Vi arbeider og fordi vi arbeider får vi penger. Denne logikken er så dypt forankret i samfunnet at den minste antydning om noe annet vekker tvil om din mentale helse. Det framstår som en lapsus å ville innføre en samfunnslønn, det vil si å gi alle borgere en månedlig sum som er stor nok til å leve på, uavhengig av deres yrkesforhold. Vi er fortsatt overbevist om at vi er nødt til å røske ut av en utakknemlig natur det vi trenger for å overleve. Realiteten er en helt annen.
Studiestipender, foreldrepermisjon, alderspensjon, kontantstøtte, sosialhjelp, for bare å nevne noen ytelser, har alle til felles at de kobler inntekt fra arbeid. Selv om disse ordningene er utilstrekkelige og ofte er under angrep viser de at hvis ideen om en grunninntekt er en utopi så er det en utopi som allerede er her. Knappe 41 prosent av tyskernes inntekter kommer direkte fra lønnsarbeid, forteller Daniel Häni og Enno Schmidt i filmen Grundeinkommen – ein Kulturimpuls (2008). I 2005 var 30 prosent av franskmennene avhengige av omfordeling (diverse trygdeytelser). «På tross av all ideologisk retorikk, på tross av likvideringen av velferdsstaten og spotten fra nyliberalistene, har andelen obligatoriske trygdeinnbetalinger økt kontinuerlig under Mitterand, Chirac og Sarkozy,» påpeker den franske økonomen Yann Moulier–Boutang i L’Abeille et l’Economiste (2010). Dermed burde det ikke være for vanskelig å heve lista enda litt høyere og sørge for at alle får dekket sine behov.
Den fremste konsekvensen av en grunninntekt er at den fjerner arbeidsledighet som problem – både som samfunnsproblem og som kilde til engstelse for enkeltindividet. Man vil spare summene som nå brukes for å nå det offisielle målet om full sysselsetting. Det vil ikke lenger finnes noen påskudd for å gi gavepakker til bedriftene for å få dem til å ansette folk; i Frankrike har skattefritak og andre tiltak for bedrifter økt fra 1,9 milliarder i 1992 til 30,7 milliarder i 2008. Dessuten vil en allmenn og vilkårsløs grunninntekt – gitt til alle, fattig som rik, hvor de sistnevnte tilbakebetaler via inntektsskatten – føre til store innsparinger fordi den fjerner alt det administrative arbeidet med å overvåke stønadsmottakere, et arbeid som allerede er diskutabelt på grunn av sin ydmykende, inntrengende og moralistiske karakter.
Fritidens verdi
Men før vi går videre, vil jeg presisere hva vi snakker om. Samfunnslønnen ble på 1960-tallet fremmet av så ulike økonomer som James Tobin – opphavsmannen til ideen om å skattlegge finanstransaksjoner – og liberalisten Milton Friedman. Dette forvirrende gapet mellom posisjonene til ideens forkjempere finnes fortsatt i dag. Liberalistenes grunninntekt (et for lite beløp til å leve på, for å tvinge folk i arbeid) vil i praksis være en subsidie for næringslivet, og har som mål å bygge ned det sosiale sikkerhetsnettet. Dette er hensikten til Friedmans negative skatt. I venstresidens varianter skal grunninntekten derimot være tilstrekkelig til å leve av – selv om definisjonen av «tilstrekkelig» er diskutabel. Den kan ikke tenkes uten et felles forsvar for offentlige tjenester og trygdesystemet (pensjon, arbeidsledighetstrygd, sykelønn), så vel som enkelte sosiale ytelser. Den har også noen andre kjennetegn: Den må utbetales månedlig til alle enkeltindivider, fra fødsel til død (mindreårige får et mindre beløp enn voksne), ikke til husholdninger; ingen betingelser eller motytelser kreves; den må kunne kombineres med arbeidsinntekt.
En slik samfunnslønn vil gi alle mulighet til å velge hva de vil gjøre med livet sitt: enten fortsette å jobbe eller nyte tiden sin og nøye seg med et mer beskjedent forbruk, eller veksle mellom de to. Perioder uten arbeidsforhold vil ikke lenger være mistenkelig, for lønnet arbeid vil ikke lenger være den eneste anerkjente aktiviteten. De som velger å leve på samfunnslønn kan vie seg fullt og helt til oppgaver de brenner for og/eller mener er samfunnsnyttige, alene eller sammen med andre.
For ideen baserer seg i stor grad på forestillingsevnene. I 2004 forsøkte to forskere fra Universitetet i Leuven å spå utfallene av samfunnslønn med å se på vinnerne av lotteriet «Win for life», der vinnerne får en fast «månedslønn» livet ut. Baptiste Mylondo har påpekt at de har oversett en markant forskjell mellom de to situasjonene: «Mens de som får samfunnslønn er omgitt av andre i samme situasjon, er lottovinnerne totalt isolert. Fritidens verdi øker med antallet folk man kan dele den med.»2 Innføring av samfunnslønn vil dermed for mange – også de som velger lønnet arbeid – radikalt endre både forholdet til arbeid og forholdet til tid, forholdet til forbruk og forholdet til andre. Dessuten er det sikkert at den vil framtvinge nye typer sosialisering, hvis den ikke fører til isolasjon, særlig for kvinner som risikerer å bli henvist til hjemmet.
Fra USA til Europa
Ideen om en progressiv grunninntekt dukket opp i etterkrigstidens USA. Paul Samuelson, John Kenneth Gailbraith og 1200 andre økonomer signerte et opprop om noe som lignet en grunninntekt i 1968. Tobin fikk sitt prosjekt om et demogrant inn i programmet til George McGovern, som han var rådgiver for, i presidentvalget i 1972. Men prosjektet ble nedlagt etter McGoverns nederlag for republikaneren Richard Nixon.
Ideen dukket senere opp igjen i Europa, først i Nederland på 80-tallet.3 I Belgia opprettet en gruppe forskere og fagforeningsfolk rundt økonomen og filosofen Philippe Van Parijs, en gruppe kalt Collectif Charles Fourier. En konferanse ved Université catholique de Louvain-la-Neuve i 1986 ga støtet til Basic Income European Network (Bien), som ble det globale Basic Income Earth Network i 2004. En av grunnleggerne, Guy Standing, økonom i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), deltok i eksperimentet med samfunnslønn som ble startet i India våren 2012 (se artikkel side 14–15).
I Tyskland har debatten vært livlig de siste årene på grunn av en kampanje ledet av Susanne Wiest. Etter å ha tilbragt tolv år i en bobil, både av ønske om frihet og for å spare på boutgiftene, slo hun seg ned i Nord-Tyskland, der hun arbeidet som dagmamma og slet med å få endene til å møtes. En skattereform som la ytelsene hun mottok til hennes skattbare inntekt gjorde henne forbannet. Et møte med Häni og Schmidt, grunnleggerne av sveitsiske Initiative Grundeinkommen, overbeviste henne om at samfunnslønn er løsningen. Hun lansert en offentlig underskriftskampanje som fikk stor oppslutning og endte med en debatt i Bundestag i 2010, noe som også sørget for mye oppmerksomhet rundt Häni og Schmidts film.
I Frankrike utkrystalliserte kravet om grunninntekt seg under studentprotestene i 1994 mot innføringen av arbeidskontrakter (CIP) med lavere lønn enn minstelønnen. Det dukket opp igjen under de arbeidslediges protester vinteren 1997–1998. På samme tid sluttet økofilosofen André Gorz opp om ideen,4 som også vant terreng i den gryende alterglobaliseringsbevegelsen.
Etter mange angrep på deres spesialordning (støtte i perioder uten arbeid) etter 2003, begynte enkelte frilansere i underholdnings- og kunstindustrien ikke bare å kjempe for ordningen, men også for å utvide den til resten av befolkningen, for å normalisere veksling mellom arbeidsledige og arbeidende perioder, vel vitende om at de sistnevnte er avhengige av de første og ikke ville eksistert foruten. Sosialisten Christophe Girard, som taler frilansernes sak, foreslo før sosialistpartiets landsmøte i oktober 2012 en gradvis innføring av en samfunnslønn.5
En kulturimpuls
På den radikale venstresiden er det likevel ingen enighet om samfunnslønnen. Med et så fargerikt utbud av forkjempere, er det en viss frykt for tvilsomme forbundsfeller. Dessuten er ideen på mange vis forskjellig fra de sedvanlige prosjektene til den antikapitalistiske venstresiden. Det vil utvilsomt bli vanskelig å få gjennomslag for ideen med den motstanden som råder, og selv om det lar seg gjøre, vil en eventuell innføring langt fra løse alle problemer – noe forkjemperne heller ikke påstår.
Samfunnslønnen sikter først og fremst mot å sikre alle et eksistensminimum, om det er i nord eller i sør, der det også finnes tilhengere. Generelt antas det at en samfunnslønn vil stimulere økonomien i utviklingsland og redusere den litt andre steder – noe som gjør den interessant for miljøvernere. I vestlige samfunn gir den muligheten til å unngå arbeidsledighet, prekaritet, boligproblemer og fattige lønnsmottakere, og for enkelte lønnsmottakere fysiske og psykiske plager på arbeidsplassen. Men den vil ikke bryte ned kapitalismen, og selv om enkelte kobler den til ideen om en maksinntekt,6 vil den ikke fjerne de sosiale ulikhetene. Dette er det også mange som innvender mot ideen.
Snarere enn å velte en urettferdig mer samfunnsorden for å erstatte den med en mer rettferdig, kan samfunnslønnen gi en «kulturimpuls», som det heter i undertittelen på Häni og Schmidts film. Lønnen vil både anerkjenne og oppmuntre til aktiviteter utenfor markedet, på en måte som kan innlede en overgang ingen kan forutsi hvor vil ende. Den overlater også valget til borgerne og er dermed basert på deres tillit. Den antikapitalistiske venstresiden deler ikke den skarpe analysen til liberalisten Nicolas Baverez, som mener at «for de fattigste samfunnslagene betyr fritid alkoholisme, vold og kriminalitet»,7 men dens politiske prosjekter impliserer ofte en mer eller mindre ensporet definisjon av det gode liv.
Nettopp denne erkjennelsen overbeviste den sveitsiske aktivisten Oliver Seeger. Veteranen fra Longo Maï, et landbrukskollektiv etablert etter 1968 i Provence, avviser «denne implisitte forestillingen om [at vi var] en revolusjonær fortropp, en liten elite som forberedte seg på den store dagen». Grunninntekten lar «folk være i fred, for en gangs skyld. Ikke tenke for dem, ikke mate dem med en ferdigtygd ideologi». Dette paradigmeskiftet vil være alt annet enn enkelt: «Jeg håper at folk får vondt i hodet, vondt i hjertet, og magen, at stoffskiftet deres forstyrres, hvis de begynner å tenke på det de egentlig har lyst til å gjøre! Hvordan kan det være annerledes når man i en årrekke har gått til jobben uten å stille noen spørsmål? Jeg ville virkelig likt å få sjansen til å se hva som ville skje.»8
Lønnsarbeidet
En annen sentral innvending mot samfunnslønnen er svekkingen av lønnsarbeidsnormen. Historisk har arbeiderbevegelsen organisert seg rundt lønnsarbeidet. Det er her den har smidd alle sine våpen mot utbytting og kjempet fram sosiale framskritt – fra betalt ferie til trygderettigheter. I så stor grad at man glemmer at «avskaffe lønnsarbeidet» engang var et av hovedmålene for mange fagforeninger. For fagbevegelsen og de tilknyttede partiene, framstår det å koble arbeid fra inntekt dermed som en farlig framgangsmåte, om ikke regelrett kjettersk. Økonom i franske Attac, Jean-Marie Harribey, skriver at lønnsarbeidet «enten man vil det eller ikke er en avgjørende faktor for sosial integrering», for den gir enkeltindividet «kvalitet som helt menneske, som produsent og borger».9
Ironisk nok er forsvar av arbeidet motivet for enkelte tilhengere av samfunnslønn. De ser den som et middel til å bedre arbeidsvilkårene sine og fjerne en grunnleggende usikkerhet. «Retten til arbeid» er inkludert i Menneskerettighetserklæringen, men som Häni og Schmidt spør i Grundeinkommen: «Kan det finnes en rett til å være forpliktet til å gjøre noe?» Grunninntekten åpner for at lønnsarbeidere ikke lenger trenger å være det, men også for arbeidsledige som ønsker å bli lønnsarbeidere. At de ikke trenger jobben for å overleve, kan gi lønnsmottakere en større forhandlingsmakt overfor arbeidsgiverne, særlig innenfor tunge og ubehagelige yrker. Van Parijs og Yannick Vanderborght ber også folk forestille seg hvilket trumfkort en grunninntekt kan være under lange streiker.10
Men andre tilhengere av ideen kritiserer lønnsarbeidet, det gjelder særlig vekstkritikerne. Flesteparten av jobbene, mener de, gir verken de ansatte økt selvtillit eller en følelse av å tjene allmennhetens interesse, snarere tvert imot. Selv om dette var tilfellet vil den teknologiske produktivitetsøkningen uansett gjøre at det ikke vil være jobber til alle. Bernhard Friot er for en vilkårsløs eksistenslønn finansiert gjennom en utvidelse av trygdesystemet. Han ser det slik: «Det er bedre å gjøre ingenting enn å være skolesjefen som må rive ned den offentlige skolen eller arbeideren som lager sterile frø for Monsanto.» Han mener etterkrigstidens fulle sysselsetting er en myte vi må kvitte oss med: «Glem ikke at den såkalt fulle sysselsettingen på 1960-tallet bare var for menn.»11
Ikke-monetær rikdom
Retningen inspirert av den italienske arbeiderautonomien, som Moulier-Boutang tilhører, kritiserer lønnsarbeidet med utgangspunkt i Marx’ begrep general intellect. I Gründrisse spådde Marx at det ville komme et øyeblikk da den oppsamlede kunnskapen i samfunnet vil stå i sentrum av verdiskapingen. Med framveksten av den immaterielle økonomien har vi havnet der, mener de. Fra dette punkt av vil kapitalismen kun bli en stadig mer aggressiv parasitt: Den gjør ikke lenger annet enn å tilrane seg kompetanse og kunnskap som er utviklet utenfor den og er uatskillelig fra personene som besitter dem og som dessuten ikke har behov for kapitalismen for å sette dem ut i livet.
Den sentrale verdiskapingen skjer dermed utenfor arbeidsplassen. Mellom dovendyret og arbeidsmauren plasserer Moulier-Boutang bien: Dens bestøving skaper ikke verdi direkte, men ingen produksjon kan eksistere uten den. På samme måte deltar alle med sine mest trivielle daglige aktiviteter indirekte i økonomien.
Dette argumentet har den fordelen at det rammer demagogenes agitasjon om at de «trygdede» er ubrukelige unnasluntrere som lever av andres arbeid. Men å bruke det til å legitimere en samfunnslønn er en felle, slik Gorz så: «Da holder man seg fortsatt innenfor lønnsarbeidets verdi og produktivismen. Eksistenslønn gir bare mening hvis den verken krever eller belønner noe». Den må snarere åpne for skaping av «ikke-monetær rikdom».12
Man trenger uansett ikke gå via det «generelle intellektet» for å finne et teoretisk argument for innføring av samfunnslønn. I Agrarian Justice (1796), der ideen ble fremmet en av de første gangene, så Thomas Paine samfunnslønnen som en rettferdig erstatning for noen få personers tilraning av jorden, som tilhører alle.
Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 Yann Moulier-Boutang, L’Abeille et l’Economiste (Bien og Økonomen), Carnets Nord, Paris, 2010.
2 Baptiste Mylondo, Un revenu pour tous. Précis d’utopie réaliste (En inntekt for alle. Skisse over en realistisk utopi), Utopia, Paris, 2010.
3 Yannick Vanderborght og Philippe Van Parijs, L’Allocation universelle (Samfunnslønnen), La Découverte, Paris, 2005.
4 André Gorz, Misères du présent, richesse du possible (Nåtidens armod, mulighetenes rikdom), Galilée, Paris, 1997.
5 Christophe Girard, «Ma contribution pour le congrès du PS, pour un revenu social garanti» (Mitt bidrag til Sosialistpartiets landsmøte, for en garantert samfunnslønn), 4. september 2012, www.huffingtonpost.fr.
6 Se Sam Pizzigati, «Makslønnens amerikanske røtter», Le Monde diplomatique, februar 2012.
7 20 Minutes, Paris, 7. oktober 2003.
8 «Revenu garanti, ‘la première vision positive du XXIe siècle’» (Grunnlønn, ‘den første positive visjonen for det 21. århundret’), desember 2010, www.peripheries.net.
9 Sitert av Baptiste Mylondo, se over.
10 Yannick Vanderborght og Philippe Van Parijs, L’Allocation universelle, se over.
11 Bernard Friot, L’Enjeu du salaire, La Dispute, Paris, 2012.
12 André Gorz, L’Immatériel – Connaissance, valeur et capital (Det immaterielle – Kunnskap, verdi og kapital), Galilée, Paris, 2003.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
