Skaper energi i landsbyene

Tretti kilometer sør for byen Indore, i delstaten Madhya Pradesh, deler den steinete veien landsbyen Panthbadodiya i to og svøper den inn i en evig aura av støv. I det enorme indre India, hvor et tørt landskap huser landets største «stammebefolkning», hvor underernæring rammer hardest. Langs veikanten, på avstand fra resten av bebyggelsen, har bhil-kvinnene samlet seg på en matte på bakken foran hus lagd av tørket jord og halm. Bhilene er i flertall i området, de er en innfødt stamme, ifølge klassifiseringen nedarvet fra britene, eller scheduled tribe ifølge kategoriene de indiske myndighetene innførte med sin politikk for positiv diskriminering av de fattigste kastene og lokalsamfunnene.

Mamatabai Punjraj retter på sitt lilla og okergule sjal, som beskytter henne mot solen og støvet, i tillegg til mennenes blikk. Den indiske regjeringen, forteller hun, ga dem en bigha (rundt 2,5 mål) dyrkbar mark. Noen måneder senere falt hun og brakk låret og venstre hånd da hun samlet ved fra et tre. «For å få tak i de 25 000 rupi (ca. 2700 kroner) sykehusinnleggelsen kostet, pantsatte vi jorda for 50 000 rupi. For de resterende 25 000 kjøpte vi en halv bigha som vi dyrker – mais i regntiden og bønner på vinteren. Men i fjor kom ikke regnet i tide og vi mistet avlingen vår. Vi vet ikke hvordan vi skal betale tilbake lånet på 25 000 rupi til jordeieren.»

Som i utallige andre landsbyer er landlorden, jordarver og høykaste, den eneste arbeidsgiveren og kreditoren her. Punjraj har ikke arbeid. Mannen hennes er dagarbeider i byen. Hennes eldste sønn, Vinod, er naukar, ansatt hos landlorden, med en lønn på knappe 15 000 rupi i året. Den nest eldste sønnen er gwala, en mindreårig som jobber for landlorden i bytte mot gjeldsreduksjon for foreldrene. Datteren hennes går på skole, takket være stipend fra staten, mens den yngste sønnen snart vil bli gwala. Dette føydalsystemet er med på å ødelegge for de mange tiltakene den indiske staten har gjennomført siden uavhengigheten for å få det store flertallet av befolkningen ut av fattigdom. I dag lever 77 prosent av inderne på mindre enn 20 rupi (2 kroner) om dagen, samtidig som landet i flere år har hatt en sterk økonomisk vekst.1

I Panthbadodiya kan et pilotprosjekt radikalt endre levekårene for de fattige, og myndighetens kamp mot fattigdommen. Landsbyen har deltatt i et eksperiment med samfunnslønn, kalt Madhya Pradesh Unconditional Cash Transfer. Eksperimentet ble ledet av Self Employed Women’s Association (Sewa), en fagforening som i førti år har forsvart lavtlønnede kvinner i India, og det har fått midler fra Unicefs India-kontor. «Eksperimentet gikk ut på å se hva som skjedde i disse familiene om vi ga dem penger uten å stille noen betingelser,» forklarer Sarath Dewala. Forskningslederen smiler i sitt gråe skjegg mens han legger ut om prosjektet: «Det dreier seg om å gi enkeltindivider en beskjeden, men regelmessig sum penger, kontanter, som supplement til alle andre inntekter.»

Regelmessighet gir ansvar

I 18 måneder har Dewala og forskergruppen hans studert virkningene av denne månedlige minsteinntekten, gitt til 4000 frivillige personer i åtte landsbyer uten noen vilkår om arbeid, kaste, kjønn eller alder, eller hva pengene skal brukes til. De voksne har i tillegg til annen sosialhjelp fått 200 rupi (21 kroner) hver måned. 100 rupi per barn blir gitt til moren. Fire av disse testlandsbyene hadde allerede fått hjelp fra Sewa i flere år: støttegrupper, sparekooperativer,2 banklån, økonomikurs, bistand overfor lokalmyndigheter. Tolv andre landsbyer som ikke har fått overføringer, har fungert som komparativ kontrollgruppe. Eksperimentet, som etterfulgte et lignende Sewa-prosjekt i en bydel øst i New Delhi, er det første konkrete forskningsprosjektet for samfunnslønn i India. Hypotesen var: Direkte utbetaling av penger vil skape en atferdsendring som vil bedre levekårene for familiene, særlig barns ernæring og helse.

Tre rapporter – en i begynnelsen, en midt i og en etter eksperimentet var ferdig – har bekreftet virkningene. I prosjektlandsbyene har folk brukt mer penger på å kjøpe egg, kjøtt og fisk, så vel som legebehandling. Barnas resultater på skolen har blitt bedre i 68 prosent av familiene, og tiden de tilbringer på skolen har blitt tredoblet. Sparingen har også blitt tredoblet, og to ganger så mange har klart å starte en ny virksomhet.

«Med disse pengene kan vi kjøpe flere forsyninger,» sier Punjraj. «Jeg bruker også pengene på medisiner, uten å måtte ta opp lån. Jeg har klart å bli med i kvinnenes sparegruppe igjen. Jeg vil spare alle pengene jeg får til min sønns bryllup.» Ektemannens bror, Bahadua, var gwala fram til han var 13 år, med en lønn på 4000 rupi i året. Deretter ble han naukar for 13 000 rupi. På denne tiden måtte han låne penger av landeieren for sine daglige utgifter. Takket være samfunnslønnen kan han i dag, 22 år gammel, si nei til de elendige arbeidsvilkårene.

Gi penger til fattige uten å stille noen betingelser?! Dewala ler. «Ideen har fått mange til å steile. De sier til oss at mennene vil drikke opp pengene, mens kvinnene vil kjøpe smykker og sarier. Middelklassen tror at de fattige ikke har et rasjonalt forhold til penger. Eksperimentet viser det motsatte, at regelmessige inntekter gjør folk ansvarlige. De vet hva de skal prioritere. Når noe er mangelvare, tar man vare på det. Dessuten brenner de sitt eget brennevin i stammelandsbyene,» sier Dewala spøkefullt før han legger til: «Hovedfordelen er regelmessigheten. Det åpner for organisering, sparing og lån. Prinsippet er at en liten sum genererer enormt med energi i landsbyen.»

Balanserer på fattigdomsgrensen

En knapp mil skiller Malibadodiya fra Panthbadodyia, i tillegg til Sewas ti år lange nærvær for kvinnene. Her gir fagforeningen dem penger direkte. Et tjuetalls kvinner fra sparegruppen møtes i en lattermild atmosfære. I disse gruppene omgås alle kaster på likefot, noe som er svært sjeldent. De drøfter kollektive prosjekter: bygge et tak på tempelet, offentlige toaletter. «Kom igjen, innrøm det, hvem har kjøpt smykker for pengene?» spøker Dewala. En kvinne viser symaskinen hun har kjøpt etter å ha spart i tolv måneder. En annen sier stolt at hun snart har nedbetalt tv-en sin. En familie viser fram et nytt pledd til 300 rupi, av langt bedre kvalitet enn det forrige, som de har kjøpt for vinteren. Mangu, en ung kvinne fra landsbyen som har blitt med i Sewa, forteller til mye latter om da kvinnene her dro med traktor til byen for å demonstrere mot høye priser på basisvarer – og trosset mennenes advarsler og politiets trusler.

Rashmani løfter øyenbrynene, den røde prikken mellom hennes glødende øyne framheves: «Kvinnene er ikke redde lenger. De blir uavhengige, forvalter penger og lager prosjekter. I flere landsbyer har de tvunget landeieren til å øke lønningene.» Etter å ha arbeidet tjue år i en fabrikk som laget beedi (sigaretter rullet med blader fra tendu-treet), arbeider Sewa-aktivisten nå i nær tre hundre landsbyer. Enkelte fagforeningsrepresentanter organiserer arbeidsfellesskap med opptil 75 000 arbeidere i området. «Vi vil vise at pengene blir bedre fordelt hvis en fagforening forvalter dem. Tar man vare på folk, kan man lykkes,» sier hun. Dewala legger til: «Det avgjørende poenget vi vil vise, er at eksistensen av et sivilsamfunn utgjør en radikal forskjell.»

Til grunn for prosjektet ligger det en refleksjon over hvorfor den offentlige fattigdomspolitikken har feilet. Regjeringens planleggingskommisjon anslår at kun 27 prosent av de offentlige midlene når folk med lav inntekt.3 Arbeidere i uformell sektor, som sysselsetter hele 90 prosent av de yrkesaktive, har ingen sosial beskyttelse. Med direkte kontantutbetaling unngår man de mange underslagene og korrupte mellomleddene. «Ideen om en vilkårsløs lønn er et resultat av at de betingede programmene har feilet. Finnes det betingelser, finnes det erosjon. Betingelser betyr mellomledd, som betyr makt, som betyr korrupsjon,» sier Dewala. Ifølge Sewa finnes det ikke mindre enn 321 ulike programmer i delstaten Madhya Pradesh alene: fordeling av land, mat, bensin, skolestipender, sykler, arbeid for lønn, osv. Alle har strenge betingelser: kjønn, kaste, etnisitet, alder, antall barn, yrke. «De ’rene’ fattige, de som sulter og er syke, som ikke har noe sted å bo, som ikke har en tv, eksisterer ikke,» sier han. «Mange folk balanserer på fattigdomsgrensen og mister retten til offentlig hjelp.» Bare en løsning, samfunnslønn, har klart å takle disse mange problemene.

Prekariatet, ikke proletariatet

Prosjektet vekket uansett myndighetenes interesse. De oppløftende resultatene fikk delstaten Madhya Pradesh til å be Sewa inkludere en isolert stammelandsby, og Unicef gikk med på å finansiere prosjektet i seks måneder ekstra (fra juni til desember 2012) og øke utbetalingen til 300 rupi i måneden for voksne og 150 rupi for barn. Den føderale regjeringen overrasket da den i november 2012 annonserte endring av stønaden til fattige familier, kalt India’s Cash Transfer for the Poor. 1. januar ble 29 programmer omdannet til penger utbetalt til bankkontoer, først i 20 distrikter fordelt på 13 delstater. Fra juni skal dette utvides til resten av landet. Endringen er inspirert av det suksessfulle brasilianske Bolsa familia («familiestipend»), som har løftet tolv millioner familier ut av fattigdom og bidratt sterkt til utviklingen i Brasil – i tillegg til å få Lula gjenvalgt som president i 2006.

Et år før riksvalget kan annonsering av en ny retning for kampen mot fattigdom og direkteutbetaling av stønad til den gigantiske befolkningen av fattige borgere, virke forlokkende. Ideen kan også gå hjem hos liberalistene, ettersom regjeringen har lovet å redusere sosialbudsjettet til to prosent av BNP, mot dagens 3,5 prosent.4 Men den har også blitt mottatt med tvil: Oljeministeren har allerede bedt om ekstra utsettelse på tre måneder for planen om å omgjøre bensinsubsidier til stønader.5 Liberalistavisen The Economic Times mener at programmet ikke vil være operasjonelt før i oktober.6

I denne situasjonen er det ikke overraskende at Sewas cash transfer blir møtt med skepsis, selv om de ikke har noe med regjeringens politikk å gjøre. Det går rykter om at prosjektet er foranledning for kutt i offentlige stønader. «For oss dreier det seg ikke om en erstatning, men et tillegg,» presiserer Dewala.

Rapportens økonom, Guy Standing fra School of Oriental and African Studies (University of London) og grunnlegger av Basic Income Earth Network (Bien), har jobbet med ideen i 25 år. I kontorene til Council for Social Development i New Delhi, der prosjektgruppen er samlet for sluttevalueringen, gløder øynene hans: «Ideen er blitt stuerein. Veksten i uformell sektor, sosiale ulikheter og økonomisk usikkerhet gjør samfunnslønn til en nødvendig basis for å gjenskape den sosiale tryggheten.» Ifølge ham finnes det to mulige utforminger av en grunninntekt: en libertariansk, som gjør den til et redskap for individuell frihet, og en progressiv, som ser den som et grunnleggende sosialt sikkerhetsnett. «Venstresiden må revurdere samfunnssynet sitt. Vi må ta utgangspunkt i ’prekariatet’, ikke proletariatet. For å gjøre dette må vi kombinere en omfordelende finansiering med en sterkere representasjonen for de som befinner seg i en prekær økonomisk situasjon.»

Gryende nederlag

Er samfunnslønn mulig i India? «Å gi den til hele befolkningen framstår som urettferdig og ødslende,» sier Standing. «Men det finnes ingen grunn til å tro at regjeringen ikke kan hente den inn igjen hos de som tjener mye, enten med økt inntektsskatt eller høyere avgifter på luksusvarer og -tjenester.» Renana Jabhvala, leder for Sewas hovedkontor, er mer skeptisk. Hun foretrekker betegnelsen «vilkårsløs lønn» framfor «samfunnslønn». «Kun ti prosent av inderne betaler skatt. Halvparten er sin egen arbeidsgiver. Mindre enn 20 prosent har regelmessig arbeid. Det virker vanskelig å gi denne lønnen til hele samfunnet. Men staten kan kanskje innføre den for halvparten av befolkningen, den halvparten som virkelig trenger det.»

Sewa ble opprettet i tekstilfabrikkene i Gujarat i 1972. I dag har fagforeningen 1,7 millioner medlemmer over hele India. Den driver 112 kooperative bedrifter, et titalls kredittkooperativer, sykehus, juridiske tjenester og en bank. Hva fikk denne kvinnefagforeningen til å engasjere seg for en vilkårsløs grunninntekt? «Debatten begynte for fire år siden. Nyliberalistene gikk inn for den for å spare penger, og venstresiden anklaget den for å være et angrep mot offentlig sosialhjelp. Men vi driver en bank, vi forvalter penger, vi vet at penger i folks hender er noe mektig.»

Prosjektet reiser en rekke spørsmål. For det første om de offentlige tjenestene: «Med mer penger har folk en tendens til å oppsøke private tjenester, som ikke nødvendigvis er noe bedre, men som er gode til å markedsføre seg,» forteller Jabhvala. «I Madhya Pradesh er skolen katastrofal. Delstaten må fortsette å jobbe for å bedre forholdene innen helse og utdanning.» Dernest spørsmålet om hvordan logistikken med bankkontoene skal ordnes. For å bekjempe korrupsjonen vil regjeringen gi hver mottaker et biometrisk personnummer med tolv sifre. I dag har bare 222 millioner indere personnummer, mens opp mot 720 millioner kan bli omfattet av utbetalingene.7 Om pengene ikke kommer i tide eller regelmessig til mottakerne, vil den store revolusjonen regjeringen har annonsert bli et sviende nederlag. «Regjeringen er i ferd med å begå en stor feil,» sier Standing bekymret. «Pengene må deles ut fysisk, i påvente av at banksystemet gradvis kommer på plass.» Dessuten er bankene i utgangspunktet ikke særlig interessert i denne store massen fattige, bemerker han. «Bankene må oppfordres til å åpne mobile avdelinger i landsbyene, til å utvikle pengetransporten.»

Skamløse blomster

Fra Malibadodiya må vi kjøre 80 kilometer sør og innover i Madhya Pradesh før vi ser den lille landsbyen Ghodakhurd. Lufta blir renere etter hvert som vi kjører oppover åsene. Linjene i det flate og tørre landskapet mykes gradvis opp. I denne lille isolerte landsbyen med 700 innbyggere, alle bhil, forstyrres stillheten og langsomheten bare av noen barn med bustede hår som springer halvnakne rundt bøflene og geitene. Men innsidene av de beskjedne boligene vitner om nylige endringer: Veggene er forsterket med murstein og sement, store hauger med mais er lagret for tørketiden.

Stammelandsbyen, som har vært med i prosjektet de siste seks månedene etter krav fra delstaten, har fått mye oppmerksomhet på grunn av isolasjonen og armoden. Innbyggerne har tradisjonelt plukket tendu-blader om sommeren, som det statlige beedi-selskapet kjøper for 75 rupi per bunt på fem tusen blader. Inntil nylig var kontanter praktisk talt fraværende. Med samfunnslønnen har Dinesh (21), eldst av fem brødre, fått råd til å ta privattimer, bestått artium og kommet inn på universitetet. Hans yngre bror Umesh (20) har fulgt hans eksempel og kommet inn på siste år på videregående. «Samfunnslønnen er som foreldre, den gis likt til alle,» sier han.

Når vi forlater Ghodakhurd, kikker Dewala utover de grønne hvete åkrene langs veien, krydret med hvite blomster: «Det kalles besharams, ’skamløse blomster’ på malwani, fordi de blomstrer overalt, uten respekt for eiendomsretten.»

Oversatt av R.N.