Tilbake til gatene

Det muslimske brorskapet sverget på at de ikke ville søke presidentmakt. Da de brøt dette første løftet, lovet de «brød, frihet og sosial rettferdighet». Under deres styre har utryggheten økt, i likhet med nøden.

Folket gikk derfor ut i gata igjen, for å kreve president Mursis avgang (se Alain Greshs artikkel «Militærets skygge over revolusjonen»). Noen revolusjoner starter på denne måten. Når de lykkes hylles de i århundrer uten at man bryr seg særlig om at de var relativt spontane eller ble utløst på et tynt juridisk grunnlag. Historien er ikke en jusforelesning.

Etter at Mubaraks diktatur falt var det illusorisk å tro at de første valgene ikke ville være preget av regimets langvarige kvelning av den politiske debatten. I disse tilfellene bekrefter velgerne ofte innflytelsen til de best strukturerte sosiale eller institusjonelle kreftene (storfamiliene, hæren, det tidligere enerådende partiet) eller til de organiserte gruppene som har bygget hemmelige nettverk for å unngå regimets undertrykking (Det muslimske brorskapet). Å lære seg demokrati krever mer tid enn ett valg.

Brutte løfter, ledere valgt med ørliten margin og som raskt konfronteres med opinionens misnøye og sinne, enorme demonstrasjoner organisert av en broket koalisjon: De siste årene har flere land enn Egypt opplevd denne typen situasjoner uten at hæren dermed har grepet makten, fengslet statslederen uten dom, drept demonstranter. Det finnes et ord for dette, nemlig statskupp.

De vestlige landene bruker ikke dette ordet. Som dommere over diplomatiske spissfindigheter, kan det virke som om enkelte militærkupp – i Mali, Honduras, Egypt – er mindre uakseptable enn andre. USA har støttet Brorskapet, men har likevel opprettholdt militærhjelpen til de egyptiske myndighetene etter at hæren «avsatte» Mursi. En konservativ allianse mellom hæren og Mursi ville vært et drømmescenario for Washington. Den drømmen har nå falt i grus, noe som gleder både de som savner det gamle regimet, nassernasjonalistene, nyliberale egyptere, salafistene, den sekulære venstresiden og de saudiske monarkene. Men noen av dem vil nødvendigvis bli skuffet.

Selv om Egypt er bankerott, dreier konflikten mellom militæret og islamistene seg ikke om den sosiale og økonomiske politikken, som knapt har blitt endret siden Mubarak falt. Uansett om en revolusjon ender i valg eller militærkupp, hva er den verdt hvis den ikke endrer noe på disse feltene? De nye lederne gjør landets frelse avhengig av økonomisk bistand (tolv milliarder dollar) fra Golf-landene – særlig det ultrareaksjonære Saudi-Arabia. Hvis dette alternativet blir en realitet vil egypterne – og juristene kan si hva de vil om det – igjen gå ut i gatene.

Oversatt av R.N.