Den opplyste visjon

Mens EU krymper og USA har kjørt seg fast i en vekst som ikke skaper nye arbeidsplasser, utbasunerer golfstatene sin framtidsoptimisme i et vidløftig språk.

På en energikonferanse i Qatars hovedstad Doha i april 2013 begynte og avsluttet en qatarsk taler innlegget sitt – på engelsk, selvfølgelig – med en hyllest av sin emirs enlightened vision. I salen smilte journalister og akademikere innforstått til hverandre. De var vant med slike formuleringer. Enkelte hadde til og med veddet om hvor mange ganger ordet «visjon» ville dukke opp. The vision er blitt allestedsnærværende i olje- og gassmonarkiene i Persiabukta – på seminarer, i offisielle dokumenter og turistbrosjyrer. Overalt prises «visjonen» til Hans Kongelige Høyhet, eller mer presist «Den høyeste av opphøyde himler».

Utover serviliteten språkbruken vitner om, er the vision det monarkene og hoffet ønsker å formidle til omverdenen. Folk skal vite at kongen, emiren eller sultanen en dag fikk en personlig visjon om hvordan han skulle utvikle landet sitt. A strategic vision, selvfølgelig, ikke et rikmannsinnfall.

Svimlende pengesummer

Monarkene er både strateger, planleggere, velinformerte administratorer og entreprenører. Og visjonene deres kan anta mange former: Dubais skyskrapere, Saudi-Arabias nye byer, Omans havner, Abu-Dhabis forsøk på å bli oljeavhengig, Qatars globale aktivisme, de luksuriøse hotellene, og flyselskapene (Emirates, Etihad Airways, Qatar Airways, Oman Air) som utkonkurrerer de europeiske, og ikke minst turistparadisene.

Bak prosjektene i regionen står det ofte opportunistiske britiske konsulentfirmaer, som har forstått å investere i «visjoner». I flere år har de konkurrert om å lage de vakreste og tykkeste framtidsplanene – «Vision 2020», «Vision 2030» og snart «Vision 2040». Golfstatene er umettelige etter alle mulige scenarioer som kan gjøre dem til økonomiske stormakter. Konsulentene er ofte skruppelløse og selger gjerne samme vision til den ene monarken etter den andre – alle desperate etter å overgå naboen. Emiratet Sharjah er kjent for sine vakre museer, og særlig for museet for islamsk sivilisasjon, ergo må Qatar bygge et enda større, mens Abu Dhabi vil samle Louvre og Guggenheim i et og samme «kulturdistrikt». Dubai har verdens høyeste bygg, derfor må Saudi-Arabia bygge et enda høyere, for å demonstrere sin dominerende rolle i regionen.

Mens EU krymper og USA har kjørt seg fast i en økonomisk vekst som ikke skaper nye arbeidsplasser, utbasunerer golfstatene sin fremtidsoptimisme – til tross for at Irans atomprogram lurer i kulissene og gir dem mareritt. Det går nesten ikke en dag uten snakk om milliardprosjekter. Svimlende pengesummer blir regelmessig oppgitt i aviser som MEED (Dubai) og The National (Emiratene). Begge gis ut på engelsk, som ikke bare er forretningsspråk, men også språket for høyere utdanning, kultur og fritid. Ifølge avisene og offisielle uttalelser er alle disse prosjektene world class. Tiden for styrtrike sjeiker og deres «hvite elefanter» og luftslott er over.

Global strategi

Prosjektene må være store og imponerende, men også lønnsomme, slik at statene beholder posisjonen som emerging market, vekstmarked. Men framfor alt må de bygge opp om landene som hubs – strategiske knutepunkter for kommunikasjon og transport hvor folk føler de kan og dra innom for å gjøre en god handel. Det er noe manisk over golfstatenes trang til å være stedet der verdener møtes – to be on the map, å bli både kjent og anerkjent. Som det ofte siterte eksempelet Qatar viser, er dette en sentral motivasjon for regionens monarkier.

Derfor står adjektivet global uunngåelig foran hub. Alle aktiviteter, prosjekter og konferanser må være global, det vil si en del av globaliseringen. I Doha eller Manama har selv små familiebedrifter en global press officer. Selv det enorme kjøpesenteret Dubai Mall, hvor expats og lokalbefolkning forsøker å drepe kjedsomheten i de triste marmorgangene, er global. Golflandene i et nøtteskall? A global hub with a strategic vision!

Denne språkbruken er selve substansen i bøker og konferanser som hyller frambruddet av en ny økonomi: a strong economy, men også en økonomi som tar hensyn til «bærekraftig utvikling», påstås det. For i denne regionen, med verdens største klimagassutslipp per innbygger, er selvfølgelig miljøbevisstheten world class.

Mislykket nasjonalisering

I det vidløftige språket i de «visjonære» dokumentene kan human capital brukes til det meste. Offisielt skal denne kapitalen utvikles og beskyttes. Men dette gjelder selvfølgelig ikke de mange fremmedarbeiderne, særlig ikke de som kommer fra det indiske subkontinentet, som snarere vil bli vurdert for deportation. Dette er den automatiske straffen hvis de velger å streike for sine (minimale) rettigheter og lønninger, som ofte blir utbetalt svært seint eller er fratrukket utgifter til kost og losji, som de ikke har rett til å forhandle om.

I det siste har human capital blitt knyttet til kvinnenes situasjon, etter at Vesten begynte å interessere seg. I Dubai, Doha og Kuwait dreier det seg bare om å gi kvinnene flere yrkesmuligheter. Her dukker også et annet ord opp som fortjener vår oppmerksomhet, fordi det utkrystalliserer nyliberalismens politiske og ideologiske forutsetninger, nemlig empowerment. I denne konteksten betyr det å «gradvis gi mer makt til kvinner slik at de kan bli mer selvstendige». Empowerment for en kvinne i Emiratene eller Qatar består altså i å gjøre henne bevisst på at hun kunne hatt mer frihet, men uten å utfordre det dominerende patriarkalske systemet. Kort fortalt: litt kvinnefrigjøring, ikke for mye.

Den lokale ungdommens empowerment handler til gjengjeld om å overbevise dem om å gjøre mer og godta jobber som tidligere var forbeholdt utlendinger, spesielt i privat sektor. Men selv etter en rekke holdningskampanjer har labor nationalization så langt vært mislykket, og statene er fortsatt like avhengige av utenlandske arbeidere. Det nye er at situasjonen nå fører til lange debatter i pressen og parlamentene, som fremdeles stort sett er rådgivende.

Manglende kulturarv

De lokale unge mennene er både late og blaserte, noe som bekymrer de mektige chouyoukh, et ord som brukes om både monarker og stammeoverhoder. Men det er ikke vanskelig å forstå ungdommen. Det er ikke lett for dem å leve et normalt liv og få smaken for hardt arbeid, når alt rundt dem handler om luxury. Hvordan sette ungdommen i arbeid uten å rekruttere dem til allerede overlessede offentlige sektorer i land hvor slagordene er leisure og enjoyment?

Det er ikke bare ungdommen chouyoukh’ene bekymrer seg for. Førti år med enorme sosiale omveltninger har skapt en følelse av ubehag og mangel på identitet. I det nasjonale samholdets navn snakkes det derfor mye om «arv» og «kultur». Uttrykket cultural heritage er en nyttig motvekt mot det generelle ubehaget skapt av den ettertraktede modernity – det vil først og fremst si den teknologiske moderniteten, for holdningene har ikke endret seg særlig.

Besøkende fra Midtøsten eller Nord-Afrika spør gjerne: Hvilken kulturarv kan det være snakk om i disse områdene som tidligere var mest kjent for å være tomme? Teltet? Kamelene? Den førislamske poesien? Ørkenlivets nøysomhet? Båtracene? Det spartanske kjøkkenet (besøkende bør for øvrig unngå å be om å få maten spicy, ettersom spice er kallenavnet på de syntetiske stoffene stadig flere av de unge tyller i seg)?

Motespråket har ikke fått noe ord for denne kulturarven ennå. Det nøyer seg med å erkjenne at landene i regionen driver med nation building. Denne nasjonsbyggingen er fortsatt en usikker challenge, til tross for alle de strategiske framtidsvisjonene – visjoner som vi også må innrømme mangler i mange andre land.

Oversatt av K.J.R.

Fotnoter:
1 Se Akram Belkaïd, «Golfstatenes framtidige ‘urbefolkning’», Le Monde diplomatique, mai 2010.