Fracking Amerika

Skifergass endrer maktforholdene i verden. Om to–tre år vil USA bli en større oljeprodusent enn Saudi-Arabia. Den tidligere storimportøren av olje og gass, kan innen 15 år bli eksportør. Mens Russland ser ut til å bli skifergassrevolusjonens store taper.

For ti år siden var gassmarkedet i stor grad styrt av amerikansk import. Nå er USA i ferd med å bli eksportør. Dette har radikalt forandret maktforholdene i verden. Teoretisk sett kan man utvinne skifergass i både Europa og Kina, så andre store land vil snart komme på banen. Imens risikerer land som Russland og Midtøsten å bli svekket, på tross av økonomisk, teknologisk om miljømessig tvil om denne ikke-konvensjonelle gassens framtid – i petroleumsindustrien er bløffing en del av spillet.1

Fra etterkrigstiden til begynnelsen av 2010-tallet ble (konvensjonell) naturgass eksportert fra de store produksjonslandene (tidligere sovjetstater og Midtøsten) til de store forbruksområdene – USA, Kina og Europa. Dette oppsettet – materialisert i rørledninger, økonomiske avtaler og langsiktige storinvesteringer – ga en viss forutsigbarhet i markedet. Byggingen og sikringen av globale forsyningsårer skapte avhengighetsforhold mellom land, vekket ønsker om å intervenere og skapte allianser.

Nå har kraftstrømmene skiftet retning. I 2007 valgte den russiske giganten Gazprom to utenlandske samarbeidspartnere – Total og Statoil – for å utvinne gassen i Sjtokman-feltet i Barentshavet. Feltet rommer alene to prosent av verdens konvensjonelle gassreserver og vil kreve 30 milliarder dollar i investeringer. Tre år senere la russiske myndigheter prosjektet på is, fordi USA ikke lenger var interessert i å importere gass fra Sjtokman. I mellomtiden hadde ikke bare finanskrisen ført til nedgang i verdens energiforbruk, også ikke-konvensjonelle fossile energikilder var kommet på markedet med det BP kaller «Amerikas energirenessanse» i «Energy Outlook 2030».

På 1990-tallet oppfant den teksanske ingeniøren George Mitchell hydraulisk oppsprekking av leirskifer, også kalt fracking.2 Da det amerikanske selskapet Devon Energys ferdigutviklet horisontal boring i 2005 ble det mulig å utvinne gass fra skiferlag i bakken. Dette teknologiske gjennombruddet åpnet også for utvinning av såkalt tett gass (tight gas) og skiferolje. Nye aktører, som Brasil, Canada og Australia, har nå dukket opp på energimarkedet.

Resultatet av skiferutvinningen er at USA i 2030 sannsynligvis kommer til å bli 99 prosent selvforsynt med energi. I 2005 produserte landet bare 70 prosent av sitt energiforbruk. Med tanke på den sentrale rollen energi har spilt i amerikansk utenrikspolitikk de siste tiårene, gir dette en anelse om hvilke forandringer vi står overfor. USA konkurrerer allerede med Russland om å være verdens største gassprodusent. Ifølge Det internasjonale energibyråets (IEA) «World Energi Outlook 2012» kommer USA om to–tre år til å gå forbi Saudi-Arabia innen olje. USA som tidligere var en storimportør av olje og gass, kan innen 15 år bli eksportør.

Mindre avhengig av Russland

«Energirenessansen på den andre siden av Atlanterhavet har utløst en kraftig dominoeffekt,» skriver Thierry Bros i After the US Shale Gas Revolution.3 «I USA er skifergassen blitt svært billig: Høsten 2012 kostet den fire dollar per million Btu (British Terminal Unit) på innenlandsmarkedet, mot ti dollar i Europa og 18 i Asia. For amerikanerne er det derfor billigere å lage strøm fra gass enn fra kull. Dermed eksporterer de heller kullet sitt til Europa.»

Dette har fått det franske kraftselskapet GDF Suez til å stenge tre av sine fire gasskraftverk i Frankrike. «Det franske konsernet led under konkurranse fra billig amerikansk kull og fallende kraftetterspørsel i Europa. Gasskraftverkene var ikke lønnsomme lenger. I snitt sank kapasitetsgraden fra 42 prosent i 2011 til 33 prosent i 2012,» skrev den franske finansavisen Les Echos i april i fjor.4

Om forandringene på energimarkedet blir varige, vil det få store konsekvenser. Relasjonene mellom Europa og Russland illustrerer dette. På initiativ fra enkelte europeiske land, deriblant Tyskland, har EU invitert Russland med på en rekke større politiske og sikkerhetsmessige prosjekter: Inntil nylig sto Gazprom for 40 prosent av Europas gassimport. USAs ferd mot selvforsyning endrer indirekte denne situasjonen, særlig via Qatar.

Emiratet er blant verdens største eksportører av flytende naturgass (LNG), som fraktes med skip i stedet for i rørledninger. Deler av emiratets gass blir sendt til USA, men med stadig mindre amerikansk etterspørsel må stadig større mengder LNG nå omdirigeres til Asia og Europa. Dette vil gjøre EU mindre avhengig av russisk gass. En rekke LNG-terminaler er allerede bygd eller planlagt i Hellas, Italia og Polen. Sistnevnte forsøker å bli Sentral-Europas innførselshavn for LNG.

Kinesisk skifergass

Er Russland dermed skifergassrevolusjonens store taper? «På en måte, ja,» mener Tatiana Mitrova ved Institutt for energiforskning i Moskva. «Gazprom må glemme de lønnsomme langtidskontraktene og tilpasse seg spotprismarkedet som ikke følger oljekursen.» Det tidligere så saftige europeiske markedet er blitt mindre attraktivt for Gazprom med resesjonen i Europa. I 2008 kjøpte Europa 30 prosent av selskapets gass og sto for 60 prosent av inntektene.

Nå har Russland det asiatiske markedet i kikkerten. Kina, Sør-Korea og Japan leter etter alternativer til atomkraft etter katastrofen ved Fukushima-anlegget i mars 2011. Derfor vil russerne bygge rørledninger, noe som alltid har store geopolitiske konsekvenser og skaper et langt mer varig avhengighetsforhold enn handel med den mer fleksible LNG.

Det russiske vitenskapsakademiets «Global and Russian Energy Outlook up to 2040» er likevel relativt optimistisk på Russlands vegne: «Skifergassgjennombruddet har utsatt med to–tre tiår trusselen om å gå tom for økonomisk drivverdige olje- og gassreserver […] og har sikret den dominerende rollen til olje og gass i verdens energisektor. Andelen olje og gass i verdens forbruk av primærenergi vil holde seg så å si uendret (53,6 prosent i 2010 mot 51,4 prosent i 2040).»5 Verden går inn i «gassalderen», en energikilde som er mindre skadelig for atmosfæren enn flere andre. Det internasjonale energibyrået (IEA) spår 50 prosent økning i verdens gassforbruk innen 2035. Andelen gass i verdens energimiks vil stige fra 21 til 25 prosent de kommende årene.

Hva vil skje med Midtøsten og OPEC-landene? Vil USA trekke seg ut av regionen? «Jeg tror ikke det,» sier Daniel Yergin, leder for Cambridge Energy Research Associates (CERA). «Husk at i dag eksporteres mindre enn ti prosent av produksjonen i Persiabukta til USA. Kvantitativt er USA dermed ikke særlig avhengig av disse landene. Likevel har ikke Washington trukket seg ut av regionen. Fordi det viktige for USA er at oljen tjener verdensøkonomien og skaper vekst.»
Strømmen av olje og gass fra Persiabukta går stadig oftere til Asia. «Dette kan få Kina til å engasjere seg politisk og sikkerhetsmessig, for eksempel i Midtøsten, for å sikre sin energitilgang,» sier Michal Meidan, spesialist på den kinesiske energisektoren i det amerikanske konsulentselskapet Eurasia Group. «Kina kvier seg for å ta denne rollen, men endringene i olje- og gassmarkedene og de nye geopolitiske realitetene kan tvinge landet til det.» For tiden nyter Kina godt av USAs rolle som verdenspoliti, samtidig som USA ikke har noen interesse av at den kinesiske økonomien kollapser.

Usikkert i Europa

I denne urolige og usikre verdenen satser Kina også på skifergass. Og potensialet finnes, skal man tro Det amerikanske energidepartementet. I deres siste rapport ble Kinas «teknisk utvinnbare» reserver rangert øverst blant de 42 undersøkte landene.6 Men geologien, som er svært forskjellig fra USAs, kan gjøre utvinningen vanskeligere og dermed mindre lønnsom. «Energisikkerhet er førsteprioritet for Kina. Etter den arabiske våren er det ikke overraskende at Kina satser på skifergassproduksjon, med tanke på at mer enn halvparten av landets olje- og gassimport kommer fra Midtøsten. Dette er også grunnen til at kinesiske selskaper investerer i skifergassproduksjon i utlandet, for å skaffe seg teknologien,» sier Michal Meidan. Med disse nye kinesiske energireservene og konkurransen fra sentralasiatiske land og Australia, som også ønsker å selge gass til Kina, er det lite sannsynlig at Russland vil få samme energidominans over Kina som landet hadde over Europa på 2000-tallet.7

Spillet skjer på flere baner. Selv de kortsiktige beregningene blir tilsynelatende gjort bare for å tilbakevise påstander. Blir en energikilde for dyr å produsere eller transportere, vurderer man en annen, ser om man kan senke forbruket, øke effekten eller påvirke prismekanismene. Så snart en endring har nådd markedet er en ny under oppseiling. «Skifergassrevolusjonen er allerede over,» mener Bros. «I USA dreier alt seg nå om skiferolje. Det amerikanske energidepartementet anslår at landets oljeproduksjon vil øke med 23 prosent fram mot 2015.»

Et annet usikkerhetsmoment er hvor mye skifergass det finnes i verden. «Det er svært vanskelig å anslå reservene,» sier Bruno Courme, leder for Totals europeiske skifergassavdeling. «Gassen befinner seg ikke i vanlige reservoarer. I Europa finnes det lite olje- og gassutvinning på land, derfor vet vi svært lite om hva som befinner seg under bakken. For å finne det ut må vi bore brønner og sette i gang prøveproduksjon. I Polen har Exxon gitt opp etter skuffende funn, men de boret bare tretti brønner. Vi tror det finnes et potensial her, så vi fortsetter.» Polen satser enormt på skifergass, for å bli mindre avhengig av Gazprom og et naboland det mildt sagt har et komplisert historisk forhold til.

De fremste energiaktørene – USA, Kina, Europa og Russland – har alle igangsatt tiltak for å tilpasse seg «skifergassrevolusjonen». Men de har ikke vist seg i stand til å forutse de langsiktige konsekvensene av disse omveltningene.

Oversatt av E.J.L.