Livet uten rett

Den italienske filosofen Giorgio Agambens idé om unntakstilstanden som det sentrale begrepet i forståelsen av det moderne demokratiets virkemåter, kan ha vært en revolusjonerende begynnelse i vår måte å forstå vår tids politikk på. Ifølge Agamben er den moderne nasjonalstatens grunnlag hvordan det den ekskluderer inkluderes som et liv uten rett: Homo Sacer. «En gåtefull skikkelse i den tidlige romerretten, der et menneskeliv inkluderes i den rettslige orden utelukkende i kraft av at det ekskluderes (det vil si at det kan drepes uten at det får rettslige følger)». Homo Sacer er det nakne, utsatte livet som er ekskludert fra og samtidig fanget i rettsordenen. Agamben skriver «det er ikke unntaket som unndrar seg regelen, men regelen som ved å oppheve seg selv, gir rom for unntaket, og bare på denne måten konstitueres den som regel, ved fortsatt å forholde seg til unntaket.» Eller sagt med juristen og Hitler-apologeten Carl Schmitt: «Unntaket bekrefter ikke bare regelen: Regelen, som sådan, eksisterer utelukkende på grunn av unntaket».

Følgelig kan Agamben lese menneskerettighetserklæringen som en avgrensing av rettigheter for nasjonens borgere og samtidig en innskriving av nakent eller hellig liv i form av en inkluderende eksklusjon, slik som flyktningen, fordi erklæringen om rettigheter alltid kun er knyttet til nasjonalstatens garantier. Unntakstilstanden i konsentrasjonsleiren, der skillet mellom lov og rett opphører og alt blir lov, blir med Agamben selve kulminasjonen av et rettslig paradoks som allerede er til stede i alle de demokratiske nasjonenes forfatninger. Når de internasjonale konvensjonene og avtalene og EUs egne menneskerettighetserklæringer i praksis skyves til side på enhver flyplass, i enhver interneringsleir og av grensepatruljene, tredjelandspartnerne og underleverandørene, avtegner det seg et bilde av at fundamentet for EUs suverene makt over disse menneskeskjebnene funderes i en rettslig unntakstilstand som ikke er ny, men som ligger der som en arv gjennom den europeiske demokratiske tradisjonen. Agamben ber oss om å være oppmerksomme og gjenkjenne unntakstilstanden eller «leiren» i vår tids drabantbyer i Paris, London eller Stockholm, og i de juridiske gråsonene i ventehallene på internasjonale flyplasser der politiet står fritt til å gjøre som de vil. Han oppfordrer til å lære oss å gjenkjenne disse uklare sonene som den normaltilstanden de representerer framfor å behandle dem som unntak. (…)