Paradis for oljeselskapene

Nord-Dakota. Ingen vet hvor mye skiferutvinningen forurenser i USA. Lokale myndigheter lar det være opp til oljeselskapene å rapportere uhell, på bekostning av folk og fe.

Jacki Schilkes gård utenfor Williston er den eneste bebyggelsen i en radius på 35 kilometer. Hun nekter fortsatt oljeselskapene å bore på jordene hennes, men mye av oljeinfrastrukturen ligger like utenfor gjerdene. Siden 2011 har enkelte av kyrne blitt rammet av en underlig sykdom: De blir tynnere og noen mister halen. Hun ba myndighetene i Nord-Dakota undersøke jordene, men de offentlige inspektørene fant ingenting unormalt.

Schilke kontaktet derfor en uavhengig ekspert fra Detroit. I en luftprøve på gården fant han flere stoffer: benzen, metan, kloroform, butan, propan, toluen og xylen – alle stoffer som vanligvis blir funnet i forbindelse med utvinning av hydrokarboner med hydraulisk oppsprekking, eller fracking. I brønnene på gården fant han også større mengder sulfater, krom og strontium. Nevrotoksiner ble funnet i hjernen til Schilkes og i blodet hennes var det spor av flere tungmetaller. Totalt har hun mistet fem kyr, to hunder og flere kyllinger. Selv har hun fått dårligere helse.

Flere lignende fortellinger kaster lys over vanskene Nord-Dakota har med å verne jorda, mens en oljeboom rir mediene. Siden 2011 har de samme bildene gått på rundgang: boretårn spredt utover prærien, evinnelige rekker med lastebiler, leirer med arbeidere hasteinnlosjert i bobiler. Miljøkostnadene til dette oljerushet er derimot ukjent. Lokalmyndighetene vet ikke hvor mye olje og kjemiske stoffer som er spredt utover prærieoverflaten som følge av uhell eller uaktsomhet. I tillegg forfalskes ofte rapportene om industriulykker, som selskapene selv fyller ut. Den overliggende årsaken er at denne lille landbruksdelstaten er et politisk og juridisk paradis for oljeselskapene.

Dumper avfall langs veiene

Debatten om jordforurensningen i forbindelse med fracking hviler på en misforståelse, som oljeselskapene og reguleringsmyndighetene gjør sitt for å opprettholde. Reservene i Dakota befinner seg faktisk tre kilometer under bakken. Ifølge myndighetene og oljeselskapene forhindrer de mange geologiske lagene mellom skiferen i dypet og grunnvannet all forurensing av vann og jord. Bortsett fra at forurensningen kommer annensteds fra. «Miljøforurensningen kommer ikke fra selve frackingen, men det som skjer før og etter, særlig transporten og lagringen av enorme mengder kjemisk avfall,» sier Anthony Ingraffea, ingeniørprofessor ved Cornell University, som var med på å perfeksjonere teknikken for oljeselskapet Schlumberger før han begynte å jobbe aktivt for å forby utvinningen.

En eneste frackingbrønn i Nord-Dakota krever i snitt 20 millioner liter vann, 235 tonn sand og 1,2 millioner liter kjemiske tilsetninger for å øke vannets viskositet. Etter innsprøytningen av denne cocktailen (kalt slick-water) under høyt trykk for å sprekke opp fjellet, spruter det opp, sammen med oljen, et flytende avfall bestående av hydrokarboner, radioaktive tungmetaller fra jordskorpa og saltvann fanget under skiferen.

USA produserer hver dag to og en halv millioner fat av dette avfallet, kalt lake. En del av laken gjenbrukes for å sprekke opp mer fjell, men lagringen og resirkuleringen fungerer ikke helt ennå. «Man brukte det også til å salte veiene på vinteren, før Nord-Dakota forbød det,» sier lastebilsjåføren Joe Marin som har kommet hit for å betale ned gjelden på huset sitt i West Fargo. Den vanligste løsningen er å sende væsken ned i bakken igjen i injeksjonsbrønner der den skal forbli til evig tid. På de slitte veiene i Dakota er trafikken tett og ulykkene mange. Marin får betalt per fat han kjører og jobber 12–14 timer dagen. Han forteller at enkelte kolleger dumper giftavfallet langs veien, «i stedet for å vente flere timer i kø foran injeksjonsbrønnene».

I Nord-Dakota kontrollerer to instanser brønnene, avfallet og luftkvaliteten: delstatens helsedepartement og olje- og gassavdelingen (Oil & Gas Division). De griper inn i tilfelle lekkasjer og søl, men lar det være opp til oljeselskapene å rapportere problemer – innen 24 timer, sier loven – i en slags tillitskontrakt. Ifølge data fra delstatens helsedepartement har oljeselskapene rapportert 3464 lekkasjer til inspektørene de siste fem årene, det vil si nær to uhell om dagen. Det reelle tallet er sannsynligvis langt høyere, siden selskapene ikke har noen interesse av å rapportere lekkasjer og søl.

Lobbyistene regulerer

Siden 2010 har helsedepartementet gitt mindre enn femti bøter. Og med tanke på den lave folketettheten i Bakken-feltet (tre innbyggere per km2) er sjansene minimale for at innbyggerne oppdager lekkasjer. Hvor mange har gått ubemerket hen? Femti? Tusen? Departementet innrømmer at det ikke vet. Inspektørene drar sjelden for å kontrollere de 12 000 oljebrønnene, konteinerne, rørledningene og tankbilene og de tusen injeksjonsbrønnene. «Vi har to personer ute i felten. Vi har også avfallsinspektører som sjekker luftkvaliteten,» sier David Glatt, leder for helsedepartementets miljøtjeneste, uten å presisere hvor mange. «Vi er et lite kontor, og utvinningen pågår langt fra delstatshovedstaden Bismarck. Et hotellrom i nærheten av feltene er nærmest umulig å oppdrive.» Det koster opp mot 1200 dollar i måneden bare for å parkere en bobil i landsbyen Watford City som ligger i hjertet av boom-området. Det er samme pris som for en hybel på Manhattan. Leilighetene er blitt så dyre at bobil er blitt normen.

I tilfelle lekkasje må selskapene oppgi i rapporten hvor mye væske som har lekket ut, men inspektørene vedgår at de rapporterte tallene ofte er unøyaktige, om ikke tatt ut av løse lufta. I mer enn førti tilfeller i 2012 ignorerte selskapene mengden olje eller lake som hadde lekket ut i naturen og skrev bare «null». En granskning gjort av den uavhengige mediestiftelsen ProPublica viser dessuten at store lekkasjer går upåaktet hen. «I et tilfelle i juli 2011 oppdaget arbeidere hos Petro Harvester, et lite Texas-basert oljeselskap, en lang stripe med død vegetasjon i nærheten av selskapets saltvannsdeponering. Selskapet rapporterte lekkasjen neste dag og estimerte at 40 kubikk med lake hadde lekket ut. Da inspektørene kom for å vurdere skaden, fant de derimot tegn på et mye større uhell. Lekkasjen hadde pågått ubemerket i dager eller uker og hadde sterilisert 24 mål land. Inspektørene estimerte senere lekkasjen til minst åtte millioner liter lake.»1 Dette var dermed den største lekkasjen noensinne i Nord-Dakotas, likevel ble ikke den offisielle rapporten endret. Eieren av den ødelagte jorda har heller ikke fått noen form for erstatning.

Den andre reguleringsinstansen, olje- og gassavdelingen, har et paradoksalt oppdrag: å beskytte innbyggerne og utvikle industrien. Jack Dalrymple, republikansk senator siden 2010, har utpekt Lynn Helms til leder for avdelingen. Denne iherdige forsvareren av fracking, som tidligere jobbet for oljeindustrien, leder også Interstate Oil and Gas Compact Commission (IOGCC), oljeprodusentenes lobbyorganisasjon, sammen med tidligere Alaska-guvernør og Tea Party-stjerne Sarah Palin. «Man har gitt revene nøklene til hønsehuset,» sier Dave Thompson, advokat og miljøverner i Grand Forks. Myndighetene i Nord-Dakota har full makt over reguleringen og kjemper ivrig for at de føderale myndighetene via Environmental Protection Agency (EPA) ikke igjen skal ta kontrollen.

Myndighetene mot bøndene

Landskapet i Nord-Dakota har endret seg tydelig de siste seks årene. Brønnene Continental boret i 2007 viste seg raskt å være eksepsjonelle. I dag utvinnes det hver dag mer enn 600 000 fat råolje. I 2012 gikk delstaten forbi Alaska og California og ble USAs nest største oljeprodusent etter Texas. Folk strømmer til fra hele landet for å jobbe her, under vanskelige forhold midt i ingenmannsland, lokket av gode lønninger som begynner på 10 000 dollar i måneden for en lastebilvasker. Nord-Dakota mangler arbeidskraft og har landets laveste arbeidsledighet (rundt tre prosent). «For fem år siden var vi bare kjent for snøstormer, i dag spurte Wall Street Journal meg om Nord-Dakotas hemmelige oppskrift,» sier Dalrymple overbegeistret.

Ut fra Schilkes historie har denne oppskriften åpenbart ikke vært særlig bra for miljøet. Det er vanskelig å si om dyrene hennes fikk giftstoffene inn via luftveiene eller fordøyelsen, eller begge deler. En brønn rundt beitemarkene kan ha sprukket og forurenset grunnvannet med olje eller lake, sier Ingraffea. «Fracking-brønnene utsettes for et enormt press,» forklarer han. «Kvaliteten synker fra år til år. Jo eldre en brønn er, jo mer lekker den. En tretti år gammel brønn har 60 prosent sjanse for å lekke, og de lekker etter et år hvis selskapene bruker dårlig betong.» Injeksjonsbrønnene blir verken kontrollert eller vedlikeholdt. «Ingen legger nesen sin borti hva som skjer der,» sier eksperten. «Hvem vil investere i håndtering av avfall det ikke er noe å tjene på, mens en boom gir milliardinntekter samme sted?»

De syke kyrne i Williston – boomens symbolske by, der arbeidsledigheten er under en prosent, lavest i hele USA – har fått mye medieoppmerksomhet og vekket en debatt om frackingens potensielle farer for landbruket. Likevel har sentralmyndighetene i Washington ennå ikke gitt noen midler til en seriøs studie av temaet. Schilke er en av de få bøndene i Nord-Dakota som uttaler seg offentlig. Andre bønder foretrekker å være anonyme og nekter å si hvilke selskaper de er i konflikt med, enten fordi rettssakene fortsatt pågår eller fordi de har skrevet under på taushetserklæringer som forbyr dem å si noe om saken til pressen eller uavhengige forskere.

Andre igjen eier det som ligger under bakken: De leier jorda ut til selskapene og får hver måned en kompensasjon, kalt royalties. «De frykter at oljeselskapene vil gjøre livet deres umulig hvis de biter hånden som mater dem,» sier Derrick Braaten, advokat i Bismarck, som representerer førti bønder i en rettssak mot oljeselskapene. Vitnene de har kalt inn forteller alle det samme: Bøndene ser på myndighetene som en motstander, på linje med oljeselskapene.

Revolusjonerende teknikk

I 2011 tok bønder i fylket Bottineau flyfoto av tydelige lekkasjer og ødelagte konteinere med giftavfall. Hvert funn ble rapportert til myndighetene. Men ingenting ble gjort mot forurenseren, selskapet Sagebrush Resources. Tvert imot. «Inspektørene videresendte epostene til Sagebrush og bøndene ble siktet for inntrengning på privat grunn,» forteller Braaten. Etter halvannet år i rettssystemet ble selskapet dømt av en dommer i Bismarck. Selskapet anket og saken pågår ennå.

Helt fra begynnelsen av var Nord-Dakota dårlig rustet for denne frenetiske utviklingen. Delstaten lider av svake politiske institusjoner. En rapport offentliggjort i januar 2013 rangerer delstaten som USAs 43. mest korrupte delstat.2 Den fikk også dårligste karakter – F for fail – for politisk finansiering. «Nord-Dakota krever ikke at kandidatene rapporterer hva de bruker kampanjepengene på og skjemaene for å erklære valgkampbeløp ber bare om svært vag informasjon,» står det i rapporten.

I Bismarck samles senatet i plenum bare to ganger i året. Tidligere var dette nok for en rural delstat, men dagens oljeboom krever en større politisk reaksjonsevne. Demokratene i opposisjon krevde derfor i fjor en ekstraordinær sesjon for å innføre strengere regulering av selskapene. Forslaget ble erklært ugyldig av guvernør Dalrymple. «Mange mener at politikerne bryr seg mer om selskapene enn borgerne,» sier Ryan Taylor, tidligere demokratisk senator og bonde i Killdeer. Han forsøkte selv å bli guvernør i valget i november 2012 og nektet å ta imot pengegaver fra oljeselskapene for å unngå interessekonflikter. Han havnet fire prosentpoeng bak Dalrymple. I presidentvalgene har delstaten ikke stemt på en demokratisk kandidat siden 1964.

Guvernøren i Nord-Dakota har en fullmakt ingen andre guvernører i USA har: som leder for Industrial Commission deler han ut boretillatelsene. Han både regulerer og mottar pengegaver fra industrien og befinner seg dermed ofte i interessekonflikter. Første halvår i 2012 fikk Dalrymple 81 600 dollar i pengegaver fra flere oljeselskaper, deriblant Hess, Conoco og Continental. En måned senere ga han de samme selskapene tillatelse til en kontroversiell boring i fylket Dunn. En eksepsjonelt stor konsesjon på hele 125 km2 like ved den statseide Little Missouri State Park. De 170 innbyggerne i fylket lanserte en underskriftskampanje der de ba en lokal dommer trekke guvernøren for en storjury og sikte ham for korrupsjon.3 Men dommeren i fylket erklærte underskriftskampanjen ugyldig på grunn av formelle feil.

Spesialister anslår at boomen kan vare i tjue år, og at kun et stort fall i råoljeprisene, til under 60 dollar fatet (i dag er prisen nær det dobbelte), kan gjøre slutt på den. Oljerevolusjon er langt fra over i Nord-Dakota. En ny teknikk er i ferd med å innføres, flerbrønnsboring: et dusin brønner med utgangspunkt i et punkt på overflaten, som sprekker opp fjellet parallelt i flere kilometer. Dette gir en drastisk økning i produksjonsvolum. Med denne mer effektive metoden blir selskapenes hovedproblem hvordan de skal få transportert de enorme mengdene olje og gass. De ønsker derfor flere rørledninger. «Denne nye teknikken, sier Ingraffea, betyr mer avskoging, mer vann, mer kjemiske produkter, flere rørledninger, større ødeleggelser av jordene.»

Oversatt av R.N.