Erdogans plan

I 2002 framsto Erdogan som personifiseringen av folkets kamp mot den sekulære eliten og militæret. Elleve år senere viser de nylige demonstrasjonene et dypt splittet land.

Çapulcu, pøbler, kaller den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdogan de mange tusen som protesterer mot hans ledelse. Bevegelsen oppsto som en reaksjon på politiets brutale framferd mot demonstrantene som protesterte mot raseringen av Gezi-parken i Istanbul 31. mai 2013. Siden har de sosiale mediene tatt til seg ordet med anglifisering chapulling, som nå betyr å slåss for alles rettigheter. Og det er ikke få i dagens Tyrkia som gjerne vil «chapullere».

Denne situasjonen er framfor alt et uttrykk for den dype splittelsen i landet. Demonstrasjonene karikeres som et ungdommelige raseri over noen trær i en park, men i virkeligheten avslører de en «avstand i levesett» som «utkrystalliserer seg i personen Erdogan,» sier Aysegul Bozan, statsviter ved Universitetet i Istanbul. I 2002 representerte Erdogan et brudd som fikk motstanderne til å framstå som bakstreverske. Nå hjemsøkes han selv av gamle tyrkiske demoner, nå er det han som kaller seg et offer for en internasjonal konspirasjon om å destabilisere landet.

Allerede 1. april viste den tyrkiske statsministeren at han ikke var i det muntre hjørnet. «Dersom den parlamentariske grunnlovskommisjonen ikke klarer å komme opp med et forslag til grunnlov, har vi i AKP (Partiet for rettferdighet og utvikling) vårt eget,» sa han i en fjernsynssending.

Burhan Kuzu er forsinket, på tross av sine mange anstrengelser. Lederen for grunnlovskommisjonen hadde opprinnelig frist 31. desember 2012 for å levere utkastet til nasjonalforsamlingen. «Det er svært få saker vi er enige om,» beklaget han den gang. Er det fortsatt mulig å utarbeide en grunnlov som kan føre Tyrkia mot en viss demokratisk modenhet?

Kampen mot det sekulære borgerskapet
Revisjonen av grunnloven framstilles som nødvendig for at Tyrkia skal stadfeste endringen av et samfunn som er fast bestemt på å dyrke både de moralske retningslinjene i dets muslimske identitet og et ønske om større frihet. Erdogan har et slikt hastverk og våger å gripe inn på denne måten, fordi han har gått inn i en ny maktfase, mener den franske forskeren Elise Massicard. «Fram til 2011 ville AKP ødelegge de ulike motkreftene, eller ta kontroll over dem, deriblant militæret og rettsvesenet. Dette har de praktisk talt klart.»1 Praktisk talt, ja: Arrestasjonene og de mange rettssakene mot offiserer, advokater, journalister, professorer og studenter er i strid med grunnloven.

I et land der motkreftene er kneblet og den sekulære opposisjon svak, ønsker Erdogans flertallsparti en ny grunnlov for å innføre helt eller delvis presidentstyre. Skal vi dømme etter demonstrasjonene i mai–juni, hovedsakelig framprovosert av statsministerens arroganse, møter pro-sjektet stadig mer motstand, også innenfor regjeringspartiet. Flere AKP-ledere går nå inn for mindre omfattende grunnlovsendringer, som er mer i samsvar med samfunnets forventninger.

Oppslutningen om AKP har økt jevnt siden valgseieren i november 2002. Samtidig har regimet brukt oppslutningen til å bevege seg i en stadig mer autoritær retning. I en tale Erdogan holdt i Konya i desember 2012 mente han at «maktfordelingen» var en «hindring» for regjeringens handlefrihet – et demokratisk underskudd temmelig langt fra intensjonene han flagget i 2002.

Da han lanserte AKP, den reformistiske fløyen av Velferdspartiet (forbudt i 1998 på grunn av sin antatte islamisme), ville Erdogan erobre sentrum-høyre i den tyrkiske politikken. Han kalte partiet kulturelt konservativt, politisk nasjonalistisk og økonomisk liberalt.

«AKP tjente på tapet av tillit til de eksisterende partiene. Partiet klarte ikke bare å tiltrekke seg en stor del av velgerne som støttet ulike partier i kjølvannet av det islamistiske Nasjonal visjon, men også sentrum-høyrevelgere som vanligvis ikke støttet slike partier,» sier Bozan. «Liberale intellektuelle og enkelte sosialdemokrater så på AKP som en sivil kraft som kunne endre holdningene i folkedypet og på sikt demokratisere landet.»

Erdogans aura er fortsatt intakt etter ti år ved makten, fordi det har vært store framskritt. Først og fremst har økonomien gått bra. Veksten var på sju prosent i snitt fra 2000 til 2010. Inflasjonen er temmet, de direkte utenlandske investeringene har på ti år steget fra 1,2 milliarder til nesten 20 milliarder dollar, og sosiale ulikheter er redusert. Endringene som har blitt gjennomført for å søke EU-medlemskap har utvidet borgernes rettigheter. I kurderspørsmålet har statsministeren vist at han evner å holde de mest radikale nasjonalistene i sjakk. Reformene fjernet også makten til hæren, som styrtet fire regjeringer etter 1960. Dermed har partiet kunnet fortsette kampen mot det sekulære storborgerskapet og framstille den som en strid mellom folket og eliten.

For halvparten av befolkningen er Erdogan personifiseringen av denne klassekampen og løftet om å få en slutt på ekskluderingen. Ifølge en rapport fra det tyrkiske forskningsinstituttet Konda stemte AKP-velgerne i større grad på partilederen (57 prosent) enn på partiet i valget i juni 2011.2

Konvensjonell borgerlig ideologi
«Partimedlemmene arbeider for å endre opinionen og finne individuelle løsninger for alle,» sier den tyrkiske statsviteren Dilek Yankaya. «Vil du gifte deg med en god muslim, presenterer de deg for en. Trenger du kull eller legebehandling, tar de vare på deg. De gir etter behov og får stemmer tilbake.»

«AKP opptrer som både en drivkraft for å holde staten unna markedet og for å reintegrere de som har falt utenfor. Slik kommuniserer de både prokapitalistiske og sosiale verdier,» mener statsviterne André Bank og Roy Karadag.3 I partiets valgstrategi har omfordelingspolitikken gjort det lettere å innføre en slags sosial nyliberalisme, som kobler en «kontrollert populisme» til prinsippet om muslimsk solidaritet.4

Staten kvitter seg med sine sosiale forpliktelser til fordel for private aktører med tette bånd til partiet, hovedsakelig «de anatoliske tigrene». Denne nye generasjonen forretningsfolk, i all hovedsak fra rurale områder i Anatolia, tilhører en konservativ og from tradisjon samlet i den mektige arbeidsgiverorganisasjonen Müsiad, som har blitt næringslivspartner for den politiske islamismen, og dermed etterhvert også for AKP. Organisasjonen symboliserer folkedypets revansje mot den sekulære eliten. «Erdogans praktiske politikk er en ideologisert utgave av det anatoliske bor-gerskapets verdisystem: arbeid, familie, religion. Altså, en konvensjonell borgerlig ideologi,» sier Yankaya.

Da AKP så dagens lys seks måneder før valget i 2002, framsto partiet for tyrkere flest som eneste middel til å hindre at de «hvite tyrkerne» fra det gamle istanbulske storborgerskapet og militæret erobret den økonomiske og politiske makten. Partiet ga inntrykk av å forsvare kombinasjonen moské og entreprenørskap. Erdogan framstilte seg som en religiøs politiker tilpasset globaliseringen. AKPs styrke ligger altså i evnen til å framstå som folkets parti, men samtidig føre en svært liberalistisk politikk.

Fra 1985 til 2010 tjente Tyrkia 42 milliarder dollar på privatisering, hvorav over 34 milliarder siden 2002. Året 2010 var historisk, sier lede-ren for den tyrkiske Administrasjonen for privatisering (OIB), da verdier for 10,4 milliarder havnet i private hender. «Befolkningen ser ikke konsekvensene av den nyliberale politikken. Og de som gjør det, ser ingen alternativ,» sukker Bozan.

Arbeidsledigheten er på 17 prosent, ifølge tall fra Tyrkias konføderasjon av progressive fagforeninger (DISK). Offisielt er den under ti prosent. Reallønningene i industrien skal ha sunket med 15,9 prosent fra 2002 til 2011. I valgkampen våren 2011 dekket Erdogan over denne virkeligheten med fagre løfter. Med en BNP på rekordhøye 11,5 prosent i første kvartal 2011 spådde han fem prosent nedgang i arbeidsledigheten og at Tyrkia om kort tid ville være verdens tiende største økonomi (i 2012 lå landet på 17. plass). Med en dobling av BNP mellom 2000 og 2010 hånte Erdogan et «krympende Europa» – i kontrast til et «ekspanderende Tyrkia».

Veien til velstand
På tross av de tyrkiske ledernes retorikk om uavhengighet fra EU, skyldes en betydelig del av veksten nettopp Tyrkias tettere integrasjon i dette vestlige økonomiske området. Lederne framhever at andelen av eksporten som går til EU falt til 46 prosent i 2011, men underslår at den vokste med 22 prosent i absolutt verdi (se faktaboks). Tyrkiske selskaper jakter konstant etter nye markeder, særlig i den arabiske verden. Men de nye kundenes økonomiske muskler kan ikke måle seg med de tradisjonelle markedene. EU står fremdeles for 75 prosent av investeringene i Tyrkia – mot USAs 6,1 prosent og golfstatenes 6,1 prosent i 2008–2011.

Tyrkias økonomiske suksess kan dessuten vise seg å være skjørere enn den ser ut til, fordi den er svært avhengig av utenlandsk kapital. Ulike indikatorer og prognoser tegner en mørk horisont: lavere vekst, budsjettunderskudd, mindre eksport til et kriserammet EU, svak skatteinngang på grunn av svindel og svart arbeid, lavere forbruk som følge av stigende husholdningsgjeld (70 prosent av BNP).

Hva om veien til velstand går via mindre sosiale ulikheter og et mer rettferdig skattesystem? I så fall må regjeringen overbevises, for slike reformer vil ikke falle i god jord hos bedriftslederne. Å dømme etter statsministerens forakt for demonstrantene på Taksim-plassen, som de to største fagforeningene sluttet seg til i midten av juni, framstår det ultrakonservative Müsiad som makthavernes viktigste allierte.

Oversatt av L.H.T.