Fryktens imperium

Det er umulig å overse Samsung-tårnet, selv midt i denne skogen av sære glassbygg. Jeg er i Gangnam, et av de mest fasjonable strøkene i Seoul, med brede avenyer, dyre biler og trendy ungdommer. Bydelen er blitt verdensberømt med musikkvideoen til Psys «Gangnam Style».

I tre etasjer viser Samsung Electronics fram sine nyeste produkter: Gigantiske skjermer som forvandler deg til golfspiller eller baseballstjerne, 3D-TV, intelligente kjøleskap med gjennomsiktige paneler som foreslår oppskrifter ut fra innholdet i kjøleskapet, speil med sensorer som måler hjerterytme og kroppstemperatur. Øverst på podiet står konsernets siste juvel: smarttelefonen Galaxy 4, som nylig ble lansert verden over.

Dette er glansbildet, Samsungs plettfrie fasade. En sen ettermiddag i mai surrer det flere dusin studenter fra det nærliggende Universitetet i Seoul rundt. De går fra stand til stand, treffer venner, lar seg imponere av teknologien. Alle jeg møter, forteller at drømmen er å jobbe for Samsung.



Diktatorisk fortid

Samsung har tatt innersvingen på amerikanske Apple og japanske Sony på mobiltelefon- og nettbrettmarkedet. «Det 21. århundrets gigant innen avansert teknologi,» sier en ung forsker. Han er nettopp ansatt i innovasjonens høyborg, Samsung Design. Konsernets bygg- og anleggssels-kaper har arbeidet med både verdens største kontortårn i Dubai og Abu Dhabis atomkraftprogram. Konsernet driver med alt fra skipsverft og atomkraft, tungindustri og boligbygging, fornøyelsesparker og våpenfabrikker, elektronikk og kjøpesentre, ja, til og med lokale bakerier, for ikke å glemme forsikring og forskning. Samsung er det koreanerne kaller en chaebol, en type institusjon uten sidestykke i verden: chae betyr rikdom, bol betyr familie eller klan.

«I Sør-Korea blir du født på en fødestue eid av en chaebol, du går på en chaebol-skole, du får lønn fra en chaebol – for nesten alle små og mel-lomstore bedrifter er avhengige av dem – du bor i en chaebol-leilighet, kredittkortet ditt er utstedt av en chaebol, og fritidsaktiviteter og shopping er også levert av en chaebol,» sier Park Je-Song, forsker ved Korea Labor Institute (KLI). Han kunne lagt til: «Du blir valgt takket være en chaebol.» For disse konglomeratene finansierer politiske partier både til høyre og venstre.

Sør-Korea har rundt tretti av dem, deriblant Hyundai, Lucky Goldstar (LG) og Sunkyung Group (SK), alle eid av store familiedynastier. Mek-tigst er det imagebevisste Samsung – konsernet brukte 72 milliarder kroner på markedsføring i 2012 – selv om denne familiesagaen, med opp-siktsvekkende rettssaker, heftige søskenkrangler, korrupsjon og ekstravagant pengebruk, får Dallas til å blekne.

Samsungs historie gjenspeiler Sør-Koreas utvikling. Landet har gått fra å være et u-land på 1960-tallet – rangert etter Nord-Korea, som på det tidspunktet var mer industrialisert – til å bli verdens 15. største økonomi. Samsungs grunnlegger, Lee Buyng-chul (1910 –1987), startet på bunnen, med en liten bedrift som hadde en logo bestående av tre stjerner – sam sung på koreansk. Den offisielle historien trekker fram hans gode forretningssans, som fikk ham til å satse på masseforbruksvarer (tv, kjøleskap) og deretter elektronikk. Slik bygde han opp omdømme og formue, både i Sør-Korea og internasjonalt. Formuen etterlot han til barna sine, uten å betale særlig skatt, og utpekte sønnen Lee Kun-hee som sin etterfølger.

Sønnen videreutviklet Samsung til å bli verdensledende innen produksjon av halvledere (leverandør til Apple), smarttelefoner, flatskjermer og tv-apparater, og blant de aller fremste innen ingeniørarbeid og kjemi. Konsernet er rangert som nummer tjue i ver-den,2 med en omsetning som tilsvarer tjue prosent av Sør-Koreas BNP. Lee Kun-hees personlige formue anslås til 13 milliarder dollar, det gjør ham til landets rikeste mann og den 69. rikeste i verden.

Legenden unnlater å nevne at Lee Buyng-chul grunnla sin virksomhet i 1938 med den japanske okkupasjonsmakten i ryggen. Den sier heller ikke noe om at selskapet bygde seg opp med sjenerøs støtte fra diktatoren Park Chung-hee, som hjalp Samsung med tomter, finansiering, skattelette og proteksjonistisk lovgivning. Samsungs kultur er fortsatt preget av denne perioden i diktaturets historie.



Grådighet og korrupsjon

71 år gamle Lee Kun-hee «har uinnskrenket makt over konsernets ledelse og ansatte, selv om han bare eier under tre prosent av aksjene,» sier Park Je-Song. Så fort han åpner munnen, adlyder alle. I 1993 ga han alle ansatte følgende beskjed: «Dere må bytte ut alt, unntatt konene deres.» Over natten ble produkter, arbeidsmetoder og ledelse fullstendig endevendt. Denne nye «reaksjonsevnen» sikret Samsung suksess og ga toppsjefen legendestatus. To år senere fikk Lee Kun-hee laget et digert bål, hvor 150 000 defekte mobiltelefoner gikk opp i røyk for øynene på sjokkerte arbeidere. Bilder av bålet ble vist på alle Samsungs fabrikker som en advarsel. «Null feil» ble regelen, og arbeiderne skulle holdes ansvarlige.

Den velrenommerte advokaten Kim Yong-cheol har jobbet i Samsungs toppledelse, kalt Reformation Headquarter Group. Han forteller at under møter med toppsjefen, som kan vare i over seks timer, tør ingen drikke vann, av frykt for å måtte gå på toalettet: Det tolererer ikke Lee. Ing-en får åpne munnen uten hans tillatelse. Det kunne ikke falle noen inn å stille spørsmål ved noe. «Han er som en diktator: Han gir ordre, vi utfører.»

Også underleverandørene må underordne seg. Direktøren for et fransk selskap som bygger luksusleiligheter sier til meg: «Skal du jobbe i dette landet, må du ha noen som kan gå god for deg. Anbudsrunder eksisterer ikke. Alt er basert på tillit. Hvis du kommer inn i varmen, må du vie deg helt og holdent til konsernet, adlyde det i ett og alt. Fordelen er at du kan drive med innovasjon, men under Samsungs vinger.» Å jobbe for en annen chaebol eller si nei til en ordre er utelukket. «Det er et føydalt system,» sier han. Mindre prestisjetunge underleverandører kan uten forvarsel få marginene kuttet eller bli fjernet fra leverandørlisten.

Kim Yong-cheol har opplevd Samsung-systemet fra innsiden. I «sju år og en måned» jobbet han for toppsjefen og hevder å ha sett dobbel bok-føring, bestikkelse av journalister og politikere, og hemmelige kontoer til personlig bruk, blant annet til Lees kone, som er en ivrig samler av sam-tidskunst. «Jeg ble der helt til jeg oppdaget at de hadde opprettet en konto i mitt navn, hvor det sto flere titalls millioner won.»3

Kim Yong-cheol sa opp i 2005. To år senere ble det nedsatt en granskingskommisjon og Lee Kun-hee ble dømt til tre års betinget fengsel for skattesvindel og økonomisk utroskap. Dommen ble imidlertid opphevet av Sør-Koreas daværende president, Lee Myung-bak,4 selv tidligere toppsjef i Hyundai. Da dagens president og datter av den gamle diktatoren, Park Geun-hye, var på USA-besøk i mai 2013, inngikk Lee Kun-hee i det prominente reisefølget.

Kim Yong-cheol fikk nok og ga i 2010 ut boka «Tenke Samsung». Her beskriver han i detalj familiedynastiets grådighet og korrupsjon, som strekker seg helt til topps i statsapparatet: «Jeg måtte bevise at jeg ikke løy.» Ingen av de tre store avisene – Choson, JoongAng og Donga (eller «Choojoodong» som denne servile pressetrioen kalles) – ville trykke annonser for boka eller omtale den. Alle er i lomma på Samsung gjennom annonseinntekter, bestikkelser eller personlige bånd til Lee-familien. Bare avisen Hankyoreh brøt tausheten og mistet dermed annonseinntekter fra Samsung i to år.

Via sosiale medier ble likevel boka kjent og solgte 200 000 eksemplarer. En salgssuksess, altså, men advokaten var fortsatt arbeidsløs. Til slutt måtte han vende tilbake til fødebyen Gwangju, det eneste stedet han kunne få seg jobb. I ettertid er det bare én ting han er lei for: «Det ble ingen offentlig debatt. Samsung kalte boka ’ren fiksjon’.» Og så fortsatte alt som før.



Fagforeningene er fienden

Det samme konstaterer filmskaperen Im Sang-soo. Han valgte fiksjon framfor dokumentar i sin film The Taste of Money (2012). Her viser han hvordan chaebol-ene opererer: korrupsjonen, arrogansen, forakten for de ansatte, familiekrangler som gjerne ender med drap. «Chaebol-ene gjør folk til slaver. Jeg måtte plukke disse mekanismene fra hverandre,» sier han da jeg treffer ham i redaksjonslokalene til den koreanske utgaven av Le Monde diplomatique. Filmen ble ingen kinosuksess. Dørgende stille i media og distribusjonsnekt fra de store kinoene. «Den største skuffelsen var at filmen nesten ikke vakte noen interesse på venstresiden. De våger ikke å angripe festningen. Det er to dynastier på den koreanske halvøya: Kim-familien i nord og Lee-familien i sør.»

Sammenlikningen med diktatoren i nord virker ikke så søkt, hvis vi ser på skjebnen til Roh Hoe-chan, parlamentsmedlem fra Det nye fram-skrittspartiet. Han ble fratatt sitt mandat i februar 2013 fordi han hadde offentliggjort en liste over framtredende personer som hadde mottatt bestikkelser fra Samsung. Listen var utarbeidet av de hemmelige tjenestene, som av uante grunner hadde tatt opp samtaler mellom Samsung-sjefen og sjefredaktøren for JoongAng. Opptakene avdekket pengeutbetalinger til svært prominente personer: visejustisministeren, et par statsadvokater, flere journalister og politikere.

Da saken begynte å lekke, fikk Roh Hoe-chan nedsatt en parlamentarisk granskningskommisjon, men den la raskt lokk på skandalen. Visejus-tisministeren var den eneste som gikk av. Beskyttet av sin parlamentariske immunitet offentliggjorde Roh Hoe-chan listen på en pressekonferanse og la den også ut på sin egen hjemmeside. Så avgjorde høyesterett at parlamentarisk immunitet ikke gjelder for internett. «En farse,» sier Roh Hoe-chan. «Jeg ble dømt, men ingen statsadvokater ble tiltalt. Sønnen til dommeren som ledet etterforskningen, jobber for Samsung. Høyesterett ville statuere et eksempel. Jeg fikk utrolig mange telefoner fra ’venner’ som prøvde å få meg til å gi opp.»

Også tillitsvalgte knebles. En talsperson for konsernet, Cho Kevin, avviser imidlertid at det foregår noen heksejakt på fagforeningsfolk. Han opplyser per e-post (det er lettere å få et møte med en minister eller et medlem av nasjonalforsamlingen enn en representant for Samsung): «Det finnes fagforeninger i flere deler av virksomheten og konsernet overholder arbeidslivslover og etiske standarder.» Husforeninger, ja, men ikke den koreanske landsorganisasjonen, Korean Confederation of Trade Unions (KCTU). Forløperen til KCTU spilte for øvrig en avgjørende rolle i å avskaffe diktaturet på 1980-tallet. Ifølge en rapport fra sosiologen Cho Don-moon ved Det katolske universitetet i Korea5 er bortføringer, oppsigelser, trusler og utpressing vanlige midler for å motarbeide fagforeningene. Fram til 2011 var det bare tillatt med én fagforening i selskapet og klubber måtte være registrert hos myndighetene. Når en ansatt sendte inn søknad om registrering av en klubb, ga myndighetene beskjed til Samsung-ledelsen, som da kunne holde vedkommende unna i flere dager og i mellomtiden stifte sin egen klubb på fabrikken. Siden januar 2011 har det vært tillatt med flere fagforeninger, men KCTU er fortsatt fienden.



Venter på å få sparken

De er seks stykker, i alderen tretti til femti år. Alle jobber for Samsung i regionen Ulsan, to og en halv time sørøst for Seoul med høyhas-tighetstog. Jeg møter dem på et tradisjonelt koreansk herberge ved en innsjø, skjult av trær og blomster og langt unna hjemstedet deres, så ingen skal kjenne dem igjen. Omgivelsene her er langt hyggeligere enn fabrikkområdet hvor de lager batterier til mobiltelefoner, LCD-skjermer og solcel-lepaneler. Men framfor alt er stedet avsidesliggende: «Det er farlig å snakke med journalister, spesielt utlendinger,» sier disse KCTU-medlemmene som må leve halvt i skjul.

Alle seks er klassifisert som «MJ», moon jae, den latinske transkriberingen av det koreanske ordet for problem. «I hver sektor er det per-soner som har ansvar for å kartlegge MJ-er, trakassere og bestikke dem for å hindre ’smitteeffekt’,» forteller en av dem. En av arbeidskameratene hans fortsetter: «Hvis du tilfeldigvis tar et glass en kveld sammen med en MJ, blir du straks kalt inn til ledelsen, som vil vite hva du har hørt og hva som ble sagt. Selv i kantina er det ikke lurt å sette seg sammen med en MJ.»

Sanksjoner er det mange av: Bare én av de seks fagforeningsfolkene har fortsatt jobb ved samlebåndet. En er blitt overflyttet til et kontor, hvor han sitter alene og jobber med fabrikkens veldedighetsarbeid. En annen er plassert i en grundig overvåket forsyningsavdeling. Når jeg spør hva den fjerde gjør, begynner alle rundt bordet å le: «Ingenting, jeg gjør bokstavelig talt ingenting. Før var jeg arbeider, nå sitter jeg på et kontor, helt alene, og har ingenting å gjøre.» Han ler, men sier også at han har vært nødt til å oppsøke psykiater. Sidemannen som fagorganiserte seg nylig har ledelsen tilbudt et «obligatorisk kurs» på flere måneder i Malaysia! Han har nektet og venter nå på straffen. Den sjette fikk sparken for fire år siden uten noen ankemulighet.



Mangler stillingsvern

I Suwon, Samsungs mønsterby utenfor Seoul, møter jeg flere «MJ-er». Cho Jang-hee var tidligere daglig leder i en restaurant i Samsungs fornøyelsespark Everland. Sammen med tre kolleger startet han en fagforening knyttet til KCTU. Alle tidligere forsøk på fagorganisering hadde blitt sabotert: Enkelte potensielle medlemmer ble tilbudt forfremmelse, andre fikk penger til høyere utdanning for barna, mens andre igjen ga etter for press. «Plutselig tør ikke arbeidskameratene dine å se på deg lenger. De snakker ikke med deg,» forteller han. «Det ble til og med arrangert ’kurs’ der sjefene påsto at vi var oppviglere som satte selskapet i fare.» Selv ble de holdt under oppsikt døgnet rundt og filmet. Telefonene deres ble avlyttet, familiene deres truet. Men de holdt stand.

Noen stor innflytelse har de riktignok ikke: elleve «åpne» medlemmer og 68 hemmelige av til sammen 10 000 arbeidere. De er ikke i nærhe-ten av å bli valgt inn som ansattrepresentanter i samarbeidsrådene selskapet har opprettet for å omgå fagforeningene. Halvparten av medlemmene der er folk fra ledelsen, den andre halvparten er ansattrepresentanter som ledelsen har godkjent. Likevel opererer KCTU nå for første gang legalt på en Samsung-arbeidsplass, selv om de ikke anerkjennes av ledelsen. Cho Jang-hee har fått betale dyrt for dette, ettersom han har fått sparken. De to andre medstifterne jeg møter, er permittert i tre måneder og overført til andre restauranter for «å holdes fra hverandre».

Fagforeningsfolkene jeg snakket med, både i Ulsan og Suwon, sier at heltidsansatte i Samsung ikke tjener så verst – bedre enn i andre chaebol-er. Men midlertidig ansatte tjener 40–60 prosent mindre, selv om de ofte gjør nøyaktig samme jobb. De har heller ikke noe stillingsvern, får ingen bonus og kastes på dør så fort det ikke er bruk for dem lenger.6 Enten de er ansatt i Samsung eller hos under-leverandører, utgjør de anslagsvis (offisiell statistikk finnes ikke) mellom 40 og 50 prosent av arbeidsstokken. De over femti, også ledere, blir opp-fordret til å slutte, fordi de koster for mye. Arbeidsforholdene er harde for alle: Skiftene er veldig lange, presset stort og ulykkene mange. I januar 2013 døde en midlertidig ansatt etter en flussyrelekkasje på fabrikken Hwasung i nærheten av Suwon.



Redde hele tiden

Sett utenfra virker ikke Suwon det minste farlig. Lee Kun-hee har med omhu bygd opp sin «digitale by», som strekker seg over de tre kommunene Hwasung, Giheung og Onyang. De store, kritthvite kubene, elegante glassbyggene og velholdte gressplenene minner om en universi-tetscampus. I hver ende ligger sovesaler: Kvinnenes er mest imponerende, ettersom flertallet av «operatørene» hos Samsung er kvinner. Lenger borte innkvarteres mennene, som jobber med vedlikehold og forsyninger. De fleste er unge og kommer hit fra hele landet for å produsere halvle-dere.

Hvert år drar Samsung-ledere på jakt. De oppsøker videregående skoler ute i distriktene, der lærerne på forhånd har plukket ut kandidater for dem. Alle sier at det er flere søkere enn jobber. Samsung har et godt rykte og lønna er relativt høy: rundt 16 000 kroner i måneden, en formue for disse ferskingene i arbeidslivet (minstelønna er under 5000 kroner). «Med jobben hos Samsung, har jeg råd til å hjelpe foreldrene mine og forberede bryllupet mitt,» sier en ung kvinne. Men drømmene dunster ofte bort i de hvite produksjonshallene. De ser ut som futuristiske høysikkerhetsanlegg, men skjuler middelalderske arbeidsforhold.

De må jobbe minst tolv timer om dagen, i tillegg forventes de å delta i veldedighetsarbeid for å «utvikle solidaritetsånd». Så må de kanskje dra tilbake til jobben før leggetid. Seks dager i uka. Den sjuende dagen er de så utslitte at de sover på sovesalene og drar sjelden hjem til familien. «Du våkner Samsung, spiser Samsung, jobber Samsung, snakker Samsung, sover Samsung,» sier Kab-soo, som er glad for å ha sluttet etter å ha spart opp litt penger og skaffet seg en mindre anstrengende jobb.

De unge kvinnene får selvfølgelig lov til å gå ut om kvelden. «Vi er ikke i Kina,» svarer en tidligere leder i konsernet litt bryskt. Men han sier at det ikke ses på med blide øyne. Er de ikke tilbake før portforbudet ved midnatt, får de «rødt kort», og det blir ikke trukket tilbake før de har «gjort opp for seg» i form av veldedighetsarbeid.

Arbeiderne er så slitne at disiplinærbrudd hører med til sjeldenhetene. De kvinnelige «operatørene» ser ut som astronauter i sine plettfrie vernedrakter, hvor bare øynene deres synes, men de nekter å være roboter. Sminke er forbudt, men de setter på falske øyevipper. De tar på seg hårnettene på elegante måter, ifølge dokumentarfilmskaperen Hong Lee-kyong, som har fulgt en gruppe kvinnelige arbeidere i tre år etter at de sluttet på fabrikken.7 Det var strengt forbudt å uttale seg så lenge de var ansatt.

Men falske øyevipper er det eneste «sprellet» de tillater seg: «Vi var hele tiden redde på jobb,» forteller Kab-soo. Redde for å gjøre feil. Redde for ikke å holde ut. Redde for å bli syke. Produksjon av halvledere involverer store mengder kjemikalier, ekstremt farlige gasser og elektromagne-tiske felt. Kvinnene må dyppe komponentene i flere beholdere i rask rekkefølge og hele tiden kontrollere at de gjør det riktig.

På papiret finnes sikkerhetsforanstaltninger, men ved Hwasung-anlegget var det to flussyrelekkasjer mellom januar og mai 2013. Ventila-sjonssystemene fungerer ikke alltid. Noen ganger åpner arbeiderne selv sikkerhetsventilene for å jobbe raskere. Selv om de ikke får akkordlønn, føler de ansvar for å holde produktiviteten oppe.



Giftstoffer

Med så stort arbeidspress holder ikke arbeiderne i mer enn fire–fem år. Da finner de enten annet arbeid, eller så drar de tilbake til hjemstedet og gifter seg – bare 53,1 prosent av koreanske kvinner er i jobb.8 Noen dør. 22 år gamle Hwang Yumi døde i 2007 etter å ha jobbet fire år på fabrikken i Giheung. Faren hennes, Hwang Sang-gi, drosjesjåfør i Dokcho, to og en halv time med bil fra Seoul, husker hvert sekund av kreften som tok knekken på henne i løpet av noen lange måneder. Han er blitt et motstandssymbol. Selv om han «ikke snakker like fint som Samsung-byråkratene» og er blitt truet og forsøkt bestukket, har han aldri gitt opp kampen for å få slått fast at datterens kreft var arbeidsrelatert. Myndighetene har gitt ham medhold, men Samsung nekter fortsatt. Hwang Sang-gi kjemper for Yumi og for alle dem som fortsatt dør.

Den første som lyttet til ham, var advokaten Lee Jong-ran. Hun forteller at mange sykdommer hos arbeiderne skyldes den sterke konsentra-sjonen av giftstoffer. «De som driver fabrikkene sier at det ikke er noe å bekymre seg for, men ingen vil gi oss en nøyaktig liste over hvilke produk-ter som brukes og forsvarer seg med at det er forretningshemmeligheter. Imens dør de unge i det skjulte.» Sammen med legen Kong Jeong-ok og organisasjonen Supporters for the Health and Rights of People in the Semiconductor Industry (Sharps), har Lee Jong-ran sporet opp 181 tidligere Samsung-arbeidere som er blitt rammet av forskjellige sykdommer (leukemi, brystkreft, multippel sklerose) mellom 2007 og mai 2013. For mange Samsung-spesialister har disse arbeidsrelaterte sykdommene vært en offentlig hemmelighet. Giftgasslekkasjer i Hwasung, bare ti minutter unna luksusleilighetene i Suwon, måtte til for at noen skulle begynne å ta affære. Arbeidsministeren fikk utført en spesialinspeksjon, hvor de fant over to tusen brudd på helse- og sikkerhetsbestemmelsene i arbeidsmiljølovgivningen. Ledelsen lovet å bedre situasjonen. Men da den offentlige instansen for yrkesskadeerstatning, etter en flere måneder lang prosess, endelig nedsatte en komité som skulle vurdere ett konkret tilfelle, var et av komitémedlemmene en Samsung-lege som fikk det avgjørende ordet i saken.9

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1 «Samsung a dépensé 9 milliards en marketing en 2012», Le Figaro, Paris, 14. mars 2013.

2 «Global 2000 leading companies», Forbes, New York, mai 2013, www.forbes.com

3 1000 won tilsvarer ca. 0,60 euro.

4 Ikke i slekt med Samsung-eierne. Det er få etternavn i Korea: De mest vanlige (Lee, Kim) har halvparten av befolkningen.

5 Cho don-moon, «Samsungs strategi for fagforeningsknusing. Historien om arbeidernes kamp for å danne fagforening», rapport (på koreansk), 2012.

6 Se Jean Marie Pernot, «Corée du Sud. Des luttes syndicales pour la démocratie» (Fagforeningskamp for demokratiet), Chronique internationale de l’IRES, nr. 135, Paris, mars 2012.

7 Hong Lee-kyung, «Skammens imperium» (på koreansk), Purn Production, Seoul, 2013.

8 Gjennomsnittet i OECD-landene er 56,7 prosent.

9 «South Korean government rejects Samsung victim’s workers compensation based on Samsung doctor’s opinion», Sharps, 31. mai 2013, http://stopsamsung.wordpress.com.