Vi mistet nesten Detroit

Etter en delvis kjernefysisk nedsmelting i et kraftverk i Michigan i 1966, skrev den store amerikanske jazz- og soulpoeten Gil Scott-Heron en sang for den kriserammede byen: We Almost Lost Detroit. Den gang var det en sjokkerende tanke at USAs femte største kommune, republikkens industrielle hjerte, kunne blitt utslettet. Detroit overlevde den krisen, men vil kanskje ikke overleve dagens – i det minste ikke i en gjenkjennelig form. Byen med en gjeld på 18,6 milliarder dollar, ble slått konkurs 18. juli i år. Den er nå beskyttet under USAs konkurslover og kan restrukturere gjelden, men det vil koste dyrt. Dette er første gang for en storby – et bekymringsfullt omen i et land der markedet for kommunale obligasjoner er estimert til mer enn 3,7 billioner dollar, altså større enn Tysklands BNP, verdens fjerde største økonomi.

Konkursen er ikke resultat av vanstyre, men det siste stadiet i en avindustrialisering som gradvis har forvandlet Motor City/Motown til en spøkelsesby uten innbyggere eller industri. Fra 1995 til 2000 mistet Detroit 52 prosent av sine industriarbeidsplasser. På midten av 1900-tallet var én av ti innbyggere ansatt i fabrikkene, nå er tallet én av femti. En gang fantes det et dusin store bilfabrikker her, nå finnes det bare én, selv om produksjonen har tatt seg opp litt i det siste.

Siden 1960-tallet har mer enn en million innbyggere forlatt Detroit – rundt halvparten av byens befolkning. Med to-tre ganger høyere arbeidsledighet enn landsgjennomsnittet har trenden økt de siste årene og svekket skatteinngangen. Den økonomiske krisen i 2008 gjorde kommunens finanser blodrøde og ledet til en brutal sparepolitikk. Søppeltømmingen er blitt sporadisk, enkelte politistasjoner er stengt på ettermiddagen, gatebelysning og busstjenester har blitt kuttet. Enkelte brannstasjoner må kjøpe sitt eget toalettpapir – et selskap ble så rørt av denne saken at de donerte 70 752 toalettruller til byens brannvesen.2

Michigans republikanske guvernør, Rich Snyder, kunne ha investert offentlige midler for å gjenopprette arbeidsplasser eller skape nye. I stedet valgte han å tråkke på demokratiet da han i mars 2013 tilsidesatte de folkevalgte og utpekte en «kriseleder», konkursadvokaten Kevyn Orr, til å drive byen. Orr har fått vide fullmakter: Uten noe demokratisk mandat kan han sparke kommunalt ansatte, selge kommunens eiendeler eller annullere tariffavtaler, alt angivelig for å rydde opp i Detroits finanser. Å utestenge velgerne fra økonomiske beslutninger som vil ramme dem og framtiden deres er ikke bare grunnleggende udemokratisk,3 det er også en fundamentalt feilslått strategi som legger skylden på ofrene i stedet for å endre politikken.

Med denne «kriseledelsen» har Snyder drevet Detroit inn i en konkursprosess der de kan kutte kommunale pensjoner og helseutgifter, som står for halvparten av byens gjeld. Men utbetalinger til kommunalt ansatte, yrkesaktive eller pensjonerte, er ofte det beste drivstoffet for lokaløkonomier. Å strupe denne forsyningen vil dermed bare forverre situasjonen.

Håpløse kutt

Budsjettnedsmeltingen er en alvorlig vending, ikke bare for USAs byer, men for hele landet. For femti år siden tok USA sin bypolitikk på alvor. Ordførerne i de store byene var nasjonale skikkelser, begge de to store partiene hadde «bystrategier» og mente det var avgjørende å investere i infrastruktur og økonomisk utvikling. Men med tiden har dette engasjementet forvitret så mye at Demokratene i dag ignorerer byene, hvor de har stor oppslutning, og Republikanerne igjen er direkte fiendtlig innstilt til de store bykommunene.

Detroit er ikke alene i et land hvor mer enn 80 prosent av befolkningen nå bor i byområder. Bare i Michigan er seks byer (Detroit, Benton Harbor, Ecorse, Flint, Pontiac, Allen Park) og flere skoledistrikter (deriblant Highland Park og Muskegon Park) underlagt Snyders «kriseledelse». I disse byene bor 49 prosent av delstatens afro-amerikanske befolkning, noe som har fått demokraten John Conyers i Michigans kongress til å advare om «rasekomponenten» i implementeringen av kriseledelsen.

Disse krisestyrte byene kan nå slutte seg til de ti byene og fylkene som de siste to årene har slått seg konkurs, uten noen reaksjon fra de føderale myndighetene. Blant disse finner vi San Bernardino, Stockton og Vallejo i California, Jefferson County i Alabama, Harrisburg i Pennsylvania og Central Falls i Rhode Island. I alle disse tilfellene har årsakene skapt samme virkning: økonomisk nedgang har utarmet lokalbefolkningen og ledet til fall i skatteinntektene, som har blitt brukt som påskudd for sparetiltak som bare har forverret budsjettproblemene og drevet byene til konkurs. Med en befolkning på 300 000 og en gjeld på 700 millioner dollar, er Stockton forvarslet om hva som kan skje med Detroit. Etter at byen gikk konkurs i juni 2012 ble 25 prosent av politibetjentene sparket, 30 prosent av brannmennene og 40 prosent av de administrativt ansatte. Men det var ikke nok: Et år senere varslet Stockton at de kommunale pensjonene ville bli kuttet for å spare 2,5 milliarder dollar de neste tretti årene.

Republikanerne sier de konkursrammede kommunene bare har seg selv å skylde på. I en årrekke har guvernør Snyder hamret inn fortellingen om at udugelige folkevalgte, fagforeninger og pensjonister har skapt problemene og må fjernes for å rydde opp i rotet. South Carolinas republikanske senator, Lindsey Graham, støtter Snyder: «Detroit har utvilsomt enorme problemer, men de har skapt dem selv.»4 Den eneste feilen Detroit har gjort, er å ha valgt et par inkompetente ledere – men det kan man si om alle amerikanske byer. For det meste har både kommunen og fagforeningene utmerket seg med en stor offervilje. Hvis sparing og kutt hadde fungert ville Detroit og Stockton nå vært økonomiske underverker. «Fra 1990 til 2013 nærmest halverte Detroit antallet offentlige ansatte for å få endene til å møtes,» påpeker historikeren Thomas Sugrue.5

I samme situasjon som Wall Street

«For lenge har lovgivere og reguleringsmyndigheter lukket øynene mens byene sliter med underskudd, underfinansierte pensjoner og falleferdig infrastruktur,» sier kongressmannen Dan Kildee,6 demokrat fra Michigan som forsøker å få den amerikanske sentralbanken (Fed) til å jobbe sammen med Kongress om å finne løsninger for «systemsvikten i de amerikanske byene». Sentralbanken har et vidt mandat til å fremme økonomisk stabilitet gjennom høy sysselsetting og lave langsiktige utlånsrenter, noe kongressrepresentanten mener er grunn nok til en kritisk granskning av «hvordan spesifikt støtte mislykkede byer».

«Vårt system for kommunefinanser er ødelagt,» sier Kildee, som tidligere var fylkesøkonomisjef. «Delstatene og de føderale myndighetene må revurdere måten de støtter byene og byområdene på.» I tillegg til mer rettferdig handelspolitikk og investeringer i infrastruktur, vil Kildee også gjeninnføre subsidier til byutvikling: «Tiden er inne for å se nærmere på den langsiktige bærekraften og finansieringen til byene og forstedene som er motorene i økonomien vår.»

Kildees forsøk på å bringe sentralbanken på banen er klok, siden dagens Kongress ikke er interessert i å gi byene den typen redningspakker som Wall Street har fått. Sentralbanken har myndighet og innflytelse til å tvinge de føderale myndighetene til å gripe inn. Enda klokere er Kildees anerkjennelse av at de amerikanske byenes problemer «stikker langt dypere enn dårlig ledelse». Ansvarsforholdene er komplekse og strekker seg fra Washington og delstatsparlamentene til rådhusene. Dessverre er Kildee en ensom stemme i en tid da Kongressen forbereder nye budsjettkutt på bakgrunn av det Obama kaller «det store kompromisset».

Det mest presserende problemet for Detroit, i likhet med mange andre konkursrammede byer, er at byen ikke klarer å dekke sine løpende utgifter. På mange vis befinner Detroit seg dermed i 2013 i samme situasjon som Wall Street var i 2008 med nedsmeltingen til de store amerikanske finansinstitusjonene, men med en forskjell: Kongressen reagerte umiddelbart på nedsmeltingen på Wall Street, med mer enn 800 milliarder dollar i redningspakker og løfter om ytterligere hjelp til banker som var «for store til å feile». Washington er åpenbart mindre interessert i de amerikanske byenes skjebne.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Se Laurent Carroué, «Bilindustri på kunstig åndedrett», Le Monde diplomatique, mars 2009.

2 «Detroit firefighters get 70,000-roll toilet paper gift», USA Today, 6. desember 2012.

3 Krissah Thompson, «Possibility of emergency manager in Detroit prompts civil rights concerns», The Washington Post, 5. januar 2012.

4 James Arkin, «Lindsey Graham’s plan to prevent city bailouts», Politico, 24. juli 2013.

5 Thomas J Sugrue, «The Rise and Fall of Detroit’s Middle Class», The New Yorker, 22. juli 2013.

6 John Nichols, «Cities Really Are Too Big to Fail», The Nation, 22. juli 2013.