Studentene børster støv av et ikon

Venstreradikale i Chile har i flere tiår behandlet Salvador Allende som et ikon. De har framhevet hans personlige og menneskelige egenskaper, og hyllet hans heroiske holdning til statskuppet 11. september 1973 – han døde jo med våpen i hånd! Men disse hyllestene har ofte dysset ned ambisjonene (og seirene) til Unidad Popular, Allendes regjeringskoalisjon mellom kommunistene og sosialdemokratene.
Studentdemonstrasjonene i 2011, de største siden demokratiet ble gjeninnført i 1990, og framveksten av en rekke sosiale bevegelser over hele landet (fagforeningsarbeid, miljøvern) sjokkerte venstresiden. Demonstrasjonene og de sosiale bevegelsene har på ny løftet fram nødvendigheten av omfattende strukturelle endringer. Og de har utvidet horisonten for hva som kan kreves: ikke bare «god og gratis» utdanning, men også hva som skal til for å oppnå det – skattereform, nasjonalisere kobberindustrien, forlate den nyliberale modellen som er nedfelt i grunnloven fra 1980 (vedtatt under diktaturet). På ny så vi bilder av Allende i gatene. Men denne gangen var det ikke for å hylle et ikon: Demonstrantene viste at de kjente seg igjen i hans politiske prosjekt.

Avbrutt eksperiment

Allende ble valgt til president i 1970 etter tre mislykkede valgforsøk. Som sosialistisk aktivist hadde han lenge arbeidet for en bredest mulig koalisjon av folkelige krefter mot imperialismen og oligarkiet. I et Latin-Amerika herjet av geriljakrig ønsket han å åpne en «fredelig vei» til samfunnsendring, også da hans eget parti under Chillán-konferansen i 1967 gikk inn for væpnet kamp i en situasjon hvor den institusjonelle veien var stengt.

Denne visjonen gjorde at Allende skilte seg ut og at han til slutt fikk utarbeidet et ambisiøst politisk program. Den kvelden han vant valget, erklærte han fra balkongen til studentforbundet FECH: «Vi har vunnet fram med vårt mål om å avskaffe imperialistisk utbytting en gang for alle, fjerne monopolene, gjennomføre en grunnleggende jordbruksreform verdig navnet, kontrollere import- og eksporthandelen og ikke minst nasjonalisere banksektoren. Dette er pilarer som vil gi oss en sosial kapital til å styrke vår utvikling og sørge for videre framskritt i Chile.»

De tusen dagene Allendes regjering styrte, innebar både en helt ny form for politisk åpenhet og stor innsats fra det chilenske folkets side. Det var tusen dager hvor partier, fagforeninger, arbeiderråd og komiteer for forsyninger og priskontroll (Juntas de Abastecimiento y Precios, JAP) forente krefter for å skape en folkelig makt som kunne stå imot de utenlandske kapitalkreftenes og imperialistiske interessenes destabiliseringsforsøk.

Unidad Populars eksperiment mislyktes ikke, det ble avbrutt. Og Allende står ikke igjen som en idealistisk president som etterlot seg en nederlagsdømt politisk prosess. Han er selve symbolet på politisk mot, et mot som viste hvor moderne prosjektet for revolusjonær samfunnsendring er, ikke bare i Chile, men over hele kontinentet. Han streket opp en vei som store deler av Latin-Amerika senere har fulgt, om enn i en annen kontekst og under andre geopolitiske styrkeforhold. Hvert framskritt disse progressive regjeringene gjør, bringer dem litt nærmere Allende.

For å nevne Salvador Allendes navn er ikke bare å snakke om det som har vært. Det er å reflektere over det bestående og forberede for framtiden.
(…)