Ny atomblokk i Øst

Mens Tyskland stenger sine atomkraftverk for å satse på fornybar energi, bygger naboene i øst nye atomreaktorer med støtte fra folket og russiske penger. Målet er å bli uavhengig av gass fra et Russland som mer enn gjerne selger dem sine gamle reaktorer.

«Atomkraftverket er det beste som har hendt oss,» sier borgermesteren i Paks tilfreds. János Hajdú har et fast blikk og en velstelt bart. Over skri-vebordet henger byvåpenet, som inkluderer et sølvfarget atomsymbol. «Paks er en liten by med 19 500 innbyggere, men lønningene her er høyere enn landsgjennomsnittet og infrastrukturen er bedre. Folk kommer fra hele landet for å besøke kraftverket. Det er vår stolthet.» Ved Donaus bredder i hjertet av Ungarn ser ikke atomkraftverket ut til å vekke særlig debatt. Beviset på det, sier atomtilhengeren Hajdú, er at han ble gjenvalgt for tredje gang i oktober 2010. «Regjeringen snakker nå om å utvide kraftverket. Vi venter utålmodige på det, for det vil gi landet større energiuav-hengighet og gjøre byen mer dynamisk.»

I enden av en liten allé mindre enn fem kilometer unna ligger de to blekgrønne betonghallene til MVM Paksi Atomerömü, atomkraftverket i Paks, hvor det er stor aktivitet. Den joviale Csaba Dohóczki, kommunikasjonsansvarlig for komplekset, forsikrer oss om at sikkerheten er optimal: «Over 2400 personer arbeider her. Dere ser selv at det er en stor maurtue.» Etter noen raske kontroller tar han oss med inn i labyrintene i hallen som huser enhet 1 og 2. I april 2003 inntraff et uhell, klasse 3 på den internasjonale skalaen over atomhendelser (INES), under det årlige påfyllet av brennstoff på reaktor 2. Den var ute av drift i nesten 18 måneder. «Ungarske og internasjonale sikkerhetsmyndigheter ga oss tillatelse til å sette den i drift igjen. I begynnelsen av 2012 besto vi uten problemer EU-kommisjonens stresstester. I høst ble funksjonstiden for reaktor 1 utvidet helt til 2032. Alle har stor tillit til oss.»

På observasjonsbroen over den digre reaktorhallen blir tonen mer formell: «Mellom disse veggene produserer våre fire reaktorer 43 prosent av landets elektrisitet,» sier Dohóczki mens han peker på installasjonene. «Vi satser på full åpenhet, for det er uhyre viktig å ha støtte, ikke bare hos naboene våre, men i hele befolkningen.» Denne støtten ser den ungarske regjeringen ut til å mene at den har. To nye reaktorer skal bygges i Paks. Målet er at atomkraft skal stå for 60 prosent av landets kraftproduksjon innen 2025.

Initiativet virker overraskende i et EU som har blitt stadig mer skeptisk til atomkraftens velsignelser etter katastrofen i Fukushima i Japan i mars 2011. Den ungarske beslutningen er ikke desto mindre del av en regional tendens. Ungarn, Slovakia, Tsjekkia og Polen, de fire landene i Vi-segrád-gruppen (V4), ser på atomkraft som en viktig del av energipolitikken sin og en måte å frigjøre seg fra russisk olje og gass på.

Tysk atomskepsis

Denne tendensen har røtter tilbake til samarbeidet i den tidligere østblokken. I 1958 begynte Tsjekkoslovakia å bygge sin første reaktor, prøvereaktoren KS150/A-1 i Jaslovské Bohunice.2 I dag er 14 sovjet-inspirerte VVER-trykkvannsreaktorer, de fleste satt i drift på 1980-tallet, i bruk ved fem kraftverk: Paks i Ungarn, Jaslovské Bohunice og Mochovce i Slovakia (fire reaktorer som produserer 54 prosent av landets kraft), Dukovany og Temelín i Tsjekkia (seks reaktorer, 33 prosent av kraftforsyningen). I likhet med enhet 1 i Paks, vil myndighetene forlenge funksjonstiden for de fleste av disse reaktorene. De har også planer om å øke kapasiteten, blant annet med to VVER-440/V-213 i Mochovce som skal settes i drift innen utgangen av 2014. To nye reaktorer skal også installeres i Temelín, én i Dukovany og to i Jaslovské Bohunice.

Polen drøyde lenge med å bygge sitt første atomkraftverk i Zarnowiec på østersjøkysten. Eksplosjonen i reaktor 4 i Tsjernobyl i april 1986, samt de politiske og økonomiske endringene på slutten av 80-tallet, overrumplet prosjektet. Byggingen stoppet i desember 1990 og utstyret som skulle installeres, ble solgt. «Det var et lykketreff for Paks, som fikk en reaktortank til en billig penge,» sier Dohóczki med et smil. Den polske regje-ringen har i flere år forsøkt å utvide energikildene, siden landet i dag er 86,5 prosent avhengig av kull. Derfor har de lansert et atomkraftprogram som skal ha to kraftverk ferdige innen 2025.

Visegrád-landene kan stole på en tradisjonelt sterk støtte i befolkningene. I mars 2010 viste EUs eurobarometer «Europeans and Nuclear Safety» at 86 prosent i Tsjekkia, 76 prosent i Slovakia og Ungarn, og 70 prosent i Polen ville opprettholde eller øke atomkraftens andel i kraftpro-duksjonen. «Ingen større sammenliknende studie har blitt gjennomført siden Fukushima, av frykt for at den vil avdekke en betydelig motvilje. Men nesten to år etter konstaterer jeg at det ikke har oppstått noen sterk motstandsbevegelse,» sier en litt bitter Jakub Patocka, tidligere leder for Strana Zelenych, Tsjekkias miljøparti.

Bortsett fra i Ungarn, med åtte folkevalgte fra det ungarske En annen politikk er mulig (LMP),3 er ikke miljøpartiene i V4-landene represen-tert i nasjonalforsamlingene. «Dette setter oss i en pinlig situasjon sammenlignet med våre østerrikske naboer, som sa nei til kjernekraft i en folke-avstemning allerede i 1978, og ikke minst tyskerne og deres EnergieWende,» sier Patocka. I juni 2011 annonserte Angela Merkels regjering at åtte av Tysklands 17 reaktorer skulle stenges umiddelbart og at kjernekraften gradvis skulle avvikles innen 2022. Denne historiske beslutningen sår tvil, i alle fall på et retorisk plan, om kjernekraftens framtid i EU, og forklarer delvis hvorfor litauerne og bulgarerne stemte mot nye atomkraftverk i sine hjemland.4

Atomsikkerhet

I utkanten av et tvilende Europa danner V4-landene nå en ny atomblokk som krever å bli hørt. «Slovakia måtte stenge to av sine reakto-rer i Jaslovské Bohunice, det var en av betingelsene for å bli med i EU,» forteller Kristián Takác, spesialrådgiver for den slovakiske finansministeren. «Våre eksperter tvilte på om det var nødvendig. Resultatet er at Slovakia er blitt nettoimportør av strøm.» Som i Tsjekkia er de nye slovakiske atomkraftplanene motivert av et ønske om større energiuavhengighet, samt utsiktene til å eksportere strøm til nabolandene. «Uten kjernekraft-verkene sine vil Tyskland få et stort kraftbehov. Vi vil være der og forsyne tyskerne,» spår Takác, som er svært lunken til tysk energipolitikk.

Ikke minst fordi EnergieWende vil få betydelige konsekvenser for hele regionen. «Det tyske strømnettet er ikke tilpasset store svingninger i kraftoverføringene fra de store vindkraftparkene i nord til industriområdene i sør. Store strømbrudd vil dermed spre seg til de polske og tsjekkiske nettene,» sier en kritisk Václav Bartuska, den tsjekkiske regjeringens talsmann for utvidelsen av kraftverket i Temelín. Polakkene og tsjekkerne arbeider med å få på plass transformatorer og fasesplittere langs grensene til Tyskland for å takle disse ustabile kraftmengdene og unngå en ukontrollert oppheting. «Mens man snakker om å styrke det europeiske kraftmarkedet, har tyskerne tatt et egoistisk valg uten rådføre seg med andre.»

Dette er ikke Tsjekkias første konflikt med sine naboer. Byggingen av kjernekraftverket i Temelín på slutten av 90-tallet vakte kraftige pro-tester i Tyskland og Østerrike. Samtidig som miljøorganisasjonene aksjonerte (i september 2000 blokkerte de alle de 26 grenseovergangene mel-lom Østerrike og Tsjekkia), rettet den østerrikske regjeringen kraftig kritikk mot sikkerhetsnormene i Temelín. De forlangte at de måtte justeres opp på nivå med de tyske kjernekraftverkene, som anses som de sikreste i Europa. «Det var mye ståk rundt kjernekraftverkene til de nye med-lemslandene,» sukker Pál Vincze ved Det internasjonale atomenergibyråets (AIEA) hovedkontor i Wien. «Det var stor ståhei for ingenting. På mange punkt er sikkerhetsbestemmelsene bedre hos dem enn i mange andre europeiske lands kraftverk.»
Kjøper opinionen

Tross for AIEAs forsikringer råder det en viss mistillit på begge sider av grensen. I miljøverndepartementet i Wien står det «Atomfrei!» på hver eneste kontordør. På kontoret sitt forsvarer departementets kjernekraftansvarlig, Andreas Molin, den samme holdningen i en pedagogisk tone. «Ja, vi er svært opptatt av sikkerheten på kjernekraftverkene like over grensen. Nei, vi instruerer ikke naboene våre.» Han klarer likevel ikke å skjule hvor fornøyd han er med regjeringens nye initiativ om opphavsmerking av all strøm som importeres til Østerrike, for å garantere at den ikke kommer fra en atomreaktor. Nabolandene kritiserer dette innviklede systemet som en ny innblanding i deres energipolitikk. «Som forbrukere vil vi bare kvalitetssikre kraften vi kjøper,» argumenterer Molin. «Vi vil gjerne bevare vår suksess med fornybar energi. Dersom et slikt system gir våre leverandørene et insentiv til å utvikle ’ren’ energi, er det bare bra.»

På den andre siden av grensen, i Tsjekkia, irriterer de seg over alt snakket om fornybar energi. «Vi har verken østerrikernes vannkraft eller tyskernes vindkraft, men ser tydelig at det er utilstrekkelig for dem,» argumenterer Iva Kubánová, som er ansvarlig for kvaliteten og sikkerheten ved de framtidige enhet 3 og 4 ved kjernekraftverket i Temelín, som eies av Ceské Energetické Závody, CEZ, det dominerende selskapet i Tsjekkia. «Selv tyskerne gjenåpner nå kullkraftverk for å kompensere for atomreaktorene de har stengt! Jeg ser ikke det som et godt eksempel på grønn utvikling. I Tsjekkia er kjernekraften overkommelig, pålitelig og ren.»

Etter mønster av ungarske Magyar Villamos M?ve. (MVM) og Slovenské Elektrárne-ENEL i Slovakia, sørger det tsjekkiske selskapet for å leg-ge tyngde bak argumentene sine. I landsbyen Temelín, mindre enn tre kilometer fra kjernekraftverket, er CEZ’ oransje logo overalt, også på fot-ballklubbens bygninger og i den lokale baren. I 2011 brukte konsernet 134 millioner kroner på sponsorformål, først og fremst i områdene der kjernekraftverkene ligger. «Vi ønsker å bli sett på som gode naboer. Det er naturlig at vi bidrar i lokalsamfunnene,» sier Kubánová.

«Det er propaganda,» mener Jan Haverkamp, som har ledet flere antiatomkraftkampanjer for Greenpeace. «Deres såkalte informasjonskam-panjer har bare som mål å bevise at atomkraft er helt trygt, og at det ikke finnes noe troverdig alternativ. Samtidig kjøper de opinionen med sjenerøse pengegaver.»

Eksport til Tyskland

Dette argumentet finner vi igjen lenger nord, der den polske regjeringen og landets største kraftselskap, Polska Grupa Energetyczna (PGE SA), har startet med høringer for å iverksette kjernekraftprogrammet som ble vedtatt i januar 2011. Ifølge statsminister Donald Tusk vil det koste 40 milliarder zloty (73,5 milliarder kroner) å bygge to kjernekraftverk på til sammen 6000 MW. «Vi regner med at det første vil være i drift i 2023–2024,» sier statssekretær og regjeringskommissær for atomkraft, Hanna Trojanowska. Hun innrømmer samtidig at disse kraftverkene ikke vil produsere mer enn 17 prosent av landets strøm.

«Polen er det siste store europeiske landet som ikke har hatt atomkraft. Jeg tror ikke at dette prosjektet svarer til et reelt behov, det dreier seg snarere om nasjonal stolthet,» sier Andrzej Rozenek, talsmann for det sosialliberale partiet Ruch Palikota i det polske underhuset. Selv om flertallet av partiene støtter kjernekraft i Polen, er konsensusen skjørere enn i de andre V4-landene. Bare 52 prosent av polakkene støttet i slutten av 2012 atomprogrammet, som har blitt møtt med kraftige protester, først og fremst på de stedene kjernekraftverkene skal bygges. «I en folkeavstemning sa innbyggerne i landsbyen Gaski tydelig at de var imot plassering av et kjernekraftverk i kommunen deres. Så lenge den polske regjeringen kaller seg demokratisk, kan den ikke ignorere dette,» sier Beata Maciejewska fra tenketanken Zielony Instytut (Grønt Institutt). Trojanowska ser ikke for seg en nasjonal folkeavstemning, men er sikker på å vinne befolkningen over med «informasjons- og opplysningskampanjen» hun leder. Kampanjen minner om propaganda, sier Maciejewska, som kritiserer regjeringens stahet som meningsløs i en tid med økonomisk oppbremsing.

I 2012–13 har Polen formannskapet i Visegrád-gruppen, der de prioriterer «promotering av kjernekraft som likeverdig energikilde» og opp-rettelsen av en mellomstatlig arbeidsgruppe på dette området. På tross av den nylige integreringen av kraftmarkedene i Tsjekkia, Slovakia og Ung-arn står ikke modernisering eller utbedring av de regionale overføringsnettene på dagsorden, selv om det er forutsetningen for en virkelig regio-nalisering av kjernekraftproduksjonen. «Alle vil ha sitt atomkraftverk,» sier Gérard Cognet, det franske atomenergibyråets (CEA) representant i regionen. «Men hvis alle atomkraftverkene blir bygd, kan ikke alle eksportere til Tyskland. Likevel er de økonomiske kalkylene basert på eksport.»

Russiske midler

Hvem skal bygge kraftverkene og reaktorene? Frankrike har engasjert seg sterkt i utviklingen av en kjernekraftindustri i Polen, etter et møte mellom Tusk og Nicolas Sarkozy i november 2009. De franske selskapene Areva og EDF har tilbudt sin Evolutionary Power Reactor (EPR). Konkurrentene deres er japansk-amerikanske GE Hitachi og amerikanske Westinghouse (eid av japanske Toshiba). Utlysning av anbud er ventet senest i 2015. «Anbudet er avgjørende for Areva. Det er konsernets siste sjanse i regionen,» sier Jan Haverkamp. Det franske konsernet tapte kon-kurransen om enhet 3 og 4 i Temelín, offisielt fordi konsernet ikke overholdt de juridiske kravene i anbudsprosessen.5 Denne eksklusjonen er «beklagelig og vanskelig å forstå» for Kubánová, ikke minst fordi denne anbudsrunden betraktes som første etappe i de øvrige reaktorprosjektene i regionen. Prosjektene ledes delvis av konsortiet Jess som eies av slovakiske Javys og tsjekkiske CEZ. Inne i bildet er også Westinghouse og et konsortium dannet av russiske Atomstroyexport og Gidropress sammen med tsjekkiske Skoda JS, som eies av russiske OMZ.

«Når et selskap er svakt, i dette tilfellet på kommunikasjonsstrategi, må det forvente at konkurrentene utnytter det. Det var akkurat det som skjedde,» sier Konstantin Jacoby, uavhengig energikonsulent med base i Bratislava. Med en viss kynisme sier han at så viktige geostrategiske beslutninger hører mer hjemme på høyt politisk nivå enn blant enkle konkurranseregler. «Russerne er igjen ikke til å komme forbi i regionen. De kjenner godt til dagens teknologi og spiller på de vitenskapelige og politiske nettverkene som ble dannet på 80-tallet. De tilbyr også en ’gavepakke’: bygging, vedlikehold, avfallshåndtering, osv. I tillegg tilbyr de finansieringshjelp, hvis det er behov for det, slik det åpenbart er i Ungarn,» sier Jacoby. Bak den kortvokste, munnrappe mannen henger et detaljert kart over kjernekraftverk i det tidligere sovjetområdet, med konsentriske sirk-ler ut fra Russlands industrielle hjerte. «Det man i dag kaller Sentral- og Øst-Europa er et naturlig marked for Russland, det ble i sin tid organisert for å sikre produksjonsområdene til det russiske imperiet. Moskva ønsker ikke å miste grepet på det eksisterende nettverket.»

Det statlige russiske selskapet Rosatom bygger dessuten et kjernekraftverk i enklaven Kaliningrad, som skal åpnes i 2017. Atomstroyexport skal bygge et tilsvarende kraftverk vest i Hviterussland. Det er i stor grad finansiert med russiske midler og vil settes i drift i 2018–2019. Deler av kraften produsert i disse kraftverkene skal eksporteres, dermed vil energikartet i regionen endres, mens Russland vil bli en viktig leverandør av strømkraftverk.

Falsk uavhengighet

Atomaktiviteten blir lagt merke til i resten av Sentral- og Øst-Europa. I Budapest er den tidligere Greenpeace-eksperten Péter Rohonyi overbevist om at de to neste reaktorene i Paks kommer til å være russiske: «Ingen ungarsk regjering har noen gang gjort opprør mot kraftavhengigheten, slik Polen har gjort. Nesten alt uranet Paks bruker, kommer dessuten fra Russland.» Han ser også for seg en mulig russisk finansiering av de nye enhetene i Paks – det vil være en stor lettelse for en ungarsk stat med store budsjettproblemer. «Det er tydelig at CEZ ikke er så solid som de ønsker å gi inntrykk av, og jeg utelukker slett ikke at det trekker seg ut av Jess. Hvem kan i så fall overta stafettpinnen?» spør Rohonyi. Jacoby har ikke noe svar, men for ham er innsatsen klar: «Den som vinner anbudsrunden om Temelín, vinner markedet i Øst-Europa.»

Visegrád-gruppen er nå blant de store kundene til en europeisk industri med usikre utsikter etter Fukushima-ulykken. Men landene er fanget i et paradoks: De ser på kjernekraft som en garanti for energiuavhengighet, men må knytte seg tett til Russland for å bygge kraftverkene.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 INES-skalaen går fra 0 til 7. Tsjernobyl var 7.

2 Etter et uhell (INES 4) i forbindelse med utskifting av brennstoffstaver i 1977, ble reaktoren stanset. Den er nå under riving. To reaktorer – VVER-440/V-230 – ble satt i drift i Jaslovské Bohunice i 1978 og 1980. Internasjonale eksperter mente sikkerheten ved dem var for dårlig og de ble stanset i 2006 og 2008.

3 LMP hadde 15 representanter i parlamentet før partiet ble splittet i januar 2013. De sju som forlot partiet holder likevel fast på miljølinjen.

4 I en rådgivende folkeavstemning i Litauen 14. oktober 2012 stemte 64,8 prosent mot byggingen av et nytt kjernekraftverk. I Bulgaria stemte 61,5 prosent for et tilsvarende prosjekt 27. januar 2013, men valgdeltakelsen var bare på 20,2 prosent, milevis fra de 60 prosent som krevdes for å få et gyldig resultat.

5 Areva mener at «denne beslutningen om ekskludering ble fattet i strid med tsjekkisk lov og reglene for offentlige markeder». Den første klagen ble avvist i februar 2013. Areva leverte en ny klage i midten av mars