Rabinovitsj på Kypros

Tenk på den klassiske tegnefilmscene med katten som bare fortsetter å gå etter å ha passert kanten av stupet, uvitende om at hun ikke lenger har fast grunn under beina – hun faller først når hun kikker ned og ser at hun henger i løse lufta over avgrunnen. Er ikke dette slik kypriotene må føle det om dagen?

De er klar over at Kypros aldri vil bli det samme igjen, at et katastrofalt fall i levestandard venter dem, men at de fulle konsekvensene av fallet ikke føles ennå, så for en kort periode kan de fortsette med sine normale dagligdagse liv, som katten som rolig går i løse lufta. Vi bør ikke fordømme dem: En slik utsettelse av krasjet er også en overlevelsesstrategi – det virkelige krasjet vil komme i det stille når panikken er over. Dette er grunnen til at når krisen på Kypros nå for det meste har forsvunnet fra mediene bør man tenke rundt den og skrive om den.

Det finnes en velkjent vits fra Sovjetunionens siste tiår om jøden Rabinovitsj som vil emigrere. Byråkraten på emigrasjonskontoret spør hvorfor og Rabinovitsj svarer: «Jeg har to grunner. For det første er jeg redd for at kommunistene vil miste makten i Sovjetunionen og at de nye makthaverne vil legge skylden for kommunistenes forbrytelser på oss, jødene, da vil det igjen bli antijødiske pogromer …». «For noe sludder!» avbryter byråkraten. «Ingenting vil endre seg i Sovjetunionen, kommunistene vil sitte med makten til evig tid!» «Vel, det er min andre grunn,» svarer Rabinovitsj.

Det er lett å forestille seg en lignende samtale mellom EUs økonomiske administrator og en kypriotisk Rabinovitsj i dag. Rabinovitsj klager: «Det finnes to grunner til at vi har panikk her. For det første er vi redde for at EU simpelthen vil trekke seg ut av Kypros og la økonomien vår kollapse …» EU-administratoren avbryter ham: «Men du kan jo stole på oss, vi vil aldri la dere i stikken, vi vil kontrollere dere nøye og fortelle dere hva dere må gjøre!» Rabinovitsj svarer rolig: «Det er den andre grunnen.»

Et slikt blindspor viser kjernen i kypriotenes leie knipe: De kan verken overleve i velstand uten Europa eller med Europa, begge alternativene er verre, som Stalin ville sagt det. Det minner om den slemme vitsen i Lubitsch’ film To Be or Not to Be (1942): Når den ansvarlige nazioffiseren blir spurt om de tyske konsentrasjonsleirene i det okkuperte Polen, snerrer han tilbake: «We do the concentrating, and the Poles do the camping.» Kan man ikke si det samme om finanskrisen i Europa? Det sterke Nord-Europa, med Tyskland i midten, står for konsentrasjonen, mens det svekkede og sårbare Sør-Europa ordner leiren. Det som dukker opp på horisonten er dermed konturene av det delte Europa, der den sørlige delen vil bli stadig mer redusert til et område for billig arbeidskraft, uten velferdsstatens sikkerhetsnett, et område tilrettelagt for utflagging og turisme. Kort fortalt, grensen mellom den utviklede verden og de som faller etter vil nå gå rett gjennom midten av Europa.

Dette gapet gjenspeiler seg i de to hovedfortellingene om Kypros som ligner på to tidligere fortellinger om Hellas. Vi har det vi kan kalle den tyske fortellingen: Sløsingen, gjelden og hvitvaskingen kan ikke fortsette til evig tid. Og den kypriotiske fortellingen: De brutale EU-tiltakene er som en ny tysk okkupasjon som fratar Kypros sin suverenitet. Begge fortellingene er feil, og kravene de impliserer er meningsløse: Kypros kan per definisjon ikke tilbakebetale gjelden, mens Tyskland og EU ikke kan fortsette å dytte penger inn i det kypriotiske finanshullet. Begge fortellingene tildekker en sentral kjensgjerning, nemlig at det er noe galt med hele systemet når ukontrollert bankspekulasjon kan få et helt land til å gå konkurs. Krisen på Kypros er ikke en storm i et vannglass i et utkantland, men symptomet på hva som er galt med hele EU-systemet.

Dette er grunnen til at løsningen ikke er mer regulering for å forhindre hvitvasking av penger og sløsing, men (minst) en radikal reform av hele banksystemet, og for å nevne det unevnelige, en form for sosialisering av bankene. Lærdommen etter krakkene som har hopet seg opp verden over siden 2008 (Wall Street, Island, osv.) er åpenbar: Hele nettverket av finanstransaksjoner og fond, fra individuelle innskudd og pensjonsfond til alle slags derivater, må på et eller annet vis bli satt under sosial kontroll, strømlinjeformet og regulert. Dette høres kanskje utopisk ut, men den sanne utopien er ideen om at vi skal kunne fortsette som før med bare små kosmetiske endringer.

Men det finnes en fatal felle her som må unngås: Den sosialiseringen av bankene som trengs er ikke et kompromiss mellom lønnsarbeid og produktiv kapital mot finanssektorens makt. Finanskrakk og -kriser er åpenbare påminnelser om at kapitalens sirkulasjon ikke er et sluttet kretsløp som kan opprettholde seg selv, det vil si, at denne sirkulasjonen peker mot en virkelighet av produksjon og salg av varer som dekker folks faktiske behov. Men den mer subtile lærdommen fra krisene og krakkene er at det ikke finnes noen vei tilbake til denne virkeligheten – all retorikken om at vi må «fjerne oss fra den virtuelle finansspekulasjonen og gå tilbake til virkelige folk som produserer og konsumerer» er sterkt villedende, det er ideologi på sitt reneste. Kapitalismens paradoks er at du ikke kan kaste ut finansspekulasjonens skitne badevann og beholde det friske barnet, realøkonomien: Det skitne badevannet er faktisk «ætten» til det friske barnet.

Dette betyr at løsningen på krisen i Kypros ikke befinner seg på Kypros. For at Kypros skal ha en sjanse, må noe endres andre steder.

© norske LMD/Slavoj Zizek

>