Aleksandr Lukasjenko har i lang tid framstilt seg som den strenge landsfaderen. Presidentens retorikk og personkult har mistet sin kraft, men veien er fortsatt lang for hviterusserne som har gått lei av regimets valgfusk og paternalisme.
Kreml ser Hviterussland som en uunnværlig buffer mot NATO, men for øyeblikket er det lite som tyder på at Russland vil redde Lukasjenko for enhver pris.
I desember vekket Paris-toppmøtet nytt håp om en løsning på konflikten i Donbass. Men de beskjedne resultatene antyder at Øst-Ukraina vil forbli en frossen konflikt.
I kampen mot arbeidsledighet hos unge har Hviterussland en heller uvanlig løsning i Europa: Myndighetene garanterer en første jobb til nyutdannede.
Antisemittismen fikk i den russiske borgerkrigen (1917–1922) fritt spillerom, spesielt i Ukraina hvor de kontrarevolusjonære styrkene var gjennomsyret av konspirasjonsteorien om jødebolsjevismen. Det hindret ikke de vesteuropeiske landene i å støtte dem.
Siden konflikten i Ukraina brøt ut i 2014 har flere lover blitt vedtatt for å svekke «aggressorens språk» i skoleverket og mediene. Nå forsvarer også den nyvalgte presidenten og mange andre russisktalende ukrainsk av patriotiske grunner.
Etter at Viktor Janukovitsj ble styrtet i 2014, lovet de nye makthaverne å reformere Ukrainas korrupte politivesen. Men de har bare erstattet trafikkbetjentene, uten å gjøre noe med klanene på toppen av statsapparatet.
Etter maktskiftet i Ukraina har Hviterussland forsøkt å unnslippe spenningene mellom Russland og EU, og distansere seg fra Russland, men uten å provosere Kreml.
Handelsblokade fra nasjonalistmilitser tvinger Ukraina til å ta et valg.
Tre år etter konflikten mellom Kiev og utbryterregionen Donbass er fortsatt ingen løsning i sikte, mens hverdagen vender tilbake i et stadig mer uavhengig Donetsk.
Nazi-kollaboratører sår tvil om Ukrainas nye nasjonale fortelling.
Klarer EU å være en selvstendig utenrikspolitisk aktør? Vestlige ledere boikottet Russlands 70-årsmarkering for seieren over Nazi-Tyskland på grunn av konflikten i Ukraina. Den tidligere franske ministeren Jean-Pierre Chevènement møtte Putin i fjor på forespørsel fra Frankrikes president. Her beskriver han hva som ledet til mistroen og hvordan man kan komme ut av den.
På tross av to avtaler pågår det ennå kamper mellom ukrainske styrker og prorussiske separatister. Etter et år med kollaps har verken regjeringen i Kiev eller opprørerne nådd noen av målene sine.
Regjeringen i Kiev har mistet tilgangen til kullreservene i Donbass og Gazprom truer med å strupe gassforsyningene. Derfor satser landet alt på atomenergi. Men atomreaktoren fra sovjettiden er avhengige av brensel fra Russland.
Ukraina er mer splittet enn noen sinne. Troppeoppbygging på begge sider skaper frykt for at kampene skal blusse opp igjen i Donbass. De ukrainske myndighetene har stanset alle pengeoverføringer til de to «opprørsrepublikkene» i øst. Pengene renner ut og institusjonene kollapser, mens vinteren allerede har startet.
Fortsette «revolusjonen» eller slåss mot separatistene? De nye makthaverne i Kiev forsøker å omdirigere protestene mot de korrupte institusjonene til en patriotisk krig mot separatistene i øst og Russland. Men noen «patrioter» har ikke gitt opp kampen.
Ukraina fra et oligarki til et annet. Den nye ukrainske regjeringen står overfor en katastrofal økonomisk og sosial situasjon. Oligarksystemet som har fått rotfeste de siste tjue årene har skapt fattigdom, bitterhet og frykt. Og ingenting tyder på at framtiden er blitt lysere etter Maidan.
De gode, de onde og Russland. For å forstå en krise må man se på historien, kulturen, økonomien og geografien, og ikke minst aktørenes ulike oppfatninger. Men i de vestlige regjeringskontorene foretrekker man grove forenklinger og moralisme.
Mens Putin rasler med sablene, har høyreradikale og høyreekstremister inntatt maktposisjoner i Kiev. Høyreradikale Svoboda har fått sentrale posisjoner i overgangsregjeringen, mens det mer ekstreme Pravij Sektor patruljerer gatene.
Millioner av rumenere lever av selvbergingslandbruk. I konkurransens navn har EU bestemt seg for å endre på dette. Nå reiser «europeiseringsagenter» rundt på landsbygda for å spre budskapet.
Mens Tyskland stenger sine atomkraftverk for å satse på fornybar energi, bygger naboene i øst nye atomreaktorer med støtte fra folket og russiske penger. Målet er å bli uavhengig av gass fra et Russland som mer enn gjerne selger dem sine gamle reaktorer.
Polen har fått 66 milliarder euro fra EU for å modernisere grenseområdene øst i landet. Men Schengen-muren avskjærer regionen fra naboene i øst og hindrer det polske «økonomiske mirakelet» i å bevege seg østover.
Odessa, den store havna ved Svartehavet, er en forunderlig by full av fantasi og humor, beretter historiefortelleren Irena Wiszniewska om sitt forsøk på å vinne innpass i byens og innbyggernes sjel.
Han er Ukrainas mest kjente samtidsforfatter, men skriver på russisk. Romanene hans er befolket av depressive pingviner og ville visjoner, men handler likevel alltid om politiske spørsmål. Andrej Kurkov følger Gogol: Når virkeligheten er for absurd, må fiksjonen vise sannheten.
Det lukkede og sterkt forurensede Svartehavet oppfattes ofte som et geopolitisk utkantstrøk, men det står i virkeligheten i sentrum for en strategisk redefinering av styrkeforholdet mellom EU, Russland, Tyrkia, Kaukasus, Sentral-Asia og Midtøsten.