Trøbbel i paradis

Vi vet hvorfor folk demonstrerer i Hellas og Spania, men hvorfor er det trøbbel i rasktvoksende land som Tyrkia og Brasil? spør Slavoj Zizek.

I sine tidlige skrifter beskriver Marx situasjonen i Tyskland som en situasjon der partikulære problemer bare lar seg løse gjennom en universell løsning: en global revolusjon. Dette er den mest presise formuleringen av forskjellen mellom en reformistisk og en revolusjonær tid: I en reformistisk tid forblir den globale revolusjonen en drøm som i beste fall holder liv i våre forsøk på å skape endringer lokalt, mens den i verste fall hindrer oss fra å skape virkelig endring. En revolusjonær situasjon oppstår derimot når det blir klart at bare en radikal global endring kan løse partikulære problemer. I denne rent formale betydningen var 1990 et revolusjonært år. Da ble det klart at de delvise reformene i kommuniststatene ikke ville være nok og at et globalt brudd var nødvendig for å løse enkeltproblemer, som å sørge for nok mat til befolkningen.

Hvor står vi i dag med tanke på denne forskjellen? Er de siste årenes problemer og protester tegn på en uunngåelig global krise, eller er de bare små hindre som kan håndteres, om ikke løses, lokalt? Det uhyggelige og illevarslende ved disse utbruddene er at de ikke bare, eller hovedsakelig ikke, finner sted i systemets svake punkt, men på steder som inntil nå har blitt sett på som suksessfortellinger. Vi vet hvorfor folk demonstrerer i Hellas og Spania, men hvorfor er det trøbbel i velstående eller rasktvoksende land som Tyrkia, Sverige og Brasil? I etterpåklokskapens lys kan vi nå se at det originale «trøbbel i paradis» var Khomeinis revolusjon i Iran, et land som offisielt blomstret, på rask vei mot en provestlig modernisering og Vestens mest trofaste allierte i regionen. Kanskje er det noe feil med vårt begrep om paradis.

 

Hvem er målet?

Før den nylige protestbølgen, var Tyrkia glohet: mønsterbildet som klarte å kombinere en blomstrende liberal økonomi med en moderat islamisme med et menneskelig ansikt, EU-tilpasset, en kjærkommen kontrast til det mer «europeiske» Hellas fanget i en gammel ideologisk hengemyr og fast bestemt på økonomisk selvdestruksjon. Ja, det var noen advarende tegn her og der – fornektelsen av folkemordet på armenerne, arrestasjonene av flere hundre journalister, kurdernes uklare status, appeller om et Stor-Tyrkia som vil gjenopplive tradisjonen fra Det ottomanske rike, innføringen av en og annen religiøs lov – men disse ble avvist som små flekker som ikke skulle få lov til å tilsmusse det generelle bildet.

Så skjedde det uventede, det brøt ut store demonstrasjoner på Taksim-plassen. All vet at den planlagte byggingen av et kjøpesenter i parken ved siden av Taksim-plassen i sentrum av Istanbul ikke var det protestene egentlig handlet om, at en langt dypere uro bygget seg opp under overflaten. Det samme er tilfellet med demonstrasjonene som brøt ut i Brasil i midten av juni. Det ble utløst av en liten prisøkning på bussbillettene, men demonstrasjonene fortsatte etter at prisøkningen ble trukket tilbake. Igjen brøt det ut store demonstrasjoner i et land som – i det minste ifølge mediene – var midt i en økonomisk boom og hadde stor framtidstro. Enda mer underlig er det faktum at president Dilma Rousseff selv umiddelbart støttet demonstrasjonene og sa at de gledet henne. Hvem er i så fall det egentlige målet for demonstrantenes uro over korrupsjon og forfallet i det offentlige tjenestene?

 

Fundamentalt forskjellige protester

Det er avgjørende ikke å redusere de tyrkiske protestene til et sekulært sivilsamfunn som reiser seg mot et autoritært islamistisk styre støttet av en taus muslimsk majoritet. Det som kompliserer bildet er demonstrasjonenes antikapitalistiske beveggrunn (privatisering av offentlig rom). Hovedaksen i de tyrkiske protestene er koblingen mellom en autoritær islamisme og en liberalistisk privatisering av det offentlige rom. Den koblingen gjør tilfellet Tyrkia svært interessant og vidtrekkende: Demonstrantene erkjente intuitivt at økonomisk liberalisme og religiøs fundamentalisme ikke utelukker hverandre, at de fint kan fungere sammen – et tydelig tegn på at det «evige» ekteskapet mellom demokrati og kapitalisme er i ferd med å ende i skilsmisse.

Her bør vi unngå enhver essensialisme, demonstrasjonene har ikke et «virkelig» mål, som den generelle følelsen av uro kan reduseres til: at de egentlig er mot global kapitalisme, mot religiøse fundamentalisme, for sivile rettigheter og demokrati. Det som det store flertallet av demonstrantene er klar over, er at en følelse av uro og misnøye holder liv i og forener partikulære krav. Også her stemmer Hegels gamle motto: «De gamle egypternes hemmeligheter var hemmelige også for egypterne selv.» Kampen om fortolkningen av demonstrasjonene er ikke bare en «kunnskapsteoretisk» strid, journalistenes og teoretikernes strid om det sanne innholdet. Det er også en ontologisk strid, en strid som angår tingen i seg selv, en strid som pågår innad i demonstrasjonene: Er det bare en kamp mot et korrupt byråd? Mot autoritært islamsk styre? Mot privatisering av offentlige rom? Utfallet er åpent og svarene vil være resultat av en pågående politisk prosess.

Det samme gjelder for demonstrasjonenes romlige dimensjon. Allerede i 2011, da det brøt ut demonstrasjoner over hele Europa og i Midtøsten, insisterte mange kommentatorer på at man ikke skulle behandle disse som ledd i en global protestbevegelse, at alle var reaksjoner på spesifikke lokale situasjoner. I Egypt krevde demonstrantene det de samfunnene demonstrantene i Occupy-bevegelsen protesterte mot allerede hadde, nemlig frihet og demokrati. Selv i de muslimske landene var protestene fundamentalt forskjellig. Den arabiske våren i Egypt protesterte mot et korrupt provestlig autoritært regime, mens den grønne bevegelsen i Iran protesterte mot autoritær islamisme. Det er lett å se hvordan en slik partikularisering av protestbevegelsene appellerer til forsvarerne av den rådende globale orden: Det finnes ikke noen trussel mot verdensordenen som sådan, bare spesifikke lokale problemer.

 

Forstyrrer den hegemoniske ideologien

Vi bør her gjenopplive det gamle marxistiske begrepet om totalitet, i dette tilfellet om den globale kapitalismens totalitet. Den globale kapitalismen er en kompleks prosess som påvirker forskjellige land på forskjellig vis, og det som forbinder de uensartede protestbevegelsene er at de alle er reaksjoner på den kapitalistiske globaliseringens mange fasetter. Den generelle tendensen i dagens globale kapitalisme er en ytterligere ekspansjon av markedsherredømmet, kombinert med en gradvis inngjerding av offentlige rom, kutt i offentlige tjenester (helse, utdannelse, kultur) og en stadig mer autoritær politisk makt. Dette er konteksten til grekernes protesterer mot den internasjonale finanskapitalens makt og deres egen korrupte og ineffektive stat, som i stadig mindre grad er i stand til å sikre grunnleggende samfunnstjenester. Dette er konteksten til tyrkernes protest mot kommersialisering av offentlige rom og autoritært religiøst styre, egypternes protest mot et korrupt autoritært regime støttet av vestlige makter, iranernes protest mot den korrupte og ineffektive religiøse fundamentalismen. Det som forener protestene er at ingen av dem kan reduseres til en enkeltsak. De handler alle om en spesifikk kombinasjon av (minst) to saker: en mer eller mindre økonomisk (alt fra korrupsjon og ineffektivitet til regelrett antikapitalisme) og en politisk-ideologisk (alt fra krav om demokrati til ønsket om å overskride det konvensjonelle flerpartisystemet). Det samme gjaldt allerede for Occupy-bevegelsen. Under flommen av (ofte forvirrende) erklæringer, hvilte Occupy på to grunnleggende innsikter: 1) misnøyen med kapitalismen som et system (problemet er det kapitalistiske systemet som sådan, ikke den partikulære korrupsjonen), 2) bevisstheten om at det institusjonaliserte representative flerpartidemokratiet ikke er sterkt nok til å bekjempe kapitalistismens utskeielser, det vil si, demokratiet må finnes opp på ny.

Dette betyr selvsagt ikke at den eneste løsningen er å kaste kapitalismen, selv om den er protestenes underliggende årsak. Valget mellom pragmatisk håndtering av partikulære problemer eller å vente på en radikal omveltning er et falskt valg. Det overser det faktum at den globale kapitalismen nødvendigvis er inkonsekvent: Markedsfrihet går hånd i hånd med USAs subsidiering av egne bønder, å forkynne demokrati går hånd i hånd med å støtte Saudi-Arabia. Denne inkonsekvensen, dette behovet for å bryte sine egne regler, åpner opp et rom for politisk handling. Siden inkonsekvensen er nødvendig, siden det globale kapitalistiske systemet må bryte sine egne regler (fri konkurranse, demokrati), vil det å insistere på konsekvens på de punkter der systemet ikke har råd til å følge sine prinsipper, legge press på hele systemet. Med andre ord, den politiske kunsten ligger i å insistere på partikulære krav som er gjennomgående «realistiske», men som forstyrrer selve kjernen i den hegemoniske ideologien og impliserer en mer radikal endring. Det vil si, krav som definitivt er realiserbare og legitime, men som er de facto umulige. Obamas prosjekt om universell helsedekning var et slikt tilfelle, noe som forklarer de voldsomme reaksjonene mot det.

 

To feller

En politisk bevegelse begynner med en idé den strekker seg mot, men på ferden endrer ideen seg – ikke bare taktiske justeringer, men en essensiell omdefinering – fordi den selv fanges i prosessen, den blir (over)determinert av sin egen aktualisering. Si at et opprør starter med et krav om rettferdighet, for eksempel at en lov må trekkes tilbake. Når folket blir virkelig engasjert i det, blir de klar over at det kreves mye mer for å få virkelig rettferdighet enn bare de begrensede kravene de startet med. Problemet er selvfølgelig å definere nøyaktig hva dette «mye mer» er. Det liberal-pragmatiske synet er at man kan løse problemer gradvis, et av gangen: «Folk dør nå i Rwanda, så glem anti-imperialismen, la oss heller forhindre massemord», eller «Vi må bekjempe fattigdom og rasisme her og nå, ikke vente til den globale kapitalistiske orden kollapser». Langs disse linjer skrev John Caputo i boka After the Death of God (2007):

«Jeg ville vært kjempeglad om de venstreradikale politikerne i USA klarte å reformere systemet og innføre universell helsedekning, effektivt omfordele verdier med en revidert skattelov, begrense valgkampfinansiering, frigjøre alle velgere, behandle arbeidsinnvandrere humant, og innføre en multilateral utenrikspolitikk som ville integrere den amerikanske makten i det internasjonale samfunnet, osv. Det vil si, intervenere mot kapitalismen gjennom seriøse og vidtrekkende reformer. […] Hvis Badiou og Zizek etter alt dette, fortsatt hadde klagd på at et monster ved navn Kapital forfølger oss, ville jeg vært tilbøyelig til å hilse monsteret velkommen med et gjesp.»

Problemet her er ikke Caputos konklusjon: Hvis alt dette kan oppnås innenfor kapitalismen, hvorfor ikke bli der? Problemet er det underliggende premisset om at det er mulig å oppnå alt dette innenfor dagens globale kapitalisme. Hva om de partikulære dysfunksjonene Caputo lister opp ikke bare er tilfeldige forstyrrelser, men strukturelt nødvendige? Hva om Caputos drøm er en drøm om universalitet, en drøm om den universelle kapitalistiske orden uten dens symptomer, uten dens kritiske punkt der dens «fortrengte sannhet» viser seg selv?

Dagens protester og opprør drives fram av overlappende krav, noe som forklarer deres styrke: De kjemper for (et «normalt» parlamentarisk) demokrati mot autoritære regimer; mot rasisme og kjønnsdiskriminering, spesielt hatet mot innvandrere og flyktninger; for velferdsstaten mot nyliberalismen; mot korrupsjon i politikken og økonomien (selskaper som skader miljø, osv.); for nye former for demokrati som går langt forbi flerpartiritualene; og ikke minst setter de spørsmålstegn ved det globale kapitalistiske systemet som sådan og forsøker å holde i live ideen om et ikke-kapitalistisk samfunn. Begge fellene må unngås her: Den falske radikalismen («det som virkelig betyr noe er avskaffelsen av den liberal-parlamentariske kapitalismen, alle andre kamper er sekundære») og den falske gradualismen («nå kjemper vi mot militærdiktatur og for et basalt demokrati, glem den sosialistiske drømmen, dens tid vil komme, kanskje»). Situasjonen er dermed overdeterminert, og man bør her skamløst mobilisere det gamle maoistiske skillet mellom sentrale og sekundære antagonismer, mellom den som er sentral i siste instans og de som dominerer nå. Det finnes konkrete situasjoner da det å insistere på den sentrale antagonismen innebærer ikke å gripe anledningen til å rette et slag i selve hovedkampen.

 

Global solidaritet

Bare en politikk som tar fullt høyde for hele kompleksiteten i overdetermineringen fortjener merkelappen politisk strategi. Når vi er midt i en spesifikk kamp, er det sentrale spørsmålet: Hvordan vil vårt engasjement i den eller tilbaketrekning fra den påvirke andre kamper? Den generelle regelen er at når opprør begynner mot undertrykkende halvdemokratiske regimer, som tilfellet var i Midtøsten i 2011, er det lett å mobilisere store folkemengder med enkle slagord – for demokrati, mot korrupsjon. Men da nærmer vi oss gradvis vanskeligere valg: Når opprøret oppnår sitt direkte mål, oppdager vi at det som virkelig plaget oss (ufrihet, ydmykelse, korrupsjon, manglende utsikter til et verdig liv) fortsetter i en ny ham, dermed tvinges vi til å erkjenne at det fantes en brist i selve målet. Vi kan bli tvunget til å innse at demokratiet også kan være en form for ufrihet, eller at vi må kreve mer enn bare politisk demokrati, det sosiale og økonomiske livet må også demokratiseres. Kort fortalt, vi må innrømme at det vi først så som mangelfull realisering av et edelt prinsipp (demokratisk frihet) faktisk er en brist internt i selve prinsippet. Denne erkjennelsen av at bristen kan ligge i selve prinsippet vi kjemper for, er det store steget innen politisk pedagogikk.

Den rådende ideologien mobiliserer her hele sitt arsenal for å hindre oss i å nå denne radikale erkjennelsen. De begynner å fortelle oss at demokratisk frihet medfører ansvar, at det kommer med en prislapp, at vi ikke er modne nok, ennå, til å forvente for mye av demokratiet. I et fritt samfunn, fortelles vi, må vi alle oppføre oss som kapitalister, vi må investere i våre liv, bruke mer på utdanning enn på adspredelse hvis vi vil lykkes. Vi har ingen andre å skylde på enn oss selv, sier de. På et mer direkte politisk nivå har USA utarbeidet en detaljert strategi for skadekontroll gjennom å kanalisere folkeopprør inn i akseptable parlamentarisk-kapitalistiske former – slik det så suksessfullt ble gjort i Sør-Afrika etter apartheidregimets fall, på Filippinene etter Marco, i Indonesia etter Suharto. Det er her den egentlige politikken begynner, med spørsmålet om hvordan vi skal gå videre etter at den første entusiastiske fasen er over. Hvordan ta det neste steget uten å henfalle til den katastrofale «totalitære» fristelsen? Hvordan gå videre fra Mandela uten å bli Mugabe?

Hva betyr dette i konkrete tilfeller? La oss vende tilbake til demonstrasjonene i de to nabolandene Hellas og Tyrkia. Ved første øyekast er de fullstendig forskjellige: Hellas er fanget i en ruinerende sparepolitikk, mens Tyrkia opplever en økonomisk boom og er i ferd med å bli en ny regional stormakt. Men hva om Tyrkia skaper og inneholder et eget Hellas, sin egne øyer av nød? I en av sine «Hollywood-elegier» skrev Brecht:


Landsbyen Hollywood er utformet etter forestillingen

Folk i disse trakter har om himmelen.
I disse trakter

Har man funnet ut at Gud,

Som krever både en himmel og et helvete, ikke trengte

Å utforme to etablissementer, men

Bare ett: nemlig himmelen. Denne

tjener for de ubemidlede, de mislykkede

Som et helvete.
Beskriver ikke dette godt dagens globale landsby, for eksempel Qatar eller Dubai med glamour for de rike og tilnærmet slaveri for migrantarbeiderne? Et nærmere øyensyn avslører de underliggende likhetene mellom Tyrkia og Hellas: privatisering, inngjerding av offentlige plasser, nedbygging av offentlige tjenester, stadig mer autoritær politikk (sammenlign trusselen om å legge ned allmennkringkastingen i Hellas og tegnene på sensur i Tyrkia). På dette grunnleggende nivået er de greske og tyrkiske protestene ledd i samme kamp. Den sanne hendelsen ville dermed vært koordineringen av disse to kampene, å avvise «patriotiske» fristelser og nekte å uroe seg for andres uro (for Hellas og Tyrkia som historiske fiender) og heller organisere felles solidaritetsdemonstrasjoner.

Kanskje ligger framtiden for de pågående protestene i en slik global solidaritet.

Oversatt av R.N.