Lenge leve ideologien

Danske Center for Vild Analyse har startet et nytt forlag for samtidsanalyse. Først ut er Ideologi er noget bras, en vill analyse av dagens postideologiske Danmark.

Under parolen «hvis du vil vide det modsatte» har Center for Vild Analyse (CVA) de siste årene levert poengterte og ofte kontraintuitive analyser av kulturelle og politiske fenomener i helgeutgaven til danske Information. De skriver med utgangspunkt i det de omtaler som «overdrivelsens etik», en tilnærming der de artikulerer tanker og tendenser som forblir uklare for dem som utrykker dem. Med teoretisk inspirasjon fra Slavoj Žižek, Jacques Lacan og ymse marxistisk ideologikritikk behandler CVA samfunnet «som om, det havde et ubevidste» for å avdekke hvordan vi ofte er innleiret i flere lag av mening enn vi er klar over.

CVA har nå startet opp det lille forlaget Taschenspiel som vil gi ut små filosofiske bøker om bestemte tendenser eller fenomener i samtiden. Hver eneste utgivelse vil ha en adressat som vederlagsfritt får nesten hele opplaget. Adressaten til deres første utgivelse, Ideologi er noget bras, er Danmarks Radio, som i januar mottok 40 av de 50 trykte eksemplarene (boka er også tilgjengelig gratis på nett).1

Selv om det verken er hemmelig eller umulig å finne ut hvem som er med i CVA, pleier de å signere kollektivt. I Ideologi er noget bras er imidlertid Henrik Jøker Bjerre og Brian Benjamin Hansen oppført som forfattere, mens CVA står som utgiver. Hvorfor de har valgt å fremheve forfatterne, når begge er tilknyttet CVA, er uvisst. Kollektivet har lenge insistert på at det ikke er viktig hvem som har forfattet dette og hint: «Den offentlige debat har nemlig ikke brug for flere ‘unikke’ stemmer med spændende personlige perspektiver.» Vi trenger i stedet «kollektive interventioner, der kan få samfundet i gang med at tænke selv». CVA som «kollektivt subjekt» oppstår når minst to av medlemmene er tilstede eller har skrevet en tekst. Hvorfor kollektivet ikke har oppstått denne gang er ikke godt å vite, kanskje de har tenkt at behovet for kollektive intervensjoner ivaretas ved at senteret inntar en utgiverrolle.

Integrert ideologi
To utsagn, som ifølge forfatterne inneholder mer mening enn det de som uttrykte dem kanskje var klar over, danner utgangspunkt for Ideologi er noget bras. På spørsmål om hva han synes hadde kommet ut av de borgerliges kultur- og verdikamp mot blant annet Danmarks Radio, svarte Venstres tidligere finansminister Hjort Frederiksen at det nå var kommet «en anden ånd ind i Danmarks Radio»: «Nu kører der ikke i prime time analyser af Irak-krigen. Nu kører der X Factor og sådan nogle ting, så […] Danmarks Radio er jo også undergivet en vis forandring, men i gamle dage havde man da udmærket i prime time kunnet lave en folkeoplysende udsendelse, men det går jo ikke mer.» Hjort Frederiksen ville ikke kritisere utviklingen, «sådan er livet jo». Utsagnet brukes, sammen med tidligere statsminister Poul Schlüters (Det Konservative Folkeparti) uttalelse i 1983 om at «ideologier er noget bras», som en brekkstang for å analysere forestillingen om at vi skulle befinne oss i en postideologisk tidsalder der det ikke lenger finnes alternativer til kapitalismen, og der stridighetene mellom de gamle politiske ismene er lagt til side til fordel for en pragmatisk og konsensusbasert leting etter «de gode løsningene».

Jøker Bjerre og Hansen påpeker imidlertid, med Žižek, at selve forestillingen om at vi nå befinner oss i en postideologisk tidsalder, der vi har revet av oss ideologienes skylapper og pragmatisk finner fram til «de gode løsningene», er en av de mest ideologiske forestillingene man kan ha. I likhet med Žižek, er de ikke først og fremst interessert i ideologi som et helhetlig tankesett om hvordan samfunnet bør styres. Nøkkelen til dagens ideologiske tilstand ligger ikke i hvilke politiske prinsipper partiene forsøker å overbevise velgerne om, ei heller i utopiske prosjekter man førsøker å realisere med alle mulige midler. Dagens ideologi fungerer best når vi ikke er bevisst den, når vi tilslutter oss den samtidig som vi tror at vi er nøytrale og apolitiske. Som Bjerre og Hansen skriver: «Den er snarere selve den ramme for vores politiske beslutninger og adfærd, som vi stiltiende accepterer, for at få fred til at leve vores liv og tilbringe tid med vores familier, uden at skulle tage stilling til alle verdens fortrædeligheder og problemer.»2

Selv der vi kanskje tror vi tar stilling mot systemet unngår vi virkelig å konfrontere «verdens fortrædeligheder og problemer». I butikken kan vi velge mellom vanlig kaffe og fair trade-kaffe, velge mellom vanlig kapitalistisk utbytting eller rettferdig handel. Men valget mellom kaffetypene er ikke et valg mellom samfunnsmodeller; det er et valg mellom to «subjektive posisjoner» innenfor samme samfunnsmodell, der utbytting er en integrert del av systemets vanlige måte å fungere på.

DRs overgang fra «analyser af Irak-krigen» til X-Factor tolkes med andre ord som et symptom på en større overgang fra en tid der det fremdeles fantes en viss åpenhet overfor spørsmålet om hvordan vi skal innrette samfunnet, til en lukking av den politiske horisonten – «sådan er livet jo». Bokas beskrivelser kan lett overføres på norske forhold, og ikke bare det: Hadde den vært skrevet av nordmenn, med NRKs utvikling som symptom på de ideologiske endringene i Vesten siden 1980-tallet, hadde forfatterne fått et gratis poeng. Som Rune Slagstad skriver i De nasjonale strateger ble både Arbeiderpartiet og NRK omformet av samme ideolog på 80- og 90-tallet, nemlig Einar Førde. Etter at «(f)olkedannelsens demokratisk legitimerte repertoar med foredrag og opplysning ble erstattet med mediesamfunnets formel informasjon, opplevelse og underholdning,»3 så NRK ifølge Slagstad ut som Førdes allerede reformerte Arbeiderparti: «et moderne, avideologisert parti som lignet mer på andre partier enn på seg selv.»4

Kontraintuitiv ideologikritikk
Jøker Bjerre og Hansen ser ut til å skrive ut i fra et premiss om at vi aldri kan tre ut av ideologien; den er en uunngåelig dimensjon ved den menneskelige bevissthet. Allerede Louis Althusser gikk bort fra den klassiske marxismens begrep om ideologi som «falsk bevissthet», i stedet så han ideologi som fiksjoner eller fantasier som er nødvendige for å etablere en meningsfull forståelse av verden, samfunnet og oss selv. Men fiksjonene kan ifølge Althusser bare fungere så lenge vi virkelig tror på dem, det vil si så lenge vi er overbevist om at de ikke er ideologiske. Når Erik Solheim hevder at han er en «verdibasert» pragmatiker som ikke lenger bryr seg om ideologier eller hvordan problemer løses – bare det «virker» – så er nettopp påstanden om at han befinner seg «utenfor ideologien» den klareste indikasjonen på at hans forståelse er basert på en ideologisk fantasi.

Žižek mener vi i dag også står overfor en annen type ideologi: Vi fortsetter å handle i overenstemmelse med den ideologiske fantasiens logikk, selv om vi rent intellektuelt ikke lenger tror på den. Vi vet at t-skjortene våre er produsert under umenneskelige forhold i land langt borte, men vi fortsetter å handle som om det likeverdige bytte er en realitet. Vi vet at vårt forbruksnivå er i ferd med å ødelegge miljøet, men fortsetter likevel som om uendelig økonomisk vekst er forenlig med miljøhensyn. «Nåtidens ideologi er kynisk; mennesker tror ikke lenger på ideologisk sannhet, de tar ikke ideologiske påstander alvorlig,» skriver Žižek. «Den fundamentale ideologiske funksjonen består imidlertid ikke av en illusjon som skjuler tingenes virkelige tilstand, men av en (ubevisst) fantasi som strukturerer selve vår sosiale virkelighet. Og på dette ideologiske nivået er vi langt fra et postideologisk samfunn.»5

I Ideologi er noget bras finner vi både Althussers og Žižeks ideologiforståelse. For eksempel hevdes det, med henvisning til nettopp Žižek, at ideologi ikke er å ha en bevisst plan og tro på at det perfekte samfunnet er mulig, men å leve som om man tror at planen eller det perfekte samfunn allerede er realisert, slik at vi ikke lenger behøver å kjempe for eller forestille oss noe alternativ.
Boka gir en besnærende tolkning av den ideologiske tilstanden de siste tretti årene, en periode preget av at markedsliberalismen vinner stadig nye terreng, samtidig som det sjelden settes spørsmålstegn ved de grunnleggende økonomiske strukturene. Sosialdemokratene ønsker ikke lenger å bygge et sosialistisk samfunn, de brander seg i stedet som de mest pragmatiske og «styringsdyktige», som de beste forvalterne av det bestående. Det er skrevet mange bøker om den postideologiske tilstanden – ofte med henvisning til Francis Fukuyamas tese om det liberale demokrati som historiens sluttpunkt eller Frederic Jamesons tese om at det er lettere å forestille seg jordas undergang enn kapitalismens slutt – men Jøker Bjerre og Hansens ideologikritikk unngår å stivne i en velkjent kritisk positur, fordi de nærmer seg emnet fra overraskende vinkler og leverer fortolkninger av fenomener som kan virke kontraintuitive, men som blir treffende etter hvert som de får utviklet argumentene.

Nye fortellinger
Ideologi er noget bras er best – og mest overbevisende – når den overordnede og smått impresjonistiske kritikken av den postideologiske tilstand knyttes til konkrete eksempler. For eksempel når de viser hvordan samtlige danske partier baserer seg på samme makroøkonomiske grunnlinjer gjennom rational choice-modellen «DREAM» (Danish Rational Economic Agents Model), som forutsetter at befolkningen planlegger sitt forbruk, arbeidsliv og sparing for å få et så høyt forbruk som mulig, «givet en afveining af værdien af fritid og ønsket om at vidergive arv til egne børn.»6 Denne tilsynelatende deskriptive og nøytrale modellen er selvsagt også normativ, påpeker Jøker Bjerre og Hansen: «Danmark tvinges i den retning, som modellen tilsiger – mere forbrug, mere produktivitet – fordi modellen siger, at sådan handler mennesker. (Ligesom der i Iran ikke er bøsser og lesbiske, så er der i Danmark, over lang sigt, ingen irrationelle mennesker, som ikke forbruger, eller ikke gider arbejde hårdere for at forbruge.)»

I diskusjonen av DREAM greier forfatterne å sannsynliggjøre sin tese om at vi lever i en tid som utgir seg for å være «postideologisk», men i virkeligheten er høyst ideologisk og baserer seg på forutsetninger som tas for gitt. Likevel kan man spørre om deres samtidsdiagnose er helt presis. Da Terry Eagleton var i Norge for ikke så lenge siden, hevdet han at tesen om at de store fortellingene var døde, selv døde 11. september 2001. En stor fortelling ble gjenetablert: Vesten mot islamisme, demokratiet atter en gang truet av totalitære fristelser: «Akkurat idet Vesten hadde fastslått at historien var slutt og de store fortellingene var døde, og den kalde krigen var vunnet og økonomien ennå fungerte, ble den konfrontert med dette enorme narrativet.».7 Og selv om Arbeiderpartiet har beveget seg mot høyre og sosialdemokrater går inn for de samme sparepakkene som de borgerlige rundt omkring i Europa, er det fremdeles vesentlige forskjeller mellom en rødgrønn regjering og en regjering utgått av Høyre og FRP. Og vitner ikke Enhedslistens økte oppslutning i Jøker Bjerre og Hansens hjemland om at det fremdeles eksisterer en venstreradikal systemkritikk som kan få oppslutning i befolkningen?

© norske LMD

2

3

4

5

6

7