Nei betyr ja i Puerto Rico

Har puertorikanerne valgt å gjøre øya til den 51. delstaten i Amerikas forente stater? Luis Fortuño, fungerende guvernør og leder for Partido Nuevo Progresista (PNP) da folkeavstemningen fant sted 6. november 2012, er ikke i tvil: Når over 61 prosent har stemt for innlemming i USA, da har velgerne «klart avvist dagens territoriale status» og gitt sin støtte til at «Puerto Rico blir en av USAs delstater», sier han og mange medier med ham.

Resultatet av folkeavstemningen er imidlertid mindre selvsagt enn det kan se ut til, da to av spørsmålene kunne virke ganske manipulative. Det første spørsmålet dreide seg om å opprettholde landets nåværende status. 53,97 prosent av 1 798 987 innbyggere (valgdeltakelse var på 77,71 prosent) stemte nei. Dette er første gang siden opprettelsen i 1952 at den «frie assosierte staten» til USA har blitt avvist. Spørsmål nummer to var ikke like enkelt, og tok utgangspunkt i et negativt svar på det første. Det ga puertorikanerne valget mellom tre muligheter: innlemming i USA (eller estadidad), nasjonal uavhengighet eller en form for «suveren» assosiert stat. Dagens status var ikke med blant alternativene. Mange av de som ønsker å beholde den nåværende statusen valgte å stemme blankt, men deres 498 000 stemmesedler ble ikke regnet med. Om de hadde blitt tatt med ville de ha utgjort 26,5 prosent av stemmene. Stemmene for innlemming ville da ha sunket fra 61 prosent til 44 prosent: mindre enn de 46 prosentene i folkeavstemningene i 1993 og 1998. Alternativet «suveren assosiert stat» ble foretrukket av 24,2 prosent av velgerne, mens uavhengighet bare fikk 3,98 prosent av stemmene.

Selv om de selv fikk svært lav oppslutning, gleder uavhengighetstilhengerne seg over at dagens status ble forkastet. De fortolker dette som begynnelsen på en «avkolonisering» 115 år etter at USA erobret øya. Nei-et på det første spørsmålet er utmerkede nyheter også for Fernando Martín García, jurist og mangeårig leder for Partido Independentista Puertorrique–o (PIP) og en av arkitektene bak folkeavstemningen. For det er ingen reell fare for innlemming: Kongressen i USA skal uttale seg i løpet av de kommende månedene og vil høyst sannsynlig gå imot. Kongressrepresentantene, særlig de høyreradikale, er ikke særlig lystne på å legge en fattig stat under stjernebanneret. I tillegg til å være fattige (45 prosent av puertorikanerne lever under fattigdomsgrensen) er puertorikanerne spansktalende, noe som etter all sannsynlighet betyr at de vil stemme på demokrater.



Skattemessig unntakstilstand

Som iherdig forsvarer av den nåværende statusen og historisk motstander av PNP, kunne Partido Popular Democrático de Puerto Rico (PPD) trøste seg med seier i valget samme dag. I tillegg til at partiets unge leder Alejandro García Padilla ble guvernør, fikk det igjen kontroll over de to kamrene i parlamentet. PNP sitter bare igjen med posten som comisionado residente i Washington, besatt av Pedro Pierluisi. Men for å motvirke innflytelsen fra denne innlemmingstilhengeren, kan PPD regne med støtte fra Prime Policy Group, en lobbygruppe med bånd til republikanerne, som PPD kjøper tjenester fra for den beskjedne sum av 50 000 dollar per måned.

PNPs nederlag viser at debatten om øyas status ikke har klart å avspore misnøyen regjeringen har vekket siden starten på den globale økonomiske krisen. Som beundrer av Ronald Reagan klarte Luis Fortu–o faktisk å vekke folkets raseri ytterligere da han i mars 2009 innførte en «skattemessig unntakstilstand», som førte til at 30 000 statsansatte (14 prosent av de ansatte) ble oppsagt og utløste en generalstreik. Sammenstøtene utenfor Puerto Ricos offentlige universitet har også svekket PNP. For å gjennomføre en økning av semesteravgiften med 800 dollar, ga regjeringen politiet ordre om å okkupere universitetsområdet i Río Piedras høsten 2010 – noe politiet gjorde svært brutalt.2

Guvernøren som ble innsatt 2. januar i år, Alejandro García Padilla, prøvde raskt å distansere seg fra forgjengeren. I innsettingstalen snakket han varmt om hvor opptatt han er av utdanning, helse og sosial velferd, før han appellerte til det puertorikanske folkets «mot» for å stå imot «arbeidsledigheten, statsgjelden […], den laveste kredittverdigheten noensinne, de skremmende kriminalitetstallene og den sosiale fragmenteringen».3 Til oss forsvarer han til og med «Hollandes framgangsmåte i motsetning til Merkels». Men distanseringen er stort sett retorisk. De progressive ambisjonene til PPD, som ble grunnlagt under New Deal-perioden på 1930-tallet, har i det store og hele forduftet. Da han økte pensjonsalderen for statsansatte med begrunnelse i statsgjelden, ble det åpenbart at han fulgte i forgjengerens spor.



Økonomisk avhengighet

Våren 2013 nådde øyas gjeld 67 milliarder dollar, med fire milliarder dollar i årlige renteutgifter. I slutten av fjoråret unngikk øya så vidt stans i lønnsutbetalingene til de statsansatte, etter at Obama-administrasjonens stimuleringspakke ble stoppet (American Recovery and Reinvestment Act, til en verdi av sju milliarder dollar).4 Ratingbyråene har dermed nedgradert de puertorikanske statsobligasjonene, som så vidt har unngått å havne i kategorien «råtne obligasjoner».

Den sosiale situasjonen vil kreve omfattende offentlige tiltak: Arbeidsledigheten, som var oppe i 16,5 prosent da resesjonen var på det verste, er nå på 13,8 prosent. Enda mer urovekkende er det at yrkesdeltakelsen er svært lav – under 40 prosent, mot 63 prosent i USA. Med en medianinntekt per husholdning på 20 435 dollar (mot 58 526 dollar i USAs 50 delstater) vil Puerto Rico bli den desidert fattigste delstaten i USA ved en eventuell innlemming, selv om den er atskillig rikere enn sine karibiske naboland. Dette skyldes mindre øyas eget produksjonsapparat enn den økonomiske hjelpen fra Washington: De «føderale fondene» på 17,2 milliarder dollar som ble opprettet i 2010, beskytter innbyggerne mot en større nød, men forsterker samtidig avhengigheten.

Mange puertorikanere fra alle sosiale lag har flyttet fra fattigdommen til fastlandet. Fra 2000 til 2010 sank innbyggertallet fra 3,8 til 3,72 millioner,5 eller muligens enda lavere, ettersom øyas folkeregister har innrømmet en mulig regnefeil og antyder at antallet emigranter kan være tre–fire ganger høyere.6 I 2009 var det for første gang flere med puertorikansk opprinnelse på fastlandet enn på øya.

Det finnes også andre symptomer på den puertorikanske økonomiens historiske avhengighet av USA. På 1950-tallet ble det introdusert en modell for industrialisering «via invitasjon»  et system med skatteinsentiver for amerikanske selskaper. Det tapte etter hvert sin tiltrekningskraft og ble gradvis avviklet fra 1996 til 2006. Arbeidsplassene og industriene modellen skapte klarte ikke å forhindre utflyttingen. Siden modellen tillot selskapene å ta profitten ut av landet, skapte den aldri noen selvstendig utviklingsdynamikk. Økonomen James Tobin observerte allerede i 1975 den uvanlige uoverensstemmelsen mellom landets nasjonalprodukt (BNP) og dets nasjonalinntekt (BNI), det vil si inntektene generert på øya og innbyggernes inntekter.7

Det er lite trolig at dette gapet vil forsvinne i nær framtid. Her dreier uenighetene seg mest om de ulike fordelene med øyas status, noe som dekker over de økonomiske og sosiale problemene. Det er derfor ikke særlig overraskende at PNP-lederen Pedro Pierluisi, demokrat og svoren Obama-tilhenger, etterfølger Luis Fortuño, som har tette bånd til republikanerne i Tea Party. Begge er for å innlemme Puerto Rico i USA.

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 El Nuevo Día, San Juan, 14. november 2012.

2 Se Victor Rodriguez Domínguez, «Partisan politics, neo-liberalism, and struggle for democracy and public education in Puerto Rico», 4. april 2011, www.dissidentvoice.org.

3 «Discurso íntegro del gobernador Alejandro García Padilla» (Full tale fra guvernør Alejandro García Padilla), 2. januar 2013, www.primerahora.com.

4 «Enero luce complicado» (Januar ser vanskelig ut), El Nuevo Día, 30. desember 2012.

5 «Problacíon de una década perdida» (Befolkningen i et tapt tiår), El Nuevo Día, 3. januar 2011.

6 «Somos menos» (Vi er færre), El Nuevo Día, 24. august 2012.

7 César J. Ayala og Rafael Bernabe, Puerto Rico en el siglo americano: su historia desde 1898 (Puerto Rico i det amerikanske århundre: dens historie fra 1898), Callejón, San Juan, 2011.