Ny og verre økonomisk teori

Økonomifaget har lenge operert med virkelighetsfjerne modeller der menneskene er lite annet enn vandrende kalkulatorer. Nå forsøker atferdsøkonomien å bøte på de teoretiske blindsporene som har ført verdensøkonomien ut i uføret.

Den dominerende nyklassiske økonomiske teorien har det ikke lett for tiden. Ikke bare har det blitt avdekket incestuøse relasjoner mellom ledende økonomer og finansinstitusjonene, men det er også blitt synlig for de fleste hvilken sentral rolle de spilte i den siste store krisen. Selvregulering er bra, pleide fagets ubestridte mestere å si, fordi markedene er hundre prosent effektive, noe som skyldtes aktørenes ufeilbarlige rasjonalitet. Finanskrisen har grundig forkrøplet denne barnefortellingen.

Men denne oppsiktsvekkende tilbakevisningen av den dominerende teorien skaper ikke bare sorg og elendighet innad faget. Enkelte al-ternative strømninger, som antas ha færre svin på skogen, gnir seg i hendene. En av dem virker særlig godt plassert for å bli en ny dominerende doktrine: atferdsøkonomien, behavioral economics.

Denne retningen inkorporerer teori fra atferdspsykologien, samtidig som den forblir kompatibel med de fleste postulatene til det ortodokse økonomifaget. Dette er grunnen til at mange nyklassiske økonomer håper at atferdsøkonomien skal gjenopprette fagets prestisje. «Ho-vedlærdommen jeg har trukket fra våre erfaringer, er at det er farlig å være avhengig av kun et verktøy,» sa tidligere europeisk sentralbanksjef Jean-Claude Trichet på Den europeiske sentralbankens Central Banking Conference i 2010. «Vi må utvikle komplementære verktøy for å gjøre rammen vår mer robust. For det første må vi tenke gjennom måten vi beskriver homo economicus på, som er kjernen i enhver modell. […] Behavioral economics støtter seg til psykologien for å forklare beslutningene som tas i krisesituasjoner.» Trichet unnlot å si at denne teorien, omsatt til politikk, kan bli enda farligere enn teorien den er ment å korrigere.

Realistiske modeller

Atferdsøkonomien bygger på banale erkjennelser, som disiplene til den liberale teoretikeren Milton Friedman gjorde sitt beste for å benekte: Økonomiske aktører er ikke feilfrie rasjonelle vesener som alltid tar de beste beslutningene for å maksimere sin egeninteresse; de lar seg styre av følelser, tro, overbevisninger, intuisjon, eller begår feilslutninger. Større egengevinst er heller ikke det eneste de er interessert i, sosiale og moralske normer får dem tidvis til å samarbeide eller til og med handle altruistisk.

Finansinvestorer blir også fanget av kognitive biaser, det vil si systematisk avvik i virkelighetsforståelsen. De kan kopiere atferd, lide av overdreven selvtillit, eller rammes av voldsomme forventninger eller panikkanfall. Og selv om enkelte investorer er hyperrasjonelle, tar de sjelden sjansen på å gå mot markedet. Implikasjonene av disse fenomenene gir banesåret til tesen om det perfekte marked, som er uløselig knyttet til fore-stillingen om rasjonelle aktører. Faktisk viser de mange boblene og krakkene de siste årene nokså godt i hvilken grad kapitalmarkedene lever i sin egen verden. Ved første øyekast må vi derfor berømme atferdsøkonomiens mot: Den går til frontalangrep på en av den nyklassiske teoriens to pilarer.

Ideen om at markedene ikke er mirakuløst effektive, og at vi ikke er allvitende datamaskiner, er imidlertid ikke ny. Siden John Maynard Key-nes har kjetterske økonomer stadig advart om at dette var en myte, og en farlig sådan. Men de har ropt mot vinden: keynesianere, institusjonalister, marxister, regulasjonister var – og er fortsatt – for kritiske til at man kan lytte til dem.

«Vi betaler en grusom pris for vår blinde tro på den usynlige håndens evner,» sier nå atferdsøkonomen Dan Ariely.2 Mens Robert Schiller og George Akerlof i boka Animal Spirits mener at den nyklassiske teorien er mangelfull: «Den forklarer ikke hvorfor økonomien tar noen berg-og-dalbane-turer.»3 Deres ambisiøse mål er å vise «hvordan økonomien fungerer når folk virkelig er menneskelige» for å «gjøre det den eksisterende teorien ikke har klart.»

Oppmuntrende brudd

For selv om vi er irrasjonelle, hevder atferdsøkonomien, er vi ikke desto mindre forutsigbare. Med laboratorieforsøk, bevæpnet om nødvendig med elektroder lånt fra nevrovitenskapene, avdekker atferdsøkonomene regelmessighetene i vår atferd for å lage mer realistiske mo-deller for individuelle beslutninger.

Feltets pionerer er Daniel Kahneman og Amos Tversky. Siden 1970-tallet har de to israelske psykologene katalogisert kognitive biaser som forstyrrer situasjonsforståelsen og får folk til å ta irrasjonelle beslutninger. Her finner vi for eksempel «framing-effekten» som gjør at folk verdsetter informasjon om et og samme alternativ forskjellig alt etter hvordan den blir presentert: «40 prosent vinnersjanse» har en annen virkning enn «60 prosent sjanse for tap». Men det var først med samarbeidet med den unge amerikanske økonomen Richard Thaler på 80-tallet at atferdsøkonomien dukket opp som et fullverdig fagfelt.

For øyeblikket er drømmen om å gi den dominerende økonomistrømningen et nytt grunnlag med atferdsparadigmet ennå ikke blitt virkelig-het. Men forkjemperne har vunnet terreng de siste femten årene, noe som blant annet viser seg i Sveriges Riksbanks tildeling av Prisen i økonomisk vitenskap i Nobels minne til Akerlof i 2001 og Kahneman i 2002. De kognitive biasene de ortodokse økonomene avviste som kuriositeter blir nå gransket med lupe i anerkjente akademiske tidsskrift. Det undervises i atferdsøkonomi på de mest prestisjetunge amerikanske universitetene – MIT, Stanford, Berkeley, Chicago, Columbia, Princeton og ikke minst Harvard. Atferdsøkonomien har også fått en egen tenketank: Institute for New Economic Thinking (INET), etablert i 2009 med en pengegave på 50 millioner dollar fra George Soros.

Atferdsøkonomien har også sine tilhengere utenfor akademia. Amerikanere lystne på å forstå hvorfor de tar så «dårlige» beslutninger kaster seg over bøker som Malcom Gladwells Blink, Thaler og Cass Sunsteins Nudge, eller Arielys Predictably Irrational. Sistnevnte økonom svarer dessuten hver uke, i spalten «Ask Ariely», på trivielle spørsmål fra Wall Street Journals lesere.

Lukrative innsikter

Hvis økonomifaget de siste årene har vært «forbløffende ubrukelig i beste fall, og definitivt skadelig i verste fall», for å sitere Paul Krugman,4 er atferdsøkonomene noe bedre? Det er utvilsomt et oppmuntrende brudd at de vil gjøre slutt på tyranniet til homo economicus og bevise at markedene kan være ineffektive, men når teorien settes ut i praksis, blir tonen en annen. For atferdsøkonomene er minst like villige som storesøsteren til å tilby sine tjenester til bedrifter, finanssektoren og offentlig politikk. Og anvendelsen av teorien, skuffende i beste fall, vekker som oftest tvil.

Først og fremst er anvendelsen tvilsom fra forbrukernes og lønnsmottakernes ståsted. Næringslivet, som siden 1930-tallet har brukt psykologifaget til markedsføring og reklame, ønsker atferdsøkonomien hjertelig velkommen, fordi den gir dem nye våpen overfor kundene og de ansatte. Det kjente konsulentbyrået McKinsey tilbyr fire praktiske metoder «som burde være i alle bedrifters verktøyskas-se».5 MarketTools, et selskap som har spesialisert seg på markedsføringsforskning, skriver på sine nettsider at at-ferdsøkonomien viser mer effektivt enn meningsmålinger når et produkt blir for dyrt for forbrukerne. Med andre ord, atferdsøkonomien kan fortelle dem hvor høye priser de kan ta. Den viser også hvordan bedriftene kan få kundene til å betale regningene i tide. Forsinkelsesgebyrer og andre sanksjoner er mindre effektivt enn å spille på kundens tendens til å sammenligne seg med andre, med et brev som sier: «Du er en av de få i ditt nabolag som fortsatt ikke har betalt regningen din.»

Fehr Advice, et tysk konsulentkontor startet av Ernst Fehr, en av fagfeltets stjerner, tilbyr å lære sjefene hvordan de skal bruke atferds-økonomi overfor sine ansatte, særlig i lønnsforhandlinger. Faktisk svømmer atferdsøkonomien over av tips på dette området. Atferdsøkonomene konstaterer at klassiske økonomiske insentiv, for eksempel å love lærere en bonus på slutten av året hvis elevene gjør det godt, ikke virker. Derfor mener de man heller skal utnytte det faktum at folk er mer følsomme for tap enn gevinster: Steven Levitt og Roland Fryer ga bonuser til lærere på begynnelsen av året og truet med å trekke dem tilbake hvis resultatene ikke ble tilfredsstillende.6 Å be de ansatte tilbakebetale en del av lønnen ved slutten av året: Her har vi framtidens måte å motivere troppene på!

Paradoksalt nok er det i finanssektoren, en sektor atferdsøkonomiens «funn» i prinsippet rammer hardt, at disse økonomenes forslag verdsettes mest. Alt de har trengt å gjøre, er å fjerne seg fra de definitive konklusjonene om markedenes ineffektivitet og holde fast på de potensielt lukrative innsiktene i aktørenes atferd. Slik har «atferdsfinans» blitt et «komplement til klassisk porteføljestyring», mener den franske handelshøyskolen Inseec, som har innlemmet dette «nye finansområdet» i sin MBA.

Markedene fortjener respekt!

Enkelte fond har brukt disse prinsippene lenge, JP Morgan AM, for eksempel, begynte allerede i 1993. Konkret betyr atferdsfinans at investorene forsøker å bli bevisst og korrigere sine egne kognitive biaser eller utnytte andres. James Montier er et eksempel på det første, han tilbyr investorer hjelp til å «mestre sine følelser» og trene deres self control muscle.7 Den andre mer strategiske innfallsvinkelen har særlig blitt utviklet av Russell Fuller.8 Den går ut på å finne verdipapirer som er dårlig priset på grunn av over- eller underreaksjon fra andre investorer.

Disse metodene gjør kanskje noen investorer rikere, men de løser på ingen måte problemet med de ineffektive markedene. Faktisk, som (virkelig) kjettersk økonomisk teori viser, er drastisk regulering den eneste måten å hindre de iboende ustabile finansmarkedene fra å så kaos i øko-nomien: gjeldsgraden må begrenses, markedsaktiviteter må skilles fra kredittaktiviteter, kapitalbevegelsene må kontrolleres, osv.

Forunderlig nok er slike tiltak fraværende i atferdsøkonomenes forslag til offentlig politikk. Richard Thaler, fagfeltets gudfar, er rådgiver for både Obamas økonomiske team og den britiske regjeringen. Han kunne godt hvisket dem i øret at det ville vært klokt å regulere finansmarkedene hvis de vil unngå nye jordskjelv. Men faktum er at Thaler ikke bare er økonomiprofessor ved University of Chicago Booth School of Business, han leder også, sammen med Fuller, et investeringsfond spesialisert på atferdsfinans.

Universiteter og banker står side om side på mange av atferdsøkonomenes CV-er. Daniel Kent, i dag professor i finans på Columbia University, har vært leder for Goldman Sachs’ avdeling for finansanalyse. Han er også medlem av den akademiske rådgivningskomiteen til Kepos Capital og Allianz Global Investors. Hva sier han om regulering? «Selv om investorene ikke er fullstendig rasjonelle og verdipapirer systematisk feilprises, bør beslutningstakere vise respekt for markedsprisene.»9 Med andre ord, uansett hva markedene gjør fortjener de vår respekt!

«Irrasjonalitet og egoisme forurenser den politiske prosessen,» legger Kent til. Og med denne tryllestaven er argumentet om irrasjonalitet vendt mot de offentlige myndighetene. Dermed er det ikke overraskende å oppdage James Montiers kongstanke: «De av oss som arbeider med finans bør avlegge en slags hippokratisk ed – om ikke å forvolde skade.»10 Hvorfor gå gjennom alt herket med å lovregulere når det holder at traderne lover å være dydige?

En tredje vei

I deres siste bok forsvarer sågar Thaler og Sunstein de skjebnesvangre subprime-lånene: «Boliglån med flytende rente, selv de med lokkerenter, er ikke dårlige i seg selv.» Og de slutter seg til Louis Brandeis, rådgiver for president Woodrow Wilson (1913–1921), som mente at «dagslys er det beste desinfeksjonsmiddelet.» Det vil si, den beste løsningen er transparens, ikke regulering. Akkurat det samme som de nyklassiske økonomene sier.

Hva er fellesnevneren for disse forslagene? Alle respekterer forbeholdsløst markedets overherredømme og er dermed naturligvis skeptiske til enhver regulering. Denne posisjonen forklarer den svært generelle holdningen til offentlig politikk som Thaler og Sunstein oppsummerer med ideen om nudge.11 Nudge er «puffet», eller den vennskapelige albuen som bruker folks kognitive biaser til å gi dem milde insentiv til å ta valg som sammenfaller med både deres egeninteresse og fellesskapets beste.

«Vi er imot forbud,» skriver Thaler og Sunstein. De trekker fram en lov mot noen forurensende kjemikalier og skriver: «Filosofisk sett ligner slike begrensninger ubehagelig mye på sovjetiske femårsplaner.» De to økonomene kaller seg «paternalistiske libertarianere» og mener atferdsøko-nomien er «en tredje vei» mellom friedmanianerne og keynesianerne: mellom liberalistenes fullstendige laissez-faire og tung statlig styring. De mener derfor at den snille og fornuftige «nudge-politikken» har sin plass «verken til høyre eller til venstre» i politikken.

Det er denne fullstendig harmløse veien Obama valgte i sin første periode. Ikke bare ble Thalier hentet inn som rådgiver for hans økonomiske team, Sunstein ledet i fire år Office of Information and Regulatory Affairs, hjørnesteinen i det føderale reguleringsapparatet, særlig innenfor helse, bolig og miljø. Av de rundt hundre forslagene departementene ga til ham, ifølge Center for Progressive Reform, myket han opp tre fjerdedeler i næ-ringslivslobbyenes favør.12

Ikke overraskende har denne filosofien falt i smak hos de konservative i Storbritannia, som i 2009 rekrutterte den selvsamme Thaler til å lede en Nudge Unit. Her fikk han i oppdrag å nå «progressive mål på en måte som er konsistent med vårt engasjement for å redusere offentlige utgifter og kutte reguleringens byrder for næringslivet og samfunnet».13

Frankrike har heller ikke blitt spart for den forførende nud-gen. I 2011 undersøkte regjeringsorganet Conseil d’analyse stratégique hvordan «flere atferdsfaktorer, som vekten av sammenligning med andre eller motvilje mot endring» kunne brukes for å «få borgerne til å omstille seg til mer miljøvennlige levesett». I en regjeringsrapport om forbrukervern i 2012 påpeker de vanligvis ortodokse økonomiene David Thesmar og Augustin Landier «husholdningenes psykokognitive biaser» og går inn for systematisk å innføre, særlig for lønnsspareprodukter, et «velvalgt standardalternativ» som «styrer uoppmerksomme forbrukere mot det gode valget, uten å frata de proaktive forbrukerne deres valgfrihet».

Hopper bukk over demokratiet

Gi folk insentiv til å ta valgene som er bra for allmenninteressen, dette er altså målet for nudge. Men denne «allmenninteressen» blir ikke definert. Mindre forurensning er utvilsomt et mål de fleste er enige om, men kan man si det samme når økonomene «puffer» amerikanske lønnsmottakere til å spare mer i pensjonsfond? En stor del av de atferdsøkonomiske arbeidene i USA handler faktisk om å utvikle, eller også å gjøre obligatorisk, slike ordninger hos de store bedriftene. Økt sparing i finansprodukter: Dette samsvarer utvilsomt med finansindustriens syn på allmenninteressen, men langt mindre med den makroøkonomiske rasjonaliteten, som gjerne krever at individene ikke sparer mer, men heller mindre for å øke etterspørselen. Dessuten tømmer dette målet debatten om ulike pensjonsmodeller, fordi den tar for gitt at systemet med kapitali-sering er det beste.

Nudge
liker ikke politikk og lever i illusjonen at den utøves utenfor den, i en vidunderlig faktabasert verden full av sunn fornuft. Dette har fått Thaler til å foreslå å «legge til side spørsmålet om skattene må økes», et forferdelig «partipolitisk» spørsmål som gjør folk unødvendig sinte, for heller å «kreve inn skatten bedre».14 Nudge avskaffer enhver demokratisk dialog mellom folket og de folkevalgte. Tilhengerne «antar at å forsøke å overbevise velgerne politisk om regjeringens politikk er en nytteløs øvelse,» skriver sosiologen Frank Furedi.15 «I stedet for demokratisk debatt og argumentasjon velger de subliminale psykologiske tekniker og manipulasjon.»

De nyklassiske økonomene er utvilsomt skadelige med sine ideer om avregulering, privatisering og lønnskutt. Men i det minste kommer de ikke med annet enn en mening som kan drøftes og bekjempes i offentligheten. Deres atferdsøkonomiske kolleger hopper bukk over den demokratiske debatten. Sikker på sin innsikt i allmenninteressen påtvinger de deres politikk gjennom en direkte betinging på individnivå. Britiske Nudge Unit kan «endre måten borgerne tenker på», sier en fornøyd britisk visestatsminister, Nick Clegg, i all uskyldighet.16 Bør vi glede oss sammen med ham?

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Se for eksempel Charles Fergusons dokumentarfilm Inside Job (2010) og bok med samme tittel (Oneworld, Oxford, 2012).

2 Dan Ariely, «Irrationality is the real invisible hand», 20. april 2009, http://danariely.com.

3 George Akerlof og Robert Shiller, Animal Spirits, Princeton University Press, 2009.

4 Paul Krugman, forelesning, London School of Economics, juni 2009.

5 «A marketer’s guide to behavioral economics», februar 2010, www.mckinsey.com.

6 Roland G. Fryer Jr, Steven D. Levitt, John List og Sally Sadoff, «Enhancing the efficacy of teacher incentives through loss aversion: A field experiment», arbeidsdokument, National Bureau of Economic Research, nr. 18237, Cambridge, juli 2012.

7 James Montier, The Little Book of Behavioral Investing, John Wiley and Sons, Hoboken (New Jersey), 2010.

8 Russell Fuller, «Behavioral finance and the sources of Alpha», Journal of Pension Plan Investing, vol. 2, nr. 3, New York, vinteren 1998.

9 Kent Daniel, David Hirshleifer og Siew Hong Teoh, «Investor psychology in capital markets: Evidence and policy implications», nr. 49, Journal of Monetary Economics, University of Rochester (New York), 2002.

10 «Interview: James Montier on value investing», Investment Postcards from Cape Town, 11. mars 2010, www.investmentpostcards.com.

11 Richard Thaler og Cass Sunstein, Nudge: Improving Decisions about Health, Wealth, and Happiness, Yale Univ. Press, 2008.

12 «Behind closed doors at the White House: How politics trumps protection of public health, worker safety, and the environment», Center for Progressive Reform, Washington, DC, november 2011.

13 Allegra Stratton, «’Nudge’ economist Richard Thaler joins conservative camp», The Guardian, London, 6. oktober 2009.

14 Richard Thaler, «Geek squad», Foreign Policy, Washington, DC, januar–februar 2013.

15 Frank Furedi, «Don’t wink at the nudge plan», The Australian, Sydney, 5. oktober 2012.

16 Patrick Wintour, «David Cameron’s ‘nudge unit’ aims to improve economic behaviour», The Guardian, 9. september 2010.