Svanene i Kairo

«I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn» hvisker den hvite svanen før den brer ut sine imaginære vinger og entrer flombelysningen. Hun er ikke lenger Ekaterina Ivanovna, en av de mange som forlot Sovjetunionen da Østblokken brøt sammen og nå bor i Egypt. Nå er hun Svanedron-ningen som bor ved en sjø dannet av hennes mors tårer. I skyggen står Hany, stjernedanser i Kairos operas ballettkompani, som spiller den onde trollmannen Rothbart. Bak scenen samler han sine fnisende svaner i en sirkel og de danser til Tsjajkovskij, før han stormer ut på scenen for den siste fatale kampen mot prinsen. I flombelysningen eier Rothbart scenen, men bak det røde sceneteppet fører den tidligere italienske svanedronningen Erminia an.

En mann ser taust på den russiske 1800-tallstragedien. Denne prøven er for ham. Han har danset prins Siegfried og mange andre hovedroller her, og ved Bolsjoi-teateret i Moskva, NHK i Tokyo og La Scala i Milano. Abdel Moneim Kamel sloss for den egyptiske balletten på det dystre 1980-tallet, etter at de sovjetiske instruktørene hadde pakket snippsekken. Nå slåss han mot kreften. Ved siden av ham sitter Erminia Kamel, kunstnerisk leder, kone og dansepartner. Dette vil bli hans siste forestilling: Kamel dør en uke senere av hjertestans.

På ballettakademiet henger en gigantisk russisk dukke over inngangen. Egyptiske instruktører blander russisk og fransk. Pianistene fra det tidligere Sovjet sier at stedet er som et Sovjet i miniatyr. Spøkelset forlot aldri akademiet.



Levde ut drømmen

«Dere tror kanskje jeg er gal.» Aleya Abdel Razek bryter ut i latter før hun henter tåspisskoene sine, som er like gamle som balletten i Egypt. «Jeg danset avgangseksamen med disse skoene på scenen i Bolsjoj.» Razek likte å øve med mannlige dansere fordi det var tøffere, hun lå våken på nettene og tenkte på rollene og kostymene. Gleden har aldri forlatt henne, selv etter at hun fylte seksti. Faren hennes var en av de første pilotene i det egyptiske luftforsvaret, og hun var blant de første kvinnelige ballerinaene som dro bak jernteppet. «Fem sommerfugler fløy til Sov-jetunionen,» skrev lokalpressen. Fem unge ballerinaer lekte i snøen for første gang i deres liv, mens hemmelige våpenavtaler ble inngått med sov-jeterne. «Noe nytt og spesielt var i ferd med å skje,» minnes Razek. Og slik ble den egyptiske balletten født, av militæret.

Nasser kom tilbake fra Moskva med Lenin-ordenens medalje i 1958. Egypt fikk økonomisk og militær bistand fra Sovjet, mens Sovjet fikk utvidet sin innflytelse i Midtøsten. Mange unge egyptere studerte på sovjetiske universiteter og krigsskoler, mens sovjetiske ballettinstruktører reiste i motsatt retning.

Egypts kulturminister, Tharwat Okasha, hentet tidligere Bolsjoj-direktør Leonid Labrovskij og andre russiske instruktører til Kairo for å opp-rette et ballettakademi. I 1963 ble fem jenter og tre gutter plukket ut til å studere ballett i to år i Moskva. Disse åtte ble pionerene i egyptisk ballett, deriblant Razek og Kamel. I Moskva ble de unge danserne isolert fra de andre studentene og overvåket av KGB, likevel levde de ut drømmen ved Bolsjoj-teateret.

I 1966 satte Den kongelige opera i Kairo opp sin første ballettforestilling, Fontenen i Bakhtsjisaraj. Razek hadde hovedrollen Zarima, hennes favorittrolle fram til denne dag. Tharwat Okasha var så imponert at han inviterte Nasser til å se forestillingen. Neste dag ga Nasser en fortjenestemedalje til alle solistene ved balletten. Æresbevisningene Razek har samlet inn i løpet av sin lange karriere henger på veggen hjemme ved siden av farens militærmedaljer.



Russerne er tilbake

Ballettkompaniet i Kairo er fortsatt det eneste permanente kompaniet for klassisk dans i hele Midtøsten. Danserne her har framført klassikere som Giselle, Nøtteknekkeren, Don Juan, Don Quijote og Svanesjøen. Turneer, presse, priser, Bolsjoj-instruktører – verden lå for deres føtter.

Men en morgen i 1971 brant Den kongelige opera ned. Enkelte mente det var et politisk angrep mot den nye presidenten, Anwar Sadat. Et parkeringshus ble bygd i stedet for en ny opera. Året etter brøt Sadat med Moskva. Uten Sovjets assistanse begynte ballettkompaniet å miste dan-sere til Tyskland, Sovjet og USA.

På denne tiden studerte russiske Ala Shiveleva ved Det russiske akademi for teaterkunst. «Da Sadat utviste sovjeterne fra Egypt, satt våre egyptiske medstudenter bokstavelig talt på koffertene sine og ventet på å bli utvist.» De ble ikke utvist og fortsatte studiene. Førti år senere befinner Shiveleva og hennes tidligere egyptiske medstudenter seg igjen under samme tak, i den nye operaen i Kairo, der de utdanner en ny generasjon dansere.

I 1981 vendte Kamel tilbake fra Italia med Erminia for å gjenopplive den egyptiske balletten. De ventet i tomme saler, jaktet på dansere som flyktet, reiste rundt til alle scener i landet som hadde plass til dem, alt fra knøttsmå teatre til sirkustelt. Razek husker ennå noen utrivelige steder med sprukne kloakkrør på bakrommene. «Litt etter litt klarte vi å bygge opp en trupp,» sier Erminia Kamel, tidligere solist ved La Scala.

Da det nye operahuset sto ferdig i 1988, demonstrerte Kamel og truppen hans utenfor kulturdepartementet helt til de ble operaens offisielle ballettrupp. 23 år senere var de tilbake utenfor departementet, for å demonstrere mot Mubarak og kulturbyråkratene hans. Etter revolusjonen satte de igjen opp Svanesjøen, nesten tjue år etter forrige oppsetning. Russerne er også tilbake, trøtte av den vanskelige hverdagen i hjemlan-det.



Rasputin som muslimbror

Den svarte svanen griper den første stangen hun finner bak scenen, hun hoster og gisper etter luft. Svetten renner ned ryggen. Hun har bare noen sekunder på seg før hun nonchalant går inn på scenen igjen for høydepunktet det tok generasjoner av svaner å perfeksjonere, de berømte 32 piruettene.

Neste dag skal forestillingen spilles for publikum, men jeg får ikke lov til å være til stede. Militæret startet balletten, og de akter ikke å gi slipp på den. I likhet med Tharwat Okasha, som overvåket øvingene da Razek ennå var student, holder den tidligere offiseren Mohammed Hosni, som nå er operaens kommunikasjonsdirektør, et militært grep over pressedekningen. «De er kunstnere, de lager kunst for publikum, så pressen burde løpe etter dem,» sier han. Men han sender bare ut standardiserte pressemeldinger og inviterer kun sine favorittjournalister.

Så mens hedonismen i første akt utspiller seg på scenen, gjemmer journalister og fotografer seg for ham i kulissene. I Hosnis øyne er journa-listene enten ute etter skandaler eller så er de sionistiske konspiratører. Når Ekaterina utfører sine piruetter i tredje akt, kikker jeg forgjeves etter det minste tegn til kunstnerisk glede i militærmannens ansikt.

Rothbart er den dramatiske delen som endrer fortellingen for de andre, han eier scenen, sier Hany, men ikke bakrommet. «Sier de at de trenger et papir, gir du dem et papir. Vil de at du skal snakke, så snakker du. Vil de se rollefiguren din, viser du dem den,» sier han med et smil. Når han ikke lar ondskapen herske på scenen eller turnerer, jobber Hany med scenemaskineriet.

I kulissene hersker en tidligere hvit svane, Erminia Kamel. Kanskje fortsetter konflikten mellom de to rollefigurene utenfor scenen, i andre former. Hany mener hun gjorde det vanskelig for å ham å sette opp sin første koreografi, Rasputin. Hun nektet ham å bruke operaens dansere, sier han. Det endte med et kompromiss, Hany vil bli kreditert for Rasputin i år, men får ikke penger fra inntektene for oppsetningen. Selv skal Hany spille den kjente kongelige «munken» i Tsarens Russland, som også er danserens egen respons på Muslimbrødrenes politikk.



Siste Svanesjø

Etter at hun ble kunstnerisk leder i 2004, har Erminia Kamel ikke bare skaffet seg venner. På tross av mange utlendinger ved operaen og mange kunstinteresserte i administrasjonen, er en patriotisk favorisering fortsatt til stede, en rest fra kolonitiden som har blusset opp etter 2011-revolusjonen. Med støtte fra sin ektemann og flere sentrale politikere, som tidligere kulturminister Farouk Hosni, har hun klart å forsvare posisjonen sin. Strengt og rolig har hun tilført akademiet disiplinen som manglet.

Under Muslimbrødrenes korte styre fra 2012 til 2013 var hun under stort press. Hun måtte revurdere repertoaret, kostymene for samtids-dans var for avslørende, og kjærlighetsscenen mellom Romeo og Julie for vågal. «Hvordan skulle publikum skjønne noe som helst hvis vi kuttet den?» spør hun en anelse sarkastisk. Hun savnet friheten under Mubarak. De ansatte på operaen fryktet kunstens framtid og demonstrerte utenfor kulturdepartementet og danset i gatene.

En annen tidligere ballerina, Inas Yunes, knytter nevene og slår ut i lufta: «I moderne dans slåss vi ikke for moro skyld, det er aggressivt, i motsetning til klassisk dans der kampen er stilisert.» Den tidligere eleven av Razek, som i dag er dekan ved akademiet, forestiller seg en mo-dernisert versjon av Svanesjøen, der duellen mellom Siegried og Rothbart ender i brutal vold. Energiske Yunes har en forkjærlighet for sterke rollefigurer, som Martha Grahams fortolkning av Medea, skikkelsen fra gresk mytologi som drepte sine egne barn. Inas opptrådte fra 1969 og fram til hun fikk leddplager i 1996.

Razeks kontor ligger ved siden av Yunes’. Hun har sluttet å undervise, fordi hun mener søkerne ikke lenger har de kvalitetene som trengs. I hennes tid sloss flere hundre søkere om en håndfull plasser. I år søkte ti til akademiet som har 135 elever. Få av dem vil bli tatt opp i kompaniet etter ni år med undervisning.

På operaen i Kairo dominerer mennene. Truppen sliter med å rekruttere lokale ballerinaer. Er det fordi potensielle ballerinaer forsvinner bak slør, drømmer om å stifte familie, lider under den økonomiske krisen eller sliter med magemålet?

I siste akt dreper den gode prinsen den onde trollmannen, men denne dagen var det prins Kamel som døde og trollmannen som bar kisten hans. Etter to år med opprør og vold, har for mange dødd til at det er en privatsak. Landet sier farvel til sine helter høyt og offentlig. Operaen sørget i tre dager. Pressen viet Kamels død flere artikler enn hans siste Svanesjøen. Et egyptisk flagg lå over kisten hans. For Hany, det var Kamel som oppdaget hans talent, var det å bære sin mentor til sitt siste hvilested det minste han kunne gjøre.

I rekken av politikere, kjendiser og vanlige folk skiller en kvinne seg ut med sitt blonde hår: Erminia. Hun sto ved sin manns side i de vanske-ligste tider. I dag vil hun bære hans arv og navn videre. Som Ivanova sier til meg, ballett dreier seg ikke om vakre strutteskjørt.

Oversatt av L.H.T.