Subprime for verdens fattige

Lån er en menneskerett, mente Muhammad Yunus da han mottok Nobels fredspris i 2006. Sju år senere viser flere undersøkelser at mikrokreditt har null innvirkning på fattigdommen.

Lån, spareprodukter og forsikringer skal gi de fattigste muligheten til å gründe seg ut av fattigdommen. Til astronomiske renter (30 prosent eller mer)1 kan enkeltpersoner eller grupper som ikke har noe å stille i garanti, skaffe seg midler til å utvikle håndverks- eller handelsvirksomhet som kan få dem ut av knipen. Mikrokredittinstitusjonene sparer ikke på de oppbyggelige anekdotene: En skraphandler i indiske Andra Pradesh har tjent seg rik etter at hun fikk lån til å kjøpe en tralle, en enkemann i utkanten av mongolske Ulan Bator har sjudoblet buskapen på mindre enn ti år og melken fra hans 45 kyr har gitt familien et levebrød.

Med sine lindrende handlinger aksepterer mikrofinansen verden slik den er, og har derfor fått et betydelig antall konvertitter, særlig politikere, næringslivsledere, filantroper og folk som jobber med fattigdomsbekjempelse. Entreprenørskap er prinsippet, markedet fundamentet og «rettferdig og bærekraftig» kapitalisme målet: Dette kredoet er inkarnert av Muhammad Yunus, grunnleggeren av mikrokredittbanken Grameen som fikk Nobels fredspris i 2006.


Økonomisk inkludering
Da Yunus, «de fattiges bankmann», mottok nobelprisen i Oslo 10. desember 2006 mente han at lån var en menneskerett. Han spådde at de kommende generasjoner ikke vil oppleve nød – med mindre de besøker «fattigdomsmuseene» – og sammenlignet de fattige med bonsai-trær som samfunnet hindrer i å vokse. «Så snart de fattige får bruke sin energi og kreativitet, vil fattigdommen raskt forsvinne. La oss samles for å gi hvert menneske denne muligheten.»

Profetien slo ikke til. Økonomen Maren Duvendack og hennes team gikk på oppdrag fra det britiske bistandsdepartementet gjennom 2643 publikasjoner om mikrofinansens økonomiske og sosiale innvirkning, særlig for kvinner. Resultatet var: null. Våren 2013 viste en annen rapport at de fattige ikke bare ikke var gale etter dyre lån, men også at de som lånte penger ikke klarte seg bedre. Dessuten ble ikke utdannelse, helse eller kvinnenes kontroll over egen hverdag bedre.

Derimot fant de en nedgang i forbruk av temptation goods (sic!) som alkohol, tobakk, restaurantmat, en nedgang i prangende utgifter til fester, og en større arbeidsinnsats i de forgjeldede husholdningene.2 Mikrokreditt trekker altså ikke de fattige ut av fattigdommen: Den disiplinerer dem. I praksis er den en siste utvei: entreprenørskap i mangel av regelmessig arbeid, lån for å kompensere utilstrekkelige inntekter. Ifølge John Hatch, grunnlegger av en pionerorganisasjon innen mikrofinans, går hele 90 prosent av lånene til forbruk, og ikke til investeringer.3

I stedet for å gå seg fast i en vanskelig argumentasjon om at mangelen på bevis ikke nødvendigvis betyr at mikrofinansen ikke har hatt innvirkning, har tilhengerne endret intensjonen. For eksempel lover Verdensbanken nå «økonomisk inkludering», via Consultative Group to Assist the Poor (GCAP). I stedet for kamp mot fattigdom gjennom entreprenørskap på kreditt, går de nå inn for å tilby finansprodukter til de fattigste.

Opportunistiske investeringer
Siden 1970-tallet har mikrokredittens idealistiske eller offentlige avantgarder vist at det var mulig å låne til de ubemidlede til lavere renter enn de lokale pengeutlånerne. Overalt i verden har det siden den gang utviklet seg en sektor med konkurransebaserte og lønnsomme aktiviteter for finanstjenester og kapitalleverandører. I løpet av de to siste tiårene har antallet kunder tjuedoblet seg – til 200 millioner i 2011 – for lån med en samlet sum som nærmer seg 90 milliarder dollar. Av de mange tusen mikrofinansaktørene (som har regnskapene tilgjengelig i databasen MixMarket) har 43 prosent en avkastning på over ti prosent, en fjerdedel har en avkastning på over 20 prosent i året.

Finansieringskildene er fortsatt hovedsakelig offentlige: den tyske utviklingsbanken KfW (Kreditanstalt für Wiederaufbau) er den største kilden. Men fondene favoriserer kommersielle private institusjoner for å tiltrekke seg privat kapital for å overta for offentlige subsidier. Denne privatiseringen svekker de opprinnelige organisasjonenes kooperative fundamenter, og de oppmuntrer til en holdning om både lukrative og opportunistiske investeringer.

Slik Molières Tartuffe lovet «nytelse uten frykt, elskov uten skam» framstiller investeringsfondene finansprodukter for de fattige som en billig og risikofri handling. «Hvis fondene vil unngå tap må de enten faktisk vite hva en veldreven mikrofinansinstitusjon er, eller så må de bare låne til de som er såpass lønnsomme at det ikke betyr noe om de er veldrevne eller ikke,» sier mikrofinansvarsleren Hugh Sinclair.4 Fra slumbyer og landsbygder i sør til teppebelagte kontorer i finanshovedstedene faller prisen for utvidelsen av mellomleddet fortsatt på låntakerne. I 2010 betalte disse, for at kreditorene skulle verdige seg å hjelpe dem, renter som samlet overskred forfallene Hellas betalte dette året – ikke uten problemer.

Usikre inntekter
For både mikrokreditten og subprime-lånene kom åpenbaringen i 2007. I 1990 fikk den meksikanske organisasjonen Compartamos («la oss dele» på spansk) offentlige midler til å opprette en bank med samme navn som skulle hente inn kapital fra «etiske» investorer – deriblant pensjonsfondene, som sørget for garanti fra Verdensbanken – med verdipapiriserte finansprodukter laget av banken Citigroup. I perioden 2000–2007 var avkastningen over 50 prosent takket være (eller på grunn av) en reell lånekostnad på over 100 prosent i året for de –
600 000 kundene.

Børsnoteringen av 30 prosent av bankens aksjer lot aksjonærene stikke 450 millioner dollar i potensiell merverdi i lommene: 150 millioner for lederne i Compartamos, meksikanske banker og andre investorer; 300 millioner for organisasjonen Compartamos, den amerikanske organisasjonen Accion og Det internasjonale finansieringsinstituttet (en del av Verdensbankgruppen). Selv den kommersielle mikrofinansens apostler ble rystet av denne totalforvandlingen.5

Det neste sjokket kom med de mange krisene: i Bolivia (2000), i Marokko (2007), i Bosnia-Hercegovina, Nicaragua og Pakistan (2008), i India (2005 og 2010). Hver gang har den enorme aktivitetsutvidelsen tiltrukket grådige aktører, noe som øker husholdningenes forgjeldelse inntil de ikke lenger klarer å betjene gjelden. Disse krisene ligner på alle punkter på subprime-krisen i 2008: Troløse og lovløse finansorganismer investerer i dyre lån til folk som tvinges til å sette seg i gjeld for å kompensere for fallende eller usikre inntekter. Analogien er ikke kunstig: Dette er nødvendigvis konsekvensen av en viss økonomisk tro på at utvidelsen av private, konkurransebaserte og (selv)regulerte finanstjenester er løsningen snarere enn årsaken til de sosiale ulikhetene.

Oversatt av R.N.