Samfunnslønn i Norge?

I Norge har det vært lite debatt om samfunnslønn. Arbeiderpartiet foreslo en borgerlønnsordning i 1971 og gikk inn for en utredning i arbeidsprogrammet for perioden 1981–1985.

I dag er det bare partiene Rødt og Miljøpartiet De Grønne som går inn for samfunnslønn. Venstre har i mange år hatt «borgerlønn» i sitt partiprogram, men på landsmøtet for to uker siden snudde partiet. Stortingskandidat Per Magnus Sandsmark begrunner det med at kostnadene, som de har beregnet til mellom 100 og 600 milliarder i året, vil gjøre borgerlønn urealistisk å få vedtatt i dagens politiske klima. «Vi avviser ikke borgerlønn av prinsipp, men er opptatt av å opprettholde staten Norges økonomiske bærekraft – også for å kunne opprettholde dagens støtteordninger.» Partiet er dessuten redd for at småbarnsforeldre vil få mindre enn de gjør i dag. Sandsmark sier at partiet vil avvente spørsmålet, og heller bruke kreftene sine «på å redusere byråkratiet i dagens system og gjøre det mindre stigmatiserende for brukerne.»

Rødt og Miljøpartiet De Grønne er også opptatt av å forenkle velferdssystemet, og går begge inn for en utredning av samfunnslønn i Norge. Rødts Bjørnar Moxnes mener det kan være mye penger å spare på et enklere system og mindre byråkrati. Partiet går inn for en forsøksordning med samfunnslønn for alle som ikke har lønnsarbeid, som på sikt skal erstatte studielån, sosialhjelp og flere trygdeordninger. «Vi tror det vil kunne bety mer verdighet for de som ikke har jobb, men som trenger støtte for å leve. Mange opplever det som nedbrytende å gå på Nav.»

Moxnes tror at en samfunnslønn kan virke mer motiverende for å få folk inn i arbeidslivet. «Hvis vi skrur sosialutgiftene for hardt ned, skrur vi også folk ned i fattigdom, og da må de bruke all sin energi på å holde nesa over vannskorpa.»

Vil heve Norges konkurranseevne

De Grønnes talskvinne Hanna E. Marcussen understreker at partiet ønsker en løsning der det alltid skal lønne seg å jobbe. «Vi tror folk i utgangspunktet ønsker å jobbe. Ordningen kan gjøre flere i stand til å etablere bedrifter. Å gi folk friheten til å starte opp for seg selv og drive med egne ting vil bidra til verdiskapingen i samfunnet.»

Leder i initiativet Borgerlønn – BIEN i Norge, Anja Askeland, er også opptatt av at samfunnslønn kan føre til mer verdiskapning: «Vi har en utfordring med at verdiskapningen i Norge i dag stort sett er knyttet til olje, noe som ikke er bærekraftig. Gjennom å slippe folk fri og gi folk muligheten, tror jeg det vil bli en enorm verdiskaping.»
Initativet ble startet opp i oktober i fjor, og er tilknyttet det internasjonale BIEN-nettverket.

Askeland tror en borgerlønn vil skape et helt annet samfunn. «Stanislas Jourdou i den franske borgerlønnsbevegelsen sier at borgerlønn er en kulturell impuls, i den forstand at den ikke bare gir håp, men også formidler verdier som statsborgerskap, tillit, felleskap, frihet og verdighet. Når man forstår borgerlønn vil alle begrepene framstå som et skred av nye perspektiver på hvordan samfunnet og økonomien vår fungerer.» Det nyoppstartede nettverket jobber nå med å utrede økonomien rundt ordningen i Norge, og for å få satt i gang et pilotprosjekt i enkelte kommuner.

Forkjemperne for samfunnslønn er ikke redd for at ordningen vil gjøre det fristende å legge seg på latsiden. Marcussen påpeker at slike argumenter også har kommet opp når andre velferdsordninger har blitt innført. «Alle har jo allerede i utgangspunktet muligheten til å snylte på dagens ordninger.» Moxnes viser til forskningen til Espen Dahl, professor i helse- og sosialpolitikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som viser at generøse velferdsordninger ikke trekker folk vekk fra arbeidslivet, men at det tvert imot stimulerer til å jobbe så lenge man kan. «Rause velferdsordninger syr ikke puter under armene på folk, slik høyresida sår myter om.»

© norske LMD