For gildere kart, juster terreng

Blant de egenskaper som angivelig skiller mennesker fra dyrene, finner vi vår bevissthet om vår bevissthet, vår selvbevissthet, det at vi er klar over at vi føler og tenker. Kunstens motstykke til denne doble forvaltning finner vi i bøker, filmer, forestillinger og annet som behandler eller te-matiserer verkets fiksjonalitet og konstruksjon. Det kan være gode grunner til slike grep, uten at resultatet nødvendigvis står i forhold til det.





I Francois Ozons I de beste hjem møter vi Ozon-kjenning Fabrice Luchini i rollen som den oppgitte fransklæreren Germain. Han finner etterlengtede tegn til intelligent liv blant elevenes uinspirerte prosa, og blir såpass begeistret at han leser høyt fra skolestilen for sin kone (Kristin Scott Thomas). Etter hvert bistår han den lovende eleven Claude (Ernst Umhauer) med råd og dåd langt utover lærerplikten. Germains dømme-kraft er en av filmens akser. Et annet vesentlig forhold er det mellom Claude og den virkelighet hans fortelling beskriver. Det har seg nemlig slik at knekten har valgt en av sine medelever og dennes familie som motiv for sin historie, en historie som altså er «under arbeid» — på flere nivåer. Han har innyndet seg hos medeleven for å observere hjemmet og foreldrene hans. Ja, Claude er en riktig ekkel skapning, selv til Ozon-figur å være. Som observatør er han ikke bare aktivt deltagende, men stadig mer manipulerende. Det blir misvisende å si at livet imiterer kunsten i dette tilfelle. Her blir de observerte praktisk talt utspionert og forsøkt påvirket av hensyn til fiksjonens videre gang – dette til overmål etter dramaturgiske snusfor-nuftigheter og «veiledende» forslag fra elevens lærer.



Svimlende forventninger

Glupske film- og litteraturstudenter vil muligens smatte forhåpningsfullt ved tanken på slik næringsrik metakost. Snurrigheter som Winterbottoms A Cock and Bull Story (2005) og Woody Allens velmaktsdager flimrer over forventningshorisonten, sammen med mer etablert cinematek-repertoar som Fellinis 8 ½ (1963) eller Bob Fosses All That Jazz (1979). Best å stoppe der, før sekkebetegnelsen metafiksjon blir altfor omfangsrik og vassen.

Avhengig av hvilke idealer man holder seg med, så krever det gjerne en viss velvilje å snakke om metafiksjon på film. Ofte dreier det seg ganske enkelt om film om filminnspilling – som Truffauts La nuit américaine (1973) eller Karel Reizs’ Den franske løytnantens kvinne (1981) – eller hypotetiske handlingsløp, som «hva hvis?»-alternativene i Peter Howitts Sliding Doors (1998), eller en «alternativ slutt», som i fjorårets Savages fra Oliver Stone. Intet galt med slike påfunn, men nå er det vel på høy tid at vår forestilling (ja, nettopp) om den ultimate metafilmen materialiserer seg, den som både er et filmkunstens svar på Pompidou-senterets eksternalisering av innmaten, samtidig som den lykkes i å være like anskueliggjørende, ja, kanskje til og med gir publikum en oppmuntring som den James Stewart ble til del i Frank Capras It’s a Wonderful Life (1946), der den molefonkne Stewart føres med englevinger gjennom en revy av hederlige øyeblikk fra eget liv. En film som både leker med egen innbilningskraft og samtidig gir oss noen hint om hvordan vi selv organiserer vår virkelighetsoppfatning – det er en tårnende drøy bestilling, utvil-somt, og et urimelig sammenligningsgrunnlag, men det er lov å håpe.

Her kommer Francois Ozon med en film om en lærers påvirkning av elevens fortelling, en påvirkning som i sin tur får eleven til å påvirke de som er hovedroller i hans gryende portrettkunst. Et og annet nivå å holde styr på, med andre ord, flere ledd, mang en x-faktor, og med det mulig-heter for krøll i samvirket. Jeg skal ikke påstå at halen logrer med hunden til sist, men bare nevne at kausalitetsrekka ikke er like ensrettet hele filmen gjennom. Menneskene som beskrives viser seg å være mindre forutsigbare enn de evige dramaturgiske sannhetene læreren distribuerer.

Vi kan alle ha godt av en leksjon i kunstens regler fra tid til annen, ikke minst om hva de forskjellige effektene gjør med oss. Og selv om det er mye godt å si om skildringer av prosessene forut for det ferdige kulturproduktet, så bør det likevel sies, i formidlingsvennlighetens ånd, at den kunstneriske selvrefereringen kan bli noe innadvendt. Betraktninger om «fortellingen om fortellingen» kan fort kulminere i såkalt akademiske spørsmål. Det kan bli litt snevert, det kan bli for abstrakt; folkets pølse er det definitivt ikke. Men ingen påtrengende grunn til bekymring i denne omgang. Her er metagrepet et heller prosaisk virkemiddel. Betingelsene serveres rett fram, den verkinterne fortellingen er simpelthen en kompo-nent blant flere i handlingsmotoren. Det mest imponerende med I de beste hjem blir derfor hvor uanstrengt det hele glir av gårde. Til tross for et intrikat og kløktig hendelsesforløp, er den oversiktlig som en annen forviklingskomedie. Enn selvrefleksjonen, sjangerens ypperste og mennes-kehetens eksklusive trekk?



Nerdens tunnelsyn

Handler det ganske enkelt om gammelmodigheter som rett og galt, ved siden av spørsmålet om hvem som er den egentlige renkesmeden her?

For det første har vi le mauvais garçon, Claude. Han fortoner seg som et opportunistisk kryp fra første scene. Innledningsvis byr Ernst Umhauer på et bekymringsverdig snevert register: to-tre ansiktsuttrykk som søker en ørefik (og det ikke helt forgjeves). Heldigvis jobber han seg inn underveis. Kall det nyanser eller hva det måtte være, men spillestilen blir ikke den distraksjonsfaktoren man frykter de første minuttene. Unge Umhauer gir overbevisende liv til karikaturen han har fått å bale med: en av disse typene som faktisk smigres av at andre oppfatter ham som en real sleiping. Det er i første omgang en viss unnfallenhet som setter oss på sporet, det knapt merkbare fravær av høvelig respons på andres henvendelser, noen mikrosekunders latent hånflir før han svarer i samtale. Klisjé, ja, men det bærer. Så har vi hans «sosiolitterære» parasittvirksomhet, den ovennevnte utspionering og bruk av vertsfamilien som råvarer, og dertil hans patetiske middelklasse-aspirasjoner. Hans behov og fascinasjon for det han kaller «det normale livet», signaliserer ganske tidlig at han åpenbart har annen bakgrunn. Den første scenen med Claude i eget hjem, der han steller for sin enslige far i rullestol, kommer nok litt i seneste laget til å vinne publikums sympati. Til gjengjeld skylder vi ham overbærenhet for alder og umodenhet. Han er kun seksten år, og skulle med det være halvveis unnskyldt.

Minst like interessant er hans parallell i det tunnelsyn læreren hans etter hvert legger for dagen. Germain, mentorskikkelsen, viser seg dessverre å være noe av en litterær nerd, for hvem menneskelige hensyn bare er en av omkostningene underveis i tekstarbeidet. Eksempelvis er han ganske uanfektet av Claudes snoking i andres privatliv, men desto mer engasjert i hvordan Claude formulerer det han ser. Hvem som egentlig drar den andre ned på «sitt nivå», blir dermed et åpent spørsmål, og videre et spill på makt- og statusskifte som ikke er helt ukjent i Ozons filmer.



Smisker ikke med sitt publikum

Inviterer filmen til refleksjoner, selvransakelser, stimuleres spørsmål? Disse gloser er for så vidt et bekreftende svar på siste spørsmål, men å tillegge filmen noe voldsomt erkjennelsespotensial ville nok være utslag av ønsketenkning. Skjønt, ovennevnte ironi mellom dyd og dåd er drøy nok, men langt fra triviell: Symptomatiske ord fra lærer Germain faller i en av hans mange leksjoner, der han påpeker viktigheten av å be-skrive, men «ikke dømme».

Ikke dømme, nei? Ozon skal ha takk for at han nøyer seg med å legge Claude på slaktebenken og overlater til oss å observere og vurdere hans moral, og ikke minst hvor vaklevoren hans mentor er: Helt greit å utspionere og manipulere de observerte, men det fordres finfølelse i gjengivelsen, takk! Når etikken hules ut av poetikken som her, kan det gjerne bli temmelig bredbent satire, men dette grove misforholdet glir urovekkende lett på plass i denne filmen.

Det er ellers fort gjort å slenge beskyldninger om nihilisme etter filmer som ikke toner flagg ofte nok, men det blir urimelig å klandre Ozon for sånt. Til hans forsvar kan en annen «metafilm» anføres: Marc Forsters Stranger Than Fiction (2006), der hovedrollen oppdager at han er hovedrolle i en roman som må ende med hovedrollens død for å bli litterært vellykket. Akk, ja, sånn kan det gå når ovennevnte problemstilling, «livet versus kunsten», skrives med de aller største bokstaver. Er hovedrollens liv virkelig verd å ofre på mesterverkets alter? Og hvilket svar kan en familievennlig amerikansk film tenkes å gi på et så utfordrende spørsmål? Lev i spenning. I de beste hjem er i det minste kultivert nok til å unngå den slags.

Om man skulle stille mer inkvisitoriske spørsmål om hva filmen gjør med oss som ser på, hvilke erkjennelser den inspirerer, så er det fare for at svaret er like banalt som nevnte Forster staver rett ut: Det er fint å være snill med folk som figurerer i kunstverk. Ozon tilbyr i det minste en inspirert, ofte vittig omvei til slike selvsagtheter. Men har skepsisen først satt seg, frister det å lese multimontasjen i filmens avslutningsscene som et forsøk på å imøtekomme slike innvendinger: Vi får se alle tenkelige scenarier utspille seg i hver enkelt stue i en boligblokk foran oss. Scenen er unektelig snop for øyet, men blir mer en påstand («allmenngyldig!») enn den sammenfattende finale den kunne vært. De fargeglade stuenes løpende veksling av den ene fordømte scene etter den annen, kunne sikkert blitt en spenstig kortfilm med en habil sjonglør bak spakene. Her blir den snarere en ufrivillig påminnelse om den likegyldighet man så vidt rekker å smake på underveis. Som Ozons Ennå er det tid (2005) også lot oss merke, så har det sin pris å henvise publikums innlevelse til en amoralsk tufs i halvannen time, uaktet moralsk oppvåkning. For med unntak av de muntre Deneuve-filmene Åtte kvinner (2002) og Potiche (2010), er ikke Ozon regissøren som smisker med sitt publikum. Likevel er det filmer man gjerne ser ferdig. Det sier sitt.

© norske LMD



I de beste hjem (Dans la maison),
Regi: Francois Ozon, Frankrike 2012

På kino fra 14. juni.


Fotnoter:
1 Rett skal være rett: Filmen er, i likhet med mange av Ozons filmer, basert på et teaterstykke, denne gang av en dramatiker ved navn Juan Mayorga.