Tullejobbene

Hvorfor har vårt samfunn ekstremt begrenset etterspørsel etter poeter og musikere, men en tilsynelatende uendelig etterspørsel etter spesialister på selskapsrett?

I 1930 spådde John Maynard Keynes at ved utgangen av århundret ville teknologien ha utviklet seg så mye at arbeidsuka i land som Storbritannia og USA ville være rundt 15 timer. Vi har all grunn til å tro at han hadde rett. Teknologien er der, men likevel har ikke arbeidsuka blitt redusert. I stedet har teknologien blitt mobilisert til å pønske ut måter å få oss til å jobbe mer på. For å få til dette har det blitt skapt jobber som i praksis er meningsløse. Store horder av lønnsmottakere, særlig i Europa og Nord-Amerika, tilbringer hele sitt yrkesliv med å utføre oppgaver de i skjul mener egentlig ikke trengs å utføres. Denne situasjonen skaper en dyp moralsk og åndelig skade, og etterlater et arr tvers over vår kollektive sjel. Likevel snakker ingen om det.

Så sent som på 1960-tallet ventet man ennå spent på Keynes’ lovede utopi. Hvorfor materialiserte den seg aldri? Standardsvaret i dag er at han ikke tok høyde for den enorme forbruksveksten. Gitt valget mellom færre arbeidstimer eller flere leketøy og fornøyelser, velger vi det siste. Dette framstår som en pen liten moralsk fortelling, men et kort øyeblikks refleksjon viser at det ikke kan stemme. Ja, vi har sett det bli opprettet et endeløst utvalg av nye jobber og næringer siden 1920-tallet, men svært få, om noen, har noe som helst å gjøre med produksjon og distribusjon av sushi, smarttelefoner eller sneakers.

Så nøyaktig hva er disse nye jobbene? En rapport som sammenligner sysselsetting i USA mellom 1910 og 2000 gir oss et tydelig bilde – et bilde som vi finner igjen i de fleste vesteuropeiske land. I løpet av det siste århundret har andelen som jobber i industrien, i landbruket og som hushjelper falt dramatisk. Samtidig har «fagfolk, ledere, kontormedarbeidere, selgere og servicearbeidere» tredoblet seg; de har vokst «fra en fjerdedel til tre fjerdedeler av den samlede sysselsettingen».1 Med andre ord, produktive jobber har, slik Keynes spådde, i stor grad blitt automatisert bort (selv på globalt nivå utgjør slike arbeidere, inkludert de store underbetalte massene i India og Kina, ikke på langt nær så stor prosentandel av verdensbefolkningen som de pleide å utgjøre).

Moralsk dynamikk
I stedet for å åpne for en massiv reduksjon i arbeidstimer og frigjøre verdens befolkning til å forfølge sine egne prosjekter, fornøyelser, visjoner og ideer, har vi vært vitne til oppblåsing ikke så mye av «servicenæringene», men først og fremst av den administrative sektoren, inkludert opprettelsen av helt nye næringer som finanstjenester og telefonsalg, og utvidelsen uten sidestykke av sektorer som selskapsrett, akademisk administrasjon og helseadministrasjon, human resources, og PR og kommunikasjon. Og disse tallene gjenspeiler ikke engang alle de folkene som jobber med å gi disse næringene administrativ, teknisk eller sikkerhetsmessig bistand, eller for den saks skyld den lange rekken av støttefunksjoner (hundevasker, døgnkontinuerlig pizzautkjøring) som kun eksisterer fordi alle andre bruker så mye av sin tid på å jobbe i alle de andre bransjene. Dette er det jeg vil kalle tullejobber.

«Men dere får lov til å undervise barn! Og lage biler! Dere får lov til å ha ordentlige jobber! Og på toppen av det hele våger dere å kreve middelklassepensjoner og sykeforsikring?»

Det er som om det sitter noen der ute og finner på meningsløse jobber bare for å holde oss beskjeftiget. Og nettopp dette er det store mysteriet. I kapitalismen er dette nøyaktig det som ikke skal skje. I de gamle ineffektive sosialiststatene, som Sovjetunionen, der fast arbeid ble ansett som både en rettighet og en hellig plikt, fant systemet på så mange jobber som måtte til (det var grunnen til at det i sovjetiske butikker måtte tre butikkmedarbeidere til for å selge et kjøttstykke). Men det er jo nettopp denne typen problem markedskonkurranse skal fikse. Ifølge økonomisk teori, i det minste, er det siste et profittsøkende selskap vil gjøre å kaste penger ut vinduet på arbeidere de egentlige ikke trenger. Likevel er dette, på et vis, tilfellet.

Mens bedrifter til stadighet nådeløst kutter stillinger, rammer oppsigelsene og produksjonspresset alltid den klassen folk som faktisk lager, flytter, fikser og vedlikeholder ting. Gjennom en eller annen underlig alkymi som ingen helt klarer å forklare, synes antallet lønnede papirflyttere å stige. Og stadig flere jobber, faktisk ikke helt ulikt sovjetiske arbeidere, 40–50 timer i uka på papiret, men i praksis bare 15 timer slik Keynes spådde, siden resten av tiden deres brukes på å organisere eller delta på motivasjonskurs, oppdatere Facebook-profilen eller laste ned tv-serier.

Svaret er åpenbart ikke økonomisk, det er moralsk og politisk. Herskerklassen har forstått at en glad og produktiv befolkning med mye fritid på hendene er livsfarlig (tenk bare på hva som begynte å skje når vi nærmet oss dette på 1960-tallet). På den andre siden er det svært beleilig for dem at folk føler at arbeid er en moralsk verdi i seg selv, og at de som ikke er villige til å underkaste seg en eller annen intens arbeidsdisiplin i størsteparten av deres våkne timer ikke fortjener noe som helst.

Da jeg en gang grublet over den tilsynelatende endeløse veksten i administrative oppgaver på britiske universitetsfakulteter, fikk jeg en visjon om en mulig variant av helvete: Helvete er en samling individer som tilbringer mesteparten av deres tid med oppgaver de ikke liker og ikke er særlig gode til. Si for eksempel at de ble ansatt fordi de var særs dyktige skapsnekkere, og så oppdager de at det forventes at de skal bruke mye av tiden sin på å steke fisk, selv om oppgaven ikke er spesielt viktig, eller i det minste finnes det et svært begrenset antall fisk som må stekes. Likevel blir de alle så besatt av forakt i tanken på at deres kolleger muligens bruker mer tid på å snekre skap enn å ta sin del av fiskestekeansvaret, at det snart hoper seg opp endeløse hauger av dårlig stekt fisk over hele verkstedet, og til slutt er det alt de gjør.

Dette er faktisk en nokså presis beskrivelse av den moralske dynamikken i økonomien vår.

Fullstendig meningsløse jobber
Ja, jeg skjønner at slike argumenter umiddelbart vil støte på innvendinger: «Hvem er du til å si hvilke jobber som virkelig er nødvendige? Hva er dessuten nødvendig? Du er professor i antropologi, trenger vi det?» Ja, mange tabloide lesere vil se på min jobbs blotte eksistens som selve definisjonen av en ødslende utgift for samfunnet. På et nivå er dette åpenbart sant. Det finnes ikke noe objektivt mål for samfunnsmessig verdi.

Jeg ville ikke finne på å fortelle noen som er overbevist om at de gir et meningsfullt bidrag til verden, at de egentlig ikke gjør det. Men hva med de folkene som selv er overbevist om at jobbene deres er meningsløse? For ikke lenge siden kom jeg i kontakt med en gammel skolekamerat som jeg ikke hadde sett siden jeg var tolv. Forbløffet oppdaget jeg at han i mellomtiden først hadde blitt poet, så frontfigur for et indierockband. Jeg hadde hørt noen av låtene hans på radioen uten å ha noen som helst idé om at jeg faktisk kjente vokalisten. Han var åpenbart briljant, innovativ, og arbeidet hans har utvilsomt beriket folks liv verden over. Men etter et par mislykkede album mistet han platekontrakten. Hjemsøkt av gjeld og med en nyfødt datter endte han opp, slik han sa det, «med å ta standardvalget til så mange retningsløse folk: juss.» Nå er han forretningsadvokat i et anerkjent firma i New York. Han var den første til å innrømme at jobben hans er fullstendig meningsløs, at den ikke bidrar til noe i verden og ifølge ham ikke burde eksistere.

Man kan stille mange spørsmål her, kanskje først og fremst hva det sier om vårt samfunn at det synes å skape en ekstremt begrenset etterspørsel etter poeter og musikere, men en tilsynelatende uendelig etterspørsel etter spesialister på selskapsrett? (Svaret: Hvis én prosent av befolkningen besitter mesteparten av den tilgjengelige rikdommen, så gjenspeiler «markedet» det de mener er nyttig eller viktig, og ingen andre.) Men det viser også at folk flest i disse jobbene i siste instans er klar over det. Faktisk tror jeg ikke jeg har møtt en eneste forretningsadvokat som ikke mente at jobben deres bare er tull. Det samme gjelder for nesten alle de nye næringene nevnt ovenfor. Dette er en hel klasse lønnede fagfolk som, hvis du møter dem på fester og de innrømmer at du holder på med noe som kan kalles interessant (antropologi, for eksempel), vil unngå å diskutere sitt arbeid overhodet. Men gi dem et par drinker og de vil komme med lange tirader om hvor meningsløse og idiotiske jobbene deres faktisk er.

Høyrepopulismens hemmelige styrke
En alvorlig psykologisk vold er til stede her. For hvordan kan man snakke om arbeidets verdighet når man i skjul føler at ens egen jobb ikke burde eksistere? For hvordan kan dette ikke skape en sterk følelse av sinne og forakt? Det er vårt samfunns forunderlige genistrek at lederne våre har pønsket ut en måte, som i tilfellet med fiskestekerne, å sikre at raseriet rettes direkte mot de som faktisk får muligheten til å drive med noe meningsfullt. I vårt samfunn finnes det tilsynelatende en generell regel om at jo mer åpenbart ens arbeid tjener andre, jo mindre sannsynlig er det at man blir betalt for det. Igjen, det er vanskelig å finne et objektivt mål, men en enkel måte å få en anelse på er å spørre: Hva ville skje hvis hele denne klassen av yrker simpelthen forsvant? Si hva du vil om sykepleiere, søppeltømmere eller bilmekanikere, men det er åpenbart at hvis de skulle forsvinne i en røyksky så ville konsekvensene vært umiddelbare og katastrofale. En verden uten lærere eller havnearbeidere ville snart få problemer, og selv en verden uten science fiction-forfattere og ska-musikere ville vært et fattigere sted. Det er ikke helt klart hvordan menneskeheten ville lide hvis alle private fondsdirektører, lobbyister, PR-forskere, aktuarer, telefonselgere, gjeldsinnkrevere eller juridiske rådgivere forsvant på samme vis. (Mange vil tenke at det ville bli en betydelig forbedret verden.) Men bortsett fra en håndfull unntak som alltid trekkes fram (leger), er regelen overraskende presis.

Og ikke nok med det, det finnes også en bred enighet om at det er slik det bør være. Dette er en av høyrepopulismens hemmelige styrker. Du kan se det når tabloidavisene pisker opp hatet mot t-banearbeiderne, når de lammer London under lønnsstrider: Bare det faktum at t-banearbeiderne kan lamme London viser at arbeidet deres faktisk er nødvendig, men nettopp dette synes å være det som plager folk. Dette er enda tydeligere i USA hvor republikanerne har hatt stor suksess med å mobilisere hat mot lærere og arbeidere i bilindustrien for deres angivelig oppblåste lønninger og goder – men talende nok ikke skoleadministratorene og sjefene i bilindustrien som faktisk skaper problemene. Det er som om de blir fortalt: «Men dere får lov til å undervise barn! Og lage biler! Dere får lov til å ha ordentlige jobber! Og på toppen av det hele våger dere å kreve middelklassepensjoner og sykeforsikring?»

Den eneste forklaringen
Hvis noen hadde fått i oppgave å lage et arbeidsregime perfekt utformet for at finanskapitalen skulle beholde sin makt, er det vanskelig å se hvordan de kunne gjøre en bedre jobb. De arbeiderne som faktisk produserer noe blir nådeløst skviset og utbyttet. Resten er fordelt mellom det terroriserte sjiktet av de universelt utskjelte arbeidsledige og et større sjikt av de som i praksis blir betalt for å gjøre ingenting i stillinger (mellomledere, administratorer) utformet for å få dem til å identifisere seg med perspektivene og sensibilitetene til herskerklassen (og særlig dens avatarer i finanssektoren), men samtidig nøre et ulmende hat mot alle som har et arbeid med en tydelig og unektelig verdi for samfunnet. Åpenbart ble systemet aldri bevisst konstruert slik. Det ble slik etter nesten et århundre med prøving og feiling. Men dette er den eneste forklaring på hvorfor vi, på tross av våre teknologiske muligheter, ikke alle har to–tre timers arbeidsdager.

© STRIKE! Magazine. Oversatt av R.N.