Skrivekunst og kampvilje

Har Arundhati Roy nå blitt talskvinne for en verdensomspennende maoistisk konspirasjon? Neppe. Hos henne er ideologi underordnet engasjement, og engasjementet er både lokalt og globalt. Hun framstår som et dypt politisk menneske, med den sjeldne evnen til å tenke historisk og gi oss en meningsfull bakgrunn for å forstå det som skjer lokalt i dag.

For et års tid siden spurte noen venner meg om det fantes en skjønnlitterær forfatter jeg delte politisk holdning med. Umiddelbart kom jeg til å tenke på Arundhati Roy. Hvorfor? Først og fremst fordi hun i egenskap av å være kvinne fra den tredje verden har internalisert en kritisk distanse til den vestlig-patriarkalske kapitalismen, en distanse jeg lenge har arbeidet for selv å erverve meg.

Først senere, altså etter å ha indikert at Roy og jeg hadde noe til felles, ble jeg klar over at Roy med tiden har blitt tatt til inntekt for en maoistisk posisjon. Den deler jeg ikke! Snarere deler jeg Pål Norheims oppfatning av maoismens «overforenklede, manikeiske syn på verden», slik han nylig ga uttrykk for den i en anmeldelse av Erik Fosses Med livet i hendene. Men stemte det at Arundhati Roy var maoist? Med dette spørsmålet hengende over meg som en tung regnsky i sommervarmen, åpner jeg tidsskriftet Agoras temanummer om henne.2

Sosial rettferdighet
Ganske raskt finner jeg ut at det neppe har skjedd noen revolusjonerende omveltning i Arundhatis Roys sinn med utgangspunkt i tenkningen til store høvding formann Mao. Derimot har Roy blitt opptatt av de fattige som har tatt til våpen i delstaten Chhattisgarh i det sentrale India. Disse kalles enten naxalitter, med henvisning til bondeoppstanden i Naxalbari-distriktet i Vest-Bengal mot slutten av 1960-tallet, eller maoister, fordi de er del av geriljahæren People’s Liberation Guerilla Army (PLGA), som er tilknyttet Communist Party of India (Maoists), forkortet CPI (Maoists).

Allerede i sin debutroman Guden for små ting fordømte Roy de to parlamentariske kommunistpartiene hun kjente fra sin hjemlige delstat Kerala sør-vest i India: Communist Party of India og Communist Party of India (Marxists), forkortet henholdsvis CPI og CPI (Marxists). Disse har i lange perioder hatt regjeringsmakt i Kerala og Vest-Bengal, men er ifølge Roy knapt mulig å skjelne fra andre borgerlige partier. Ifølge CPI (Maoists), som i 2009 ble forbudt av den indiske staten som en «terrororganisasjon», står disse to kommunistpartiene lojalt på statens side i undertrykkingen av «folket».

Roy skriver: «I dag består den maoistiske geriljahæren i det sentrale India nesten utelukkende av ekstremt fattige stammefolk, som lider av en matmangel som grenser til ren sult av en type som vi ellers bare forbinder med Afrika. Dette er folk som selv i dag, 60 år etter Indias såkalte frigjøring, ikke har hatt tilgang til noen utdanning, helsevesen eller rettssikkerhet.»

Roy siterer også en ekspertgruppe utnevnt av den indiske Planleggingskommisjonen. I deres rapport, med tittelen «Utviklingsutfordringer i de ekstremistrammede områder», heter det om maoistbevegelsen: «Selv om bevegelsens uttalte langsiktige mål er å erobre statsmakten med voldelige midler, må den først og fremst ses på som en grunnleggende kamp for sosial rettferdighet, likhet, beskyttelse, sikkerhet og lokal utvikling.»

Med andre ord: Arundhati Roy mener de maoistisk influerte opprørerne har legitime krav. De kjemper mot et korrupt regime, og blir stemplet som terrorister av en like terroristisk stat, som setter inn militsgrupper for å drepe de som tyr til våpen for å forsvare seg mot å bli tvangsflyttet fra jorda si for å gi plass til nye gruver, demninger og fabrikker. Roy beskriver disse prosjektene som del av et «miljømord», på ny og på ny klubbet gjennom av «Indias mektigste institusjon», Høyesterett, som hun mener har utviklet seg til å bli en «bærebjelke for Big Business».

Roy skriver også at det slett ikke bare er maoistene som gjør opprør. Hun omtaler et bredt spekter av forskjellige kamper over hele landet – «landløse, hjemløse, daliter, arbeidere, bønder, vevere». Men ifølge Roy har den indiske staten slått alle former for folkelig motstand i hartkorn med maoistene og brukt maoistenes kamp til å legitimere militarisering, i det hun omtaler som en «dobbeltgjenger» til USAs «krig mot terror».

Irrelevant ideologi
I sin artikkel i Agora oppviser statsviter Stein Sundstøl Eriksen en viss forståelse for Roys sympati med maoistbevegelsen, men konkluderer likevel kritisk: «[I] den grad [Roy] setter sin lit til at maoistene representerer et reelt alternativ, tar hun feil. På den ene siden kan hun utvilsomt kritiseres for å være ukritisk i sin vurdering av dem, selv om hun ikke går så langt som til å forsvare bruken av vold. På den annen side er det, uavhengig av synet på væpna motstand, et faktum at maoistene ikke har noen som helst mulighet til å nå sine mål. Til det er statsmakten for sterk og maoistenes egen sosiale basis for snever.»

Mangel på kjennskap til indiske forhold gjør at jeg er tilbøyelig til å akseptere Sundstøl Eriksens kritikk uten innvendinger. Men er den ikke litt for bastant? Kan det ikke tenkes at de parlamentariske partiene på et tidspunkt vil komme maoistene i møte til en viss grad? Det ville ikke være første gang voldelig motstand førte til forhandlinger der også makthaverne gjør visse innrømmelser.

Roy virker lite opptatt av politisk teori i tradisjonell forstand, det vil si som abstrakte idealer ment å kunne gi universalløsninger. Tvinger ikke Sundstøl Eriksen en ideologisk analyse inn over det som i realiteten er en lokalt forankret politisk holdning, et forsvar for å ty til våpen når myndighetene tvinger en til å leve i den ytterste nød?

I en informasjonsspekket artikkel omtaler Tore Linné Eriksen forakten Roy har for indiske myndigheter både sentralt og på delstatsnivå som «velbegrunnet», men understreker på samme tid at Roy ikke påstår at maoistbevegelsen gir noen oppskrift for India som helhet, kanskje ikke engang for hele delstaten Chhattisgarh.

Linné Eriksen peker her på noe vesentlig når det gjelder forholdet mellom politisk teori og det lokale hos Arundhati Roy: «De som søker en sammenhengende analyse av den maoistiske folkekrigens strategi og proletariatets diktatur som en nødvendighet, må lete andre steder, her blir slikt nærmest sett på som irrelevant. Den kampen som føres og den alternative samfunnsmodellen hun ser spirene av, er etter hennes oppfatning akkurat riktig for det området hun besøker, dvs. at det nærmest er en avsporing å diskutere om de passer andre steder.»

For å si det ganske så enkelt: Det gir rett og slett ingen mening å «være ideologisk» i sitt syn på alle land, delstater og avkroker. Til det er verden for sammensatt. Å bekjenne seg til en ideologi som man hevder bør gjelde alle steder, er irrasjonelt: Dermed signerer man jo en personlig blankofullmakt til alle som måtte finne på å ikle seg samme ideologiske drakt som en selv.

Kanskje er det riktig å stemme Green Party i USA, sosialdemokratisk i Norge og sentrumsliberalt i Russland, være regimekritisk i Kina og likevel støtte en maoistisk bevegelse i én del av én delstat i India?

Litterær tenkning
Det viktige er ikke disse spesifikke eksemplene, men prinsippet: Ideologi må aldri overstyre ens utsyn i den grad at man blir blind for det spesifikke i det lokale. På spørsmålet om maoistene i Chhattisgarh er Arundhati Roy ganske klar: Hun er sympatisør. Men hun er ikke noen «maoist». Hun er en engasjert forfatter som er opptatt av sine omgivelser. I globalt perspektiv er hun best beskrevet som en kampvillig alliert av alterglobaliseringsbevegelsen – og dermed, når alt kommer til alt, en skjønnlitterær forfatter etter mitt hjerte.

Jeg kaller Arundhati Roy en skjønnlitterær forfatter, men hun har bare utgitt én roman, noe Tore Linné Eriksen skriver at det er «lett å tilgi henne» på grunn av hennes virke som foredragsholder og essayist. Vi bør lytte når Linné Eriksen, en av Norges få åpenbare verdensborgere, trekker en parallell mellom Arundhati Roy og uruguyanske Eduardo Galeano: De to er «i særklasse med sin kombinasjon av medrivende skrivekunst og politisk kampvilje», heter det.

Når vi tenker at noen skribenter er mer å regne som «forfattere» enn andre, har det ikke nødvendigvis å gjøre med at de er diktere, men like mye med at de behersker et egenartet fag, der stoltheten ligger i det å beherske skriving som håndverk og samtidig ta opp emner som er underbelyste i samfunnet for øvrig, eller gi perspektiver som mangler på de allerede belyste. Slik gir det mening å omtale visse journalister som forfattere, ikke fordi de skriver reportasjer, men fordi de skriver i allment henvendte medier (mange av Roys artikler er trykket i det indiske ukemagasinet Outlook), og presenterer aktuelt stoff på en særegen måte, samtidig som de ivaretar sin personlige uavhengighet, løsrevet fra andre samfunnsroller.

Kanskje kan vi si det slik at enkelte forfattere bedriver «litterær tenkning» i sine tekster, og at de nærmest er uvilkårlig politiske, altså politiske enten de vil eller ikke. Samfunnsengasjerte forfattere fungerer ofte som en slags politiske generalister, og kompenserer for sin manglende kjennskap til politikk som pragmatisk fag ved å kunne noe annet og mer enn det som antas å være umiddelbart nyttig. Det er som om de befinner seg et sted mellom myndigheter (politikere, jurister, ordensmakt) og spesialister (akademikere, byråkrater, «informasjonsmedarbeidere»). Både Eduardo Galeano og Arundhati Roy er gode eksempler på at all slags prosa kan være litterær, også den som er saklig.

Kødder med Shakespeare
Det var likevel som romanforfatter Arundhati Roy slo gjennom, og det med et brak. Guden for små ting (1997) ble oversatt til 40 språk, og solgte fire millioner eksemplarer verden over allerede i utgivelsesåret. Roy ble også tildelt den prestisjetunge Booker-prisen. Enkelte beskyldte henne for å dyrke «individuell motstand» snarere enn «kollektive bevegelser» i romanen, men det forhindret ikke boka fra å møte kollektiv motstand i hjemlandet. Tore Linné Eriksen forteller at aktivister fra det hindusjåvinistiske partiet BJP brente boka offentlig, og truet bokhandlere på livet dersom de ikke fjernet den fra butikkhyllene.

I sin gode artikkel om Guden for små ting skriver litteraturviter Åsne Maria Gundersen at Arundhati Roy skilte seg ut ved å være en av svært få indiskfødte forfattere med internasjonal berømmelse som ikke var oppvokst i en storby, utdannet ved en internasjonal eliteskole eller bosatt utenfor India. Vi merker oss nok en gang betydningen av Roys lokale forankring i det utenfor-vestlige.

Særlig interessante er poengene Gundersen gjør om bruken av en hjemlig form for engelsk i romanen. Se eksempelvis hvordan dette berømte Shakespeare-sitatet blir gjengitt: I cometoberry Caesar, not to praise him. Theevil that mendoo lives after them, The goodisoft interred with their bones. Virtuost ortografisk talemål! Gundersen følger andre kritikere i å se en form for «undergravende virksomhet» i å gi det engelske språket et slik lokalt preg. Når romanpersonene leker med det, leker de samtidig med ideen om frigjøring. For selve det å tørre å kødde med Shakespeare – sentrum i den vestlige kanon – utfordrer det koloniale språkets hegemoniske makt som monolittisk og mønstergyldig.

Grunnleggende føydalt samfunn
«Når vi laget et temaummer om Roy, lager vi langt et stykke på vei også et temanummer om India», heter det i lederartikkelen i dette nummeret av Agora. Utmerket. Temaet India bør interessere alle med et minimum av interesse for verden. Det er jo der det skal skje i dette århundret!

Men den bebudede utviklingen lar vente på seg. Med Tore Linné Eriksen kan vi spørre: Hvor stor kan den mye omtalte indiske middelklassen egentlig være, når selv Verdensbanken anslår at rundt 85 prosent av Indias befolkning ligger under grensa på 2,5 dollar per dag? I norske Le Monde diplomatique kunne vi i mai i år lese et enda mer opprørende tall: 77 prosent av inderne lever på mindre enn 20 rupi om dagen, det vil si to – 2 – norske kroner.3

Roy skriver: «Ironisk nok har det frie markedets æra gitt opphav til den mest vellykkede løsrivelseskampen i Indias historie – dvs. løsrivelsen av overklassen og middelklassen fra resten av samfunnet, slik at de kan danne sitt eget land […] der oppe i stratosfæren hvor de kan slå seg sammen med elitene i resten av verden. Dette Kongeriket i skyene er et fullstendig univers i seg selv, hermetisk avstengt fra resten av India. Det har sine egne aviser, filmer, tv-programmer, moraliteter, kommunikasjonssystemer, shoppingsentre og intellektuelle.»

Med andre ord: India er et grunnleggende føydalt samfunn. Landet har over 1,2 milliarder innbyggere, men de hundre rikeste enkeltpersonene legger beslag på en fjerdedel av landets BNP. Halvparten av alle barn i India under tre år er underernært, og India har flere mennesker som lever under FNs fattigdomsgrense enn hele Afrika til sammen.

Tenker historisk
Lederartikkelen indikerer at dette nummeret av Agora måtte ha et lokalt, indisk utgangspunkt, men markerer også at det som skjer i India er symptomatisk for vår tids globaliserte kapitalisme: «Problemene Roy skriver om, er problemer nyliberalismen har ført med seg over hele verden.»

I 2003 omtalte Roy seg som «en av undersåttene til Det amerikanske imperiet» – «en slave som våger å kritisere sin konge». Om sitt hjemland skriver hun: «Rett etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1989 leverte Indias regjering inn medlemsbeviset i Den Alliansefrie Bevegelsen og tegnet medlemskap i Den Fullstendig Allierte Bevegelsen, og begynte straks å omtale seg som Israels og USAs ‘naturlig allierte’.»

I et foredrag publisert i dette nummeret av Agora, informerer Roy om noen vesentlige fakta fra fengselsvesenet i USA: (1) Prognosene tilsier at 28 prosent av unge afro-amerikanere i USA vil tilbringe en del av livet i fengsel, (2) nesten fire millioner amerikanere (to prosent av befolkningen) har mistet stemmeretten fordi de er straffedømte, (3) 1,4 millioner svarte har mistet stemmeretten (13 prosent av alle svarte i stemmeberettiget alder). Roy holdt dette foredraget i 2003, men tallene har ikke blitt uaktuelle: Nyere tall viser at det nå er nærmere seks millioner amerikanere som har mistet stemmeretten på denne måten.4

Arundhati Roy er «fullt klar over at ondskap, brutalitet og hykleri er størrelser inngravert i sjelen til alle stater», men er særlig opptatt av USA, ettersom det amerikanske militærindustrielle komplekset har imperiale pretensjoner.

Roy er ikke en tidløs ideolog som skal lære oss noe allmenngyldig om individ og samfunn, ei heller en skjønnånd som vil gi oss erfaringer som beriker vårt følelsesliv, utdyper vår sensitivitet eller forteller oss en god historie som lever videre i våre sinn. Nei, en forfatter som Roy har snarere som funksjon å bringe oss inn i emner hun mener bør engasjere oss, der hun vet det brenner, og som hun brenner for. Hun framstår som et dypt politisk menneske, med den sjeldne, men uerstattelige evnen til virkelig å tenke historisk, sette fortid i forbindelse med nåtid, og gi oss en meningsfull bakgrunn for å forstå det som skjer lokalt nå.

Utenfrablikket
Til tross for flere gode bidrag i dette nummeret av Agora, deriblant et intervju med Jacques Rancière, er det Arundhati Roy selv som har skrevet teksten som gjør sterkest inntrykk, nemlig «Å høre på gresshoppene – folkemord, fornektelse og feiring». I denne teksten gir Roy en sivilisasjonskritikk som virkelig ryster, røsker og drar. Jeg tar meg i å assosiere til svenske Sven Lindqvist, som Roy da også siterer i artikkelen. Slik er det heldigvis: Det finnes berøringspunkter blant engasjerte forfattere og intellektuelle over hele verden. Disse punktene blir neppe mindre vesentlige i løpet av århundret.

Da Arundhati Roy i 2004 mottok Sydney Peace Price, understreket hun at hun ikke var «aktivist», men forfatter. Hun var ikke talsperson for noe eller noen. Hun skrev tekster. Men som Hannah Helseth skriver i sitt bidrag, bærer Roys essays først og fremst preg av å være «rasende innlegg for sosial rettferdighet». Roys tekster er ikke opphøyde kunstverk eller rasende festlig underholdningslitteratur, men redskaper for erkjennelse. Så lenge vi godtar kontrakten mellom forfatter og leser – den engasjerte litteraturens kontrakt, kunne vi kanskje si – oppløser tekstene seg selv, de forsvinner til fordel for et friskt blikk på en syk verden.

Arundhati Roy skriver at hun ikke aksepterer terror, men at hun samtidig ikke aksepterer krig, og heller ikke «påstått fred». Situasjonsbeskrivelsen hennes er dyster, men adekvat: «Den virkelige tragedien er at flertallet blant verdens mennesker er fanget mellom grusomheten i en rent påstått fred og krigens terror.» Slik er det. Er vi i stand til å forstå hvordan menneskene som utgjør dette flertallet tenker? Er det umulig? En ting er sikker: Å tro at andres perspektiver er likt vårt eget, gjør oss blinde for alt og alle. En genuin vilje til viten vil alltid være et ønske om å forstå egne begrensninger, å få en aning om omfanget av det man ikke vet eller forstår (det går vel asymptotisk mot uendelig for de fleste, skulle jeg tro).

Verden blir alltid sett fra et perspektiv, ville kanskje den engasjerte forfatteren si. Noen vil avfeie påstanden om at «intet perspektiv er nøytralt» som banal. Men har de da innsett i hvor stor grad deres eget utgangspunkt styrer hvilke erkjennelser de blir til del? Jeg våger å påstå at de fleste i Vesten vil ha godt av å tenke mer på hvilke uuttalte premisser som styrer deres oppfatninger, og problematisere det de tar for gitt i større grad. I hvert fall er det ingen grunn til å avvise ethvert «utenfra»-blikk som irrelevant i utgangspunktet. Snarere trenger vi flere slike blikk. Derfor svært gledelig at Agora for første gang har utgitt et temanummer om en kvinnelig intellektuell fra den tredje verden.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Pål Norheim, «Medaljens bakside», Morgenbladet, Oslo, 31. mai 2013.

2 Agora – Journal for metafysisk spekulasjon, nr. 4 2012, Oslo.

3 Benjamin Fernandez, «Skaper energi i landsbyene», Le Monde diplomatique, Oslo, mai 2013.

4 Brennan Center for Justice, www.brennancenter.org, juni 2013.