Situasjonen i Nil-bassenget har endret seg drastisk etter at Etiopia annonserte at de ville bygge en demning på Den blå Nilen. Beslutningen skaper frykt for vannmangel i Egypt og vekker til live gamle konflikter.
«Vi vurderer alle muligheter», truet daværende president, Mohamed Mursi, 10. juni. «Nilen er en gave fra Egypt og Egypt en gave fra Nilen.» Egypts kraftige reaksjon på Etiopias beslutning om å bygge en demning, kalt Renessansedemningen, på Den blå Nilen skyldes følelsen av at Egypts liv henger i en tråd: Nilen selv.
«Etiopia lar seg ikke skremme av Egypts psykologiske krigføring og kommer ikke til å utsette byggingen av demningen et eneste sekund,» svarte Dina Mufti fra det etiopiske utenriksdepartementet. Etiopia avviser at Egypt har noen historisk rett til Nil-vannet og kaller denne ideen «illegitime koloniale rettigheter».
80 prosent av vannet i Nilen kommer fra Etiopia, som har blitt både ignorert og foraktet de siste to hundre årene, men nå akter å tvinge gjennom et nytt syn på elvebassenget og fordelingen av vannressursene.
Egypt på sidelinjen
I to hundre år har Egypt vært en dominerende stormakt i Nil-bassenget, men er nå svekket av omveltningene i Midtøsten, økonomien har blitt stadig svakere og landets utvikling har stoppet opp. Med andre ord er Egypt i ferd med å bli én av de mange handlingslammede Nil-statene.
Egypt er fullstendig avhengig av andre land for sin vannforsyning. Den kommer nesten utelukkende fra Nilen, som har kildene sine flere hundre kilometer sør for Egypts grenser: Den blå Nilen, Sobat og Atbara i Etiopia står for 80 prosent av vannmengden, mens Den hvite Nilen i Uganda sørger for de resterende 20 prosentene.
I 1959 inngikk Egypt en avtale med Sudan om fordelingen av vannet i Nilen. Fram til i dag har mengden Nil-vann Egypt disponerer samsvart med andelen fastsatt i avtalen, som gir Egypt 55,5 milliarder kubikkmeter vann i året og Sudan 18,5 milliarder kubikkmeter. De resterende ti prosentene av den totale vannmengden på i snitt 84 milliarder kubikkmeter i året, tilsvarer fordampningen i Nassersjøen, den kunstige innsjøen som ble dannet da Aswan-demningen ble bygd i 1964. Dermed har verken Etiopia eller noen av de andre landene i den øvre delen av elvebassenget fått reservert noen andeler.
Mulighetene for å opprettholde tilgangen til nok vann er dermed nokså begrenset på lengre sikt. Selv om de kortsiktige planene for å bedre forvaltningen av vannressursene ser ut til å fungere, vil den eneste løsningen etter hvert være å bygge en rekke store kanalanlegg. Dette vil kreve godvilje fra kildelandene, men Etiopia vil motsette seg ethvert slikt prosjekt så lenge det ikke foreligger en ny avtale om vannfordelingen.
I 2010 klarte Etiopia å framforhandle en ny rammeavtale, New Nile River Cooperative Framework Agreement, som omorganiserer forvaltningen av elvevannet og tilknyttede byggeprosjekter. Både Tanzania, Rwanda, Uganda, Kenya og Burundi har allerede godkjent avtalen. Avtalen innebærer opprettelse av en felles kommisjon for avtalelandene, som skal godkjenne eller forkaste alle større byggeprosjekter: demninger, kanaler eller annet som vil påvirke farten, volumet eller kvaliteten på elvevannet.
Denne nye alliansen mellom seks av de ni medlemmene i Nile Basin Initiative (samarbeidsinitiativ mellom de ni Nil-landene for å finne prak-tiske løsninger og utvikle fellesprosjekter) ryster området. Egypt nekter å undertegne avtalen så lenge den verken spesifiserer at dagens vannfordeling ikke vil bli endret eller anerkjenner de «historiske rettighetene» til landene i Nilens nedre del (Sudan og Egypt). Dermed har egypterne ingen innsigelsesrett i det store stridsspørsmålet, Renessanse-demningen. For første gang i historien har de heller ingen vetorett – en vetorett de alltid har ansett som naturlig.
Strategiske støttespillere
Navnet «Renessansedemningen» er ikke tilfeldig. Det som står på spill er ikke mindre enn Etiopias gjenfødelse som regional stormakt med nye pressmidler. Etiopiske styresmakter har to ganger de siste tretti årene vist at de er i stand til å spille en sentral politisk rolle i landets tre innflytelsesområder (Rødehavet, Nil-bassenget og Øst-Afrika).
Første gang var i Sudan 1983, da regjeringen i Addis Abeba reagerte på utgravingen av kanalen Jonglei (150 av de 360 planlagte kilometerne var allerede gravd ut) ved å nøre opp under krigen mellom Nord- og Sør-Sudan (uavhengig siden 2011) og støtte Det sudanske folks frigjøringshær (SPLA) med våpen og fritt leide i Etiopia. Senere har Etiopia engasjert seg sterkt i borgerkrigen i Somalia mot de væpnede «islamistbevegelsene», innblandingen har blitt støttet av vestlige stormakter som ønsker å forhindre dannelsen av en islamistisk stat ved innløpet til Rødehavet.
I tillegg har Kinas inntog i området gjort at Etiopia slipper å overholde forpliktelsene de globale finansinstitusjonene og USA har pålagt dem – deriblant kravet om at alle landene i Nil-bassenget, og spesielt Egypt, må bli enige før de kan få de nødvendige midlene til å bygge større vannanlegg i Nilen og i de etiopiske sideelvene.
Sist men ikke minst har Etiopias diplomatiske bragder, spesielt alliansen med de fem landene i den øvre delen av Nil-bassenget i New Nile River Cooperative Framework Agreement, gitt landet muligheten til å komme seg ut av sin vannpolitiske isolasjon. Suksessen er særlig bemerkel-sesverdig med tanke på at de etiopiske myndighetene også har skaffet seg to strategiske støttespillere: Både Sudan og det nyopprettede Sør-Sudan, som er rede til å undertegne den nye avtalen om vannrettigheter. Støtten fra Sudan er spesielt overraskende ettersom landet tradisjonelt sett har vært Egypts allierte i vannforvaltningen i Nil-bassenget.
Sudan håper her å skaffe seg tre fordeler: elektrisitet, større irrigasjonskapasitet og flere felles landbruksprosjekter sammen med Etiopia. Muligheten for å benytte seg av vannet fra det nye vannreservoaret i Etiopia vil være begrenset på grunn av det kuperte terrenget, men Sudan, som ligger nedenfor demningen, har enorme irrigerbare områder. I tillegg vil en regulering av vannmengden i elva beskytte landet mot stadige oversvømmelser – spesielt i landbruksregionen Al-Jazeera i øst og i byområdet Khartoum.
Regional stormakt
Med Renessanse-demningens kraftproduksjon (6000 MW fra 2015–2016) vil Etiopia bli selvforsynt med energi. De vil også kunne eks-portere kraft til de andre landene i området, særlig Sudan og Sør-Sudan, og kanskje også Egypt.
På grunn av sin geografiske plassering vil ikke demningen forbedre irrigeringen, og dermed heller ikke landbruket på høyslettene lenger oppe eller i de sørlige og østlige delene av Etiopia. Men den framtidige kunstige innsjøen vil romme opp mot 63 milliarder kubikkmeter vann, og en del av dette vannet vil kunne brukes til å skape irrigerte områder rundt innsjøen og nedenfor demningen (enkelte studier angir opp mot 500 000 hektar),1 og i det indre Sudan i samarbeid med sistnevnte.
De etiopiske ledernes tydelige ambisjon er å gjøre landet til en regional stormakt og en kraft- og matvareeksportør.
