Brasils bakgård

Over hele det politiske spekteret er søramerikanerne enig: Landene bør forene seg for å frigjøre seg fra USAs innflytelse. Arbeidsgivere og fagforeninger, sosiale bevegelser og myndigheter stiller seg alle bak ideen. Men det kan raskt ende med å skape en ny hegemonisk stormakt.

João Paulo Rodrigues og Rubens Barbosa har i utgangspunktet lite til felles. Siden barndommen har Rodrigues vært aktiv i De jordløses bevegelse (MST). Barbosa var ambassadør i London og Washington fra 1994 til 2004 og jobber nå som bedriftskonsulent. Jeg møter Rodrigues i et lite hus i et boligstrøk i São Paolo. Her er det verken plakater eller røde flagg, bare en ringeklokke uten navn. Barbosas kontor ligger i den fasjonable gata Brigadeiro Faria Lima hvor helikoptre transporterer travle toppledere mellom skyskraperne. Når jeg møter MST-lederen har han nettopp holdt et kurs for aktivister, mens den tidligere ambassadøren har «sneket til seg noen minutter» mellom to telefoner fra kunder som gjerne vil vite (før konkurrentene?) betingelsene i et offentlig anbud.

De to mennene har virkelig lite til felles. Likevel sier de av og til det samme. Når Rodrigues snakker om MSTs politiske prosjekt – «vrake nyliberalismen og skape et mer solidarisk økonomisk system» – sier han at regional integrasjon er en akutt nødvendighet. Barbosa drømmer om at Brasil skal «forvandle geografien til en politisk realitet». Samtidig er Latin-Amerika, ifølge ham, «Brasils bakgård, det naturlige baklandet for brasilianske selskaper». Mens han fikler med en liten eske formet som et kobbel jakthunder på en slede med påskriften «Er du ikke først, blir utsikten kjedelig», sier han at det viktigste er «å forsvare våre interesser» og styrke den regionale integreringen.

Siden frigjøringshelten Simón Bolívars (1783-1830) drøm om latinamerikansk enhet, har det vært mange svært ulike forsøk på å fremme større samarbeid mellom landene og skape en større enhet: uavhengighetskampene på 1800-tallet, industrialiseringen etter andre verdenskrig, den nyliberale ensrettingen på 1990-tallet.

Selv om de ønsker det samme, er det fullstendig utelukket for Rodrigues og Barbosa å alliere seg. «Dette er det dominerende trekket ved integrasjonsprosjektet Brasil jobber for i dag,» sier Armando Boito Júnior, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Campinas (Unicamp). «Prosjektet ble lansert av motstridende politiske krefter, men for øyeblikket ser det ut til at begge siders agenda er kompatibel eller overlappende.»


USA spøker i bakgrunnen
Begge sider ønsker å holde seg utenfor USAs innflytelsessfære. På 90-tallet var imidlertid Brasils elite overbevist om det motsatte. Pre-sident Fernando Henrique Cardoso (1994–2002) arbeidet utrettelig for å oppfylle USAs drøm om et gigantisk frihandelsområde fra Alaska i nord til Ildlandet i sør (FTAA på engelsk, Alca på spansk/portugisisk). Men Cardosos nyliberale iver skremte Brasils industriledere. Etter at han liberaliserte det brasilianske markedet ble landet oversvømt av importvarer, flere hundre selskaper gikk konkurs eller ble kjøpt opp. Privatiseringen var så omfattende at selv det liberalistiske ukemagasinet Vega ble sjokkert. «I kapitalismens historie har vi sjelden sett så mye kontroll skifte hender på så kort tid,» skrev magasinet.2

Finanssektoren blomstret, men det mektige Næringsforbundet i São Paolo (Fiesp) fryktet det verste. I 2002 ga Fiesp Alcas ut en rapport om de mulige innvirkningene på landets økonomi. Den stadfestet «det mange bedriftsledere frykter», nemlig at en kontinental frihandelsavtale vil bære med seg «flere farer enn fordeler for den brasilianske økonomien».3 I presidentvalget samme år støttet næringslivet den tidligere metallarbeideren Luiz Inácio Lula da Silva, som jobbet iherdig for å torpedere forhandlingene med USA etter at han ble valgt. Fiesp var stille da demonstranter i 2005 feiret skrinleggingen av avtalen, selv om organisasjonen hadde spilt en viktig rolle.

Langt fra Brasils grenser kjempes det for å vekke frihandelen til live igjen, særlig med Stillehavsalliansen som Chile, Peru, Colombia og Mexico undertegnet i juni 2012. Valter Pomar, leder for en venstrefraksjon i Brasils arbeiderparti (PT), ser USA spøke i bakgrunnen: Alle de involverte landene har allerede inngått frihandelsavtaler med USA.

Men i Brasilias middagsselskaper og på børsen i São Paulo har 2008-krisen dempet den nyliberale feberen. Bare den innerste kretsen rundt den fremdeles innflytelsesrike Cardoso og storbanker som HSBC liker Mexicos tette bånd til USA. «USA er som solen, mens Mexico er en planet som kretser rundt den.» Dette kretsløpet kostet Mexico 6,7 prosentpoeng av BNP i 2009, noe som ikke gikk upåaktet hen i Brasil, heller ikke i Cardosos eget parti, Brasils sosialdemokratiske parti (PSDB).


Nye maktblokker
«Det finnes andre måter å få til regional integrasjon på,» sier Rodrigues. «Deriblant den MST jobber for i Alba (Den bolivarianske alliansen for vårt Amerika, som Brasil ikke har blitt med i). Her dreier det seg om en integrasjon basert på solidaritet snarere enn konkurranse. Det dreier seg om å finne en ’sosialisme for det 21. århundret’. Men i Brasil er det få som deler denne visjonen,» sier Rodrigues. «Foruten en håndfull venstreradikale, som mener sosialismen allerede ville vært på trappene hadde det ikke vært for PTs ’svik’, har ønsket om radikal samfunnsendring liten oppslutning her.» Kvelden før demonstrerte 700 000 chilenske studenter i Santiagos gater. «Sist vi så mange mennesker samle seg her, var under karnevalet!»

Derfor må MST finne fellesnevnerne mellom deres prosjekt og den rådende integrasjonstanken i Brasil, samtidig som de utnytter motsetningene i den. «De er mange,» smiler Rodrigues og ramser opp de mange grupperingene: «Regjeringen og dens allierte, visse deler av industrien, de multinasjonale selskapene, statsbyråkratiet, og en stor del av arbeiderklassen, særlig i de store fagforbundene. Kort fortalt, en moderne versjon av den «fordistiske» konsensus, men her om et regionalt geopolitisk prosjekt.

Hovedingrediens i denne miksen er kampen for selvstyre. Samuel Pinheiro Guimarães er tidligere statssekretær i utenriksdepartementet, tidligere strategiminister under Lula (2003–2010), og en av Brasils mest respekterte intellektuelle. Dette er muligens grunnen til at han har fått oppgaven med å utforme «Plan Brasil 2022», som skal fastsette landets strategiske mål for årene fram til 200-årsjubileet for landets uavhengighet.

Den snart 75 år gamle diplomaten har lagt til side politikerspråket. «Hvilken interesse har Frankrike eller Tyskland av å integrere et land som Malta i EU?» spør han meg, før han selv gir svaret: «Ingen! Med mindre det dreier seg om et uavhengig land som dermed har stemmerett i de internasjonale institusjonene.» Store maktblokker er i ferd med å dannes rundt om i verden, derfor må Brasil gjøre det samme, mener Guimarães. Brasil må lage «sin egen» regionale blokk: ikke Latin-Amerika, siden Mexico og Sentral-Amerika «stemmer med USA», men Sør-Amerika må bli «den sentrale aksen for vår strategiske avvisning av å underkaste oss USAs interesser.»


Regional sosialisme
Den mest progressive delen av det brasilianske statsapparatet deler Valter Pomars anti-imperalisme. Pomar tror at den antiamerikanske retorikken, uavhengig av de politiske overbevisningene til de som ytrer den, kan lede til samfunnsendring. «Alle forsøk på å bygge en sosialistisk blokk i Latin-Amerika har støtt på to hinder: makten til borgerskapet og Det hvite hus. Integrasjonen Brasil ønsker, fjerner ikke all innblanding utenfra, men den vil redusere innvirkningen og gi større rom for selvstendig nasjonal politikk.» De bestemte erklæringene til De søramerikanske lands union (Unasur, dannet i 2008) bidro nok til å dempe ambisjonene til kuppmakerne i Bolivia og Ecuador i 2008 og 2010. Da den venezuelanske opposisjonen og USA sådde tvil om Nicolas Maduro, Hugo Chavez’ arvtaker, ble valgt på legitimt vis, støttet Unasur ham. «Tidligere ble slike saker ordnet i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), det vil si av Det hvite hus», hevder Guimarães. Muligens er han en smule irritert: USAs utenriksminister, John Kerry, kalte nylig Latin-Amerika USAs «bakgård».4

Mellom den imperialistiske ørnens to klør, gjenstår det nå bare et annet hinder, nemlig borgerskapet, mener Pomar. Men han innrømmer at dette slaget nok må utsettes til et senere tidspunkt.

De søramerikanske landene har store rikdommer i bakken og er nå i stand til å få kontroll over naturressursene. Men de sliter med å utvikle økonomiene og styrke produksjonsapparatene. I valgkampen klaget Maduro: «Landet vårt har ikke et reelt nasjonalt borgerskap. […] Næringslivet er svært avhengig av amerikansk kapital.» Rentenisme er normen, ifølge Maduro. Derfor appellerte han til alle som kunne hjelpe Venezuela å «legge fundamentet for en produktiv økonomi».5 Samtidig henvendte han seg til «den nasjonalistiske private sektoren». Han håpet nok at budskapet skulle nå fram til Brasil, der næringslivslederne antas være mer progressive.

Alliansen mellom PT, de store fagforbundene og industrieierne falt ikke da Lula kom til makten, i stedet oppdaterte de den brasilianske statens tradisjon for næringsutvikling. I en verden der lederne ikke har andre svar på den liberalistiske krisen enn enda flere liberale reformer, synes det nesten revolusjonært med en politikk som vil utvikle det nasjonale markedet gjennom full sysselsetting, lønnsøkninger, sosiale ordninger og investering i produksjon (på bekostning av spekulasjon).

Mange på venstresiden har merket seg dette, men er likevel ikke fornøyde. «Jeg tror fortsatt at vi må kjempe for sosialismen,» sier Artur Henrique, tidligere leder i fagforbundet CUT. «Men jeg er ikke av dem som tror at sosialismen ligger like rundt hjørnet. Jeg ønsker å forandre samfunnet, men jeg er klar over konteksten jeg jobber i. Regionalt må vi kjempe mot nyliberalismen, men uten å tro at vi kan velte kapitalismen. Vi forsøker å fremme en regional sosialisme, i stedet for en nasjonal. Med andre ord en sosialisme som tar hensyn til de andre søramerikanske landenes behov.»


Sosial integrasjon
Trenger de en undergrunnsbane i Caracas? Da kan de regne med tjenestene til det brasilianske selskapet Odebrecht og gunstig finansie-ring fra myndighetene i Brasilia. Matmangel i Venezuela? Det brasilianske næringslivet sørger for nye forsyninger. Allerede nå kommer brorparten av kyllingkjøttet konsumert i Venezuela fra Brasil. Etter at Chávez kom til makten i 1998 har handelen økt kraftig mellom de to landene.

«For oss er Sør-Amerika det viktigste markedet,» sier Carlos Cavalcanti fra næringsorganisasjonen Fiesp. «Her kan vi fremdeles konkurrere med kinesiske produkter, og det er hit vi eksporterer brorparten av våre industrivarer.» 83 prosent av Brasils eksport går til Latin-Amerika, mot fem prosent til Kina. I en tid med global økonomisk stagnasjon steg vareeksporten til nabolandene fra 7,5 milliarder dollar i 2002 til 35 milliarder i 2011. Cavalcanti legger fornøyd til: «Landene i regionen er i ferd med å gjennomføre reformer for å øke inntektsnivået i befolkningen. For oss betyr det markeder i vekst.» Ingen har hevdet at anti-imperialisme og gode tiltak ikke kan gå hånd i hånd: I 2012 kalte Fiesp den gryende integreringen i Sør-Amerika et brudd med en femti år lang historie der «våre nasjonale interesser har vært underkastet de store verdensmaktene».6

Men harmonien mellom industriutvikling, større geopolitisk selvstendighet og vekst for brasiliansk kapital er størst på infrastrukturområdet.

30. oktober 2012 omtalte Unasur naturressursene i Sør-Amerika som «navet for integrasjonen og samstemmigheten mellom [disse] landene.» Den samme tankegangen ble i forveien brukt til å forsvare IIRSAs arbeid.7 IIRSA, Sør-Amerikas regionale initiativ for integrering av infrastruktur, er en rekke store veier, jernbaner og fergeforbindelser som skal forene kontinentet fra nord til sør og øst til vest. I 2000 drømte Cardoso at dette skulle lede til det store «frie» amerikanske markedet. Men Chavez var ikke overbevist. Da søramerikanske statsledere møttes i 2006, avviste Chavez det som «en nykolonial tankegang».

Men fra IIRSAs nyliberale utgangspunkt til Unasurs løfter har mye forandret seg, ifølge de fleste jeg snakker med. Det dreier seg ikke om å lage et fellesmarked i Sør-Amerika, men å sørge for god bærekraftig utvikling i de ulike landene, ifølge María Emma Mejía, Unasurs nye colombianske sekretær. Infrastrukturen må ses som «et instrument for sosial integrasjon».8


Verdens rikeste utviklingsbank
Sør-Amerika trenger sårt å utbedre infrastrukturen. For å dempe kritikken fra miljøvernere har Bolivias visepresident Alvaro García Linera lovet at utvinningen av naturressursene vil føre til industrialisering av landet. Men landets svake teknologiske fundament truer med å un-dergrave prosjektet. Både Peru og Venezuela er nødt til å anlegge nye havner og veier. Mens Brasils kornproduksjon steg med 220 prosent fra 1992 til 2002, har verken vei- eller jernbanenettet vokst en tomme. Resultatet har vi allerede sett: I april i år oppsto det en sju kilometer lang trafikkork på motorveien BR 364 som går til jernbaneterminalen ved havna i Santos. Eksporten ble forsinket med 60 dager. «Landbruket vårt ville tjent godt på en forbindelse til Stillehavet,» sier Barbosa. «Kina er i dag er vår fremste handelspartner.» I tillegg trakter brasilianske landbruksselskaper også etter jorder utenfor landets grenser.

IIRSA ble opprettet i en tid med blind liberalistisk tro. Store deler av finansieringen ble dermed overlatt til markedet og Den interamerikanske utviklingsbanken (IDB). Det var et feiltrinn, slik den argentinske milliardæren Eduardo Eurnekian villig innrømmer: «Jeg tror ikke et sekund at næringslivet vil påta seg oppgaven med å knytte landene sammen. På dette tidspunkt er det dermed nasjonalstatene som må fullføre jobben og ikke det private næringsliv».9

Budskapet er mottatt. Fra nå av kan den fysiske integrasjonen av Sør-Amerika regne med finansiering fra en rekke ulike nasjonale instanser. I Brasilia ligger verdens rikeste utviklingsbank, BNDES. I 2010 innvilget den lån til en verdi av 100 milliarder dollar. Til sammenligning lånte IDB ut 15 milliarder og Verdensbanken 40 milliarder. Men det finnes en liten hake: Bankens vedtekter tillater kun lån til brasilianske selskaper. Dette er selvsagt et kupp for selskaper som Odebrecht og Camargo Correia.

Disse multinasjonale anleggsselskapene jublet nok da Unasur vedtok Agenda for prioriterte investeringer (API) i november 2011. Planen er å bygge 1500 km gassledninger, 3490 km vannveier, 5142 km vei og 9739 km jernbanelinjer. Over 21 milliarder dollar skal investeres i de prioriterte prosjektene, mens planen totalt innebærer investering på 116 milliarder.


Utnytting eller solidaritet?
I nabolandene er følelsene blandet. Under det første møtet i organisasjonen for «stater krenket av multinasjonale selskaper» 22. april i år, fordømte Bolivia, Cuba, Ecuador, Nicaragua, Saint Vincent og Grenadinene, Den dominikanske republikk og Venezuela den økonomiske makten til «visse selskaper» som truer selvråderetten til «visse stater». Til tross for vagheten i disse formuleringene, rettet alle i salen blikket i samme retning.

Den uruguayanske skribenten og aktivisten Raúl Zibechi mener Brasil nå har overtatt stafettpinnen etter USA. «Engelskmennene bygde de første toglinjene for å eksportere malm og USA ønsket seg en forbindelse mellom Cochabamba og Santa Cruz. Nå lager Brasil sine egne korridorer.»10

Pinheiro Guimarães framstiller dette annerledes. Ifølge ham er problemet først og fremst geografisk. Brasil har halvparten av Sør-Amerikas territorium, befolkning og BNP. I 2011 var landets BNP hundre ganger høyere enn Bolivias og fem ganger høyere enn Argentinas, regionens nest rikeste land. «I tillegg må vi huske at noen av de søramerikanske landene først nylig har innført inntektsskatt. Alene har disse landene ikke nok ressurser til å utvikle seg.» Det de trenger, er altså «bistand».

Utnytting eller solidaritet? Begge deler synes å være tilfellet, både i regionen og innenfor det brasilianske maktapparatet som forsøker å forsone fagforeningene med arbeidsgiverne. Men hvor lenge vil dette være tilfellet?

1. april i år ga Pinheiro Guimarães et eksempel på den søramerikanske solidariteten: «Under Lula skjedde det noe utenom det vanlige: Brasilianske subsidier åpnet for en høyspentledning mellom vannkraftverket i paraguayanske Itaipu og hovedstaden Asunción.»11 Ledningen gjorde slutt på strømbruddene byen tidligere slet med.

To dager senere trakk næringslivsledere i São Paulo andre konklusjoner om tingenes tilstand: «Arbeidsintensive nasjonale industrier, som tekstil- og klesindustrien, ville bli mer konkurransedyktige overfor sine asiatiske konkurrenter på det brasilianske markedet hvis de flyttet deler av produksjonen til Paraguay, hvor lønnskostnadene er 35 prosent lavere».12

Oversatt av E.J.L

Fotnoter:
1 Brev til Fernando Henrique Cardoso, 21. januar 2011 (fra Barbosas arkiver).

2 etter Geisa Maria Rocha i «Neo-dependency in Brazil», New Left Review, nr. 16, London, juli-august 2002.

3 «Estudo da Fiesp mostra que Alca é mais risco que oportunidade» (Fiesps studier viser at Alca har flere farer enn fordeler), Valor Econômico, São Paolo, 26. juli 2002.

4 «US protests against Bolivia’s decision to expel USAID», BBC News, London, 1. mai 2013.

5 «Maduro no volante» (Maduro tar over kontrollen), Folha de S. Paulo, 7. april 2013.

6 «8 eixos de Integração da Infraestrutura da América do Sul» (Åtte fokusområder for infrastrukturintegrasjon i Sør-Amerika), Fiesp, São Paulo, 24. april 2012.

7 Arbeidsplan for 2012 til Unasurs Søramerikansk råd for infrastruktur og planlegging (Cosiplan).

8 «8 eixos de Integração da Infraestrutura da América do Sul», se over.

9 «Integração depende de governos, afirma bilionário», (Integrasjon avhenger av myndighetene, sier milliardær) Valor Econômico, 19., 20. og 21. april 2013.

10 Raúl Zibechi, Brasil potencia, (Brasils strøm) Desde abajo, Bogota, 2012.

11 Intervju med Valéria Nader og Gabriel Brito, 1. april 2013, www.correiocidadania.com.br.

12 «Fiesp Mostra vantagens de se levar indústrias ao Paraguai» (Fiesp ser fordeler ved å flytte industri til Paraguay), Valor Econômico, 3. april 2013.