De dødes kjærlighet

En dikter kan ikke oppløse sin lengsel etter lykke, hvor mye han enn prøver.

I sin siste roman dynger Dag Solstad på med en haug av navn fra sin egen slektshistorie, knytter dem til visse stedsnavn og noen ytterst få ytre omstendigheter, for ellers å insistere på at han kun beskriver det som er kildebelagt, uten å dikte. Men Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 er mer enn bare en katalog av navn fra historien, mer enn en knusktørr krønike uten synderlige tegn på åndelig liv. Romanen har faktisk flere fine passasjer om følelser og andre antropologiske rariteter, selv om forfatteren i mange tilfeller må ha krystet disse ut av et særs spinkelt kildemateriale.

På et tidspunkt, i sitt arbeid med egen slektshistorie, oppdaget eksempelvis Solstad et barn som hadde blitt oppkalt etter sin mors avdøde mann fra første ekteskap, og han bryter ut: «For en vakker tanke! Noe edelt som springer rett ut av en beregnende tid hvor du liksom ikke venter at en slik omtanke skal finnes.» Men så oppdager Solstad at det var helt vanlig å gjøre det slik, at det ikke var noen spesielt respektfull gest, at det var sedvane, og han blir, som han skriver, «skuffet». Like fullt vil han ikke helt slippe forestillingen om det edle innslaget i denne historien: «For uansett var det en høvisk sedvane.» Senere i boka går forfatteren enda lengre, og antyder at det, skjult i kildenes taushet, kan finnes noe slikt som «en slags høvisk varme».

Fortidens drøm

Her skrives altså omsorg og kjærlighet inn og ut av historien med utgangspunkt i de mest mikroskopiske antydninger i skriftlige kilder. Solstad, som altså har kunngjort at han ikke vil «dikte» i denne boka, står hele tiden på nippet til å overtolke kildene. Så kan vi jo spørre: Står ikke enhver faghistoriker til enhver tid på dette selvsamme nippet? Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 er langt på vei en utforskning av fristelsen til å nippe over i overtolkninger. Bare selve dette at et menneske er navngitt, er en invitasjon til å begynne å fortelle. Heri ligger det «uoppløselige episke element» i vår historie.

Solstad søker, skriver han, «ustanselig etter kjærligheten, ja, lykken, mellom de to som gifter seg i dette verk». Eksempelvis spør han, om et ekteskap inngått på 1630-tallet: «Men er det kjærlighet?». Romantikk er det definitivt ikke, slår han fast, men: «Hvis det ikke er kjærlighet, hva er det da? Et snev av kjærlighet?»

Tenk at Dag Solstad spør om noe sånt. Hva er det han driver med? Har ikke Solstad, i flere av sine verk, hånet ideen om det inderlige samlivet i kjærlighet, kritisert forestillingen om frigjøring gjennom forelskelse, dekonstruert det påstått autentiske i den romantiske lengsel? Jo. Derfor framstår den eneste mulige tolkningen av det Dag Solstad skriver i sin nye bok at han har forsøkt å utfordre seg selv og sitt syn på individ og historie, og i denne prosessen innsett at han like godt kan postulere et snev av genuint følelsesliv gjemt i den stumme fortiden.

Invitasjonen til en meditasjon over kjærligheten er dermed gitt, leseren må bare gripe den, lese litt i romanen og spørre seg om og eventuelt hvordan følelser lar seg utlede fra historiske kilder, og hvis ikke, hva det innebærer, for ettertiden ser fortiden på avstand, og på avstand er alle ekteskap like, de er grå som katter i mørket, men som enhver høvisk elsker vet, er det ikke-grå alltid skjult, vi lengter etter en som maler som en katt – det er den drømmen vi bærer på.

Men drømte de slik før? Hva vet vi om det? Det spørs om ikke Solstad viser sin foretrukne holdning når han stiller spørsmålet om hvorfor Per Anundson aldri giftet seg. Skyldtes det ulykkelig kjærlighet? Ifølge forfatteren må svaret på dette ha vært «noe alle i Sauherad på begynnelsen av 1600-tallet visste, men som altså er stengt for oss, og slik må vi (jeg, forfatteren = vi) forholde oss til det» Historikeren Solstad kjennetegnes med andre ord av respektfull avstand og høflig skeptisisme.

Mangel på kilder

Utvilsomt er det ment å være om ikke morsomt i betydningen underholdende, så pussig, dette å skrive kortfattet og sobert om så mange mennesker, uten å komme nærmere inn på motivene de har for sine valg, hvis de overhodet hadde noe valg. Men det pussige er vel egentlig kildene selv, de er jo slik, ofte er de så godt som rene lister, det pussige er at det er dette som er bevart, at det var dette man fant det nødvendig eller ønskelig å skrive ned, det pussige er erkjennelsen at vi ikke har mulighet til å bli kjent med knapt noen av våre forfedre, de er bare navn.

Halvor Sveinungson traff tjenestejenta Anne Petarsdatter, det vil si han valgte en som ikke skulle arve en gård: «Er han forelsket? Er de betatt av hverandre? Det er det umulig å si noe om.» De kan selvsagt ha vært forelsket, tenker Solstad, men han har ikke noe grunnlag for å påstå det: «Hvorfor har jeg ikke det, forresten? Kanskje fordi det vil virke litt billig å påstå at der hvor det mangler en gård, der finnes det i hvert fall kjærlighet.»

Men selve den blotte antydning av kjærlighet, er det ikke noe uoppløselig episk ved den? Som om forfatteren ikke vil finne seg i at det ikke skal bety noe at det «mangler en gård», at det er litt som når det mangler en kilde, det kaller på trangen til å fylle ut tomrommet.

I omtalen av en viss Eivind Fossheim skriver Solstad at hans forgjenger på gården Fossheim ble kalt «Greven av Fossheim», men at Eivind ikke fikk noe slikt oppnavn, at han tvert imot står igjen som «merkverdig anonym», i den grad at Solstad konkluderer: «Det var noe selvsagt over ham, som gjorde ham anonym.» Tenk å lese noe slikt ut av en mangel på kilder! Her kan vi kjenne igjen noe av Solstads unnselige sans for mennesker, som særkjenner hans romankunst.

En annerledes bok

Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 bærer svært få trekk av en konvensjonell historisk roman. Snarere har verket det å tenke historisk som sitt tema. Vi skal prise oss lykkelige over at det finnes rom for et verk som dette i norsk litteratur. At det er Dag Solstad som utgir det, er ikke så rart. Han får lov til å utgi hva han måtte ønske, fordi han er Dag Solstad. Slik må store forfattere få gjøre det. Ellers blir de alle kvernet i samme store kjøttkvern, industrielle pølser med verken svin eller smak.

Det rent kommersielle avføder uniformitet. La oss derfor applaudere de som ikke streber etter å vinne lesernes gunst for enhver pris, de som skyr de lettvinte løsningene, de som sprenger de litterære konvensjonenes rammer. For det er disse som virkelig har forstått hva som er den seriøse forfatterens oppgave.

Norske forlag og forfattere er generelt altfor konservative: Overraskelsene når det kommer til hva slags bøker som utgis, er få. Slik homogeniseres og forflates litteraturen. Forleggere og sjefredaktører, sann mine ord! Sett deres forfattere fri! Eller mer praktisk: Gi hver enkelt redaktør i hvert enkelt forlag i oppgave å utgi minst én tittel årlig der forfatteren blir oppfordret til å komponere en bok som skiller seg fra konvensjonene, kort sagt en annerledes type bok. Norske forfattere kan vel ikke gjøre helt feil i å lære av Dag Solstad?

© norske LMD