Tysk eldreeksport

Når befolkningen eldes og helsevesenet svikter, tyr tyske familier til utlandet. Thailand og Øst-Europa tilbyr pleie døgnet rundt og verdig omsorg til halve prisen av overbemannede tyske aldershjem.

T bor i et stort hus i Berlin som ektemannen hennes en gang bygde til henne og barna de aldri skulle få. I dag er hun 87 år, enke og bor alene. Hennes eneste familie er en fjern slektning i Amerika og en niese som bor sju kilometer unna. Stemmen hennes er hes fordi hun sjelden får anledning til å snakke, bena er ustø og hun husker ikke lenger veien til legekontoret. I pasientjournalen har legen hennes notert «begynnende demens».

T er fast bestemt på at hun aldri vil bo på aldershjem. Hun er i godt selskap, for ifølge spørreundersøkelser ønsker to tredjedeler av den tyske befolkningen å unngå det. Reportasjene fra aldershjemmene oppmuntrer ikke: Bleier skiftes timer over tid og personalet bruker ernæringssonder unødvendig på pasienter fordi de er for underbemannet til å gi dem mat. Ifølge BPA, forbundet for private tilbydere, mangler Tyskland i dag 30 000 sykepleiere. De regner med at dette vil øke til 220 000 innen 2020. Arbeidsforholdene er krevende og underskuddet på faglært personale akutt, spesielt i hjemmetjenesten. I tillegg er underbemanning og overarbeid et stort problem på aldershjemmene, selv på dyre private institusjoner.

I 1995 innførte daværende sosialminister i Helmut Kohls gulsvarte koalisjon, Norbert Blüm (CDU), en obligatorisk pleieforsikring (Pflegeversicherung). Kostnadene til forsikringen ble fordelt likt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, men var aldri ment å dekke alle sykdommer. Til grunn for utregningen lå det noen implisitte forutsetninger om at tyskerne enten ikke ville leve så lenge og derfor ikke ville ha behov for hjelp, eller at familien ville påta seg ansvaret. Merkels regjering fortsetter å satse på privatisering av pleie- og omsorgstjenestene, men familieordningene har sine begrensninger: De voksne barna bosetter seg sjelden på samme sted som foreldrene og familiemedlemmene som tidligere tok seg av de gamle (hustruer, døtre og svigerdøtre) er ikke lenger like tilgjengelige som før.



Utflytting av besteforeldre

Beboerne på aldershjem må ut med 1000-–3000 euro i måneden for pleie og utstyr. I tillegg må de selv dekke kost og losji samt betale premien til pleieforsikringen. Når de ikke har midler til å betale, griper staten inn. Ifølge det tyske statistikkbyrået er 40 000 tyske eldre i denne situasjonen, fem prosent flere enn i 2009. I Ts tilfelle krevde myndighetene at hun måtte selge eiendommene sine for å delfinansiere aldershjems-plassen.

Arvtagere setter sjelden pris på en slik løsning og det er i tillegg stor sjanse for at dette ikke strekker til. Derfor leter familiemedlemmene febrilsk etter billigere løsninger for både dem og T. En mulighet er å leie inn en østeuropeisk sykepleier. Til dette kan de få støtte fra pleieforsikringen (inntil 700 euro i måneden) til en hjemmetjeneste hvor pleiere ansettes på timesbasis.

Mange tyskere lever godt med denne modellen, men T trenger tilsyn 24 timer i døgnet og har derfor ikke råd til dette uten hjelp fra sine nærmeste. Niesen vurderer derfor, i all hemmelighet, å finne et alternativ i utlandet. Mange tyskere tyr til dette og tabloidene kritiserte nylig denne tendensen som «utflagging av besteforeldre». I det kristne Tyskland anses dette som uverdig.

Både Tsjekkia og Thailand tilbyr slike tjenester. Niesen mener Thailand er det beste valget på grunn av været, ettersom T fryser lett. «Det er fremdeles et aldershjem, men et aldershjem med mer menneskelig varme og omtanke, hvor hun får pleie døgnet rundt,» sier hun. «Hvilken rolle spiller det om vi befinner oss sju eller sju tusen km fra henne når vi uansett ikke får sett henne noe oftere.»



Verdighet i Thailand

På internett forteller sosialarbeideren Martin Woodtli hvordan han gjorde sin egen skjebne til en modell for eldreomsorg. Da hans mor fikk Alzheimer, opprettet han et eget pleiehjem i utlandet. Sveitseren bodde og arbeidet allerede i Thailand, og da hun fikk diagnosen, tok han henne med seg dit. Siden har han reklamert stort for sin modell: eldreomsorg i eksotiske omgivelser med tyskspråklige pleiere. «Jeg er overbevist om vi må lete etter alternativer i pleieomsorgen slik at de demente får best mulige pleie samtidig som de pårørendes behov blir møtt,» sier han. Woodtli og hans thailandske personale tilbyr «døgnkontinuerlig tilsyn for demente med egen sykepleier». Slik kan demente tyskere tilbringe sine eldre dager i «behagelige og gjestmilde omgivelser».

Woodtlis modell er basert på en praktisk løsning: «Tre pleiere som avløser hverandre, tar seg av én enkelt bruker.» Og det koster heller ikke skjorta, forsikrer han: «De samlede utgiftene beløper seg vanligvis til under halvparten av det du betaler på et tysk eller sveitsisk aldershjem.»

Lignende tilbud finnes i Øst-Europa, og de blir flere. Ifølge undersøkelser bor 7146 tyskere på aldershjem i Ungarn, 3000 i Tsjekkia og 600 i Slovakia. Det er ikke kjent hvor mange som befinner seg i Hellas, Spania, Ukraina, Thailand og Filippinene, selv om disse landene synes å være hoveddestinasjon for denne eldreeksporten. Likevel er dette fremdeles bare en nisjevirksomhet. «For meg virker det som et godt valg,» sier Ts niese. «Mitt håp er at tanten min, takket være tradisjonene i Thailand, skal kunne leve sine eldre dager i verdighet».



Ny samfunnskontrakt

Selvsagt har politikere, uavhengig av partitilhørighet, fordømt denne kyniske forvisningen av landets pleietrengende. Christoph Fuchs, sykehusgeriatriker i München, minner oss om at «det demenspasienter har behov for, er ikke mer medisiner, men mer menneskelig kontakt». Han understreker at dette er i tråd med FNs konvensjon for funksjonshemmede. Merkels koalisjon står overfor et vanskelig problem: Hvordan sørge for at gamle eldes med verdighet uten at det blir for dyrt?

Etter snart fire år ved makten er ingen løsning bragt på bordet. Politikerne virker handlingslammede. Regjeringen utropte høytidelig 2011 til «de pleietrengendes år» uten at nevneverdige løsninger ble presentert. Samtidig eldes det tyske samfunnet stadig som følge av landets demografi og medisinske framskritt. I dag er to og en halv millioner tyskere pleietrengende. I 2050 kan dette tallet være doblet.

«Vi trenger et paradigmeskifte,» sier Jürgen Gohde, uavhengig politiker som fra 2007 ledet det tyske helsedepartementets Råd for pleiebehov (Beirats zur Überprüfung des Pflegebedürftigkeitsbegriffs) under den store koalisjonen mellom CDU og SPD. «Vi trenger en ny samfunnskontrakt,» sier han videre. Eldres rett til selvbestemmelse, deltagelse, respekt og verdighet er ikke demente ideer, men sosiale rettigheter.

I dag tar 1,5 millioner tyskere seg av sine nærmeste i eget hjem uten å få kompensasjon for det, samtidig mangler det fortsatt over 2,5 millio-ner omsorgsboliger, forteller Gohde. På den andre siden finnes det mennesker med diagnosen demens som kan klare seg selv mye lenger med riktig tilrettelegging, med dagligvarebutikker, leger og frisører i umiddelbar nærhet. Om alt går etter planen vil T snart forlate sin lille gate i Berlin for å tilbringe sine siste dager i det fjerne utland.

Oversatt av E.J.L.


Fotnoter:
1 Regjeringskoalisjon bestående av Christlich Demokratische Union (CDU), Christlich Soziale Union (CSU) og Freie Demokratische Partei (FDP). Ledet av Helmut Kohl i 1982–1998, siden av Angela Merkel fra 2009.

2 Tall hentet fra Kate Connoly, «Germany ’exporting’ old and sick to foreign care homes», Guardian, London, 26. desember 2012.