De dødes kjærlighet

En dikter kan ikke oppløse sin lengsel etter lykke, hvor mye han enn prøver.

I sin siste roman dynger Dag Solstad på med en haug av navn fra sin egen slektshistorie, knytter dem til visse stedsnavn og noen ytterst få ytre omstendigheter, for ellers å insistere på at han kun beskriver det som er kildebelagt, uten å dikte. Men Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 er mer enn bare en katalog av navn fra historien, mer enn en knusktørr krønike uten synderlige tegn på åndelig liv. Romanen har faktisk flere fine passasjer om følelser og andre antropologiske rariteter, selv om forfatteren i mange tilfeller må ha krystet disse ut av et særs spinkelt kildemateriale.

På et tidspunkt, i sitt arbeid med egen slektshistorie, oppdaget eksempelvis Solstad et barn som hadde blitt oppkalt etter sin mors avdøde mann fra første ekteskap, og han bryter ut: «For en vakker tanke! Noe edelt som springer rett ut av en beregnende tid hvor du liksom ikke venter at en slik omtanke skal finnes.» Men så oppdager Solstad at det var helt vanlig å gjøre det slik, at det ikke var noen spesielt respektfull gest, at det var sedvane, og han blir, som han skriver, «skuffet». Like fullt vil han ikke helt slippe forestillingen om det edle innslaget i denne historien: «For uansett var det en høvisk sedvane.» Senere i boka går forfatteren enda lengre, og antyder at det, skjult i kildenes taushet, kan finnes noe slikt som «en slags høvisk varme». (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Apologi for selvhjelpsbøker

Default thumbnail
Neste sak

Lanseringsartisten

Andre saker om Litteratur

Hinsides reparasjon

Hva ville skjedd hvis Alan Turing ikke begikk selvmord, Storbritannia tapte Falklandskrigen

0 kr 0