Bakenfor arbeidslinjen

Rollene er reversert. Arbeidets formål er ikke lenger å skape velstand, det er den økonomiske veksten som skal produsere vår tids store mangelvare: arbeidsplasser.

Vi lever i et arbeidssamfunn, ikke i den forstand at alle borgere er hardtarbeidende, men i den forstand at arbeid er samfunnets og enkeltindividets mål og mening. Det finnes knapt et samfunnsprosjekt som ikke begrunnes med arbeidsplasser.

Åpning for oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen begrunnes ikke med penger – Oljefondet er allerede overfylt og oljeinntektene generelt truer med todeling av norsk økonomi – men med arbeidsplasser. Godet eventuelle oljefunn vil gi, sier tilhengerne, er ikke inntektene per se, men det udefinerte «arbeid». Enda mer CO2 fra norsk olje skal ende opp i atmosfæren, ikke fordi nordmenn lider noen materiell nød eller knapphet, men fordi dette godet, arbeid, åpenbart har større verdi enn planetens ve og vel. Selvsagt er det mye hul retorikk her, men det gjør det ikke mindre slående at arbeidets verdi aldri betviles.

«De neste fire årene vil i stor grad handle om å bygge landet videre, slik at vi kan skape arbeidsplasser,» innleder Arbeiderpartiets nye partiprogram, der det videre slås fast at «trygg økonomisk styring» må til for å «sikre arbeid til alle». Rollene er tilsynelatende reversert, det er ikke lenger arbeid og økonomisk vekst som skal gi velstand, men velstanden som skal gi arbeid, for arbeid gir både «individuell frihet», «mulighet til å bruke personlige evner» og ikke minst, «arbeid er også fellesskap». Arbeid er altså et gode som langt på vei overskrider en antatt nødvendighet av å tjene til livets opphold. Arbeiderpartiet er på ingen måte alene om å tillegge arbeidet den høyeste verdi; dette gjennomsyrer de fleste partiprogrammer, og generelt det meste av økonomisk og politisk diskurs.

Arbeidets innhold, samfunnsmessige nytte og selv økonomiske nytte, bortsett fra den implisitte funksjonen som omfordeling av samfunnets rikdom, er ytterst sjelden et diskusjonstema. «Alle i arbeid» er åpenbart viktigere enn arbeidets faktiske relevans og nytte for både arbeidstakerne og samfunnet generelt. «Istället för effektivitet och kreativitet innebär arbetet för de allra flesta motvilja og leda,» skriver den svenske sosiologen Roland Paulsen i Arbetssamhället – Hur arbetet överlevde teknologin (2010), som utløste en pågående debatt om arbeidets mål og mening i Sverige, en debatt som så langt ikke har nådd Norge. «Långtifrån alla som arbetar upplever dock arbetet som en förbannelse, överflödet tillåter nämlingen en diversifiering av arbetet som gör att vissa kan få betalt för att äta og hålla hov tills de stupar, medan andre får betalt för att laga mat och tjäna tills de stupar,» presiserer Paulsen.

Viljen til å skape arbeidsplasser som et mål i seg selv er forunderlig, mener Paulsen, all den tid arbeidet blir stadig mindre nødvendig som følge av teknologisk utvikling, automatisering og rasjonalisering som har gitt en enorm produktivitetsøkning i moderne tid. Det paradoksale er at mens stadig færre menneskelige arbeidstimer trengs for å produsere stadig flere varer (med overproduksjon som resultat) blir ideologien og den tilhørende moralen om arbeidet som menneskehetens mål og mening stadig mer dominerende.

Fantasmen om produksjonen
Paulsens analyse er på ingen måte nye, allerede i 1958 skrev Hannah Arendt om et «samfunn av arbeidere som er i ferd med å frigjøres fra arbeidets lenker, men ikke lenger kjenner til de andre høyere og mer meningsfulle aktivitetene for hvilke denne friheten fortjener å bli vunnet.» Mens den teknologiske og industrielle utviklingen frigjør oss fra tungt og slitsomt arbeid, fører dette samtidig til arbeidsledighet, påpeker Arendt, dermed «konfronteres vi med utsiktene til et samfunn av arbeidere uten arbeid, det vil si det eneste de har igjen.»1

Arbeidet slik vi kjenner det i dag er en relativt ny oppfinnelse som en dag vil forsvinne skal vi tro Arendt. «Samfunnet av arbeidere» dreier seg først og fremst om et samfunn der alle de sosiale relasjoner går via arbeidet, der det er arbeidet som gir tilgang til den offentlige sfæren, og tildeler en sosial eksistens og identitet. Forskjellen til tidligere samfunn er slående, påpeker Arendt. I antikkens Hellas var arbeid for å dekke vitale menneskelige behov ansett som uforenlig med ideen om borgerskap. Det var betraktet som uverdig for en borger, fordi man da var slave av nødvendigheten. «Det var ikke uverdig fordi det var kvinnenes og slavenes oppgave, men snarere var det reservert kvinnene og slavene fordi å arbeide betydde å være slavebundet av nødvendigheten.» Det frie mennesket nektet å underkaste seg nødvendigheten, han ville ikke være slave av sine behov og avhengig av det han ikke kunne kontrollere.

Denne forakten for arbeidet fortsatte fram til den gryende industrialiseringen på 1700-tallet. Så sent som i 1706 skriver John Locke at «arbeid for arbeidets skyld er imot naturens lover».2 Først med den tidlige industrialiseringen dukket ideen om arbeidets generelt opphøyede verdi opp. Som Max Weber skriver var arbeidstiden for en førindustriell kapitalist «kanskje 5-6 timer per dag».3 Det var et bedagelig liv, men bedageligheten skapte etter hvert problemer for kapitalakkumulasjonen: «En mann som hittil hadde slått 2,5 arealenhet korn om dagen for 1 mark pr. enhet og altså hadde tjent 2,5 mark pr. dag, begynte, etter at akkordsatsen var satt opp med 25 pfenning pr. enhet, ikke som man hadde håpet, å slå f.eks. 3 enheter på grunn av de gode mulighetene for fortjeneste […]. Derimot slo han bare 2 enheter pr. dag fordi han på denne måten likevel tjente 2,5 mark som før.» Problemet bekymret mange av industrikapitalismens forkjempere, blant annet skotten Andrew Ure som på begynnelsen av 1800-tallet mente det var «praktisk talt umulig etter pubertetsalderen å forvandle mennesker med landlige eller håndverksmessige sysler til å bli gode fabrikkarbeidere.»4 Løsningen var fattigdom, slik den britiske økonomen Arthur Young sa på slutten av 1700-tallet: «Alle, bortsett fra idioter, forstår at de lavere klassene må holdes i fattigdom for å bli arbeidsomme.»5 Industrikapitalismens nye akkumulasjonsregime fikk disiplinert arbeiderne til å jobbe store deler av deres våkne liv og på et eller annet tidspunkt befeste at «lediggang er roten til alt ondt» så vel som arbeidets uovertrufne verdi.

Etter tiår med strukturell arbeidsledighet er løsningen at folk skal jobbe mer og lengre!

Fram til 1970-tallet sank arbeidstiden kontinuerlig i takt med produktivitetsøkning og sosiale framskritt. Den fortrengte frie tiden kom dermed tilbake for å hjemsøke et samfunn som ikke lenger trengte mer arbeid, slik Arendt påpeker. Men i stedet for å åpne seg mot det frie aktive liv, vita activa, gikk historien i motsatt retning. Man valgte heller å forsøke å gi arbeid til dette «samfunnet av arbeidere». Noe som snudde opp ned på forholdet mellom arbeid og produkt, som den franske filosofen Jean Baudrillard på begynnelsen av 1970-tallet påpekte er «et enormt paradoks: Arbeidet blir stadig mindre en produktiv kraft og stadig mer et produkt6 Med utgangspunkt i Marx kritiserte han samtidens marxister og venstresiden generelt for å gjøre arbeidet til en fetisj. «Et gjenferd hjemsøker de revolusjonæres forestillingsverden: fantasmen om produksjonen.»7 I stedet for å forlate produktivismen har venstresiden falt pladask for en «autentisk og radikal produktivitet som man skal kaste det kapitalistiske produksjonssystemet med». Venstresiden lar seg selv fange i en logikk som ikke bryter den rådende kapitalismen, men snarere forsterker den: «Fordi systemet ikke lenger har bruk for alles produktivitet, har det behov for at alle spiller spillet.»

Paradokset er enda mer påtakelig i dag med den offisielle løsningen på krisen i Europa: Etter tiår med strukturell arbeidsledighet er løsningen at folk skal jobbe mer og lengre! Det enda underligere paradokset, på overflaten, er at aldri før har produktiviteten vært så høy, tilgang på kvalifisert arbeidskraft og kapital så stor, likevel sjangler et helt kontinent inn og ut av resesjon. Hvor er det blitt av paradiset den teknologiske og økonomiske utviklingen lovet?

Verditømming
Allerede for 150 år siden observerte Marx maskinens overtakelse av arbeidet. «Arbeideren trer til siden i produksjonsprosessen i stedet for å være dens hovedaktør,» skriver han om det gryende teknologisk avanserte produksjonssamfunnet i Gründrisse. «Så snart arbeid i direkte form slutter å være den store kilden til velstand, slutter arbeidstiden å være dens målestokk, dermed må bytteverdien slutte å være målestokk for bruksverdien.»8 På et gitt tidspunkt i utviklingen av produktivkreftene ville produksjon ikke lenger kreve menneskelig arbeid, var spådommen. «Overskuddet av arbeidet til den store massen vil da slutte å være betingelsen for utviklingen av generell velstand, på samme måte som ikke-arbeidet til de få har sluttet å være betingelsen for utviklingen av menneskehodets generelle evner.» I det øyeblikket menneskelig arbeid ikke lenger kreves i produksjonen, er midlene skapt for «den frie utviklingen av individualiteter» i en frigjort tid der det samfunnsmessig nødvendige arbeidet er redusert til et minimum, «som da tilsvarer den kunstneriske, vitenskapelige, osv, utviklingen av individer i en frigjort tid, og med midlene skapt, for alle av dem.»

Om arbeid faktisk viser seg å være det produktet som blir stadig vanskeligere å masseprodusere, er tiden inne for å bevege seg bort fra arbeidslinjen.

Kapitalismens store selvmotsigelse i dette perspektivet er ikke klassekamp, men at den undergraver sitt eget fundament, nemlig arbeidets verdi. Bakgrunnen for denne analysen var Marx’ kritikk av Adam Smiths arbeidsverditeori, som hevdet at verdi kun kan skapes av menneskets omforming av naturen til vare. Med kapitalismens utvikling ville den miste dette grunnlaget for verdiskaping, var Marx’ påstand. Marx’ kritikk av arbeidsverditeorien kan kort oppsummeres med hans eget eksempel: Hvis en skjortemaker i førindustriell tid bruker en time på å lage en skjorte, er skjorta verdt en time. Med maskiner kan han lage ti skjorter i timen, noe som gjør skjorta verdt seks minutter. Selv om verdien synker kan skjortemakeren utvide markedet og dermed tjene like mye eller mer, inntil markedet er mettet. Men selv om skjortemakeren tjener godt på produktivitetsøkningen har varen i denne prosessen mistet verdi, den er blitt devalorisert. Industrikapitalismen er i denne forstand en prosess av verditømming.

Den tredje industrielle revolusjon
I minst en forstand kan man hevde at Marx har fått rett. Det meste av rådende økonomisk teori har forlengst forlatt den direkte koblingen mellom arbeidstid og verdiskaping, og med det i prinsippet forlatt begrepet ‘verdi’ som noe annet enn det som utrykkes i dynamikken mellom tilbud og etterspørsel, altså pris. Men hvis vi ser rundt oss er det åpenbart at en eller annen arbeidsverdi er operativ, siden arbeidsplasser har blitt vår tids mest sentrale spørsmål. Verdien pris uttrykker må bunne i noe annet enn det rene spillet mellom tilbud og etterspørsel, en eller annen «substans» må forutsettes, som gjør at økonomisk verdi ikke kan skilles fra andre verdier.

«Siden begynnelsen av den tredje industrielle revolusjonen (mikroelektronikken) på 1980-tallet har de nye mulighetene for rasjonalisering fjernet mer av industriarbeidsstyrken i produksjonsprosessen enn noensinne. Dette forklarer den økende mengden arbeidsledighet og undersysselsetting,» hevder den nylig avdøde tyske verdikritikeren Robert Kurz.9 Kapitalismen klarer ikke lenger å forvalte og regulere den enorme veksten i produktivitet, handel og teknologisk-vitenskapelig aktivitet utløst av digitaliseringen. Kapitalsirkulasjonens gamle motsetning (gapet mellom produksjon og omsetning av varer) har slik blitt erstattet av motsetningen mellom en produktivitetsvekst som gjør stadig flere lønnsarbeidere overflødige og betingelsene for valoriseringen av kapital, som skyver flere hundre millioner personer ut av det regulerte lønnsarbeidet. Dette har de siste tiårene blitt dekket over av finansbobler og en enestående privat og offentlig gjeldsvekst. Dette er ikke lenger bæredyktig, siden systemet ikke kan skape profitt og nå ødelegger flere arbeidsplasser enn det skaper, argumenterer Kurz.

Om arbeid faktisk viser seg å være det produktet som blir stadig vanskeligere å masseprodusere, er tiden inne for å bevege seg bort fra arbeidslinjen. Her kan samfunnslønn være et steg på veien.

© norske LMD