Fire års tosomhet

Paul Auster og J.M. Coetzee er berømte og begavede forfattere. I brevvekslingen Her og nå tar de opp norske juletradisjoner, militæraksjonen i Libya, kunstfilm, vennskap, finanskrisen og pengeøkonomiens ubestemmelige forhold til faktiske verdier. Men det er noe uhyggelig de ikke evner å kommunisere.

Når to av verdens mest omtalte og anerkjente skjønnlitterære forfattere velger å publisere sine private brev, spør man uvilkårlig: Er det noe de gjerne vil fortelle oss? Etter endt lesing av brevvekslingen mellom Paul Auster og J.M. Coetzee fra 2008 til 2011, utgitt under tittelen Her og nå, sitter jeg igjen uten noe entydig svar. Er det noe jeg ikke har forstått? Er det noe jeg har oversett? Selv om brevene er rike på ideer og innfall, klarer jeg ikke helt å slippe disse spørsmålene.

De to brevskriverne springer tilsynelatende uanstrengt fra det ene til det andre, høyt og lavt. Blant emnene som behandles er de «innfløkte norske juletradisjonene» (ettersom Austers kone er den norskættede forfatteren Siri Hustvedt), det fengslende og nærmest syndige i å se sport på tv, militæraksjonen i Libya, kunstfilm, vennskap, finanskrisen, pengeøkonomiens ubestemmelige forhold til faktiske verdier, «signifikantens vilkårlighet», at Auster er jødisk, at Coetzee mottar et brev der han blir beskyldt for antisemittisme, og at det kan trekkes paralleller mellom apartheid i Sør-Afrika og Israel/Palestina-konflikten.

Det skorter med andre ord ikke på emner. Paul Auster framstår dertil som en hyggelig fyr, som jeg tror jeg kunne vært venner med. Coetzee er kjøligere og mindre hyggelig, men står til gjengjeld bak de mest interessante passasjene i boka. Stort sett er likevel de fleste brevene preget av en likefram tone som mer enn noe annet kaller på undring. Ligger det noe mellom linjene her? Det virker da ikke slik? Kanskje er det så dypt begravd mellom linjene at forfatterne ikke er klar over det selv?

Slip of the pen
Hva skulle så det bety? Jeg tenker på Sigmund Freud. For en helt vesentlig innsikt i hans psykoanalyse er at man til enhver tid risikerer å være ærligere enn man ønsker. Det vil si: Hva vi enn sier, forteller det mer enn vi er bevisst. Det underbevisste pipler så å si opp i oss, lekker ut av sprekkene i det forsvarsmekaniserte verbalskjoldet, og vitner ofte om noe langt mer interessant enn ordenes angivelig bokstavelige betydning. Vi kjenner jo til freudianske glipp, der eksempelvis utsagn blir tegn på noe man ikke hadde til hensikt å uttrykke. Talespråk kan nemlig være «avslørende» på en måte som minner om kroppsspråk og andre mer åpenbart somatiske trekk: urolig fikling med fingrene, plutselig rødme, en ørliten skjelving i stemmen – disse menneskelige, akk så menneskelige signalene som antyder hvor begrenset kontroll vi har over vår framtoning, fordi drifter, emosjoner og fortrengte mentale spor river og sliter under bevissthetens ferniss.

Nå kunne man si at slike fenomener nettopp er kroppslige og muntlige, at de er knyttet til det her og nå som kjennetegner faktiske møter i fysisk rom. Samtaler på telefon er snarere , men ikke her – og da går, som Coetzee skriver, mye tapt: «et helt register av mellommenneskelige tegn og signaler, verbale og ikke-verbale, bevisste og ubevisste». Ifølge Coetzee er derfor dialog «i ordets fulle forstand […] simpelthen ikke mulig i telefonen.»

Følger vi denne logikken, vil dialog være enda mer umulig i brevs form. Adressaten er normalt ikke tilgjengelig verken her eller nå. Freudianske glipp vil derfor sjelden nedfelle seg på samme ubevisste måte i skrift som i tale. Det heter slip of the tongue, men det finnes vel ingen tilsvarende slip of the pen?

Jo, faktisk. Ifølge visse obskure skikkelser skal grafologien (læren om håndskrift) endog være i stand til å si noe om skriverens karakter. Men grafologi regnes som en pseudovitenskap, og kan i denne sammenheng uansett glemmes, ettersom korrespondansen i Her og nå er skrevet på maskin. Paul Auster skriver sine brev på skrivemaskin, og poster dem på gamlemåten, med frimerke og det hele – han omtaler seg selv som «teknofob» og har verken mobiltelefon eller datamaskin. Coetzee på sin side bruker datamaskin og sender sine brev til Auster via Siri Hustvedts epostkonto, eller som faks. Men finnes det likevel freudianske glipp i disse brevene?

Trykksverten
I et av brevene skriver Coetzee at han gjerne vil diskutere hukommelse med Auster, og forteller at han er bekymret for «en viss åndsfraværenhet». Han finner dog ikke noe tegn på sløvhet hos seg selv, til tross for at hans «syttiende tiår» nærmer seg. I sitt svar skriver Auster at han «lo høyt» da han leste dette med tiår – det «ville tilsi at du er sju hundre år gammel!» – og legger til at han anser dette for å være en «glipp av den typen vi alle gjør en gang imellom», også som unge, men at den er «rasende morsom når den skjer mens vi snakker om åndsfraværelse».

Her stusser jeg: For er det grunn til å tro at det her er snakk om en glipp fra Coetzees side? Virker det ikke mer sannsynlig at Coetzee lekte litt med ord, at han forsøkte å være vittig? Eller at han satte Auster på prøve? Er det rimelig å tenke at en forfatter som har vunnet Nobelprisen i litteratur ikke skriver noe slikt bevisst?

Kan det være at de to verdensberømte forfatterne faktisk «snakker forbi hverandre», eller snarere «skriver forbi hverandre»? Kommuniserer de ikke godt skriftlig? Klarer de ikke å komme i berøring med den andres bevissthet? Jeg må innrømme at det er slike spørsmål som interesserer meg mest i møte med denne boka. Slike spørsmål vedrører selvsagt ikke denne utgivelsen alene – de vedrører alt vi kjenner som litteratur. Hvis det ikke var mulig å forstå andre mennesker ved å inspisere hvordan trykksverten fordeler seg på det ellers blanke arket, ville litteratur ha vært en ganske så meningsløs affære.

Tilfeldig? Utvilsomt
Et par steder tar jeg meg i å assosiere til Freuds essay om «det uhyggelige» (Das Unheimliche), blant annet da jeg leser Paul Austers beretning om hvordan han i 1997 støtte på den nå avdøde skuespiller og våpenfantast Charlton Heston tre ganger på en drøy uke – i Cannes, i Chicago og på Manhattan. Slike gjentakelser kan selvsagt avgi en artig anekdote i et brev, men er de ikke først og fremst uhyggelige?

Tydeligvis ikke for Paul Auster. For ham er dette simpelthen en «merkverdig historie». Med andre ord: Paul Auster er kjernesunn. Men hvor sunt er egentlig det? Hvor bra er det for forstanden? Er det ikke rimelig å få litt vondt i hodet av slikt, og spørre seg hvor tilfeldig det tilsynelatende tilfeldige virkelig er? Bør det ikke gi en følelse av uhygge, som igjen kan anspore til en form for «metodisk paranoia» i analogi med Descartes’ «metodiske tvil»?

Nå vil utvilsomt enhver paranoia kunne overdrives, og lede lukt til dårekisten. Men der man i sitt eget lille liv nok bør begrense sin metodiske paranoia, er det langt på vei litteraturkritikerens oppgave aldri å oppgi den. Litteraturkritikk = uavvendelig metodisk paranoia. Skal ikke nettopp kritikeren se etter skjulte strukturer der de ikke nødvendigvis er bevisste hos avsenderen – ja, til og med der de «ikke finnes» før de blir funnet av kritikeren? Mange vil utvilsomt svare «nei» på dette spørsmålet, og se ethvert «tja» som enda et av disse evinnelige tegnene på litteraturteoretisk vanvidd. Men bør man ikke åpne for at en kritiker kan finne noe som umiddelbart framstår umulig, utenkelig, usannsynlig og under alle omstendigheter irrelevant, men som senere kan vise seg å komme til nytte? Jo. Litteraturkritikk må nødvendigvis praktiseres etter jeg fant, jeg fant!-prinsippet.

Jeg finner noen passasjer i denne boka uhyggelige. Kanskje er de ikke uhyggelige, men jeg finner dem slik. Og er ikke uhygge nettopp en fornemmelse, snarere enn noe som kaller på endegyldig bevisførsel? Jeg blir urolig når jeg leser brevet der Coetzee nevner poeten Galway Kinnells dikt om Avenue C på Manhattan: «this God-forsaken avenue bearing the initial of Christ», og erindrer at Auster tidligere har omtalt J.M. Coetzee som «J.C.». Tilfeldig? Utvilsomt – men jeg blir urolig.

Jeg blir urolig når Auster beretter at en taxisjåfør fraktet ham og kona fra flyplassen gjennom en del av Brooklyn han ikke kjente særlig godt, der de krysset 26 tverrgater på rad med navn fra bokstavene i alfabetet, før han kom hjem og fant en fersk faks fra Coetzee om det å bruke bokstaver som gatenavn. For Auster er dette «perfekt timing». Hvordan kan en så intelligent, belest og briljant forfatter som Paul Auster, som stadig reiser rundt i det moderne selvet, unngå å føle mer uro?

Freuds perspektiver
Jeg tenker på Freud. Det gjør Paul Auster og J.M. Coetzee også. De nevner ham flere steder. Et sted skriver Coetzee at han stiller sine spørsmål med «Freuds ånd» svevende rett ved siden av seg. I en diskusjon om preferanser i matveien viser Auster at han er særdeles psykoanalytisk i sin tenkning: «Kan alt sammen føres tilbake til begravde barndomsminner? Sannsynligvis.»

Temaet incest dukker også opp. Auster lurer på hvorfor ingen kritikere reagerte på at han beskrev sex mellom bror og søster i sin roman Usynlig. Coetzee er ikke så overrasket: Han har inntrykk av at «sex mellom bror og søster er greit, i det minste å snakke om og skrive om». «Å ha sex med sine foreldre eller barn», derimot, «må være omtrent det siste gjenværende seksuelle tabuet i vårt samfunn». Coetzee nevner «sex mellom far og datter eller mor og sønn», men vil «foreløpig se bort fra de ulike homoseksuelle kombinasjonene». Likevel opplever han at all tidligere vrede i møte med tabubelagte sexhandlinger i dag blir rettet mot «én enkelt handling, det vil si voksne menn som har sex med barn, hvilket formodentlig er vår måte å utvide far–barn-tabuet på.»

Disse temaene er det vel verdt å si noe om, før som nå, og det er ikke unaturlig å tenke på Freud i slike sammenhenger. Men åpner Auster og Coetzee seg fullt og helt for Freuds perspektiver? Åpner de i tilstrekkelig grad for at livene deres er preget av noe de (enda) ikke har bevisstgjort seg? Jeg bare spør.

Bokanmeldere, skriver J.M. Coetzee, er folk som «livnærer seg av å si glupe ting på andres bekostning». Jeg vil heller si det slik: En litteraturkritiker kan spørre mer enn ti vise forfattere kan svare.

© norske LMD

Paul Auster og J.M. Coetzee, Her og nå. Brev (2008–2011),
oversatt av Mona Lange og Børge Lund,
Aschehoug, Oslo, 2013.

I salg fra 3. mai.