Livet uten rett

Mens syriske flyktninger nektes innreise til Europa og interneringsleirene sprer seg over det europeiske kontinentet, står fortsatt den italienske tenkeren Giorgio Agamben støtt som denne politikkens analytiske varsler og refser.

Den italienske filosofen Giorgio Agambens idé om unntakstilstanden som det sentrale begrepet i forståelsen av det moderne demokratiets virkemåter, kan ha vært en revolusjonerende begynnelse i vår måte å forstå vår tids politikk på. Ifølge Agamben er den moderne nasjonalstatens grunnlag hvordan det den ekskluderer inkluderes som et liv uten rett: Homo Sacer. «En gåtefull skikkelse i den tidlige romerretten, der et menneskeliv inkluderes i den rettslige orden utelukkende i kraft av at det ekskluderes (det vil si at det kan drepes uten at det får rettslige følger)».1 Homo Sacer er det nakne, utsatte livet som er ekskludert fra og samtidig fanget i rettsordenen. Agamben skriver «det er ikke unntaket som unndrar seg regelen, men regelen som ved å oppheve seg selv, gir rom for unntaket, og bare på denne måten konstitueres den som regel, ved fortsatt å forholde seg til unntaket.» Eller sagt med juristen og Hitler-apologeten Carl Schmitt: «Unntaket bekrefter ikke bare regelen: Regelen, som sådan, eksisterer utelukkende på grunn av unntaket».

Følgelig kan Agamben lese menneskerettighetserklæringen som en avgrensing av rettigheter for nasjonens borgere og samtidig en innskriving av nakent eller hellig liv i form av en inkluderende eksklusjon, slik som flyktningen, fordi erklæringen om rettigheter alltid kun er knyttet til nasjonalstatens garantier. Unntakstilstanden i konsentrasjonsleiren, der skillet mellom lov og rett opphører og alt blir lov, blir med Agamben selve kulminasjonen av et rettslig paradoks som allerede er til stede i alle de demokratiske nasjonenes forfatninger. Når de internasjonale konvensjonene og avtalene og EUs egne menneskerettighetserklæringer i praksis skyves til side på enhver flyplass, i enhver interneringsleir og av grensepatruljene, tredjelandspartnerne og underleverandørene, avtegner det seg et bilde av at fundamentet for EUs suverene makt over disse menneskeskjebnene funderes i en rettslig unntakstilstand som ikke er ny, men som ligger der som en arv gjennom den europeiske demokratiske tradisjonen. Agamben ber oss om å være oppmerksomme og gjenkjenne unntakstilstanden eller «leiren» i vår tids drabantbyer i Paris, London eller Stockholm, og i de juridiske gråsonene i ventehallene på internasjonale flyplasser der politiet står fritt til å gjøre som de vil. Han oppfordrer til å lære oss å gjenkjenne disse uklare sonene som den normaltilstanden de representerer framfor å behandle dem som unntak.

Permanent krigstilstand
EU har på lang vei blitt en overnasjonal superstat uten parlamentarisk kontroll, styrt av sterkere interesser og krefter enn de nasjonale regjeringene. Hvis man setter et speil opp ved EUs yttergrenser kan vi se at den menneskelige og miljømessige ødeleggelsen som produseres gjennom EU-baserte multinasjonale selskapers virksomheter og EU-medlemsstatenes kriger speiles av hvordan migrantene opplever å møte den ugjestmilde festningen. Festung Europa har på lik linje med land som USA, Israel, Canada og Australia utviklet seg til å bli befestede soner der murene mot omverdenen ikke lenger innhegner staten men snarere kan leses som en prosess mot å innhegne hele omverden i form av en leir. Det som i statens indre kan ta form av en interneringsleir eller en drabantby blir gjort om til et slags lebensraum utenfor statens grenser, nødvendig for å opprettholde «sikkerhet» i sonen innenfor. Det er derfor ikke lenger et spørsmål om innvandringspolitikken kan forsvares. Det er et spørsmål om EUs befolkning skal la denne politikken være et påskudd til igjen å rive Europa i stykker, fordi krigen mot uønsket innvandring må gjenkjennes som det den er: som en del av en permanent krigstilstand mot alle jordens fattige.

Agamben skriver at «den suverene sfæren er den hvor man kan drepe uten å begå drap og uten å utføre en ofring. Og det hellige livet – det vil si det som kan drepes, men ikke ofres – er det liv som er fanget i denne sfæren.» Den arketypiske politiske figur, Homo Sacer, må gjenkjennes ikke bare i flyktningen eller migranten, men i alle eksistenser hvis liv oppfattes som en trussel mot den suverene makten. På samme måte som det var mulig for USA å ved en håndvending frata Edward Snowden hans nasjonalitet og dermed hans rettigheter, er vi alle i dag potensielt hellig liv, klare for å utelukkes eller innelukkes og i verste fall drepes. Den jødiske flyktningen Hannah Arendts tekst «We Refugees» (1943), en av inspirasjonskildene til Giorgio Agamben, ender slik: «De få flyktningene som insisterer på å fortelle sannheten helt inn i det ’uanstendige’ får tilbake en uvurderlig fordel i bytte for sin upopularitet: historien er ikke lenger en lukket bok for dem og politikken er ikke lenger forbeholdt de få Utvalgte. De vet at kriminaliseringen av det jødiske folket i Europa har blitt fulgt tett av kriminaliseringen av de fleste europeiske nasjonene. Flyktninger som drives fra land til land representerer avantgarden av sine folk – hvis de beholder sin identitet. For første gang er ikke jødisk historie løsrevet fra, men tilknyttet alle andre nasjoner. Gjensidighetsbåndene mellom de europeiske folkene ble slitt i stykker da de tillot at deres svakeste medlem ble ekskludert og forfulgt.» Og slik vil skjebnen til Europas folk fortsatt være bundet til hvordan de forholder seg til den svakeste blant dem: innvandreren eller flyktningen.

© norske LMD