakker med en palestiner som tar filmutdannelse i Chile, fyrer de oppunder drømmene sine til tross for håpløsheten. De vil forsøke å komme seg ut før den syriske staten kaller dem inn til til militærtjeneste.

Det er tydelig at denne tredjegenerasjonen ikke bryr seg stort om den gamle konflikten i området: I en talende scene mellom far og sønn i The Shebabs hører vi den eldre si at lukten fra 70-tallet har forsvunnet i Damaskus, at de yngre gjerne bedriver kunst og motstand på sin måte, men at de ikke lenger kan smake på hva det betyr å være palestiner. I likhet med Abu i Libanon svarer sønnen at om de overhodet skal ha et håp om å få seg et liv, kan de ikke tro på denne store løgnen om revolusjon, men må heller reise vekk, følge sine egne drømmer, for å kunne gi neste generasjon bedre kår. Hans far kritiserer ham for hans individualisme, hans manglende tro på saken, på å kunne vende hjem til Israel, på palestinernes frigjøringskamp.

I den eldre israelske regissøren Abu Mograbis Once I Entered a Garden (2012) ser vi det absurde i konflikten. Mograbis egen slekt kommer fra Italia, hadde et langt opphold i Syria, flyttet så til Beirut, men ble kastet ut og endte opp i Tel Aviv. Stadige farvel. Hva betyr det egentlig at han er jøde? Han mimrer gjennom filmen med sin gode arabiske venn Ali, som han ofte forsøker å snakke arabisk med, over livet de har levd, over betydningen av identitet.

Filmfestivalen i Nyon arrangerte et retrospektiv over den israelske filmskaperen Eyal Sivan, deriblant med den nye filmen Common State (2012).3 Eyan er kjent for å påpeke at jøder er arabere og arabere jøder, eller som han sa i Nyon: «En jøde er en araber som kommer fra Polen.» Folk i regionen har gjerne multikulturelle sider som heller burde kunne forenes og deles, enn være grunnlag for splittelse og vold.

Israels midlertidige løsning med voldelig apartheid er ikke «living for peace» som John Lennon sang i «Imagine» og som ble gjentatt på våpenmessen i Israel. Dessverre er deres USA-støttede «sikkerhetsbransje» lukrativ. Lennons håp i sangen var derimot at verden en gang skulle kunne leve i fred, uten å være splittet av grensesperringer, religioner og nasjoner, uten å være besatt av eiendom.
© norske LMD. truls@lmd.no
1 Arrangert av filmfestivalen Film fra sør, www.filmfrasor.no.

2 Se www.visionsdureel.ch.

3 Filmen vil vises i forbindelse med en konferanse norske Le Monde diplomatique arrangerer 13. september i forbindelse med 20-årsdagen for Oslo-avtalen.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver