Frankrike håpet at deres vilje til å intervenere i Syria ville styrke deres diplomatiske status. I stedet står de tilbake ydmyket og uten støttespillere.

I motsetning til skrytet Frankrike fikk etter Operasjon Serval i Mali i vår, har landets engasjement i den blodige konflikten i Syria allerede blitt en komplett fiasko.

Den objektive ydmykelsen Frankrike nå opplever, etter å ha skrytt av sin vilje til å stå løpet ut for så å bli droppet av sine allierte, stikker dypt og etterlater merker. Frankrikes klønete arrogante forsvar i retretten, der de hevder at de fikk Moskva til å bøye seg og dro med seg Washington, virker svakt ved et nærmere ettersyn, stikk i strid med hva visse franske aviser påstår. Utenfor Frankrikes grenser er vinklingen mindre sofistikert, i regjeringskontorer og utenlandske aviser har denne selvtilfredsheten blitt kommentert med en blanding av medfølelse og skadefryd.

9. september 2013 la Vladimir Putin fram en plan for løsning på krisen, der FN skal «sikre» Syrias tusen tonn med kjemiske våpen. Det er nå enighet om denne planen, som Russland utvilsomt tok opp med USA under G20-møtet i St. Petersburg i begynnelsen av september. Denne uformelle enigheten mellom store (adjektivet betegner her diplomatisk modenhet snarere enn styrkenivå) aktører ble etablert uten så mye som en rådføring med Frankrike, som åpenbart håpet på å innta en lederrolle etter at Storbritannia deserterte.

Russland åpnet dermed for at Barack Obama, som er svært motvillig til enhver form for intervensjon, kunne komme seg ut av fella han la for seg selv da han i 2012 sa at bruk av kjemiske våpen i den syriske borgerkrigen ville krysse en «rød strek». Utenriksminister John Kerrys harde tone reddet så det som reddes kunne av amerikansk konsistens inntil den forventede enigheten med Putin ble en realitet. 20. september møtte Kerry sin russiske kollega, Sergej Lavrov, i Genève for bilaterale samtaler om rammene for en internasjonal konferanse om Syria (Genève 2) i juli 2014.

Opinionsdiplomati

Putin har hele tiden beholdt sin handlefrihet og lederrolle, og har tvunget de andre til å godta alle løsningene han har foreslått. Han har ytterligere økt sin innflytelse over regimet til Bashar al-Assad, samtidig som han har styrket en effektiv men enkel argumentasjon: I hvilken grad, spør han, vil målrettet og tidsavgrenset bombing hjelpe det syriske folket? Vil maktbruk gjøre det lettere å få til en internasjonal fredskonferanse? Hvorfor krige mot jihadister verden over, men hjelpe dem i Syria?

I dette kyniske realpolitiske spillet har Moskva gjort Obama en tjeneste ved å trekke ham ut av en operasjon han fryktet, mens Frankrike, som allerede var oppe av skyttergraven, blåste oppspilt og tappert i signalhornet og stormet mot piggtråden uten å forsikre seg om at de hadde ryggdekning. Alle franskmenn, uansett politisk syn, kan ikke annet enn å være nedtrykt over hvor isolert François Hollande var i St. Petersburg, av hvordan Paris tilsynelatende underkastet seg den amerikanske holdningen og spillet i Kongressen. Frankrikes president og utenriksdepartement klarte i fellesskap det mesterstykket å irritere Washington, gjøre London forlegen, få Berlin til å himle med øynene, gjøre Beirut fortvilt, utløse en sukkesymfoni i Brussel, og glede sjakkspillerne i Moskva.

La meg fullføre bildet med å minne om parlamentarikeren Frédéric Lefebvres (fra Sarkozys høyreparti UMP) avslørende tilslutning til den franske intervensjonsiveren.2 I sin entusiasme bygger Lefebvres en bro mellom Sarkozys libyske eventyr og Hollandes uforsiktige forhold til Syria ved hjelp av en liste over utilgivelige unnlatelsessynder som er temmelig selektiv: Palestina og 14–15 andre internasjonale skandaler figurerer ikke i oversikten over hans såkalte «München»-episoder (etter München-avtalen i 1938). Det positive omdømmet Frankrike fikk etter Mali, i likhet med inntrykket av fransk uavhengighet og klarsyn da landet nektet å gå med i Irak-krigen i 2003, er brått forsvunnet.

Hollande dro til Bamako 19. september for å høste heder, men vil ha vansker med å få folk til å glemme det ydmykende nederlaget i St. Petersburg, noe ingen bør glede seg over. Talen han holdt i St. Petersburg gjorde det klart at Frankrike nå offisielt ville gi våpen til opprørerne. Hollande snakket om våpenleveranser «i en kontrollert ramme, for vi kan ikke akseptere at våpen kan falle i hendene på jihadister» i stedet for «FSA», Den frie syriske hæren. Problemet er dessverre at likningen inneholder tre ukjente, ettersom begrepene «kontrollert», «jihadister» og også «FSA» slett ikke lar seg definere slik situasjonen er. Hvor glidende er overgangen mellom FSA og grupper med «mer markante islamistiske tendenser» som Ahrar al-Sham og Liwa al-Tawhid, den enda mer ekstremistiske Al-Nusra?3 Beslutningen om å gi våpen, forsvart med at «russerne gjør det regelmessig»,4 heller bensin på bålet og kan forlenge det syriske blodbadet, fordi det gjør det enda enklere for Assad å fordømme den utenlandske innblandingen. Alt i alt er dette et terningkast der man ikke aner hvor terningen vil havne. Og det er i strid med partenes uttrykte vilje til å finne en politisk løsning på konflikten.

Hvordan havnet Frankrike her? Ifølge den krigshissende kommentatoren Bernard-Henri Lévy, ligger feilen i et «opinionsdiplomati» sammenvevd med frykt for nye München-avtaler hos en offentlighet som, utvilsomt på grunn av cerebrale mangler, nekter å se hvor alvorlig situasjonen er i Syria?5 Som alltid hos Lévy er formuleringene selvsikre. Men kan indignasjon erstatte geopolitisk og diplomatisk resonnering?

Vilje til å straffe

Frankrikes feilgrep skyldes først og fremst en elendig vurdering av situasjonen i regionen og dens konsekvenser. I måneder har det franske utenriksdepartementet rådført seg med eksperter. Enkelte kjenner regionen svært godt og har også understreket kompleksiteten i Syria. De har påpekt at deler av befolkningen støtter Assads diktatur i mangel av noe bedre. Denne delen av befolkningen er imot et «nytt» Syria, fordi slik opprøret fortoner seg i dag risikerer Syria å ende opp som offer for sekterisk ekstremisme og manipulering fra regionale støttespillere. Og de vet at disse støttespillerne indirekte sponser reaksjonære krefter som hemmer all utvikling i den arabiske verden. Disse syrerne, som ikke vet hvor München ligger, frykter et Syria etter Assad som, slik det ser ut nå, mildt sagt vil gi dem lite trygghet.

Midt i alle ryktene finnes det altså en kjensgjerning: En betydelig del av den syriske befolkningen kjemper for et regime de ikke liker. Irakerne droppet Saddam Hussein, libyerne sviktet oberst Gaddafi, egypterne avsatte Mubarak. Alle eller nesten alle var sammen om det, selv når de med rette tvilte (særlig de egyptiske ungdommene og en del av libyerne) på at de nye makthaverne ville være edlere og mer rettferdige enn de forrige. Når ingen av de to partene i Syria ser ut til å vinne over den andre, skyldes det ikke bare regimets militære overmakt, men også den resignerte lojaliteten fra en del av befolkningen som nekter å gi slipp på Assad på tross av brutaliteten, den klanbaserte nepotismen og politiveldet som kjennetegner regimet. Syria framstår nå delt mellom et alawittisk Skylla – så fjernt fra idealene til Michel Aflaq6 – og et Kharybdis av henrettelser med sverd, strenge sharia-lover og undertrykkelse av minoriteter. Hvilket håp er det her for det Syria som finnes i byene Maaloula og Lattakia, og for kurdernes Syria? Svaret på dette spørsmålet er det som framfor alt burde stå i sentrum for alle analyser av det syriske dramaet.

En del av opprøret fortviler over innflytelsen til de mest ekstreme, men det er de sistnevnte som svært fort har fått vind i seilene i denne borgerkrigen. Mange eksperter – som sjelden er å se i nyhetene og debattprogrammene – har diskret gjort regjeringen i Paris oppmerksom på denne kompleksiteten. Analysene deres ser imidlertid ut til å ha gått tapt i løpet av den underlige uka da Frankrike viste sine ekstreme holdninger i denne saken.

Diplomatiets og medienes begeistring er uten tvil et annet bekymringsfullt element. Etter 11. september var Frankrike svært så spydig om amerikanerens cowboy-vokabular. George W. Bush’ «Dere er enten med oss eller med terroristene» vil stå som et nykonservativt nullpunkt i diplomatisk posisjonering.7 Vi må derfor spørre oss om hvorfor Frankrike fant det nødvendig å framvise sin vilje til å «straffe» Assad. Hva betyr denne «straffen» i dette omskiftende systemet som bestemmer og vekter hvordan landene uttrykker sine posisjoner i diplomatiske fora? «Alt er blandet sammen: ansvaret for å beskytte det syriske folk – den syriske konflikten har krevd over 100 000 liv på to år – og viljen til å straffe Bashar al-Assads regime. Men straff og beskyttelse er to vidt forskjellige ting,» sier en skuffet Bertrand Badie, professor i statsvitenskap.8

Den sterkestes rett

Indignasjonen er forståelig, og det avskyelige angrepet med kjemiske våpen 21. august i Ghouta opprører alle. Frankrikes toppledelse trenger likevel ikke miste alle proporsjoner. Syria er i dag åsted for en borgerkrig som per definisjon gjør mennesker til dyr – «i borgerkrigen hersker forbrytelsene» sa Pierre Corneille. Når ingen av de to partene kan vinne over den andre, og den ene ikke er edlere enn den andre, gjelder det å stabilisere de eksisterende frontlinjene politisk og militært, slik at massakrene opphører.

Russland gir våpen til regimet. Visse golfstater forsyner de ulike opprørsgruppene, alt etter i hvilken grad gruppene innordner seg deres geopolitiske mål. Borgerkrigen er forvandlet til en regional krig, der Tyrkia, Saudi-Arabia og Iran blir stadig mer fiendtlig innstilt til hverandre. Slik endrer et av verdens eldste siviliserte områder seg til et lukket sted som får sin skjebne beseglet et annet sted.

Under slike forhold burde Frankrikes rolle være – ved å støtte seg til både Moskva og Washington – å foreslå en annen, mer diplomatisk og balansert kurs. Ufullkommen, selvsagt, men tilpasset likningens mange ukjente faktorer.

Når Frankrike har gjort seg til enda et ustabilt element i den syriske malstrømmen, har de for øyeblikket sagt fra seg den krevende og nødvendige rollen som dommer. Det kjølige og veloverveiende Tyskland kommer til å representere Europa på fremragende vis når Syrias Kain og Abel om noen måneder må sette seg rundt forhandlingsbordet. USA og Russland vil aktsomt lede møtet, og trolig vil Iran også være til stede. Møtet vil bidra, i alle fall delvis, til å løse opp den fastlåste situasjonen. Selv om Obama ikke fikk møte Irans president Hassan Rohani i FN 25. september, virker det amerikanske diplomatiet positivt til en mer realistisk behandling av de diplomatiske relasjonene til Iran. Hollande sa 18. juni at Rohani var velkommen til den neste internasjonale konferansen om Syrias framtid, «hvis det var nyttig». Men gikk til slutt med på å møte den iranske presidenten under FN-møtet i New York.

Disse pragmatiske u-svingene viser at ordet «straff» – et motto for en selvutnevnt hevner som overser Sikkerhetsrådet selv før FN-inspektører har gransket dramaet i Ghouta – er en av de mest ubegripelige tabbene begått de seneste årene av et land med et diplomati som har et fortjent rykte som profesjonelt og fornuftig. Dette er holdningen til det Bernard-Henri Lévy kaller «det antifolket den offentlige opinion.»9 En opinionen som Lévy utvilsomt mener gjør den feil ikke å glemme Colin Powells blunder da han sto i FN og snakket om irakiske «masseødeleggelsesvåpen».

Mange franskmenn fra hele det politiske spekteret krever at Frankrike skal vende tilbake, om ikke til fornuften, så i alle fall til en viss varsomhet. Tidligere minister Jean-Pierre Chevènement er en av dem: «Tidligere var det loven som gjaldt. I dag har man erstattet loven med moral. Og fra moralen går man over til straff. Det er enklere, men svært farlig, for den berømmelige ’retten til å gripe inn’ er alltid den sterkestes rett. Vi har aldri sett de svake intervenere i de sterkes anliggender».10 Uten å fornekte det irakiske regimets forbrytelser, oppfordret Frankrike med et bemerkelsesverdig vidsyn i 2002–2003 til en årvåken standhaftighet, i respekt for FN.

Assads antatte gassangrep svarer til Husseins dokumenterte gassangrep etter 1991. Men må parallellen følges opp med bombing i Syria som en slags gjentakelse av invasjonen i Irak? Obama leser daglig etterretningsrapporter om den faktiske situasjonen i Irak etter at USA brukte flere hundre milliarder dollar på en demokratisk passifisering der fra 2003 til 2013. Han synes dermed å ha en idé om svaret. Det liker neppe de franske intervensjonistene – noe som tyder på at det er fornuftig.

Oversatt av L. H. T.

Fotnoter:
1 29. august 2013 ble forslaget om maktbruk mot Syria nedstemt i det britiske underhuset, med 285 mot 272 stemmer.

2 Frédéric Lefebvre, «Je soutiens François Hollande à 100 prosent sur la Syrie» (Jeg støtter François Hollande 100 prosent om Syria), på partiet UMPs blogg på Le Mondes nettsider, 5. september 2013.

3 Armin Arefi, «Dix aberrations sur le conflit en Syrie» (Ti feiloppfatninger om konflikten i Syria), Le Point, 5. september 2013.

4 «Syrie: Hollande pour une livraison d’armes ’controlée’ pour les rebelles» (Syria: Hollande er for en ’kontrollert’ våpenleveranse til opprørerne), LeMonde.fr, AFP og Reuters, 20. september 2013.

5 Bernard-Henri Lévy, «Contre la diplomatie d’opinion» (Mot opinionsdemokratiet), Le Point, 12. september 2013. Lévy sammenlikner her «straffen» Frankrike lover med de Gaulles beslutning om å trekke Frankrike ut av NATO i 1966.

6 Michel Aflaq, kristen syrer født i Damaskus i 1910, var en av grunnleggerne av den panarabiske nasjonalismen og sosialismen, sammen med sunnimuslimen Salah al-Din al-Bitar og alawitten Zaki al-Arsuzi. Grunnla Baath i 1947. Han var en forkjemper for en sekulær arabisk nasjonalisme, forankret i islamske verdier. Han ble tvunget i eksil av hæren og døde i Paris i 1989.

7 «President Bush adresses the Nation», The Washington Post, 20. september 2001.

8 «La force n’est pas la seule façon de punir» (Makt er ikke den eneste måten å straffe på), intervju i La Vie, 4. september 2013.

9 Bernard-Henry Lévy, «Contre la diplomatie de l’opinion», se over.

10 «La France n’a pas intérêt à entrer dans une guerre de religion» (Frankrike har ingen interesse av å bli innblandet i en religionskrig), intervju i Le Parisien, 1. september 2013.