Endelig vet vi hvem John Galt er!

Det er ikke de store kreative geniene som nå hjelper vanlige late folk, det er vanlige skattebetalere som hjelper de mislykkede «kreative geniene».

Hva dreier den såkalte shutdown i USA seg egentlig om? I midten av april 2009 slappet jeg av på et hotellrom i Syracuse, hvor jeg vekslet mellom to tv-kanaler: en dokumentar på PBS om Pete Seeger, venstresidens store countrysanger, og en reportasje på Fox News om Tea Party i Austin, Texas, der en annen countrysanger framførte en populistisk sang mot Obama full av klager over at Washington skattlegger vanlige hardtarbeidende folk for å finansiere rikingene på Wall Street.

Det var en underlig likhet mellom de to sangerne, begge formulerte anti-establishment-anklager mot de utbyttende rikingene og staten, begge ville ha radikale tiltak og sivil ulydighet – en annen smertefull påminnelse om at, i formen eller i organiseringen, minner dagens radikalpopulistiske høyreside oss forunderlig mye om den gamle radikalpopulistiske venstresiden (er ikke dagens kristne survivalist-fundamentalistiske grupper med sin halvillegale status, som ser et undertrykkende statsapparat som den største trusselen mot deres frihet, organisert slik Black Panthers var på 1960-tallet?)

Valgfrihetsideologien
Hvor lenge vil denne kløktige ideologiske manipuleringen virke? Hvor lenge vil Tea Party klare å holde fast på den fundamentalt irrasjonelle agendaen det er å beskytte hardtarbeidende vanlige folk ved å privilegere de «utbyttende rike» og dermed bokstavelig talt negere sine egne interesser? Tea Party-protestene vitner om ideologiens makt i vårt samfunn. Dermed kan man trygt forutsi at et eventuelt nytt oppsving for Tea Party vil sammenfalle med en videre nedgang for USA som verdens supermakt.

«De avviser (begrepet) frukt, men vil ha epler, plommer og pærer.»

Hvor er så ideologien her? En amerikansk meningsmåling i slutten av juni 2012 viste at et stort flertall var mot Obamacare, men samtidig for det meste av innholdet. Her møter vi ideologi på sitt reneste: Flertallet vil ha i både (ideologisk) pose og (virkelig) sekk. De vil ha de reelle godene ved helsereformen, men samtidig avvise dens ideologiske form (som de oppfatter som en trussel mot «valgfriheten»); de avviser (begrepet) frukt, men vil ha epler, plommer og pærer.

Enkelte av oss husker de beryktede kommunistiske tiradene mot den borgerlige «formale» frihet. Uansett hvor latterlige de var, finnes det en sannhet i skillet mellom formal og faktisk frihet. En leder i et kriserammet firma har «friheten» til å sparke arbeider A eller B, men ikke friheten til å endre situasjonen som påtvinger ham dette valget.

Det øyeblikket vi nærmer oss den amerikanske debatten om helsereform fra denne synsvinkelen, framstår «valgfriheten» i et annet lys. Sant nok, en stor del av befolkningen vil bli fratatt den tvilsomme «friheten» til å bekymre seg for hvem som vil dekke sykdommene deres, til å lete seg fram i det intrikate nettverket av økonomiske og andre beslutninger. Når de kan ta grunnleggende helsetjenester for gitt, stole på det slik man stoler på vann- eller strømforsyning uten å bekymre seg om å velge vann- eller kraftselskap, vil de rett og slett få mer tid og energi til å vie livene sine til andre saker.

Lærdommen her er at valgfrihet faktisk bare fungerer hvis et komplekst nettverk av juridiske, pedagogiske, etiske, økonomiske og andre betingelser er til stede som det usynlige tykke bakteppet vår frihet utøves på. Dette er grunnen til at land som Norge bør holdes opp som en motgift mot valgfrihetsideologien: Selv om alle hovedaktørene respekterer en grunnleggende sosial enighet og større samfunnsprosjekter utføres i en solidarisk ånd, er det norske samfunnets produktivitet usedvanlig høy og svært dynamisk, noe som blankt tilbakeviser den gjengse oppfatningen om at et slikt samfunn vil stagnere.

Comme d’habitude
Ikke mange vet – og enda færre setter pris på ironien i det faktum – at Frank Sinatras ikoniske låt «My Way», som mange mener hyller amerikansk individualisme, er en amerikanisert utgave av den franske låten «Comme d’habitude» («som vanlig»). Det er altfor enkelt å se dette paret som nok et eksempel på motsetningen mellom sterile franske manerer og amerikansk oppfinnsomhet (franskmennene følger sedvaner, mens amerikanerne leter etter nye løsninger). Hva hvis vi gir slipp på motsetningens falske ytre form og skiller ut i sedvanen den sørgelige, skjulte sannheten i denne lovprisede jakten på nye veier? For å kunne gjøre det «my way», må vi alle stole på at en rekke ting skjer comme d’habitude. Mye må reguleres for at vi skal nyte vår uregulerte frihet.

Her møter vi derfor et vanskelig valg. Vi hørte ofte at shutdown var et resultat av en smålig partipolitisk krangling, at politikerne burde heve seg over dette og finne felles løsninger for nasjonens gode. Ikke bare Tea Party, også Obama anklages for å splitte det amerikanske folket i stedet for å bringe dem alle sammen. Men hva om nettopp dette er det som er bra ved ham? I situasjoner med dyp krise, er det akutt behov for en ekte splittelse – en splittelse mellom de som vil slite videre med det gamle parametrene og de som er klar over at endring er nødvendig. En slik splittelse, ikke opportunistiske kompromisser, er den eneste veien til sann enhet.

Ayn Rand
En av de underlige konsekvensene av finanskollapsen i 2008 og tiltakene for å motvirke den (enorme pengesummer for å redde bankene), var at Ayn Rands verk ble gjenopplivet. Rand er det nærmeste man kommer en greed is good-ideolog, en ideolog for radikal kapitalisme. Salget av hennes hovedverk Atlas Shrugged skjøt i været etter finanskrisen.

Ifølge enkelte finnes det allerede tegn på at scenarioet beskrevet i Atlas Shrugged – der kreative kapitalister går til streik – nå utspiller seg i virkeligheten. Det latterlige i denne reaksjonen er at den fullstendig feilleser situasjonen: Mesteparten av de gigantiske summene i redningspakkene til bankene gikk nettopp til randianske avregulerte «titaner» som mislykkes i sine «kreative» schemes og dermed skapte kollapsen. Det er ikke de store kreative geniene som nå hjelper vanlige late folk, det er vanlige skattebetalere som hjelper de mislykkede «kreative geniene». Vi bør ikke glemme at Alan Greenspan, en troende randiansk «objektivist», var den ideologisk-politiske faren til den lange prosessen som endte opp i kollapsen i 2008.

Vi vet endelig hvem John Galt er: Idioten som var ansvarlig for finanskollapsen i 2008 og dermed for den midlertidig utsatte trusselen om shutdown.

Oversatt av R.N.